å være sammen eller å ikke være sammen...??

[Gjest kjærligheten er vanskelig]

etter 8 år så er d slutt...

litt bakgrunn først:

hun er 33 år, seksuelt misbrukt av sin far, x-heroinmisbruker, fysisk og psykisk misbrukt av xen gjennom åtte år

jeg er 26 år, forsømt som barn, alene i norge fra jeg var 17 år, x-rusmisbruker,

temperantmentfull, er kontrollerende, men tror dette kommer av bekymring for at hun ruser seg,

dette er tredje gangen hun er til behandling for sitt rusproblem, nå virker hun bestemt på å kutte ut. hun er ikke en typisk gate heroinst, men en skapjunkie som ruser seg ofte alene. selvmedisinering vil jeg kalle det. skammen for hennes problem har vært en byrde for meg i løpet av de åtte årene.

i løpet av de åtte årene har hun vært av og på med sitt rusmisbruk, mens jeg på min side har forsømt henne. utro har jeg vært tre ganger, en gang med en av hennes venniner. vi havnet i en ond sirkel hvor skammen gjorde at jeg så andre veier, og min nysgjerrighet til andre "gressplener" gjorde det vanskeligere for hun å leve med meg uten å ruse seg. i denne sirkelen har vi stått og stampet lenge,...men vi har jo selvfølgelig hatt gode tider også.

d starta med et venneforhold som utviklet seg til ett kjæresteforhold fra min side.

min kjærlighet til henne har alltid vært tilstede, selvom jeg ikke har vært like flink til å vise henne hva hu betyr for meg.

jeg har sviktet henne gang på gang ved å ikke være der for henne.

nå på hennes tredje forsøk på behandling ble jeg presentert opphold og behandlingsplan, hvor hun skulle gjennom tre trinn i løpet av seks måneder, og dette gjorde hun for seg selv slik at vi også kunne ha det bedre sammen siden.

etter to måneder bestemt hun seg for å forlenge oppholdet med inntil 2,5 år...dette greide jeg ikke å svelge på strak arm og protesterte kraftig. omsider tok jeg valget på å vente.

vi skulle møtes på hverdagene og tilbringe helgene sammen.

etter tre måneder så har vi møttes kun to ganger på hverdagene, og det er over en måned siden vi har hatt en helg sammen.

dette har jeg heller ikke svelget uten å protestere.

hun argumenterer med at hun må ha fokus på seg selv, og d aksepterer jeg. Men hun prioriterer andre venner i helgen framfor vårt forhold, og d har vært vanskelig for meg.

jeg forstår henne, men samtidig føler jeg at dette går utover vårt forhold. Fra å bo sammen i åtte år til ikke noe særlig kontakt iløpet av de tre månedene, synes jeg overgangen har vært stor.

forrige helg hadde vi en krangel over om hun skulle sove over natt til mandag eller ei. Hun føler d som et konstant press fra min side, mens jeg higer etter kontakt.

føler til tider at nå som hun har d trygt, så trenger hun ikke meg lenger...føler meg nesten litt lurt.

Ja, den søndagen gjorde hun det slutt.

tok meg tre dager fra jobben, og var nedenfor. Samtidig virket hun kald og bestemt, hun sa det var hennes forsvar.

ok...,mitt spørsmål..la meg slå fast at vi ikke skylder hverandre noen ting!(nye sjanser) ..........Etter åtte år med mye turbulens, fram og tilbake, rusmisbruk, og utroskap...

Så vil jeg gjerne forsøke å redde forholdet, men d virker som om hu har bestemt seg for at vi er ferdige.

Fortjener ikke forholdet en siste sjanse før vi kaster åtte år ut av vinduet???

setter spørmålstegn ved hennes kjærlighet til meg, siden ett siste forsøk blir bare feid til side som ingenting. hvis hun noen gang har elsket meg, så må det vel være nok kjærlighet til å forsøke en gang til. Det er alt jeg ber om.

takk for alle svar.

Og God Jul til alle.

[Gjest JuleNissen24]

Når en kvinne gjør det slutt som du beskriver, gjør du best å holde lav profil, ikke ta kontakt og venter hva som skjer... Etter en stund uten at du har tatt kontakt vil hun kanskje begynne å lure på hva som skjer i livet ditt og savne deg...

Det er veldig viktig å ikke mase på henne, da risikerer du å ødelegge mer enn du ønsker.

Lykke til!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg skjønner at du føler deg oversett og satt til side i forhold din kjærestes egne behov. Og hennes behov går vel nå først og fremst på behandling og bli kvitt stoffavhengigheten, og så bli bedre i stand til å stå på egne bein.

Et godt parforhold er avhengig av et godt selvbilde og egen indre trygghet. Slik du beskriver historien til kjæresten din, høres det ut som om hun har mer enn nok med å takle seg selv for tiden. Og da blir det naturlig nok liten plass til deg.

Det stemmer nok at hun føler at du presser henne, selv om du ikke mener det sånn. Jeg råder deg til å se tiden an, og respektere at hun ikke er så motivert for å være sammen med deg som du skulle ønske.

Du kan ikke tvinge frem forelskelse og kjærlighet. Hun må ønske og ville det selv.