Til deg som har blitt mobbet

[Gjest indeed]

Hvordan føler du at det påvirker deg som person idag?

Hvordan ser du på deg selv?

[snilen]

Jeg føler vel at jeg har blitt veldig selvsikker av det. Jeg har utviklet en galgenhumor og har lettere for å takle at alle mennesker ikke liker meg. Jeg har heller ikke behov for å være den kuleste i gjengen. Jeg lærte meg etterhvert å le av de som mobbet meg, og dermed få dem usikre.

Men jeg hadde hele tiden et veldig overlevelsesinstinkt. Jeg visste de tok feil, at de bare ikke kjente meg, at de var misunnelige...

Men jeg sliter med at jeg plutselig kan få litt flashback. Jeg har aldri blitt god på å feste med fremmede. Eller, når jeg først er der går det greit. Men jeg gruer meg alltid til klassefester og julebord, redselen for å ikke ha noen å snakke med og stå ensom i et hjørne er der fremdeles. enda værre er det med klasseturer. Men jeg presser meg til å dra, og det blir lettere hver gang.

Jeg aner heller ikke hvordan å få venner, men blir flinkere hvert år. Problemet er at jeg aldri tar initiativ, av redsel for å bli avvist, og dermed tar jo ikke andre initiativer tilbake heller. Dette gjelder stort sett jenter, kjærligheten har det gått bra med, det er venninner jeg ikke får.

Dette kan ha noe med at de eneste vennene mine på barne og ungdomsskolen var de typiske datanerdene blant guttene, og at jeg alltid har vært litt guttejente. Men det var både gutter og jenter som mobbet. Kommentarslenging, baksnakking, utestenging og også herming i gangen.

En annen måte å forsvare meg på er å lyve. Når de på tull ba meg på fest, og trodde jeg trodde de mente det seriøst, så sa jeg helt alvorlig at jeg skulle se dacapo med foreldrene mine på kvelden og at det ikke passet, og da skjønte de ikke at jeg tullet tilbake. Sånn vant jeg på en måte over dem, selv om de trodde jeg var enda dummere, så fikk jeg på en måte kontroll over hva de mobbet for og ryktene som gikk, og dette moret meg rett og slett litt.

Og så har det gjort meg til en god menneskekjenner. Og kanskje også litt sterkere til å møte motgang i livet. Jeg vet at jeg overlever på egen hånd, og trives veldig godt i eget selskap.

[Gjest indeed]

Jeg føler vel at jeg har blitt veldig selvsikker av det. Jeg har utviklet en galgenhumor og har lettere for å takle at alle mennesker ikke liker meg. Jeg har heller ikke behov for å være den kuleste i gjengen. Jeg lærte meg etterhvert å le av de som mobbet meg, og dermed få dem usikre.

Men jeg hadde hele tiden et veldig overlevelsesinstinkt. Jeg visste de tok feil, at de bare ikke kjente meg, at de var misunnelige...

Men jeg sliter med at jeg plutselig kan få litt flashback. Jeg har aldri blitt god på å feste med fremmede. Eller, når jeg først er der går det greit. Men jeg gruer meg alltid til klassefester og julebord, redselen for å ikke ha noen å snakke med og stå ensom i et hjørne er der fremdeles. enda værre er det med klasseturer. Men jeg presser meg til å dra, og det blir lettere hver gang.

Jeg aner heller ikke hvordan å få venner, men blir flinkere hvert år. Problemet er at jeg aldri tar initiativ, av redsel for å bli avvist, og dermed tar jo ikke andre initiativer tilbake heller. Dette gjelder stort sett jenter, kjærligheten har det gått bra med, det er venninner jeg ikke får.

Dette kan ha noe med at de eneste vennene mine på barne og ungdomsskolen var de typiske datanerdene blant guttene, og at jeg alltid har vært litt guttejente. Men det var både gutter og jenter som mobbet. Kommentarslenging, baksnakking, utestenging og også herming i gangen.

En annen måte å forsvare meg på er å lyve. Når de på tull ba meg på fest, og trodde jeg trodde de mente det seriøst, så sa jeg helt alvorlig at jeg skulle se dacapo med foreldrene mine på kvelden og at det ikke passet, og da skjønte de ikke at jeg tullet tilbake. Sånn vant jeg på en måte over dem, selv om de trodde jeg var enda dummere, så fikk jeg på en måte kontroll over hva de mobbet for og ryktene som gikk, og dette moret meg rett og slett litt.

Og så har det gjort meg til en god menneskekjenner. Og kanskje også litt sterkere til å møte motgang i livet. Jeg vet at jeg overlever på egen hånd, og trives veldig godt i eget selskap.

Du høres veldig sterk ut.

Jeg må si jeg beundrer måten du taklet mobbinga på. Det var jo på en måte du som "vant" over dem, da du var med på spøken tilbake. Genialt, egentlig. For ikke å snakke om modig.

[lurenavn]

Kan kjenne meg igjen i litt av det snilen forteller om.

Som regel får jeg lett kontakt med andre mennesker, men det er den dypere personlige kontakten som jeg syntes er vanskelig å få.

Jeg undertrykte de vonde opplevelsene, men ble allikevel tvunget til å ta et oppgjør med dem når jeg ble rundt 24 år. Som gikk ut på å se hvordan egentlig mobbingen har påvirket mitt liv. Mitt forhold til venner og kolleger. Jeg har lett for å unngå nær og personlig kontakt med mennesker.

I mer eller mindre grad har jeg klart å legge mobbingen bak meg. Men allikevel har jeg fått en viss bitterhet, jeg har gått glipp av en del erfaringer som andre gjevnaldrende har gjort allerede. Har ikke hatt noen kjæreste for eksempel og nå er jeg 30.

Nå tror jeg at grunnen til mobbingen rett og slett har skyldes småting, som feil klær, feil interesser, skillte meg litt ut i skolegården osv.

Jeg skulle ønske at jeg i det minste hadde klart å gjøre litt motstand mot mobberne, det hadde gitt meg en bedre selvfølelse i dag, bare det å rett og slett vite det at jeg hadde gjort noe for å ta igjen eller forsvare meg.

[Gjest blame]

I dag har jeg det ganske bra med meg selv, selv om det av og til skal lite til for å knekke meg. En stygg kommentar, så griner jeg. Men det blir sjeldnere mellom de gangene, for jeg er sterk nå.

Jeg tror det har mye med mobbinga å gjøre at jeg ikke er i stand til å være fordomsfull eller rasistisk på noe vis. Jeg vet så altfor godt hvordan det er å være den som blir hakket på og sett ned på.

[Gjest ble mobbet]

Det har gjort meg til en veldig sterk person. Samtidig som jeg har vanskelig for å få veldig nære forhold. Har lett for å holde andre på avstand. Har lett for å være kynisk.

Treffer jeg noen jeg ikke liker eller kommer på kant med, så gjør jeg ingen forsøk på å "bli venner" med dem. Jeg gir blanke f***. Hvis ikke folk liker meg som jeg er, så dem om det. Plager meg ikke, faktisk.

Bryr meg minimalt om hva andre sier om meg eller måtte mene om meg. Er temmelig kvass i replikken, tar igjen, kan være skikkelig spydig. Det er også en måte å holde folk på avstand på.

Ser meg selv som en litt ensom, men mest av alt veldig selvstendig, sterk og selvsikker person.

[Gjest min lille hevn]

Pussig at du spurte akkurat nå. For jeg gikk akkurat og tenkte på det på vei til jobben.

Føler akkurat som de andre som skriver her, man blir sterkere, klarer å stå alene, elsker selskap med bare meg tilstede, er veldig flink til å konversere med folk, men orker ikke de nære relasjonene til mer enn familien som alltid har vært der, og venninnene som er helt nære. Har fortsatt problemer med å takle falskhet og hovmod. Er veldig direkte i mine kommentarer, hvilket selvsagt skaper problemer fortsatt.

Det morsomme er at jeg bor på samme sted som jeg alltid har bodd, og der bor noen av mine plageånder også. Det er ganske morro å se dem rett i øynene og smile sitt vakreste smil. De veit f..en ikke hvordan de skal takle det, men det er

[Gjest nei ikke nå]

Jeg vokste opp som en stygg andunge, og nå som jeg er en tiltrekkende and, så har jeg mer behov for bekreftelser enn hva jeg skulle ønske. Har også et altfor stort ønske om å være best/penest etc.

Når det gjelder konflikter, så har jeg alltid mest sympati med minoriteten.

Når jeg ser tilbake til de årene, så forstår jeg ikke hvordan jeg orket det. Mobbingen gjorde meg til en sterk person. Sterk, men samtidig _veldig_ sårbar for negative kommentarer angående utseendet.

Selv om det er smålig, så er det alltid like moro å se han som mobbet meg mest. Han er en patetisk liten taper nå, haha!

[Gjest ble mobbet mye på barneskolen]

På mange måter har det brutt meg ned på den måten at jeg har vanskelig for å stole på mennesker. Ivertfall de som skal være vennene mine.

Men om jeg skal dra frem noe positivt må det være at det har gjort meg til et empatisk menneske. Jeg lever meg lett inn i andres situasjoner om noen ønsker å få råd av meg. Mine opplevelser har gjort at jeg kan gi gode råd og at jeg har mye mer livsvisdom enn andre på min alder.

[Gjest jfgh]

Jeg føler vel at jeg har blitt veldig selvsikker av det. Jeg har utviklet en galgenhumor og har lettere for å takle at alle mennesker ikke liker meg. Jeg har heller ikke behov for å være den kuleste i gjengen. Jeg lærte meg etterhvert å le av de som mobbet meg, og dermed få dem usikre.

Men jeg hadde hele tiden et veldig overlevelsesinstinkt. Jeg visste de tok feil, at de bare ikke kjente meg, at de var misunnelige...

Men jeg sliter med at jeg plutselig kan få litt flashback. Jeg har aldri blitt god på å feste med fremmede. Eller, når jeg først er der går det greit. Men jeg gruer meg alltid til klassefester og julebord, redselen for å ikke ha noen å snakke med og stå ensom i et hjørne er der fremdeles. enda værre er det med klasseturer. Men jeg presser meg til å dra, og det blir lettere hver gang.

Jeg aner heller ikke hvordan å få venner, men blir flinkere hvert år. Problemet er at jeg aldri tar initiativ, av redsel for å bli avvist, og dermed tar jo ikke andre initiativer tilbake heller. Dette gjelder stort sett jenter, kjærligheten har det gått bra med, det er venninner jeg ikke får.

Dette kan ha noe med at de eneste vennene mine på barne og ungdomsskolen var de typiske datanerdene blant guttene, og at jeg alltid har vært litt guttejente. Men det var både gutter og jenter som mobbet. Kommentarslenging, baksnakking, utestenging og også herming i gangen.

En annen måte å forsvare meg på er å lyve. Når de på tull ba meg på fest, og trodde jeg trodde de mente det seriøst, så sa jeg helt alvorlig at jeg skulle se dacapo med foreldrene mine på kvelden og at det ikke passet, og da skjønte de ikke at jeg tullet tilbake. Sånn vant jeg på en måte over dem, selv om de trodde jeg var enda dummere, så fikk jeg på en måte kontroll over hva de mobbet for og ryktene som gikk, og dette moret meg rett og slett litt.

Og så har det gjort meg til en god menneskekjenner. Og kanskje også litt sterkere til å møte motgang i livet. Jeg vet at jeg overlever på egen hånd, og trives veldig godt i eget selskap.

Det med DaCapo...hehehe, utrolig bra *ler enda*

Sånn skal det være!!

[Gjest ensom asper]

Jeg blir fortsatt mobbet av spesielt skoleungdom fordi jeg har tics o.l. Jeg sliter med flashbacks og med det som kalles hyperårvåkenhet, d.v.s. paranoia man er klar over selv. Jeg føler det som om kroppen min er i permanent krigstilstand. Går til psykolog. Oppdaget forøvrig at når jeg er utenfor hjembyen min forsvinner ticsene mine.

[snilen]

Jeg blir fortsatt mobbet av spesielt skoleungdom fordi jeg har tics o.l. Jeg sliter med flashbacks og med det som kalles hyperårvåkenhet, d.v.s. paranoia man er klar over selv. Jeg føler det som om kroppen min er i permanent krigstilstand. Går til psykolog. Oppdaget forøvrig at når jeg er utenfor hjembyen min forsvinner ticsene mine.

På tide å flytte og starte ett nytt liv et annet sted? Trenger ikke nødvendigvis være feigt... kjenner fortsatt det knyter seg litt i magen når jeg skal hjem til jul, av tanken på alle jeg kan møte der... og ekser og slikt også da... blæh.

[Gjest nonicknow]

Jeg ble mobbet på barneskolen-fysisk. Det gjorde vel ikke så veldig mye med meg. Men den psykiske mobbinga som begynte på ungdomsskolen og fortsatte ut i videregående var mye verre.

På barneskolen ble jeg pusha vekk fra aktiviteter, sparka/kasta ting på, ble slått osv...fra 2.klasse og utover ble jeg aldri invitert i bursdagsselskap. Kunne være klassefester hvor bare jeg(av 17)reiste hjem fra skolen(fordi det bare var jeg som ikke hadde blitt invitert).

Videre klassetrinn ble jeg utestengt/utfryst fra "vennegjenger", veldig mye baksnakket. Denne mobbingen er mye vanskeligere å forklare. Den gjorde meg svakere og svakere og mer mottakelig for dette. Jeg ble rådet av rådgiverne på vgs om å bytte skole, men ikke f... om "de plageåndene" skulle vinne over meg. Folk vedda med hverandre om hvor lenge jeg kom til å ha forhold med en gutt.

Nå er jeg 22, ikke venner (ei venninne fra 1.klasse og ei fra ungd.skole). Jeg har samboer og unge, så sånn sett har jeg i alle fall klart å komme i kontakt med noen.

Er deprimert, aggresiv, veldig liten tro på meg selv.

Med hilsen

[Gjest Destiny]

Jeg liker best de vennene jeg har hatt i årevis, er redd for nye mennesker, og nye situasjoner... Og forventer alltid det verste...

[Gjest Novembermom]

Mobbingen har resultert i at jeg har blitt grådig innadvendt og tør ikke å ta kontakt med folk/få venner/venninner.

Jeg frykter alltid det verste og føler at folk rundt meg eller som jeg har snakket med et par ganger ser på meg som dum, usmart og dumsnill.

Jeg tør nesten ikke å si ting jeg mener fordi jeg føler at jeg hele tiden har blitt sett på som en idiot med iq under frysepunktet,,

De få vennene jeg har, kan jeg være meg selv med 100%, men så har vi også kjent hverandre en god stund.

Men mobbingen......det har satt sine spor....