kjæresten takler ikke unger

[Jesus James]

Jeg har en samboer på 23 år. Selv er jeg 35, med to gutter på 9 og 10 år fra tidligere ekteskap. De er hos oss ca 7 overnattinger i måneden. De er helt vanlige gutter for alderen. Problemet er at samboeren føler ubehag ved å oppholde seg med dem. Hun er ikke vant til gutter i den alderen, kun barnehageunger, og synes de er uhøflige og bråkete. Jeg er fotballtrener for gutter i samme alderen og kan vel påstå at jeg ikke finner mine unger påfallende ekle i forhold til deres jevnaldrende. Hun sliter litt med dårlig selvbilde og depresjoner, noe som gjør at hun ikke tør "ta kontrollen" over ungene som voksne faktisk må gjøre innimellom når godsnakk ikke holder. Følgene er bl.a at jeg må fungere som en buffer mellom dem for å unngå gnisninger (som forhåpentligvis kun hun og ikke ungene føler). Situasjonen sliter og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for at dette skal fungere. Noen som har noen forslag?

[Ulrikke]

For det første er samboeren din ung... Forholdet dere imellom trenger det ikke ha betydning for - men hun er vant til barnehageunger, og er ikke vant til hvordan de små fireåringene kan utvikle seg til små slamper (ikke negativt ment, men jeg vet hva jeg snakker om) noen år senere.

Jeg er 30 år - og stemor til tre. Eldstemann er 8 år. De to yngste er 4 og 3.

Dette har gått over all forventning her i huset. MEN: det tok lang tid før jeg kunne si til meg selv at jeg HELT hadde sluttet å føle meg LITT usikker i min rolle. Altså, når skal jeg gripe inn, hva er mine "domener" i heimen osv... Jeg hadde aldri vært stemor før, og min samboer hadde ikke vært sammen med noen etter at det ble slutt med mamma'n til barna hans. Det tar tid å få situasjoner til å gå seg til!

Jeg vet ikke hvor lenge dere har vært sammen. Jeg vet ikke hva slags forhold din samboer og dine barn føler at de har til hverandre. Om din samboer synes ALT er pyton, eller om det er i visse situasjoner hun synes ting er vanskelig. Jeg må bare få si at det ikke er like lett bestandig å sette fingeren på hva det er heller... Bare sånn at du vet det

Kanskje skal du se litt på din egen rolle i dette også? I starten var jeg livredd for å være alene med ungene... Sambo nærmest tvang meg, og jeg var kjempesur - men det hjalp utrolig... Jeg sier ikke at det er det rette for dere, men at man må tenke litt alternativt... Det å være alene med dem hjalp meg å få et forhold til dem uten pappa'n hengende rundt oss hele tiden...

Kanskje blir det litt voldsomt med begge to på en gang, del dere opp, og gjør ting hver for dere - en voksen og ett barn...

Dette er bare forslag, og det er vanskelig å gi noe råd uten egentlig å vite hva som er problemet...

Alt går knirkefritt her i huset nå, og har gjort det lenge. Men jeg er den første til å innrømme at det å bli stemor ikke er så enkelt - og det er sikkert ikke lett å være samboer med en stemor (eller stefar for den saks skyld) heller... Men i dag ville jeg ikke vært mine stebarn foruten

Lykke til!