Dårlig kommunikasjon..

[Gjest pertille]

Jeg og kjæresten har vært sammen i ca 8 mnd, vi bor ikke sammen, så vi ses ikke mer enn i helger, pluss en dag i uka ca.

Vi kommuniserer litt dårlig, eller det er kanskje bare meg? Vi har ikke alltid så mye å snakke om, noe som går greit når vi er sammen, for da gjør vi ting, og kan snakke om det osv. Men på tlf blir det værre. Jeg føler ikke han er så interessert i å hør om jobben feks så da føler jeg at jeg ikke har så mye å si når vi ringes.

Jeg liker heller ikke ta opp ting med ham, som feks at jeg blir litt såret over at han har nattbordskuffen full av blader med nakne damer i, og et par porno-filmer i skapet.

Jeg føler at om jeg sier det så vil han bare gjemme det for meg, og fortsette i det skjulte. Sånn er det også med andre ting, at jeg føler at om jeg sier at det er noe jeg ikke liker han gjør, så gjør han det bare bak min rygg i fremtiden.

Derfor sier jeg ikke noe om det hvis det plager meg, da er han i det minste åpen om ting og jeg vet hva han driver med, selv om jeg ikke liker det.

Han hadde et veldig turbulent forhold med henne han var sammen med før meg, og det var mye krangling, mas og kjefting fra hennes side har jeg skjønt. Litt derfor prøver jeg også da å være den "snille" dama, som ikke lager så mye bråk. Men det blir liksom sånn at vi aldri får snakket om det som plager meg.

Tok opp en ting engang, begynte selvfølgelig å gråte, noe som gjorde at det virket som en mye større sak en hva det var, og han tok det ikke så bra, ble nærmest fornærmet, så det hindrer megfra å ta opp ting igjen.

I tillegg er det dette med at vi ses så sjelden, og at tlf ikke passer til sånt, og jeg vil ikke ødelegge tiden vi har sammen med sånt prat. Jeg vil flytte sammen, men tør ikke ta det opp med ham det heller, siden det virker som han vil ha det sånn det er.

Hjelp meg!?? Hvordan skal jeg bedre dette?

[Gjest ikke sign]

Du må bare ta f.eks. flytting opp med ham, hvordan skal forholdet ellers bli om du ikke tør si ting?? Sett dere ned og snakk sammen, finn tid. Si du er såret over bladene osv., men han har sine ting og du dine. Respekter hverandre!!

[Gjest ikke sign]

Mange ganger opplever kvinnen i forholdet at de ikke kommuniserer, hun får ikke sagt ting, får ikke respons på ting, mens mannen opplever at alt er såre vel.

Han kan ikke vite hva du føler hvis du ikke forteller ham det. Han kan ikke vite at du ønsker at dere skal flytte sammen. Han kan ikke vite at du er såret over pornoblader og filmer. Han kan ikke vite at du tolker hans telefonsamtaler i retningen "mindre interessert" i f.eks. jobben din.

Den delen som går på at DU må formidle til HAM hva du føler, er det du som har ansvar for. Hvis det ikke nytter å snakke om ting, så vil forholdet deres være dødfødt.

At du tar opp en sak, som er en liten sak også i dine øyne, men likevel ender du med å storgråte, gjør jo at han blir forvirret og sikkert litt frustrert. Var nå DET så viktig, da, var nå DET noe å gråte for?

Du må nok jobbe litt med din egen evne til å si hva du mener, tenker og vil.

Den delen som går på å få ham til å gjøre som du vil... Du vil han skal kvitte seg med pornobladene og filmene og aldri ha noe sånt igjen. Du vil at han uoppfordret skal foreslå å flytte sammen - den delen er vanskelig. Ikke forlang at han skal forandre seg. La ham få ha bladene og filmene sine i fred. La ham få ta opp de tingene som han ønsker å ta opp. Og så tar du opp det som DU ønsker å ta opp.

Vet ikke om du skjønner hva jeg mener.

Du går på nåler og prøver å tolke hans signaler, og han gjør sikkert det samme med deg. Hvis han oppfatter at du er fornøyd med ting, så er det jo greit. Hvis han oppfatter at du vil ha forandringer, så må han jo vurdere om han syns forandringene er nødvendige eller ønskelige.

Selvsagt er avstanden et problem. Men jeg tror ikke uten videre forholdet deres vil bli bedre av bare å flytte sammen, hvis dere ikke først rydder opp i kommunikasjonsproblemene.

Det burde være en selvfølge i et godt forhold at man kan si eksakt hva man mener og tenker om ting.

[snilen]

Kanskje dere ringer hverandre litt for ofte? Det føles ofte når man er fra hverandre at man er nødt å ringes en time hver dag, men egentlig tror jeg det er bedre å ringe litt sjeldnere. For det ER merkelig å kun snakkes på telefon.

Ellers må du være deg selv. Ikke tenk på at du skal være den HAN vil du skal være, at du skal være snill og ikke krangle og ikke bråke. Hvordan tror du det vil gå i lengden da, om du hele tiden skjerper deg for at han skal være glad i deg. Nei, skal han leve med deg må han ta deg for den du er. Da må han lære at du gråter og sutrer og maser noen ganger, og du må bare skravle i vei om jobben om det er det du har lyst til.

Å bo sammen er et ganske stort skritt, og da er man nødt å kjenne hverandre ut og inn. Det er temmelig mye lettere når man på forhånd vet at den ene er rotete og at den andre hater å støvesuge. Når man vet døgnrytmen og hvor ofte man vil være ute med kompiser. Og alt sånt må dere jo snakke sammen om. Hvem som tar oppvasken og hvor ofte og hvem som lager mat. Ellers kan det være dere går inn i et samboerskap med helt ulike forventinger.

Men først kunne dere jo prøvd å bo i samme by? Og slike samtaler som dette bør dere ta ansikt til ansikt, er så lett å misforstå på telefon...

Lykke til! Vær deg selv!