Nå må han bestemme seg - jeg har ikke mer å gi!

[Gjest Mam_4_2]

Min mann og jeg har et over 10 år gammelt ekteskap som utad nok ser ganske vellykket ut. Vi har to nydelige barn. Men sannheten er at de siste årene har vi slitt med samlivet. Jeg tror det startet allerede før vi fikk barn. Da følte jeg at han ikke viste nok følelser for meg samtidig som han klaget på for lite sex. Klassisk, vil mange si. Når jeg ser tilbake, tror jeg hans følelser for meg begynte å kjølne allerede da. Men han var for "feig" til å si fra den gangen hva som egentlig plaget ham. Vi trodde vi skulle klare å løse dette. Vi ble enige om en del "arbeidsoppgaver" som måtte gjennomføres for at ting skulle bli bedre. Men så har runddansen gjentatt seg år etter år, og for hver gang føler jeg at han gir mer og mer blaffen i de tingene han skulle gjøre. De siste årene er det jeg som har dradd lasset alene, og intenst forsøkt å "redde stumpene". Nå har vi kommet så langt at han har all den friheten han ønsker seg til å dra på turer med gutta, kjøpe seg ulike "penisforlengere" (ja, han er nok i 40-års-krisen), og han løfter ikke en finger hjemme. Alt dette har jeg faktisk godtatt i et håp om at han skulle få det bedre med seg selv og dermed bidra til en muntrere tone hjemme.

Men nå for tredje gang på 2 år kommer han og sier at han vil flytte fra oss. De to tidligere gangene har vi bestemt oss for å satse videre og blitt enige om hva vi må gjøre for at vi skal ha det bedre sammen. Men som sagt - det er bare jeg som arbeider med det vi blir enige om, han trekker seg unna etter en tid og flykter fra problemene med å feste og ture med "gutta". Nå har jeg sagt det er nok. Burde ha gjort det for lenge siden. Men han kan ikke "tyne" meg lenger. Jeg har også et liv å leve. Jeg kan ikke strekke meg i alle retninger og ofre alt, så lenge han motarbeider meg. Sannheten er at han ikke elsker meg lenger. Og jeg vet at jeg ikke kan tvinge ham til det. Men jeg blir så bitter når jeg tenker på at han ikke har gitt forholdet en sjanse! Jeg hadde ønsket at vi skulle dra på ferie sammen, finne på ting og gjøre kjæreste-ting for å finne tilbake til hverandre. Men han vil bare ikke. All moroa han trenger får han sammen med gutta. Så kommer han hjem og klager på at vi aldri har det noe moro sammen lenger. Er det noe rart det da? Han vil jo ikke!!

Uff dette ble mange anklagelser på en gang. Men det er faktisk slik det er. Og nå har jeg altså bedt ham bestemme seg. Enten flytte, eller gå inn for forholdet og gjøre en innsats for å få det til. Men han greier ikke bestemme seg. Han har alt - to skjønne barn, en kone som er glad i ham (fortjent eller ikke), og et godt hjem. Men han får ikke behandle meg slik som han har gjort de siste årene lenger. Jeg greier ikke flere nedturer nå.

Hva i all verden skal jeg gjøre? Eller rettere sagt - hva skal VI gjøre? Mange vil si at jeg ikke taper noe på å la ham gå. Men jeg mener at det ikke bare er å stikke av fra barn og mange års samliv uten å ha prøvet, selv om man kanskje i øyeblikket mangler de rette følelsene.

Nå trenger jeg virkelig å være sterk. Men jeg frykter den store knekken hvis han drar. Noen der ute som kan gi meg noen oppmuntringer og kanskje noen gode råd??

[Clue1365380406]

Jeg vet ikke om jeg har så mye oppmuntrende å komme med.

Du sier jo at dere har prøvd å begynne på nytt i flere år, men at han ikke tar sin del av det. Du sier også at du vet at han ikke elsker deg lenger.

Jeg tror det er for sent. Hvis han ikke elsker deg lenger, er det ikke bare å vekke til live døde følelser. Kan hende det er derfor han backer ut gang på gang. Han har sikkert viljen men ikke evnen.

Kanskje det er like greit for deg å se framover, se det positive i å begynne på nytt istedet for å ta ett skritt fram og to tilbake.

Jeg føler med deg, men tror det eneste gode råd jeg har er nettopp det å begynne på nytt.

[Gjest kvinner som ofrer alt]

Nok et klassisk eksempel på en kvinne som ofrer alt på kjærlighetens alter.

Du har ofret så mye at han har mistet all respekt for deg, han ser på deg som et inventar i huset.

Menn trenger litt utfordringer og å få brukt sitt kampinstinkt. La det å få beholde kona/samboeren bli en utfordring for han. Ikke legg dere flat, kvinner, og tro at dere beholder mannen da. Han må få respekt for dere, han må skjønne at det ikke er en selvfølge at du er der når han står opp neste morgen.

[tjohei]

Vil han gå med på ekteskapsrådgivning? Kanskje han vil gjøre dette for barnas skyld? Hvis ikke er jeg redd for at det ikke er noe håp. Han må være villig til å gi hvis ikke blir forholdet dødt.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg tror du er inne på sporet selv. Du må si fra på en bestemt og tydelig måte at dette ikke går lenger. Han må bestemme seg for om han vil jobbe sammen med deg for å bedre forholdet deres, eller så få han gå.

Det er en direkte utfordring du gir ham. Ikke nøl med den. Jeg tror han trenger utfordringer, og han har ikke vondt av en tydelig kvinne som vet hva hun vil. Tvert imot. Det vil snarere gi deg respekt. For det er jo det du er ute etter, og at han nå må bestemme seg, fordi du ikke har mer å gi. Han trenger å bli vekket opp.

Jeg har ofte erfart at når kvinner virkelig sier hva de mener, blir menn mer vaklende. De hadde ikke trodd at hun kunne være så bestemt, for hun har jo i alle år funnet seg i hans fraskrivelse av ansvar.

Jeg tror ikke du skal være redd for å vise deg frem og for hva du nå mener. Jeg forstår at du er redd for den store knekken, som du kaller det. Det er vel at det blir et brudd. Men når du strekker ut en hånd, bestemt men kjærlig, og ber han bestemme seg, så må du også ta svaret.

Han kan velge deg og dere to på nytt, eller han sier takk for seg og velger livet med kamerater. Du kan ikke velge for ham. Men du kan fortelle ham at du velger ham, men han må også foreta et valg.

Samliv er et dristig prosjekt. Men det er grenser for hvor langt en skal strekke seg for å innfri partnerens lunefulle atferd. Som sagt jeg tror du gjør klokest i å være tydelig, direkte og utfordrende mot ham: han må nå velge.

Du kan også invitere til en dugelig prat om forholdet deres. Kanskje han vil ta det i mot når han skjønner at det brenner under bena hans nå.