hva synes dere om "min hverdag"

[Gjest ikke Olebrum her i gården nei....]

Hallo. Jeg har begynt å tenke på mitt daglige liv og hvordan jeg egentlig har det. jeg er av den typen som først skal gjøre alle til lags samt å hjepe andre da jeg liker dette men nå har nok min adferd blitt en vane for mange både mann, barn og familie så hva gjør jeg for å komme ut av suppen? Slik lever jeg. Min mann jobber ekstremt mye og jeg tar 90 % av ungene som henting, bringing, matlaging, klesvask legging mv dette da gubben jobber mye. Jeg er aldri på tur med venninner over 1 dag (dagsturer med maks en overnatting holder mener gubben) for jobben krever sitt. Er velsdig sjelden på kino eller teater og skal jeg det må dette planlegges i lang tid slik at gubben får forberedt seg. Blir ofte bedt med på tur av venner men så passer det jo aldri med mannen pga ditt eller datt. Han er aktiv i jobb, har mange hobbyer som han dyrker er ofte ute med venner , jakter og gjør andre ting men dette er jo jobben (unskydning???)

jeg føler nå at jeg ikke gjør annet enn å passe barn og de eklsker jeg over alt på denne jord. og vasker hus og forsøker å gjøre alle glade men merker nåp at jeg selv ikke har den samme livsgleden som tidligere a det nesten forventes at jeg alltid skal være tilstede for dem.

Dette høres nok fælt ut men slik er det nå. Er glad i mannen min men snart er vår hverdag basert på at jeg holder meg hjemme 24 timer i døgnet........for jobben ja du vet.....

Er ikke flink til å si fra om ting da gubben er mye bedre til å argumnetere for ting og det jeg sier er ofte feil eller ikke relevant slik at jeg føler at jeg kommer til kort på mange ting. Har en ok jobb jeg trives i men ønsker kanskje noe nytt og jeg merker at min jobb er ikke noe interessant å snakke om både hjemme eller blandt venner det er hele tiden hans jobb og hans nye utfordringer som det skal snakkes om.

Hvordan ser dere på min hverdag og hva bør jeg gjøre???

jeg vet at dersom jeg nå setter krav og ønsker andre ting blir det bråk og vanskeligheter men jeg tror jeg nå har nådd et punkt at jeg ønsker en endring. Jeg forsøkte meg på en hobby som krevde at jeg var vekk 2 timer pr uke men dette ble så vanskelig pga jobben og han fikk så mye stress for å rekke hjem slik at jeg kune gå....

[Gjest alternativer]

Han har gratis hushjelp, gratis elskerinne, gratis det meste, kan leve sine ungkarsdager og samtidig ha presentable barn og et vakkert hjem.

Han behandler deg respektløst i diskusjoner. Hvorfor? Fordi ingen vil gi bort gratis det de liker. Skal han ta deg på alvor må han jo gi fra seg noe han er mer glad i enn deg.

Hva er det med denne mannen du ønsker å beholde?

Du synes sikkert jeg er krass nå, men slik ser det altså ut for meg.

[Gjest lykke til]

Du må sette deg i respekt, og være forberedt på skillsmisse.

Du er dørmatta til mannen din. Han kommer ikke uten videre til å godta at den føler for å riste på seg. Han har null respekt for deg og han kommer til å le av deg og bruke en slik argumentasjon at du du føler deg som idiot.

Det er du IKKE! Går du inn for å endre på noe nå så må du gjøre det hundre og ti prosent. Ikke halvveis, stykkevis og delt. Du er i en vinn/vinn situasjon spør du meg. Enten går det åt skogen og du er fri til å velge livet ditt selv, eller så skjønner han at noe har skjedd og ser på deg med fornyet interesse.

[Gjest venninnen]

Du lever i en "lykkeboble" slik min venninne gjorde. Hun kunne ikke skjønne at vi andre som var glad i henne ikke kunne skjønne at hun var lykkelig.

Mannen behandlet henne som en dørmatte, vant alle diskusjoner og var utrolig manipulerende. Klarte alltid å få henne til å tro at konflikter var hennes feil, og hadde alltid et godt argument på lager når hun ville ha endringer.

Så fant han en annen, og nå har hun omsider fått øynene opp for hvilken mann han egentlig er. Nå er det evige konflikter og kverulering i forhold til barn og samvær og bidrag og gud vet hva. I dag kan hun ikke fatte hva hun en gang så i denne mannen.

Forsøk å se ting litt fra utsiden, forsøk å legge merke til hvordan teknikker han bruker for å herske over deg. For det er det han gjør, han har bestemt at din plass skal være i hjemmet, mens han fortsatt skal leve sitt ungkarsliv. Han har byttet deg ut med sin mor, og har det selvsagt som plommen i egget.

[Gjest en som klarer seg selv :-)]

Hei :-)

Jeg har på mange måter det på samme viset, men her er det mannen i huset som er borte på jobb over 6-8 uker om gangen. Når han er hjemme har han 1000 jern i ilden, med veldig veldig "viktige" ting....

Det du må bestemme deg for er om dette er noe du kan leve med, eller om du ikke vil ha det slik resten av livet.

For min del er det det første. Mannen er ganske opptatt med forskjellig når han er hjemme, så det meste faller på meg enten han er hjemme eller ikke. Jeg har selv bestemt meg for å akseptere hvordan tingene er. Jeg orker ikke bruke tid og krefter på å diskutere og prøve å få "rettferdighet", men heller bruke kreftene på å gjøre det som er bra enda bedre. Om jeg skal ut, så spør jeg om han skal noe. Dersom han har planer, så får jeg en nabojente til å sitte her med ungene. (har tre barn). Jeg orker ikke å sitte hjemme og synes synd på meg selv for jeg ikke kommmer meg ut dørene. Derfor har jeg fått en jente som kan komme og sitte her noen timer av og til slik at jeg kan komme meg ut litt (og hun kan tjene seg noen kroner). Jeg klarer meg selv. Om mannen er hjemme, så får det bare være en bonus tenker jeg. Det er ikke mitt tap.

Jeg prøver å være positiv til det han skal gjøre. Ikke være sur og grinete når jeg ikke får det som jeg vil. Etter at jeg bestemte meg for å drite om ting blir urettferdig, så har jammen meg fyren begynt å fatte interesse for familien. Når jeg sier at jeg skal ut på torsdag, skal du ha ungene da? Hvis ikke kan passejenten ha de.... Da sier han stort sett at han skal ha de selv.

Han er også mye mer positiv når han er hjemme etter at jeg sluttet med å klage over ting som jeg ikke følte var rett. Ikke noen kjekt å komme hjem til et sutrere kvinnemenneske eller grettent mannabein for den saks skyld. Da kommer man fort inn i en ond sirkel der man er i forsvarsposisjon med en gang uansett om kritikk er berettiget....

Vis at du klarer deg, men at det er fint om du får beskjed om han kan eller ikke. Bruk ikke tiden på å synes synd på deg selv. Bruk den til å kose deg ute med venner eller til å gjøre noe hobbygreier som du har lyst til. Betal en jente noen kroner for å sitte, så har du ikke dårlig samvittighet for at du "bryr noen". Jeg har ingen familie som kan stille opp for meg, så jeg har kun hjelp som jeg betaler for.

Altså aksepter situasjonen, eller gjør noe drastisk med den.....

Lykke til fra

[Kizza1365380506]

Du høres ut som meg for 10 år siden. Jeg ønsket også å bryte mønsteret med at jeg alltid skulle være den som bøyet av. Og jeg må innrømme at jeg gjorde det ofte for husfredens skyld. Jeg skyldte på en måte på ungene at de ikke skulle oppleve at mamma og pappa kranglet.

Men gjør nå ikke som jeg. Forlang i det minste en kveld som er din, en kveld hvor du kan gå ut med venninner, dyrke en hobby el.l. Ta bråket, både du og ungene vinner på det til syvende og sist, ja egentlig din mann og da du vil bli en blidere person og letter å ha med å gjøre )

Min unger har i ettertid fortalt meg at de heller ville at vi skulle gå ut og more oss isammen og jeg så hvor mye lykkeligere de ble når vi prøvde dette. Enten sammen eller hver for seg. Men min mann skjønner ikke det selv om jeg forteller ham det ørten ganger.

Nei gjør opprør jo før jo heller. Utsetter du det kan det ende opp med større konsekvenser.

Mvh

[Kizza1365380506]

Hei :-)

Jeg har på mange måter det på samme viset, men her er det mannen i huset som er borte på jobb over 6-8 uker om gangen. Når han er hjemme har han 1000 jern i ilden, med veldig veldig "viktige" ting....

Det du må bestemme deg for er om dette er noe du kan leve med, eller om du ikke vil ha det slik resten av livet.

For min del er det det første. Mannen er ganske opptatt med forskjellig når han er hjemme, så det meste faller på meg enten han er hjemme eller ikke. Jeg har selv bestemt meg for å akseptere hvordan tingene er. Jeg orker ikke bruke tid og krefter på å diskutere og prøve å få "rettferdighet", men heller bruke kreftene på å gjøre det som er bra enda bedre. Om jeg skal ut, så spør jeg om han skal noe. Dersom han har planer, så får jeg en nabojente til å sitte her med ungene. (har tre barn). Jeg orker ikke å sitte hjemme og synes synd på meg selv for jeg ikke kommmer meg ut dørene. Derfor har jeg fått en jente som kan komme og sitte her noen timer av og til slik at jeg kan komme meg ut litt (og hun kan tjene seg noen kroner). Jeg klarer meg selv. Om mannen er hjemme, så får det bare være en bonus tenker jeg. Det er ikke mitt tap.

Jeg prøver å være positiv til det han skal gjøre. Ikke være sur og grinete når jeg ikke får det som jeg vil. Etter at jeg bestemte meg for å drite om ting blir urettferdig, så har jammen meg fyren begynt å fatte interesse for familien. Når jeg sier at jeg skal ut på torsdag, skal du ha ungene da? Hvis ikke kan passejenten ha de.... Da sier han stort sett at han skal ha de selv.

Han er også mye mer positiv når han er hjemme etter at jeg sluttet med å klage over ting som jeg ikke følte var rett. Ikke noen kjekt å komme hjem til et sutrere kvinnemenneske eller grettent mannabein for den saks skyld. Da kommer man fort inn i en ond sirkel der man er i forsvarsposisjon med en gang uansett om kritikk er berettiget....

Vis at du klarer deg, men at det er fint om du får beskjed om han kan eller ikke. Bruk ikke tiden på å synes synd på deg selv. Bruk den til å kose deg ute med venner eller til å gjøre noe hobbygreier som du har lyst til. Betal en jente noen kroner for å sitte, så har du ikke dårlig samvittighet for at du "bryr noen". Jeg har ingen familie som kan stille opp for meg, så jeg har kun hjelp som jeg betaler for.

Altså aksepter situasjonen, eller gjør noe drastisk med den.....

Lykke til fra

Jeg synes det er fint at du har laget en hverdag som du kan hanskes med. Men jeg er redd for at du, som min svigerinne og venninne, lager deg ett liv hvor din mann egentlig ikke er nødvendig. Misforstå meg ikke, det er ikke nødvendigvis slik, men jeg ville vært oppmerksom på det om jeg var deg.

Min venninne ble skilt, min svigerinne sliter med å akseptere at mannen nå plutselig skal ha noe å si hjemme.

Mvh

[Gjest en som klarer seg selv :-)]

Jeg synes det er fint at du har laget en hverdag som du kan hanskes med. Men jeg er redd for at du, som min svigerinne og venninne, lager deg ett liv hvor din mann egentlig ikke er nødvendig. Misforstå meg ikke, det er ikke nødvendigvis slik, men jeg ville vært oppmerksom på det om jeg var deg.

Min venninne ble skilt, min svigerinne sliter med å akseptere at mannen nå plutselig skal ha noe å si hjemme.

Mvh

Du kan sikkert ha rett i det, men det jeg opplever er at jo mer selvstendig jeg blir, og uavhengig av mannen, jo mer "stresset" blir han og må jobbe mer selv for å få forholdet og hverdagen til å fungere.Merker han setter mer pris på mitt mer gode humør, og det virker som det er triveligere å komme hjem.Klart dette også gjør at han blir i bedre humør, og dermed jeg også i enda bedre humør. Altså prøve å snu en vond sirkel til en god sirkel om det er noen som kalles det :-)

Om den ene parten lystrer den andres pip til en hver tid og alltid skal være den som innretter seg, ja, da er det klart at man blir tatt som en selvfølge. Jeg synes at man må gjøre seg synlig om det er på den ene eller den andre måten,

Jeg for min del og nok dessverre i "faresonen" som du påpeker. Så jeg må nok skjerpe meg den andre veien. Men jeg synes at det må prøves å finne en mellomting, eller så må vedkommende rett og slett finne en annen løsning på problemet sitt....

Mvh

[Gjest dette lurer jeg på]

Jeg synes det er fint at du har laget en hverdag som du kan hanskes med. Men jeg er redd for at du, som min svigerinne og venninne, lager deg ett liv hvor din mann egentlig ikke er nødvendig. Misforstå meg ikke, det er ikke nødvendigvis slik, men jeg ville vært oppmerksom på det om jeg var deg.

Min venninne ble skilt, min svigerinne sliter med å akseptere at mannen nå plutselig skal ha noe å si hjemme.

Mvh

"min svigerinne og venninne"

Er dette en og samme person?

Hvis ja (slik jeg forstår det) hvordan kan da:

min svigerinne sliter med å akseptere at mannen nå plutselig skal ha noe å si hjemme.

Hvis de er skilt altså??

[Kizza1365380506]

Du kan sikkert ha rett i det, men det jeg opplever er at jo mer selvstendig jeg blir, og uavhengig av mannen, jo mer "stresset" blir han og må jobbe mer selv for å få forholdet og hverdagen til å fungere.Merker han setter mer pris på mitt mer gode humør, og det virker som det er triveligere å komme hjem.Klart dette også gjør at han blir i bedre humør, og dermed jeg også i enda bedre humør. Altså prøve å snu en vond sirkel til en god sirkel om det er noen som kalles det :-)

Om den ene parten lystrer den andres pip til en hver tid og alltid skal være den som innretter seg, ja, da er det klart at man blir tatt som en selvfølge. Jeg synes at man må gjøre seg synlig om det er på den ene eller den andre måten,

Jeg for min del og nok dessverre i "faresonen" som du påpeker. Så jeg må nok skjerpe meg den andre veien. Men jeg synes at det må prøves å finne en mellomting, eller så må vedkommende rett og slett finne en annen løsning på problemet sitt....

Mvh

Jeg håper at du har rett i det. Selvfølgelig er alle forhold forskjellige og har man klart å lage en god platform så holder nok ekteskapet gjennom de turbulente periodene også.

Lykke til til deg (og meg) )

[Kizza1365380506]

"min svigerinne og venninne"

Er dette en og samme person?

Hvis ja (slik jeg forstår det) hvordan kan da:

min svigerinne sliter med å akseptere at mannen nå plutselig skal ha noe å si hjemme.

Hvis de er skilt altså??

Nei ble litt feil der min svigerinne samt en venninne av meg.

Min venninne syntes det var forsåvidt greit at de ble skilt for de hadde lite til felles.

Min svigerinne har jobbet knallhardt for å få ekteskapet til å gå og hun har slitt seg ut på det.

Hva som er mest riktig er selvfølgelig opp til den enkelte. Vi har alle turbulente perioder og fundamentet ekteskapet er bygd på betyr da alt for om det vil holde. Men man skal ikke underkaste seg mannen, eller evt. konen for at ekteskapet skal fungere. Det synes jeg er helt feil. Men det skal ofte en uteforstående til for å se dette.

Mvh

[snilen]

Mulig du har skrevet svar på dette i innlegget ditt, men hva er så viktig med din manns jobb og hobbyer, at de er mye viktigere for ham enn din jobb og dine interesser?

Det er vel ikke rettferdig at du jobber døgnet rundt hjemme, om han jobber åtte timer hver dag, og leker med kamerater og fiskestenger eller hva det er hver kveld?

Du må nok ta dette opp med ham, selv om arbeidsfordelingen burde vært tatt opp for lenge siden. Nå har du skjemt ham bort, og han kommer til å argumentere hardt for å få beholde frynsegodene sine...

Lage middag annenhver dag, ha lov å drive med aktiviteter en kveld i uken hver eksempel? Den som ikke lager middag tar oppvasken?

[Gjest Christell]

Fakta er alltid OK å ha. Jeg synes du skal skrive opp hver gang han bruker tid på sin hoppy, jakt, venner e.l. Altså alt som ikke er jobb. (Å gå ut på kvelden med kolleger er IKKE jobb).

Skriv også opp hvor mye tid du bruker på slikt.

Dersom det du sier stemmer, så har jo du mye "til gode". Det er kanskje enklere for han å se dette dersom han får det svart på hvitt.

Å ha en hobby som krever to timer pr. uke er det selvsakt at du skal kunne ha.

Dersom hans jobb er så krevende er det kanskje på tide å bytte jobb? Egentlig tror jeg bare denne forskjellen mellom menn og kvinner er prioriteringer. Jeg tror oftest at det er mannen selv som mener at jobber krever så mye, men at det er fullt mulig også for dem å jobbe mindre.

Jeg har forhandlet meg til 80% stilling. Jobber som økonomimedarbeider, og er eneste i firmaet som fører regnskap, lønn, fakturerer m.m. Utrolig at jeg klarer dette da gubben som er blikkenslager i et fima med flere ansatte sier at dette er helt umulig for han å få til??? Tror det er viljen det kommer an på.

Dette sporet ut litt, men...

[petter smart]

Har dere ekstremt høye utgifter siden han må jobbe så mye (til tross for at du også jobber)? Hvis ikke må han trappe ned. Det er ikke akseptabelt å jobbe så mye at det går utover familien og konens fritid.

At hans hobbyer er viktigere enn dine er reinspikka tull. Og det vet han godt selv. Men han vet også at du sukker og godtar det, hver gang. Det er ikke jobb å henge med arbeidskolleger. Hadde han godtatt at du brukte all din fritid sammen med dine arbeidskolleger?

Det er som andre sier, han har hushjelp, sex tilgjengelig, barn og kone (fasaden utad er sikkert viktig). Og han trenger ikke ofre noe for det.

Du må ikke disuktere med han, du må handle. Planlegg noe en kveld og si fra at han må passe barna. Sier han at det ikke passer sier du at du skal ut og at dersom han ikke passer barna så får de sitte hjemme alene. Tar han ikke ansvar da, og det er kun første steg på veien, så er han ikke noe å samle på.

Men jeg tror egentlig ikke denne stakkarslige unnskyldningen av en mann fortjener deg, og jeg tror ikke det vil bli stort bedre. Han ser på deg og ditt som mindreverdig.

Et annet tips kan være å få han til å betale en barnevakt/hushjelp. Så viktig som denne jobben hans er og så mange timer som han bruker på den bør han tjene mer enn nok til å betale for dette.

Lykke til :-)