Har du tilgitt utroskap?

[Gjest kone som helst....]

du, det her høres ut som da eksen min slo opp. så lenge jeg ikke fortalte noen om det eller snakket om det, så var det liksom ikke sant. da kunne vi bli sammen igjen når som helst uten problemer, ingen ville trenge å vite noenting, og jeg kunne late som det aldri hadde skjedd. sånn tenkte jeg. det var selvfølgelig ønsketenkning, og etter en uke begynte jeg å innse at det virkelig var slutt. og da var det å prate med venninner og mamma og kamerater som gjorde at jeg kunne begynne å leve med dette og takle det. du kan ikke holde dette inni deg for evig, er stygt redd for at du vil få en reaksjon etter jul jeg, at du holder fasaden nå i julen liksom, og så kommer hverdagen... snakk om det før det er for sent du!

Ja men dette er jo ikke fornektelse!! Det hadde det vært dersom jeg hadde latt som ingenting overfor mannen også! Men vi har snakket MASSE om dette. Og jeg har betrodd meg til en venninne i utlandet, som jeg kjenner fra gammelt av og som ikke kjenner mine andre venner/famile/omganskrets.

Så jeg føler ikke at jeg brenner inne med noe som helst. Husbonden og jeg har hatt mange gode samtaler om dette. Faktisk så tror jeg at det har hjulpet på disse samtalene at jeg ikke har hylt og skreket! Jeg har grått og vært lei meg, og uttrykt at jeg ikke forstår hvorfor han gjorde dette etc, men det er også alt.

Jeg har min beste venn i min mann, og han har vært en fantastisk støtte nå.

[Gjest kone som helst...]

Vet du, at faktisk har jeg fått mye støtte fordi jeg prøver å tilgi. Vel, de vet ikke hele historien, for hadde de visst det, hadde de kanskje tenkt annerledes. Men jeg lar dem tro det de tror, jeg vet hvorfor jeg blir. Og det er som sikkert du også tenker, av hensyn til barna.

De som sier at de aldri ville tilgitt, har enten aldri prøvd, eller så har tenker de mer på seg selv enn de små.

Ønsker deg uansett

Ja jeg har jo tenkt på det at sympati og respekt kan være fint å ta med seg! Og så har jeg også tenkt at en fordel med at omgivelsene vet, eller ihvertfall noen vet, er at de skjønner hvorfor det er litt stritt akkurat nå. For selv om jeg synes at jeg/vi har taklet dette overmpte bra, og vi kysser og klemmer og sier at elsker deg til hverandre hele tiden, så har det helt klart vært en påkjenning!

Men jeg tror likevel jeg lar være å si noe, hvis jeg klarer å holde meg da. For jeg er redd for at jeg ikke klarer å bare si A, men fortsetter med B og C og hele sulamitten!

Det er ikke alltid jeg klarer å begrense meg når jeg først åpner snakketuten! *he he*

Men om selve tilgivelsen:

Selvsagt er hensynet til barna veldig viktig. Og det gjør jo et eventuelt brudd mye verre og større enn om vi bare hadde vært kjærester.

Men selv om hensynet til barna og den nært forestående julen nok var det første som slo meg, så må jeg si at denne prøvelsen har vist meg MEGET klart og tydelig at jeg vil beholde ham også for min egen del. Vi har levd mange år sammen og delt utrolig mye sammen, og jeg eslker ham virkelig. Kanksje mer enn jeg forsto før alt dette skjedde. For det blir jo gjerne litt slik etterhvert som man har vært sammen noen år at den store forelskelsen dabber litt av, og hverdagen kommer og innhenter oss. I særlig grad gjelder dette når man får barn.

Men nå føler jeg nesten det hele som en slags oppvåkning. og det føles godt! Jeg er selvsagt lei meg for det som har skjedd, såret, og skulle øsnke det ugjort, men jeg er absolutt ikke sint. Hmmmmmmm.....

men denne "pusingen" oss i mellom er veldig sterk akkurat nå, nå som dette er så ferskr, og snart så kommer juleferien med mye fritid sammen. Jeg håper og tror at dette vil styrke oss og vårt forhold.

Men etter nyttår blir det hårda bud på begges jobb, så jeg håper at vi har fått ladet opp batteriene skikkelig til en kald og lang etterjulsvinter!

Takk for gode samtaler med deg og de andre her! :-))

[Gjest kone som helst vil tilgi]

Må bare føye meg inn i rekken av folk som beundrer deg. Du virker skvær og voksen. Håper virkelig dere finner ut av dette. Nå er det jo snart jul og høytid, og det skulle jo være en ypperlig mulighet til å finne ut av ting. Begynne i de små,liksom.. Uansett, jeg ønsker deg en GOD JUL!

Takk skal du ha og en riktig god jul til deg også!! :-))

Jeg har faktisk imponert meg selv også! *he he* For ikke å snakke om mannen min, som flere ganger før synes at jeg har overreagert og/eller reagert barnslig på det han mener er filleting.

Og så skjer det noe som virkelig er en big deal, og så tar jeg det slik! :-) Men det er helt ekte - alt sammen. Kanskje er det når vi virkelig blir satt på rpøve at vi henter inn våre ekstra krefter og gjør det som skal til for at det skal bli bra?

Uansett - takk for svar og god jul!! Jeg gleder meg enormt til juleferie hvor vi skal dyrke parforholdet og familien!

[snilen]

Ja men dette er jo ikke fornektelse!! Det hadde det vært dersom jeg hadde latt som ingenting overfor mannen også! Men vi har snakket MASSE om dette. Og jeg har betrodd meg til en venninne i utlandet, som jeg kjenner fra gammelt av og som ikke kjenner mine andre venner/famile/omganskrets.

Så jeg føler ikke at jeg brenner inne med noe som helst. Husbonden og jeg har hatt mange gode samtaler om dette. Faktisk så tror jeg at det har hjulpet på disse samtalene at jeg ikke har hylt og skreket! Jeg har grått og vært lei meg, og uttrykt at jeg ikke forstår hvorfor han gjorde dette etc, men det er også alt.

Jeg har min beste venn i min mann, og han har vært en fantastisk støtte nå.

han er din beste venn og en fantastisk kjæreste nå. er som om han har delt seg i to... og han virker ikke som han lenger er kjæresten og elskeren din, men bestevennen og sjelevennen din... er redd du har mistet kjærligheten dessverre... tror det er lettere å tilgi en venn enn en kjæreste kanskje...

[Gjest kone som helst vil tilgi]

han er din beste venn og en fantastisk kjæreste nå. er som om han har delt seg i to... og han virker ikke som han lenger er kjæresten og elskeren din, men bestevennen og sjelevennen din... er redd du har mistet kjærligheten dessverre... tror det er lettere å tilgi en venn enn en kjæreste kanskje...

ja tenk hva du vil! :-))

Men jeg synes det er en loitt merkelig ting å si! Det er jo ikke slik at han er en sjelesørger!! Det må da være helt naturlig at man snakker med sin ektefelle om de kriser som man møter i ekteskapet, uten at man dermed setter kjæresteriet i fare!! Jeg tror det er mye bedre for oss at vi snakker ut om dette enn at jeg hyler og skriker og stenger ham ute fra mitt sjeleliv!

Men vi er alle forskjellige, så det som virker for en virker kanskje ikke for andre. Men for oss ser dette ut til å fungere bra. Det viktigste for å kunne jobbe med ekteskapet, hva enten problemet gjelder utroskap eller andre problemer, er jo nettopp at ektefellene er i stand til å snakke om dette på en rasjonell måte.

[Gjest kone som helst vil tilgi]

han er din beste venn og en fantastisk kjæreste nå. er som om han har delt seg i to... og han virker ikke som han lenger er kjæresten og elskeren din, men bestevennen og sjelevennen din... er redd du har mistet kjærligheten dessverre... tror det er lettere å tilgi en venn enn en kjæreste kanskje...

og dessuten: hvorfor tror du/mener du at det må være et motsetningsforhold mellom det å være kjæreste og det å være bestevenn?

For meg så har det alltid vært naturlig å betrakte ham som min beste venn, og jeg mener det hadde vært trist hvis han bare skulle ha vært en elsker!

Elskoven er selvsagt en naturlig og viktig del av et eksteskap - også nå etter "avsløringen".

[snilen]

og dessuten: hvorfor tror du/mener du at det må være et motsetningsforhold mellom det å være kjæreste og det å være bestevenn?

For meg så har det alltid vært naturlig å betrakte ham som min beste venn, og jeg mener det hadde vært trist hvis han bare skulle ha vært en elsker!

Elskoven er selvsagt en naturlig og viktig del av et eksteskap - også nå etter "avsløringen".

jeg mener ikke det nei. kjæresten min er min beste venn og elsker. men noen ganger tviholder man på forhold der man kun er bestevenner. og av erfaring vet jeg at man også mister sin beste venn når man ikke lenger er kjærester, veldig ofte iallfall, og derfor blir det for så mange så vanskelig å gi slipp på...

[Gjest kone som helst...]

jeg mener ikke det nei. kjæresten min er min beste venn og elsker. men noen ganger tviholder man på forhold der man kun er bestevenner. og av erfaring vet jeg at man også mister sin beste venn når man ikke lenger er kjærester, veldig ofte iallfall, og derfor blir det for så mange så vanskelig å gi slipp på...

Ok, da er vi nok ikke sp uenige i teorien! *S*

Men anvendelsen av det på mitt forhold med min mann er vi nok fortsatt uenige om!:-)

Ha en hyggelig jul!

[Pella]

Redselen for utroskap etter at du har oppdaget det, er at det skal skje igjen. Dette vil ikke forsvinne ikke om du skifter partner. Dette er noe du vil bære med deg uansett.

Redselen for dette er noe du må lære deg å leve med - og ta kontrollen over.

Men tilgi - og prøv - det har du faktisk ingenting å tape på - annet enn litt tid.

Det blir ikke lettere om du bryter ut.

En gang tilga jeg - en annen tilga jeg ikke...

Den første gangen var jeg ung og valgte og ta ham tilbake. Det neste året så brukte jeg dette mot ham hver gang vi kranglet. Etterhvert forsto jeg at jeg hadde sluttet å elske ham den dagen jeg fant ut at han var utro. Jeg kom aldri til å glemme, og gikk derfor fra ham selv.

Den andre gangen oppdaget jeg et graverende utroskap. Da jeg endelig fant ut hva som var "galt" etter mange måneder med "up's and downs" så følte jeg meg iskald og lettet. Jeg hadde vært gjennom dette før, og visste nøyaktig hva som måtte skje: ut døra med ham.

Dette er ikke oppskriften for alle. Jeg er totalt for å kjempe for et forhold. Med nebb og klør.

Jeg er fremdeles redd at dette skal skje igjen (4 år siden sist).

Lykk til

[Gjest kone som helst...]

Redselen for utroskap etter at du har oppdaget det, er at det skal skje igjen. Dette vil ikke forsvinne ikke om du skifter partner. Dette er noe du vil bære med deg uansett.

Redselen for dette er noe du må lære deg å leve med - og ta kontrollen over.

Men tilgi - og prøv - det har du faktisk ingenting å tape på - annet enn litt tid.

Det blir ikke lettere om du bryter ut.

En gang tilga jeg - en annen tilga jeg ikke...

Den første gangen var jeg ung og valgte og ta ham tilbake. Det neste året så brukte jeg dette mot ham hver gang vi kranglet. Etterhvert forsto jeg at jeg hadde sluttet å elske ham den dagen jeg fant ut at han var utro. Jeg kom aldri til å glemme, og gikk derfor fra ham selv.

Den andre gangen oppdaget jeg et graverende utroskap. Da jeg endelig fant ut hva som var "galt" etter mange måneder med "up's and downs" så følte jeg meg iskald og lettet. Jeg hadde vært gjennom dette før, og visste nøyaktig hva som måtte skje: ut døra med ham.

Dette er ikke oppskriften for alle. Jeg er totalt for å kjempe for et forhold. Med nebb og klør.

Jeg er fremdeles redd at dette skal skje igjen (4 år siden sist).

Lykk til

Takk skal du ha! :-)

Jeg føler meg stadig gtryggere på at dette skal gå bra! For selv om jeg på forhånd hadde trodd at jeg ville reagere mer sem deg, så har jeg reagert annerledes. Jeg føler ikke at jeg har sluttet å elske - tvert i mot så kjenner jeg enda sterkere enn før hvor glad jeg er i ham og hvor gjerne jeg vil beholde ham.

Ved å være på denne måten - stille meg totalt åpen for ham - stiller jeg jo meg selv lettere til for hugg. Det vil bli enda lettere å bli såret hvis det skulle skjære seg.

Men jeg må bare gjøre det. Først og fremst fordi jeg føler at dette er det riktige å gjøre nå - av hensyn til meg, av hensyn til barna, av hensyn til ham. Og hvis jeg ikke prøver vil jeg ihvertfall angre.

Takk for vsar og ha en god jul! :-))

[Pella]

Takk skal du ha! :-)

Jeg føler meg stadig gtryggere på at dette skal gå bra! For selv om jeg på forhånd hadde trodd at jeg ville reagere mer sem deg, så har jeg reagert annerledes. Jeg føler ikke at jeg har sluttet å elske - tvert i mot så kjenner jeg enda sterkere enn før hvor glad jeg er i ham og hvor gjerne jeg vil beholde ham.

Ved å være på denne måten - stille meg totalt åpen for ham - stiller jeg jo meg selv lettere til for hugg. Det vil bli enda lettere å bli såret hvis det skulle skjære seg.

Men jeg må bare gjøre det. Først og fremst fordi jeg føler at dette er det riktige å gjøre nå - av hensyn til meg, av hensyn til barna, av hensyn til ham. Og hvis jeg ikke prøver vil jeg ihvertfall angre.

Takk for vsar og ha en god jul! :-))

I motgang blir man sterkere...

God jul - du også.

http://web.icq.com/shockwave/0,,4845,00.swf