Hva har utroskapen gjort med deg??

[Gjest Lilly]

Hei,

er ei jente på 28 som nå har fallt for en mann på 40.

Han er ny-skilt og bærer med seg mange sår fra sitt tidligere ekteskap, og er mye frustrert. Han tar ikke let på skilsmissen.

Han har altså opplevd at hans kone var utro med en av hennes kollegaer.

Nå lurer jeg på hva jeg kan gjøre i fht ham, og om det lureste kanskje er å ligge lavt i terrenget?

Er også interessert i å høre fra andre som har opplevd utroskap. Hva har det gjort mot deg? Hvordan taklet du det? Gikk du fra din ektefelle/samboer - eller hva???

[Jane]

Jada, utroskap har jeg opplevd....og jeg overlevde da det også. Men da det stod på som verst var det forferdelig. Jeg unner ikke min verste fiende å oppleve noe sånt. Jeg var(og er fortsatt altså) veldig glad i mannen min, og trodde at alt var bare godt mellom oss. Så da det gikk opp for meg at han faktisk hadde vært utro (og hadde et forhold til ei annen) raste min verden sammen.

Etter mye frem og tilbake tilga jeg mannen min, tilgi kan man alltids gjøre, men glemme gjør man vel aldri. Det er nå mange år siden dette skjedde, og jeg tenker så og si aldri på det lenger.....men det er klart det finnes der et sted i bakhodet mitt.

Vi måtte kjempe begge to for å finne tilbake til hverandre. Men jeg synes det var verdt det. I dag stoler jeg 100% på gubbingsen. Utroskapen lærte meg mye, og jeg har blitt mer "hardfør" med årene. Jeg mista heldigvis aldri troen på mennesker underveis.

Hva du skal gjøre i den situasjon aner jeg virkelig ikke. Slikt må man vel helst finne ut av selv. Men lykke til i hvert fall. :-)

[Gjest vondtogfortvilt]

Hei Lily

Er mann, 38 år. Kan si meg enig med Jane, utroskap er det værste jeg har opplevd og jeg unner ikke min værste fiende å oppleve det. Hvis du ønsker å lese om forskning gjort på dette område kan du se på www.dearpeggy.com eller www.doktoronline.no/pub/articlesl/sexology. om "samlivsbrudd" og "utroskap og samliv". Om du vil lese mer kan du lese tidligere innlegg på dette forum, fra 08.11. for eksempel fra meg, "vondtogforvilt", eller "september".

Vi som blir rammet av dette reagerer nok svært forskjellig. Det er mange forhold som spiller inn. Hvor lenge man har vært sammen, alder, har forholdet vært godt, fremtidsplaner, barn, osv., alt dette spiller nok inn.

Kan bekrefte at for meg var det og er det fortsatt svært vondt. Har vært gjennom en skilsmisse tidligere og hadde trodd at mitt nåværende forhold skulle vare livet ut. Har vært sammen i 7 år. Hun ønsket pause for å leve sitt eget liv, aleneliv som student, men hun tilbringer all den tid sammen med noen studenter og spesielt en person. Jeg taklet ikke å se på at hun ville bruke all tid på denne andre og ikke på meg. Jeg tok ut separasjon og flyttet.

For meg ; forferdelig vondt, fortvilet, mistet den jeg var glad i, har grått mye, mistet humøret, mistet matlyst, gikk ned 12 kg på 1 mnd, Influensavondt i kroppen, dirrer i kroppen, fikk ikke sove, (sov 2-3 timer pr natt i 4 mnd), mistet konsentrasjon, gikk ut over jobben, sykemeldte meg 14 dager, fikk sovetabletter, tapte fysisk styrke, tankene var bare hos henne og hva hun gjorde hele tiden. Mistet fotfeste i livet, ble usikker og utrygg på fremtiden. Hadde stort behov for å vite, og stort behov for å snakke med noen. Det var litt om min reaksjon. Har/hadde han det slik?

Har prøvd å komme unna situasjonen ved å flytte, vil ikke fortsette å treffe henne, da blir jeg påmint alt det gode jeg mistet og det vonde hun påførte og fortsatt påfører meg. Har reist bort for å besøke venner, komme inn i nytt miljø, går turer osv. Det som har hjulpet meg mest i denne perioden er at jeg traff en annen i samme situasjon. Vi kunne snakke om de samme følelsene, skjønte hvordan den andre hadde det, kunne trøste, bruke tid på hverandre, oppleve ting sammen, altså felles skjebne og felles trøst. De vonde følelsene er ikke borte, bare bearbeidet noe men de vil nok sitte i et år eller to fremover.

Slik har jeg prøvd å komme videre. Har han gjort tilsvarende eller noe annet?

Fremtiden ? Jeg er blitt usikker mht om et forhold virkelig vil vare. Trygghet og tillit er viktig. Er blitt sveket to ganger. Skal jeg tørre nok en gang å satse på at et annet menneske vil dele livet med meg eller skal jeg satse på å sikre meg slik at jeg ikke opplever dette flere ganger. Vet ikke enda. Får ta tiden til hjelp. Er han villig til å prøve på nytt ?

Til deg. Jeg kjenner ikke hans bakgrunn eller reaksjon, hvor langt han er kommet i sin prosess, lenge siden hans brudd, hans følelser for deg osv. Ikke kjenner jeg deg eller din bakgrunn heller. Ligg lavt. Han bør være ferdig med sitt tidligere forhold før dere starter et nytt. Kanskje er det en venn han trenger først og fremst ? Ta tiden til hjelp, med et vennskap i bunnen kan mye av grunnlaget for et godt samliv være lagt og det kan utvikle seg til å bli noe mye mer.

Håper du fikk litt svar på dine spørsmål og at jeg kunne være litt til hjelp. Hans opplevelser kan være svært forskjellige fra mine. Hva fremtiden kan bringe er det bare dere som kan finne ut.

Lykke til.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei Lilly!

Jeg synes du har fått gode innspill på brevet ditt.

Generelt kan en vel si at etter opplevd utroskap, er det vanlig å bli usikker og miste selvtillit, i alle fall den første tiden. Det er også en sorg etter utroskap, og samlivsbrudd, som han må bearbeide. Slikt kan ta lang tid.

Hvis han har barn blir det også et arbeid å få til et godt samarbeid om barna.

Når du kommer inn i bildet som en ny kjæreste? for mannen, kan det virke positivt for han. I alt det triste han jobber med vil jeg anta at du kan representere noe annet, friskt og nytt.

Men jeg har lyst til å si at et forhold som starter rett etter et alvorlig samlivsbrudd med ustabile følelser og frustrasjon, kan få en slagside.

Tenk gjennom om du først og fremst er hans hjelper og en har betror seg til om sin fortid.

Nye par trenger å bli kjent med hverandre i oppgangstider også, for å sjekke om lidenskapen kan bli sterk og vare.

[Gjest Lilly]

Hei Lily

Er mann, 38 år. Kan si meg enig med Jane, utroskap er det værste jeg har opplevd og jeg unner ikke min værste fiende å oppleve det. Hvis du ønsker å lese om forskning gjort på dette område kan du se på www.dearpeggy.com eller www.doktoronline.no/pub/articlesl/sexology. om "samlivsbrudd" og "utroskap og samliv". Om du vil lese mer kan du lese tidligere innlegg på dette forum, fra 08.11. for eksempel fra meg, "vondtogforvilt", eller "september".

Vi som blir rammet av dette reagerer nok svært forskjellig. Det er mange forhold som spiller inn. Hvor lenge man har vært sammen, alder, har forholdet vært godt, fremtidsplaner, barn, osv., alt dette spiller nok inn.

Kan bekrefte at for meg var det og er det fortsatt svært vondt. Har vært gjennom en skilsmisse tidligere og hadde trodd at mitt nåværende forhold skulle vare livet ut. Har vært sammen i 7 år. Hun ønsket pause for å leve sitt eget liv, aleneliv som student, men hun tilbringer all den tid sammen med noen studenter og spesielt en person. Jeg taklet ikke å se på at hun ville bruke all tid på denne andre og ikke på meg. Jeg tok ut separasjon og flyttet.

For meg ; forferdelig vondt, fortvilet, mistet den jeg var glad i, har grått mye, mistet humøret, mistet matlyst, gikk ned 12 kg på 1 mnd, Influensavondt i kroppen, dirrer i kroppen, fikk ikke sove, (sov 2-3 timer pr natt i 4 mnd), mistet konsentrasjon, gikk ut over jobben, sykemeldte meg 14 dager, fikk sovetabletter, tapte fysisk styrke, tankene var bare hos henne og hva hun gjorde hele tiden. Mistet fotfeste i livet, ble usikker og utrygg på fremtiden. Hadde stort behov for å vite, og stort behov for å snakke med noen. Det var litt om min reaksjon. Har/hadde han det slik?

Har prøvd å komme unna situasjonen ved å flytte, vil ikke fortsette å treffe henne, da blir jeg påmint alt det gode jeg mistet og det vonde hun påførte og fortsatt påfører meg. Har reist bort for å besøke venner, komme inn i nytt miljø, går turer osv. Det som har hjulpet meg mest i denne perioden er at jeg traff en annen i samme situasjon. Vi kunne snakke om de samme følelsene, skjønte hvordan den andre hadde det, kunne trøste, bruke tid på hverandre, oppleve ting sammen, altså felles skjebne og felles trøst. De vonde følelsene er ikke borte, bare bearbeidet noe men de vil nok sitte i et år eller to fremover.

Slik har jeg prøvd å komme videre. Har han gjort tilsvarende eller noe annet?

Fremtiden ? Jeg er blitt usikker mht om et forhold virkelig vil vare. Trygghet og tillit er viktig. Er blitt sveket to ganger. Skal jeg tørre nok en gang å satse på at et annet menneske vil dele livet med meg eller skal jeg satse på å sikre meg slik at jeg ikke opplever dette flere ganger. Vet ikke enda. Får ta tiden til hjelp. Er han villig til å prøve på nytt ?

Til deg. Jeg kjenner ikke hans bakgrunn eller reaksjon, hvor langt han er kommet i sin prosess, lenge siden hans brudd, hans følelser for deg osv. Ikke kjenner jeg deg eller din bakgrunn heller. Ligg lavt. Han bør være ferdig med sitt tidligere forhold før dere starter et nytt. Kanskje er det en venn han trenger først og fremst ? Ta tiden til hjelp, med et vennskap i bunnen kan mye av grunnlaget for et godt samliv være lagt og det kan utvikle seg til å bli noe mye mer.

Håper du fikk litt svar på dine spørsmål og at jeg kunne være litt til hjelp. Hans opplevelser kan være svært forskjellige fra mine. Hva fremtiden kan bringe er det bare dere som kan finne ut.

Lykke til.

Kjære deg som har det vondt!

Takk for at du delte dine erfaringer og tanker rundt dette. Det gjør meg vondt å lese hvordan du har og har hatt det. Det må være svært smertefullt, ja.

Jeg har aldri opplevfd utroskap selv, så jeg klarer ikke sette meg helt inn i det, derfor ønsker jeg altså innspill fra dere der ute.

Jeg håper du vil klare å tørre på et forhold igjen, og ikke la smerten ta helt overhånd i livet ditt.

Men jeg forstår samtidig at det er vanskelig med tillit og trygghet. Bruk lang tid på å finne en ny evt.

I dette tilfellet for meg, så er alt så veldig nytt. Ekteskapet til mannen jeg snaker om, røk i sommer.Det er ikke så lenge siden mao.

Vi har pratet litt om det og jeg forstår han har det veldig vondt. Han forsøker være aktiv på fritiden og få tankene over åp noen annet, men samtidg søker han til kirken og sier han trenger kjenne roen senke seg.

Han har et stort behov for å prate,og som det blir sagt her, er det ofte viktigst at han får en god venn i utgangspunktet.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette, og det vet heller ikke han. Men vi har en fin kontakt.

Jeg vet at det krever mye av meg å skulle tenke at dette kanskje kan bli noe, for han har både barn og er absolutt midt i en smertefull prosess.

Mulig at tålmodighet er det viktigste her, og vennskap.

Jeg kjenner ham enda ikke godt nok. Men det er iallefall ikke snakk om seksuelt eller noe fysisk mellom oss. Kun vennskapelig, og slik skal det være lenge fremover.

Syns bae det gjør så vondt å se ham lide slik, og jeg blir så sint på hans ex-kone.

Jeg tror at jeg, og som du også gjør, må ta tiden til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt, og håper du har noen som står rundt deg og støtter deg.

Alt godt!

[Gjest Lilly]

Jada, utroskap har jeg opplevd....og jeg overlevde da det også. Men da det stod på som verst var det forferdelig. Jeg unner ikke min verste fiende å oppleve noe sånt. Jeg var(og er fortsatt altså) veldig glad i mannen min, og trodde at alt var bare godt mellom oss. Så da det gikk opp for meg at han faktisk hadde vært utro (og hadde et forhold til ei annen) raste min verden sammen.

Etter mye frem og tilbake tilga jeg mannen min, tilgi kan man alltids gjøre, men glemme gjør man vel aldri. Det er nå mange år siden dette skjedde, og jeg tenker så og si aldri på det lenger.....men det er klart det finnes der et sted i bakhodet mitt.

Vi måtte kjempe begge to for å finne tilbake til hverandre. Men jeg synes det var verdt det. I dag stoler jeg 100% på gubbingsen. Utroskapen lærte meg mye, og jeg har blitt mer "hardfør" med årene. Jeg mista heldigvis aldri troen på mennesker underveis.

Hva du skal gjøre i den situasjon aner jeg virkelig ikke. Slikt må man vel helst finne ut av selv. Men lykke til i hvert fall. :-)

Det gleder meg virkelig å høre at det også kan gå den veien i blant. Du må være et spesielt menneske som har klart å tilgi :-) Det står det all respekt av!

Alt godt videre!