Hvorfor tenker jeg sånn???

[lina79]

Jeg sitter er ganske forvirret og frustrert etter et brudd. Vår historie har vært ganske komplisert fra første stund, med lang avstand som det største hinderet. Likevel var vi stormende forelsket og enige om å satse for fullt. Vi skulle gjøre det som sto i vår makt for å kunne bo i samme by etter jul, og begge gledet seg veldig til dette.

Den siste tiden merket jeg en endring i hans oppførsel. Han tok lite kontakt, og var kjølig hver gang jeg ringte eller sendte sms. Da jeg tok dette opp med han sa han at han synes avstanden var vanskelig, og at det så ut til å bli problemer rundt flytting (pga en vanskelig situasjon på jobben). Vi ble derfor enige om å legge forholdet på is inntil situasjonen rundt flyttingen var avklart. Jeg synes dette var veldig trist, men forsto at det var den mest fornuftige løsningen (vi var helt fra starten av enige om at avstandsforhold ikke fungerer i lengden). Jeg var likevel optimistisk, og håpet at hans følelser for meg var så sterke at vi skulle få dette på rett kjøl igjen.

Noen dager senere får jeg høre gjennom felles beskjente at han har sveket meg vanvittig i forkant av denne "pausen" (en lang historie, men han gjorde noe som absolutt ikke er akseptert i et forhold basert på ærlighet og tilitt). Samtidig forstår jeg at hans interesse for meg har vært dalende i lang tid. Jeg ble utrolig skuffet og sint, og skjønte fort at dette var en person jeg ikke burde satset på i utgangspunktet.

Men nå som sinnet har lagt seg har jeg begynt å føle et enormt savn. Jeg tenker på han hele tiden, greier ikke jobbe eller fokusere på tingene rundt meg. Bare gråter og føler meg utrolig langt nede.... Jeg er villig til å tilgi alt han har gjort, bare for at han skal holde rundt meg igjen og si at han er glad i meg. Vennene mine har ingen forståelse for dette - "han er jo en drittsekk, hvordan i all verden kan du vurdere å ta han tilbake igjen??" Selv stiller jeg meg ganske uforstående til mine egne følelser. Hvordan kan jeg ønske han så desperat tilbake når han har oppført seg som han har gjort? Dessuten er det ganske åpenbart at han ikke ønsker meg tilbake i det hele tatt, det virker nesten som han er glad han er ferdig med meg.

Mitt spørsmål er derfor: Hvor er det blitt av stoltheten min i denne situasjonen? Hvorfor er jeg så desperat etter en person som har såret meg så mye? Jeg kan rett og slett ikke forstå min egen tankegang. Dessuten er jeg redd for konsekvensene dersom han virkelig skulle komme krypende tilbake. Jeg hadde jo tatt han tilbake på flekken, uten å tenke fornuft i det hele tatt. Hode og hjerte lever på hver sin planet akkurat nå virker det som... Jeg vil så desperat ha han tilbake, jeg kunne gjort alt for å få det til å skje. Og det synes jeg er ganske skremmende med tanke på det som har skjedd.

Dette ble lang og rotete, men jeg håper noen har noen fornuftige synspunkter som kan hjelpe meg videre. Dette sliter virkelig på meg...

[snilen]

Du er jo såpass fornuftig at du vet du ikke bør ta ham tilbake, at du bør jobbe med å komme over ham og finne deg selv og klare å leve lykkelige alene.

men man romantiserer jo ofte ekser, og så er det jo savnet etter det lille som var bra, trygghet og sex og vennskapet...

men du bør ikke gjøre det, og det innser du selv. det enkleste er å kutte ham ut, jeg tror faktisk sorgprosessen blir kortere da. du må aktivisere deg, du må gjenoppta kontakt med gamle venner, du må dra ut med venninner, besøke slekt, trene...

og så vil du kanskje finne ut at du ikke har det så værst på egenhånd likevel, at du er sterk og klarer deg fint alene!

lykke til!

[paez]

føler med deg...er selv ferdig med ett 8 år langt forhold.

det jeg kan fortelle deg er at, livet er altfor kort til å kaste det bort på kjærlighet som ikke gjensidig.

din kjærlighet er ikke sterk nok for dere begge...vil du være sammen med en som ikke har de rette følelsene for deg??

DU fortjener bedre. alle mennesker trenger kjærlighet, omsorg og trygghet. hvis han ikke kan gi deg det...så gå videre.

vær sterk. den viktigste i ditt liv MÅ være deg selv.

lykke til!

[Gjest lis@bet]

Veldig typisk å lengte etter eksen når det var en selv som ble dumpet, og samme hvor dårlig forholdet var.

Man husker plutselig bare det som var positivt. Merkelig, men veldig vanlig.

Det går over.... Ikke noe annet å si enn det, er jeg redd.