Unormalt å ikke ha møtt noen når man er 30?

[Gjest evig singel?]

Jeg er en kvinne på 30 (blir snart 31). Problemet er at jeg ikke har møtt en mann jeg har hatt et seriøst og langvarig forhold til. Jeg har prøvet og feilet som mange andre, men aldri møtt en som det har klaffet med. Jeg har ikke akkurat vært så mye på sjekkern heller, da byen ikke er min stil. Nå begynner jeg å lure på om det er noe galt med meg. Jeg blir forelsket i menn, men aldri sammen med dem. Enten forelsker jeg meg i de som er gifte eller så er jeg ikke interessert i dem som liker meg. Eller så har jeg bare ikke fått de jeg vil ha. Synes det er slitsomt å gå igjennom livet som evig singel. Noen tanker og råd?

[Gjest 77778]

Meld deg på dansekurs! www.komogdans.no og gå på dansekveldene

[Gjest Våril]

Meld deg på dansekurs! www.komogdans.no og gå på dansekveldene

Jeg vil vel være forsiktig med å bruke ordet unormalt, men spesielt er det vel...

En begynner jo å flørte med gutter når en er rundt 15-16 år (de fleste) så når en er fyllt 30 skulle en vel ha møtt mange... Men det er selfølgelig ikke sånn for alle...

Jeg skjønner godt at du synes det er trist, det hadde vel de fleste synes. Det er jo ikke noe herligere en å være forelsket og at det er gjengjeldt. Muligens ønsker du deg barn også, tida går jo...

Jeg vet selv om ei jente på snart 31 år som aldri har hatt et seriøst forhold - det er ikke lette for henne heller. Kanskje det er deg..? :-)

[Gjest Ugga Bugga]

Du har vel kanskje bare hatt uflaks, du har ikke møtt "den rette", kanskje dukker han opp en dag?

[Gjest evig singel?]

Jeg vil vel være forsiktig med å bruke ordet unormalt, men spesielt er det vel...

En begynner jo å flørte med gutter når en er rundt 15-16 år (de fleste) så når en er fyllt 30 skulle en vel ha møtt mange... Men det er selfølgelig ikke sånn for alle...

Jeg skjønner godt at du synes det er trist, det hadde vel de fleste synes. Det er jo ikke noe herligere en å være forelsket og at det er gjengjeldt. Muligens ønsker du deg barn også, tida går jo...

Jeg vet selv om ei jente på snart 31 år som aldri har hatt et seriøst forhold - det er ikke lette for henne heller. Kanskje det er deg..? :-)

Jeg har hatt flere kortvarige forhold, men jeg har aldri fått de til å vare så lenge. Skal innrømme at jeg kanskje har vært litt egoistisk for jeg har kanskje tenkt mest på meg selv og ikke så mye på den andre, det er kanskje det som har skremt dem bort. Føler at jeg har lært mer nå. Er ikke typen som faller for hvem som helst og sjansene blir jo mindre med årene. Begynner å innse at jeg kanskje må si farvel til familie og barn. Klokka tikker og går vet du...

[lurenavn]

Akkurat sånn har jeg det også. Skal bli spennende å høre på hva andre har å si....

[Gjest asosial og stolt!]

Jeg har hatt flere kortvarige forhold, men jeg har aldri fått de til å vare så lenge. Skal innrømme at jeg kanskje har vært litt egoistisk for jeg har kanskje tenkt mest på meg selv og ikke så mye på den andre, det er kanskje det som har skremt dem bort. Føler at jeg har lært mer nå. Er ikke typen som faller for hvem som helst og sjansene blir jo mindre med årene. Begynner å innse at jeg kanskje må si farvel til familie og barn. Klokka tikker og går vet du...

Du er ikke unormal, du er den nye normalen.

[Gjest Haifa :-)]

Ganske bra det som "asosial og stolt" skriver i grunnen ;-)

Vet du hva, du er virkelig ikke alene om dette. Det er selvsagt ingen god trøst, men kanskje en liten en om ikke annet?

Jeg er selv 29, har utallige forhold og små-tull bak meg, og må si jeg skulle vært spart for mye av det. Kanskje ligger det til personligheten min at det har blitt sånn, - jeg er utadvendt og spennings-søkende , ikke sant, og dermed havner man oppi mye rart.

Jeg vet ikke hvor utadvent du er, men jeg tror din holdning til dem rundt deg har mye å si. Er du en person som smiler mye? Tar du kontakt? er du imøtekommende, eller møter du nye mennesker med en lukket holdning? Har du for høye krav? Er det noe du kan gjøre for å se litt bedre ut(uansett om du nå er råflott, altså!)..?

Jeg stiller deg spørsmål som jeg stiller mine venninner. Har nokså mange venninner på rundt 30-33 som strever med det samme som deg. Det er søte jenter, som heller ikke er ute på byen (som deg), men som altså ikke finner noen å dele livet med. Jeg har snakket mye med dem om det, og ber dem se litt på hvordan de ter seg, oppfører seg, signaliserer...

Jeg sier ikke at du skal forandre deg, men likevel bare gå litt med lupen på deg selv..litt selvransaking på en mmåte. Jeg har selv gjort det, og omsider har jeg roet meg ned, er ikke lenger den jenta som MÅ ha en masse action hele tiden.

Når alt dette er sagt, så vil jeg påstå at jeg tror du er blitt spart for mye. Når du en dag finner han du vil ha og det er gjensidig, så vil du nok være gla for at du har sluppet unna en masse sår som vi andre bærer på.

Vil forøvrig be deg lese boka "dating på norsk". den får du på biblioteket og gir deg en hel del tips om hvordan finne den rette. Litt humor egentlig, men den kan kanskje lære deg noe liekvel.

Gi IKKE opp. Kjærligheten kommer!

[Gjest evig singel?]

Ganske bra det som "asosial og stolt" skriver i grunnen ;-)

Vet du hva, du er virkelig ikke alene om dette. Det er selvsagt ingen god trøst, men kanskje en liten en om ikke annet?

Jeg er selv 29, har utallige forhold og små-tull bak meg, og må si jeg skulle vært spart for mye av det. Kanskje ligger det til personligheten min at det har blitt sånn, - jeg er utadvendt og spennings-søkende , ikke sant, og dermed havner man oppi mye rart.

Jeg vet ikke hvor utadvent du er, men jeg tror din holdning til dem rundt deg har mye å si. Er du en person som smiler mye? Tar du kontakt? er du imøtekommende, eller møter du nye mennesker med en lukket holdning? Har du for høye krav? Er det noe du kan gjøre for å se litt bedre ut(uansett om du nå er råflott, altså!)..?

Jeg stiller deg spørsmål som jeg stiller mine venninner. Har nokså mange venninner på rundt 30-33 som strever med det samme som deg. Det er søte jenter, som heller ikke er ute på byen (som deg), men som altså ikke finner noen å dele livet med. Jeg har snakket mye med dem om det, og ber dem se litt på hvordan de ter seg, oppfører seg, signaliserer...

Jeg sier ikke at du skal forandre deg, men likevel bare gå litt med lupen på deg selv..litt selvransaking på en mmåte. Jeg har selv gjort det, og omsider har jeg roet meg ned, er ikke lenger den jenta som MÅ ha en masse action hele tiden.

Når alt dette er sagt, så vil jeg påstå at jeg tror du er blitt spart for mye. Når du en dag finner han du vil ha og det er gjensidig, så vil du nok være gla for at du har sluppet unna en masse sår som vi andre bærer på.

Vil forøvrig be deg lese boka "dating på norsk". den får du på biblioteket og gir deg en hel del tips om hvordan finne den rette. Litt humor egentlig, men den kan kanskje lære deg noe liekvel.

Gi IKKE opp. Kjærligheten kommer!

Takk for hyggelig svar. Jeg har blitt mer selvkritisk på den måten at jeg er mer bevisst på hvordan jeg virker på andre. Synes likevel det er vanskelig å skille de bra gutta fra de dårlige (de som bare er ute etter en ting). Har en lei tendens til å falle for de som er uoppnåelige (enten gift eller for kule for meg). De snille gutta tenner jeg liksom ikke på. Jeg har hørt at jeg er pen, men synes selv at jeg kunne slanket meg litt mer, men finner ikke nok motivasjon til å gjøre det. Vil ikke la meg diktere av andre. Skal jeg slanke meg er det fordi jeg selv må ville det. Tror ikke det er noe å si på utseende akkurat (håper ikke det). Jeg er 173 cm og veier 72.6 kg. Litt for mye kanskje, men jeg skal jobbe med saken. Er ikke en utdavendt person - heller sjenert og innadvendt desverre. Skal prøve å jobbe med det også. Akk, livet er ikke lett.

[Gjest 77778]

Takk for hyggelig svar. Jeg har blitt mer selvkritisk på den måten at jeg er mer bevisst på hvordan jeg virker på andre. Synes likevel det er vanskelig å skille de bra gutta fra de dårlige (de som bare er ute etter en ting). Har en lei tendens til å falle for de som er uoppnåelige (enten gift eller for kule for meg). De snille gutta tenner jeg liksom ikke på. Jeg har hørt at jeg er pen, men synes selv at jeg kunne slanket meg litt mer, men finner ikke nok motivasjon til å gjøre det. Vil ikke la meg diktere av andre. Skal jeg slanke meg er det fordi jeg selv må ville det. Tror ikke det er noe å si på utseende akkurat (håper ikke det). Jeg er 173 cm og veier 72.6 kg. Litt for mye kanskje, men jeg skal jobbe med saken. Er ikke en utdavendt person - heller sjenert og innadvendt desverre. Skal prøve å jobbe med det også. Akk, livet er ikke lett.

Gjentar meg selv: Meld deg på et swingkurs hos den lokale danseforeningen Kom og dans. Da får du trim, kroppskontakt og naturlig innfall til å presentere deg selv.

[Gjest evig singel?]

Gjentar meg selv: Meld deg på et swingkurs hos den lokale danseforeningen Kom og dans. Da får du trim, kroppskontakt og naturlig innfall til å presentere deg selv.

Er ikke spesielt glad i swing. Det minner meg om Da Capo på Nrk. Men salsa og tango kan jeg begynne med:-)

[lurenavn]

Jeg kjenner meg godt igjen i din beskrivelse og har lyst til å dele mine tanker, men har dårlig med råd å komme med.

Å være singel som 30 åring er blitt ganske vanlig. Selv om jeg er kjent med denne nye tendensen, har jeg likevel vært nødt til å spørre meg selv "hvorfor har ikke jeg kjæreste". En får et visst press fra media, venner og familie. Derfor har jeg også lurt litt på hva som kanskje kan være galt med meg. Jeg skal ikke gå inn på mine grunner og har egentlig konkludert med at jeg bare får ta tingene fra der hvor jeg står i dag. Stort sett er jeg optimist når det gjelder å finne partner.

Men allikevel føler jeg at tida begynner å bli knapp. For det første har mine egne venner begynner å finne sine partere, blir opptatt med jobb..etc. På den måten opplever jeg at miljøet rundt meg begynner å bli mindre impulsivt, det blir færre turer ut, og vi oppsøker færre nye steder. Miljø er tross alt en viktig faktor for å treffe potensielle partere.

Den andre grunnen er selvfølgelig barn. Biologiskt sett tror jeg ikke at det blir noe problem. Men hallo !! Veldig usikker på om det blir noe gøy å ha tenåringer i huset når jeg har passert 50.

Det hender at jeg har en date i ny og ne. Altfor ofte opplever jeg at den jeg møter gjerne kanskje har et samboerskap bak seg, eller allerede hatt to tre lange forhold. Her kommer jeg til kort med min egen erfaring rundt langvarige forhold. Jeg kjenner ikke hvor og når jeg burde sette mine egne grenser i et forhold, noe jeg gjerne skulle ha kjent bedre.

Heller ikke er jeg jomfru, men allikevel kan jeg ikke si at jeg kjenner den delen av min seksualitet når får ha jevnlig sex med ei jeg er glad i. På disse måtene føler jeg at jeg absolutt har gått glipp av noe. (Analogi: føler meg som den ene ungen i nabolaget som aldri lærte å sykle, eller aldri lærte svømme, aldri var med på boksen går osv...noe som alle de andre ungene gjorde...)

Noe som jeg syntes er et problem er når jeg skal gjøre det klart at jeg ikke har noen langvarige forhold bak meg. Jeg syntes at jeg burde si dette på ett eller annet tidspunkt. Stort sett har jeg valgt å holde kjeft om det så lenge jeg kan.