Har du tilgitt utroskap?

[Gjest kone som helst vil tilgi]

Min mann og kjæreste i mer enn et tiår har dessverre vært "dum" og latt en dame gi ham en blow job. Han angrer dypt og hellig, og selv så sjokkerende det er å få høre om dette (trodde alrdi han skulle være utro!), og hvor sårende det er, så har jeg aller mest lyst til å tilgi.

Og jeg føler at jeg har tilgitt ham også, men samtidig er jeg redd for at dette er noe jeg vil bære på all min tid, og at jeg senere kan føle bitterhet, kanskje ta det ut på ham i en senere omgang.

Jeg vil altså tilgi, men er redd for at jeg ikke vil klare å la være å bruke dette mot ham senere, og det på en måte som vil kunne være ødeleggende for forholdet.

Jeg vil gjerne høre fra andre som har vært i tilsvarende situajon. Har dere klart å tilgi? Hva gjorde dere for å komme dere videre?

Takk for alle svar!

[Gjest ikke så enkelt]

Hvis du skal tilgi så må du være sikker på at det faktisk er det du vil, og da må du gjøre deg ferdig med saken. Det blir feil, som du selv er inne på, å liksom tilgi nå, men bruke det mot ham senere og kanskje la det ødelegge forholdet deres.

Det går an å tilgi utroskap, men det krever enormt av deg.

Jeg forsøkte, men det gnagde meg, og forholdet tok slutt.

[Gjest Pricilla]

Ja det har jeg.. men jeg var knust og det gnagde i huet mitt i 2 år.. Nå er det endelg "glemt". Jeg var så skuffet, følte avsky da ejg så på han.. Ville ikke at han skulle ta på meg eller trøste meg, ville bare ha han på avstand.

Var mistenksom lenge etterpå, følte meg usikker og redd. "Elsker han meg?" sto i huet mitt hele tiden...

Det var vondt... Lenge.

Jeg elsker han og ville prøve for trodde innerst inne vi hadde en framtid sammen, så ga han en ny sjanse. Jeg var mest sint. Når vi krangla fikk han høre det j. han fikk høre det flere ganger, og det var straffa mi. Jeg brukte det mot han når det måtte passe meg, og han tok det.. Men til slutt sa han stopp - nå holder det... Og jeg ga meg med det, vi kom oss videre.

Men det var en tøff periode, særlig det første året.. men tiden leger alle sår. Så har du styrken og viljen går det bra. Men man må jobbe med det, snakke om det, du må ha lov til å spørre og han må svare. Gjør alt for å ta knekken på usikkerheten.

Jeg valgte å tilgi fordi jeg vet det var lurt av begjær i fylla, det var ikke noe forhold han hadde på si.. Hun var en pen jente som la an på han, gang på gang og en helg jeg var bortreist ga han etter. da jeg fant det ut var jeg rasende, jeg kunne drept! Fikk totalt black out og raserianfall, så knakk jeg sammen og gråt i flere dager.. Han kasta jeg ut og meldte meg syk til jobben.. Det var jævlig tøft, men vi klarte det!

Vi har det bra i dag, dette hendte for tre år siden...

Lykke til. Hvis man virkleig vil så går det, men begge må spille med åpne kort og han må tåle å bli forhørt og å få den i trynet. Gjort er gjort.. Han kan ikke forvente at du bare glemmer det.

[Gjest lykke til!]

Kom dere til familierådgiver og få dem til å få dere på rett spor.

Jeg er midt i prosessen og har skrevet så mye om det her før, så jeg skal ikke dra det igjen, men det er ikke lett, og verre er det når jeg prater med andre om det.

[Craven]

Hvis du skal tilgi så må du være sikker på at det faktisk er det du vil, og da må du gjøre deg ferdig med saken. Det blir feil, som du selv er inne på, å liksom tilgi nå, men bruke det mot ham senere og kanskje la det ødelegge forholdet deres.

Det går an å tilgi utroskap, men det krever enormt av deg.

Jeg forsøkte, men det gnagde meg, og forholdet tok slutt.

Nei, jeg har ikke tilgitt. Det er ikke mulig. Men jeg har forsonet meg med hennes utroskap. Og i dag er vi ferd med å få det mye bedre enn det vi hadde før jeg oppdaget utroskapen.

Det er mange grader av utroskap. Den sterkeste er vel systematisk å gå bak ryggen på din partner, der følelser og sex er involvert, og dette foregår over lang tid.

Dernest handler det om dette ble avslørt eller om partneren selv fortalte.

Jeg avslørte selv utroskapen, som hadde foregått i 8-9 måneder (minst). Det handlet om sterke følelser, SMS-sex og telefon-sex. "Heldigvis" ikke noe fysisk.

Det har vært et vanvittig slit å gå gjennom prosessen i etterkant for både henne og meg. Jeg har hatt sterke sorgfølelser, sinne, forbannelse - ja, alt, av negative følelser.

Og hun har lidd med meg. Forklart og fortalt igjen og igjen, hundre ganger.

Du har et veldig godt utgangspunkt i å legge dette bak dere, fordi du VIL tilgi. Dessuten, og det er uhyre viktig, han angrer ekte og dypt. Og han fortalte kanskje dette selv?

Da vil det gå bra. Ta tiden til hjelp. Tiden VIL lege alle sår. Ikke lett å tro på når det står på, men det vil det. Det gjelder nærmest alle tilfeller av utroskap jeg har lest om, og der begge hadde vilje til å gå gjennom den helt nødvendige prosessen.

Vi klarer det, men herregud for en krise i livet.

[Gjest LucySky]

Kom dere til familierådgiver og få dem til å få dere på rett spor.

Jeg er midt i prosessen og har skrevet så mye om det her før, så jeg skal ikke dra det igjen, men det er ikke lett, og verre er det når jeg prater med andre om det.

Kort svart: ja, jeg har tilgitt ham og han tilga i sin tid meg.

Og ikke var det en tilfeldig "blow job", eller SMS eller telefonsex, heller.

Jeg elsket en annen i over et år, og løy om det. Det var en fryktelig tid, for alle involverte, det kan jeg love!

Så "hevnet" han seg, et par år seinere. Forståelig, men fælt. For alle involverte. Han meldte til og med flytting, men det ble heldigvis ikke noe av.

Lenge siden er det også. Det svir en del ennå.

Men man er et menneske, og bare det, og alt et menneske er.

En blow job kan ikke være så vanskelig å tilgi - når du har fått summet deg litt!

[Gjest merkelig og rart]

Jeg fatter ikke at utro folk på død og liv må informere partneren sin om alt det dumme de har gjort. Kan de ikke gå alene med den dårlige samvittigheten i stedet for også å lage et helvete for partneren?

[Gjest jeg ville ikke ha tilgitt]

Har lest om det med utroskap og hva psykologer sier tidligere. Blant annet så sier dem at han eller hun som har vært utro må tåle å få en støyt pga av hva de har gjordt, de må være der for den andre, høre på maset, ha en skulder som den andre kan gråte på uansett hvor lei han/hun er av å høre de samme spm eller anklagene. Den som har blitt såret må få skrike ut hvor lei og såret han/hun er over det som har skjedd for å greie å bli ferdig med det. Det nytter ikke bare å si til den som er såret at ta deg sammen kvinne/mann jeg gjorde det nå snakker vi ikke mere om det liksom. Greit de gjorde en feil, men den feilen gjør jo at den andre parten må lære å stole på en person på ny, og det tar tid. Jeg selv tror aldri jeg kunne ha tilgitt utroskap, men jeg forstår jo dem som gjør det også. Når et forhold har vart i flere år, og at de ellers har det bra, så er det jo dumt å gjerne bryte ut av forholdet pga en dum feil. Si til mannen din at du trenger tid til å tenke, du trenger å skrike ut din frustrasjon til ham, du trenger forståelse for dine følelser, fordi han har såret deg dypt, kan han ikke gi deg dette, men avfeier med at nå er du dum som ikke bare glemmer det på dagen så ville jeg kanskje valgt å kasta ham ut, ivertfall hvis du ikke møter forståelse, tross alt så er det en liten straff han må ta iforhold til hva du har opplevd.

[Gjest kone som helst vil tilgi]

Jeg fatter ikke at utro folk på død og liv må informere partneren sin om alt det dumme de har gjort. Kan de ikke gå alene med den dårlige samvittigheten i stedet for også å lage et helvete for partneren?

Du sier noe... men så var det da heller ikke han som fortalte meg det, men HENNE! Festlig, ikke sant?

Og jeg tenkte også slik før at det ville vært best å ikke vite. Men akkurat nå ser jeg at han har vært litt vel tynget av sin dårlige samvittighet og latt sitt dårlige humør gå utover meg i flere måneder. Så akkurat nå føles det som om det var bedre å få vite.... Men bare fremtiden vil avgjøre det, selvsagt.

[Gjest kone som helst vil tilgi]

Kort svart: ja, jeg har tilgitt ham og han tilga i sin tid meg.

Og ikke var det en tilfeldig "blow job", eller SMS eller telefonsex, heller.

Jeg elsket en annen i over et år, og løy om det. Det var en fryktelig tid, for alle involverte, det kan jeg love!

Så "hevnet" han seg, et par år seinere. Forståelig, men fælt. For alle involverte. Han meldte til og med flytting, men det ble heldigvis ikke noe av.

Lenge siden er det også. Det svir en del ennå.

Men man er et menneske, og bare det, og alt et menneske er.

En blow job kan ikke være så vanskelig å tilgi - når du har fått summet deg litt!

Nei, jeg er absolutt enig i at det hadde vært mye verre med en pågående affære!! Dette var et engangstilfelle som var avsluttet, og det var også visstnok resultatet av en meget pågående dame og en full og dum mann!

Så jeg føler at jeg har tilgitt, men det er lett å føle det nå som jeg har verdens snilleste og mest oppmerksomme mann! han skjønner at dette er tøft, og er en kjempestøtte akkurat nå, trøster meg, sier han elsker meg, er der for meg.

men hva når hverdagen kommer?? Håper jeg ikke tar frem gammelt grums da....

[Gjest kone som helst vil tilgi]

Kom dere til familierådgiver og få dem til å få dere på rett spor.

Jeg er midt i prosessen og har skrevet så mye om det her før, så jeg skal ikke dra det igjen, men det er ikke lett, og verre er det når jeg prater med andre om det.

Hei! Jeg ser at du skriver at det er verre om du prater mye om det. Og jeg har tenkt litt på akkurat det der - hvor mye skal man prate om det?

selvsagt så prater vi ektefellene om dette. Men jeg har ikke betrodd meg til noen om dette. Hovedgrunnen er at jeg jo først og fremst ønsker at ekteskapet skal fortsette, og derfor vil jeg ikke at mine venner f.eks. skal gå rundt og vite dette om oss. Jeg vil ikke at de skal gå rundt og fordømme han når jeg selv (forhåpentligvis) vil være i stand til å tilgi.

Og dessuten så er jeg litt redd for at det bare vil føles verre å snakke så mye om det også. Jeg vet jo fra andre situasjoner at dersom man snakker om f.eks. noen som man er irritert på, og man får oppbacking av smataleparten, så blir man i grunnen bare enda mer irritert!

Og mine venner vil nok fordømme han enda mer, og si at dette ville de aldri ha tolerert etc. Jeg vil ikke at de skal kaste bensin på bålet.

[Gjest kone som helst.....]

Nei, jeg har ikke tilgitt. Det er ikke mulig. Men jeg har forsonet meg med hennes utroskap. Og i dag er vi ferd med å få det mye bedre enn det vi hadde før jeg oppdaget utroskapen.

Det er mange grader av utroskap. Den sterkeste er vel systematisk å gå bak ryggen på din partner, der følelser og sex er involvert, og dette foregår over lang tid.

Dernest handler det om dette ble avslørt eller om partneren selv fortalte.

Jeg avslørte selv utroskapen, som hadde foregått i 8-9 måneder (minst). Det handlet om sterke følelser, SMS-sex og telefon-sex. "Heldigvis" ikke noe fysisk.

Det har vært et vanvittig slit å gå gjennom prosessen i etterkant for både henne og meg. Jeg har hatt sterke sorgfølelser, sinne, forbannelse - ja, alt, av negative følelser.

Og hun har lidd med meg. Forklart og fortalt igjen og igjen, hundre ganger.

Du har et veldig godt utgangspunkt i å legge dette bak dere, fordi du VIL tilgi. Dessuten, og det er uhyre viktig, han angrer ekte og dypt. Og han fortalte kanskje dette selv?

Da vil det gå bra. Ta tiden til hjelp. Tiden VIL lege alle sår. Ikke lett å tro på når det står på, men det vil det. Det gjelder nærmest alle tilfeller av utroskap jeg har lest om, og der begge hadde vilje til å gå gjennom den helt nødvendige prosessen.

Vi klarer det, men herregud for en krise i livet.

Det er lett å se for meg at jeg har mye mindre som skal tilgis enn det du hadde!

Han ga etter for et øyeblikks dumskap, i beruset tilstand med en dame som var ekstremt frempå (forsynte seg selv, kan man si).

Men selv om han føler at hun kan tillegges mye last for det som skjedde dem i mellom, er det opplagt at det kun er han som må stå til ansvar overfor meg.

Han fortalte det faktisk ikke selv, men det har gnagd ham i flere måneder nå. Og som en skjebnens ironi, så bragte jeg selv opp på banen temaet "bør man informere partneren om utroskap" en gang ikke så lenge etter det fatale skjedde.

Jeg sa da at dersom det hadde vært en engangsforeteelse som ikke betydde noe så ville jeg helst slippe å vite!!

Men det var ikke slik at han grep denne sjansen begjærlig, i følge ham selv, det gnagde ham og han ville helst fortelle, men min uttalelse gjorde jo hele greia vanskeligere.....

Men jeg lurer på om det egentlig var bedre tross alt at det kom fra henne..... Selv om det er et totalt sjokk. For etter å ha snakket med henne skjønte jeg ingenting, hun var så diffus, jeg var usikker på om dette var en avsluttet affære eller ikke, om det hadde pågått lenge eller ikke, om han hadde vært aktivt søkende etter en å være utro med etc.

Så da var jeg mildt sagt skitredd for ekteskapet, fremtiden, barna, etc.

Etter å ha snakket med ham skjønte jeg hele bildet, og var tross alt glad for at det ikke var verre enn det var....

Hun var derimot en forsmådd dame som trodde at hun kunne vinne ham fra meg ved å opptre som hun gjorde. Kanksje hjelper det på ekteskapet at man oppfatter henne nærmest som en felles fiende i dette?

Men jeg krysser fingrene og håper på at alt vil bli til det beste.

Gjort er gjort og spist er spist. Selvsagt ville vi begge helst ha dette ugjort, men nå får vi prøve å gjøre det beste ut av det.

[Gjest kone som helst.....]

Har lest om det med utroskap og hva psykologer sier tidligere. Blant annet så sier dem at han eller hun som har vært utro må tåle å få en støyt pga av hva de har gjordt, de må være der for den andre, høre på maset, ha en skulder som den andre kan gråte på uansett hvor lei han/hun er av å høre de samme spm eller anklagene. Den som har blitt såret må få skrike ut hvor lei og såret han/hun er over det som har skjedd for å greie å bli ferdig med det. Det nytter ikke bare å si til den som er såret at ta deg sammen kvinne/mann jeg gjorde det nå snakker vi ikke mere om det liksom. Greit de gjorde en feil, men den feilen gjør jo at den andre parten må lære å stole på en person på ny, og det tar tid. Jeg selv tror aldri jeg kunne ha tilgitt utroskap, men jeg forstår jo dem som gjør det også. Når et forhold har vart i flere år, og at de ellers har det bra, så er det jo dumt å gjerne bryte ut av forholdet pga en dum feil. Si til mannen din at du trenger tid til å tenke, du trenger å skrike ut din frustrasjon til ham, du trenger forståelse for dine følelser, fordi han har såret deg dypt, kan han ikke gi deg dette, men avfeier med at nå er du dum som ikke bare glemmer det på dagen så ville jeg kanskje valgt å kasta ham ut, ivertfall hvis du ikke møter forståelse, tross alt så er det en liten straff han må ta iforhold til hva du har opplevd.

Men jeg har ikke lyst til å hyle og skrike, avvise ham etc, bare fordi han fortjener en straff.

Jeg må si at min reaksjon har vært overraskende for meg selv også! På forhånd ville jeg tatt det for gitt at jeg nærmest ville kastet ham ut av huset, eller selv tatt med barna og flyttet hjem til mor!

Men jeg føler absolutt ikek for dette nå.

Jeg er såret, skuffet, lei meg, og han får høre dette. Og han er der og trøster og støtter bog unnskylder seg. Han har vært kjempefint nå.

Og hele dette har fått meg til å innse hvor utrolig mye han betyr for meg og hvor gjerne jeg vil at han skal fortsette å være min mann!

Jeg er enig i at de som føler for å ha raseriutbrudd bør få ha det, og at den utro parten bør vise forståelse for dette, men jeg kan ikke ha raserianfall bare for syns skyld! Bare for at han virkelig skal skjønne at dette var galt!

Men hverdagen kommer tidsnok, og hvordan blir det da? Jeg frykter at når han evt slutter å holde om meg hver dag og fortelle meg hvor utrolig mye jeg betyr for ham etc, hva da??

Er det noe jeg kan gjøre NÅ som vil bedre en eventuell fremtidig situasjon?

[miss20]

Hei.

Jeg har lenge hatt en følelse av at den da værende kjæresten min skulte noe for meg. Jeg tok han flere ganger i å lyve, selvom det bare var småting. Mange små ting blir ofte veldig mye. I går tok jeg mobilen hans bare for å sjekke om han snakket sant ang en jente jeg ikke vet hvem er, men som han stadig fikk meldinger av. Jeg sendte litt meldinger med henne, og fant da ut at han hadde vært utro. Har ikke snakket med han enda, men må jo si at jeg vet.. Har håpt til det lengste at det ikke har vært noe for jeg elsker han. Jeg har snakket med han flere ganger at han må fortelle meg om det er noe, og han har hele tiden vi har vært sammen, snakket om at vi må kunne stole på hverandre. Hvordan skal jeg kunne stole på han etter dette??? Jeg kommer ikke til å tilgi.. En gang utro, alltid utro?! Jeg vet ikke.. Men jeg kommer aldri til å klare å stole på han igjen.

[serendipity]

Det er lett å se for meg at jeg har mye mindre som skal tilgis enn det du hadde!

Han ga etter for et øyeblikks dumskap, i beruset tilstand med en dame som var ekstremt frempå (forsynte seg selv, kan man si).

Men selv om han føler at hun kan tillegges mye last for det som skjedde dem i mellom, er det opplagt at det kun er han som må stå til ansvar overfor meg.

Han fortalte det faktisk ikke selv, men det har gnagd ham i flere måneder nå. Og som en skjebnens ironi, så bragte jeg selv opp på banen temaet "bør man informere partneren om utroskap" en gang ikke så lenge etter det fatale skjedde.

Jeg sa da at dersom det hadde vært en engangsforeteelse som ikke betydde noe så ville jeg helst slippe å vite!!

Men det var ikke slik at han grep denne sjansen begjærlig, i følge ham selv, det gnagde ham og han ville helst fortelle, men min uttalelse gjorde jo hele greia vanskeligere.....

Men jeg lurer på om det egentlig var bedre tross alt at det kom fra henne..... Selv om det er et totalt sjokk. For etter å ha snakket med henne skjønte jeg ingenting, hun var så diffus, jeg var usikker på om dette var en avsluttet affære eller ikke, om det hadde pågått lenge eller ikke, om han hadde vært aktivt søkende etter en å være utro med etc.

Så da var jeg mildt sagt skitredd for ekteskapet, fremtiden, barna, etc.

Etter å ha snakket med ham skjønte jeg hele bildet, og var tross alt glad for at det ikke var verre enn det var....

Hun var derimot en forsmådd dame som trodde at hun kunne vinne ham fra meg ved å opptre som hun gjorde. Kanksje hjelper det på ekteskapet at man oppfatter henne nærmest som en felles fiende i dette?

Men jeg krysser fingrene og håper på at alt vil bli til det beste.

Gjort er gjort og spist er spist. Selvsagt ville vi begge helst ha dette ugjort, men nå får vi prøve å gjøre det beste ut av det.

Du virker til å ha en reflektert tankegang rundt dette som jeg må si jeg beundrer,tror ikke jeg selv ville taklet noe slikt like bra. Håper det ordner seg for dere og lykke til!

[Gjest kone som helst...]

Du virker til å ha en reflektert tankegang rundt dette som jeg må si jeg beundrer,tror ikke jeg selv ville taklet noe slikt like bra. Håper det ordner seg for dere og lykke til!

Takk skal du ha! Jeg håper virkelig at vi overlever dette!

Jeg hadde heller aldri på forhånd trodd at jeg ville reagere slik! Hadde på forhånd sett meg selv bli helt rasende og knuse ting og kaste ham ut av huset! *S* Og det ville jo bare vært menneskelig i en slik situasjon.

Men så tok jeg det altså helt annerledes. Merkelig......

Men tusen takk for lykkeønskningen!

[serendipity]

Hei! Jeg ser at du skriver at det er verre om du prater mye om det. Og jeg har tenkt litt på akkurat det der - hvor mye skal man prate om det?

selvsagt så prater vi ektefellene om dette. Men jeg har ikke betrodd meg til noen om dette. Hovedgrunnen er at jeg jo først og fremst ønsker at ekteskapet skal fortsette, og derfor vil jeg ikke at mine venner f.eks. skal gå rundt og vite dette om oss. Jeg vil ikke at de skal gå rundt og fordømme han når jeg selv (forhåpentligvis) vil være i stand til å tilgi.

Og dessuten så er jeg litt redd for at det bare vil føles verre å snakke så mye om det også. Jeg vet jo fra andre situasjoner at dersom man snakker om f.eks. noen som man er irritert på, og man får oppbacking av smataleparten, så blir man i grunnen bare enda mer irritert!

Og mine venner vil nok fordømme han enda mer, og si at dette ville de aldri ha tolerert etc. Jeg vil ikke at de skal kaste bensin på bålet.

Derfor kan det være lurt å kun snakke med en venninne om dette som du vet ikke vil sladre vidre til de andre. Du trenger også noen andre å snakke med, men da helst noen som støtter deg i det valget du har gjort. Ikke noen som "hisser opp stemningen".

Jeg syntes det står respekt av ditt valg og dine handlinger.Og jeg tror at de mennesker som som klarer å takle dette som du gjør har gode forutsetnigner for å få bearbeidet dette på en måte som gjør at de kommer videre.

Selv vet jeg ikke hvordan jeg hadde reagert, men tror at jeg ville klart å tilgitt en engangsopplevelse, men aldri om han hadde hatt en forhold over tid bak min rygg.

[Gjest Bengtalakk]

Takk skal du ha! Jeg håper virkelig at vi overlever dette!

Jeg hadde heller aldri på forhånd trodd at jeg ville reagere slik! Hadde på forhånd sett meg selv bli helt rasende og knuse ting og kaste ham ut av huset! *S* Og det ville jo bare vært menneskelig i en slik situasjon.

Men så tok jeg det altså helt annerledes. Merkelig......

Men tusen takk for lykkeønskningen!

Må bare føye meg inn i rekken av folk som beundrer deg. Du virker skvær og voksen. Håper virkelig dere finner ut av dette. Nå er det jo snart jul og høytid, og det skulle jo være en ypperlig mulighet til å finne ut av ting. Begynne i de små,liksom.. Uansett, jeg ønsker deg en GOD JUL!

[snilen]

Hei! Jeg ser at du skriver at det er verre om du prater mye om det. Og jeg har tenkt litt på akkurat det der - hvor mye skal man prate om det?

selvsagt så prater vi ektefellene om dette. Men jeg har ikke betrodd meg til noen om dette. Hovedgrunnen er at jeg jo først og fremst ønsker at ekteskapet skal fortsette, og derfor vil jeg ikke at mine venner f.eks. skal gå rundt og vite dette om oss. Jeg vil ikke at de skal gå rundt og fordømme han når jeg selv (forhåpentligvis) vil være i stand til å tilgi.

Og dessuten så er jeg litt redd for at det bare vil føles verre å snakke så mye om det også. Jeg vet jo fra andre situasjoner at dersom man snakker om f.eks. noen som man er irritert på, og man får oppbacking av smataleparten, så blir man i grunnen bare enda mer irritert!

Og mine venner vil nok fordømme han enda mer, og si at dette ville de aldri ha tolerert etc. Jeg vil ikke at de skal kaste bensin på bålet.

du, det her høres ut som da eksen min slo opp. så lenge jeg ikke fortalte noen om det eller snakket om det, så var det liksom ikke sant. da kunne vi bli sammen igjen når som helst uten problemer, ingen ville trenge å vite noenting, og jeg kunne late som det aldri hadde skjedd. sånn tenkte jeg. det var selvfølgelig ønsketenkning, og etter en uke begynte jeg å innse at det virkelig var slutt. og da var det å prate med venninner og mamma og kamerater som gjorde at jeg kunne begynne å leve med dette og takle det. du kan ikke holde dette inni deg for evig, er stygt redd for at du vil få en reaksjon etter jul jeg, at du holder fasaden nå i julen liksom, og så kommer hverdagen... snakk om det før det er for sent du!

[Gjest lykke til!]

Hei! Jeg ser at du skriver at det er verre om du prater mye om det. Og jeg har tenkt litt på akkurat det der - hvor mye skal man prate om det?

selvsagt så prater vi ektefellene om dette. Men jeg har ikke betrodd meg til noen om dette. Hovedgrunnen er at jeg jo først og fremst ønsker at ekteskapet skal fortsette, og derfor vil jeg ikke at mine venner f.eks. skal gå rundt og vite dette om oss. Jeg vil ikke at de skal gå rundt og fordømme han når jeg selv (forhåpentligvis) vil være i stand til å tilgi.

Og dessuten så er jeg litt redd for at det bare vil føles verre å snakke så mye om det også. Jeg vet jo fra andre situasjoner at dersom man snakker om f.eks. noen som man er irritert på, og man får oppbacking av smataleparten, så blir man i grunnen bare enda mer irritert!

Og mine venner vil nok fordømme han enda mer, og si at dette ville de aldri ha tolerert etc. Jeg vil ikke at de skal kaste bensin på bålet.

Vet du, at faktisk har jeg fått mye støtte fordi jeg prøver å tilgi. Vel, de vet ikke hele historien, for hadde de visst det, hadde de kanskje tenkt annerledes. Men jeg lar dem tro det de tror, jeg vet hvorfor jeg blir. Og det er som sikkert du også tenker, av hensyn til barna.

De som sier at de aldri ville tilgitt, har enten aldri prøvd, eller så har tenker de mer på seg selv enn de små.

Ønsker deg uansett