Hvordan kan sorgen være så sterk?

[Gjest håløst forvirret]

I mars i år møtte jeg en helt nydelig gutt, og ganske raskt bestemte vi oss for å bli kjærester. Jeg var hos han stort sett hver eneste dag og natt, så langt jobben tillot det.

Allerede i begynnelsen var det problemer med mine ekser og at jeg fortsatt hadde sosial omgang med gutter jeg hadde hatt sex med.Dette problemet ble ikke noe bedre ved at han måtte tyne informasjon av meg siden jeg var veldig uvillig til å snakke om tidligere forhold og dater. Jeg var hele tiden redd for at han ikke skulle like meg hvis jeg fortalte han om det. Tilslutt sprakk "boblen" etter bare 2-3uker.Og han følte at jeg hadde løyet og sviktet tilliten hans. Alikevel valgte vi å fortsette forholdet.Jeg mente at hvis vi skulle fortsette så måtte vi legge alt bak oss og ikke bære nag. Men usikkerheten hans utviklet seg til sterk sjalusi, og jeg ble daglig konfrontert med nye ting som jeg oppfattet som beskyldninger. Han ville heller aldri akseptere at jeg virkelig var glad i han.

Etter en stund flyttet vi sammen, og alt skulle bli veldig bra. Men det ble det jo ikke.Sjalusien fortsatte, og samme hvor mye jeg bedyret at det ikke var noen grunn til det, så ble jeg konfrontert med at jeg hadde brutt tilliten i begynnelsen, og derfor måtte jeg forstå hans reaksjoner.

Dette fortsatte i 8mnd, og flere ganger brøt både han og jeg sammen i fortvilelse etter ustoppelig krangling.Resultatet var at vi endte opp i familieterapi..Etter første time gjorde jeg det slutt.Jeg følte at terapauten bekreftet alt som var galt i forholdet vårt, og bestemte meg for at jeg ikke orket mer.Jeg forventet vel nesten at han også var veldig sliten etter alt bråket og kranglingen.Det hører med at jeg flere ganger foreslo en pause, men hver gang kom det ting opp som gjorde det umulig.

Nå har det gått 1 1/2mnd.siden det ble slutt, og det har vært en veldig tung tid.Etter bruddet har vi gått igjennom mange faser siden han gjerne ville fortsette forholdet.I begynnelsen fikk jeg en masse tekstmeldinger og oppringninger, men selv etter at det var slutt kranglet vi konstant.Tilslutt sluttet jeg å svare på meldinger og telefonen.Det gjorde ting lettere for meg, siden alt føltes så tungt.Det har også skjedd endel andre ting etter at det har blitt slutt.Folk som tydeligvis vil meg vondt (som.f.eks.en eks) fortalte han usannheter om meg, og jeg ble naturligvis konfrontert med det.Noe som er veldig hardt når man føler seg ensom og alene, og alt jeg trengte var støtte.

Han forstår ikke at jeg også har det vondt, og at jeg ikke ville at det skulle bli slutt. Men det måtte bli sånn ellers ville en av oss endt opp med å bryte sammen fullstendig.

Jeg vet ikke hvorfor, men samtidig som jeg føler at han også har gjort meg mye vondt, (selv om han mener at det er min skyld at han har vært som han har vært) så klarer jeg ikke å gi helt slipp og jeg savner han mer enn noengang nå som det første sinnet har lagt seg. Men jeg vet at vi aldri kan få det bra sammen.Jeg møter han på byen hvis jeg går ut, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle det.Kanskje jeg bare skulle flytte fra byen.Men det føles heller ikke som noen løsning.Innerst inne vil jeg gjerne at vi skal kunne være venner igjen, men jeg føler at jeg ikke vil takle at han finner seg en ny en.Da ville jeg nok slite med at vi ikke fikk det til å fungere, men at de evt.får det bra.Er det best å bare bryte alle bånd?Jeg sliter ordentlig med dette og ser ikke noe lys i enden av tunnellen for min egen del.

Forventer egentlig ikke noe konkret svar, mer en ide om det finnes andre som har vært igjennom lignende.

[snilen]

Jeg fant til slutt ut, etter å ha prøvd å være venner og hyggelig og vanke i det samme miljøet og på fester sammen, og liksom synes det var greit at han flørtet med andre som han tidligere hadde sagt han ikke likte... jeg ble så kvalm og dårlig, og håpet hele tiden at han skulle angre seg, bare jeg var snill og blid nok... endte alltid med at jeg gråt og gråt, og han måtte kjøre meg hjem, eller vi begynte å krangle...

så jeg brøt alle bånd, selv om han var min "sjelevenn" og alt det der, men jeg klarte rett og slett ikke å "tilgi" at han slo opp med meg...

hadde jeg brutt all kontakt med en gang ville han nok mest sannsynlig kommet tilbake, men da ville jeg ikke kommet over ham og møtt den fantastiske kjæresten jeg har idag, og innsett alt som var galt i det gamle forholdet mitt...

fortsatt er det ekkelt å komme hjem til hjembygda i julen og slikt, for nå har jeg klart å unngå å treffe ham i ca to år, og har litt skrekk for å møte ham på gaten. Han er jo ikke farlig, og jeg blir alltid lettet etterpå om jeg møter ham, for jeg er jo sikkert redd for å fortsatt være forelsket i ham, og det har jeg jo funnet ut tidligere at jeg faktisk ikke er. Men det er noe med minnet av det som var...

Og så er det jo ekkelt når venninner og søsken og slikt stadig rapporterer om ham og familien hans da... har liksom ikke behov for det.

Så ja, det ble lettere av å bryte all kontakt, men helt bra ble det ikke.

[Gjest jfgh]

Her var det mye gutter og mye sjalusi, fårn si...

Uansett hva du velger; drit i gutter for en god stund, er mitt råd. Så kan du starte helt på nytt når du treffer en du liker, uten gutter du har sex med over alt. Det skaper bare grobunn for sjalusi og usikkerhet.

[leiavmeg]

Her var det mye gutter og mye sjalusi, fårn si...

Uansett hva du velger; drit i gutter for en god stund, er mitt råd. Så kan du starte helt på nytt når du treffer en du liker, uten gutter du har sex med over alt. Det skaper bare grobunn for sjalusi og usikkerhet.

Det er nok det beste svaret. Bare å holde seg borte fra gutter en lang stund.Det kan kanskje være godt for enhver!