Avstandsforhold

[viktig med svar!]

Heisann!

Noen som har en gutt i militæret som kanskje skal være der i noen år? Kjæresten min har vært der et år til sommeren, og vurderer et år til. Er så utrolig lei meg og redd. Noen som har det som meg??

[Babooba]

Nå vet jeg ikke hvor gammel du er, men hva med å finne på noe annet når han er borte du også? Reise til utlandet som au-pair, eller studere en eller annen plass.

Det å sitte hjemme og vente på at kjæresten skal bli ferdig med utdannelse eller å reise har som regel lite for seg.

Hvis du er redd for å miste ham, så blir ikke sjansen for det mindre om du sitter og sturer og får ham til å føle seg presset til å komme hjem til deg tidligere enn han egentlig vil. Da kan du risikere å skyve ham bort fra deg.

Få egne interesser, finn på ting og gled deg på hans vegne. Han vil sikkert få en fin utdannelse og en fin opplevelse i militæret.

[viktig med svar!]

Nå vet jeg ikke hvor gammel du er, men hva med å finne på noe annet når han er borte du også? Reise til utlandet som au-pair, eller studere en eller annen plass.

Det å sitte hjemme og vente på at kjæresten skal bli ferdig med utdannelse eller å reise har som regel lite for seg.

Hvis du er redd for å miste ham, så blir ikke sjansen for det mindre om du sitter og sturer og får ham til å føle seg presset til å komme hjem til deg tidligere enn han egentlig vil. Da kan du risikere å skyve ham bort fra deg.

Få egne interesser, finn på ting og gled deg på hans vegne. Han vil sikkert få en fin utdannelse og en fin opplevelse i militæret.

Jeg er 19 år. Blir bare så redd for at forholdet ikke skal holde dersom det blir et år til. Vi har det helt utrolig sammen, men jeg bare tenker på at det har vært veldig tungt den tida han har vært borte til nå, og tanken på et år til gjør meg veldig redd og lei meg. I tillegg får jeg dårlig samvittighet og vondt overfor han siden jeg gjør det verre for han når jeg har det vondt. Syns det er vanskelig, og det gjør meg så vondt å tenke på et år til. Han er i Nord-Norge og jeg bor i Sør-Norge, så vi ser hverandre så sjeldent.

[Ørkenvandreren]

Jeg er 19 år. Blir bare så redd for at forholdet ikke skal holde dersom det blir et år til. Vi har det helt utrolig sammen, men jeg bare tenker på at det har vært veldig tungt den tida han har vært borte til nå, og tanken på et år til gjør meg veldig redd og lei meg. I tillegg får jeg dårlig samvittighet og vondt overfor han siden jeg gjør det verre for han når jeg har det vondt. Syns det er vanskelig, og det gjør meg så vondt å tenke på et år til. Han er i Nord-Norge og jeg bor i Sør-Norge, så vi ser hverandre så sjeldent.

Klassisk problemstilling det der, med typen nordpå og dama sørpå....

Litt atypisk at han tar ett år til, riktignok.....

Det finnes neppe noen fasit, mange forhold ryker i den alderen når avstanden blir stor, mens mange andre sikkert klarer å holde sammen.

Jeg vet ikke helt hva du spør om. Men har du forklart ham hvor vanskelig dette er for deg? Hvilken grad av forståelse møter du hos ham? Hvor seriøst interessert er han i et forhold når han er villig til å ta et år til i nord hvor forholdet ikke kan pleies? Eller for å se det fra den andre siden, har du mulighet til å flytte etter for et år?

Ikke for å være negativ, men det er det færreste av oss som har funnet vår livs kjærlighet allerede i en alder av 19. Så kanskje du skal droppe ham først som sist? ;-)

[snilen]

Jeg er 19 år. Blir bare så redd for at forholdet ikke skal holde dersom det blir et år til. Vi har det helt utrolig sammen, men jeg bare tenker på at det har vært veldig tungt den tida han har vært borte til nå, og tanken på et år til gjør meg veldig redd og lei meg. I tillegg får jeg dårlig samvittighet og vondt overfor han siden jeg gjør det verre for han når jeg har det vondt. Syns det er vanskelig, og det gjør meg så vondt å tenke på et år til. Han er i Nord-Norge og jeg bor i Sør-Norge, så vi ser hverandre så sjeldent.

Jeg vet du blir lei deg nå, men sjansen for at det kommer til å funke når han kommer tilbake er veldig liten. Jeg var som deg, hadde et topp forhold, skravlet på telefonen med ham hver dag, permisjonene var fantastiske.

MEN, da han kom tilbake hadde vi vokst begge to, og det ble annerledes å plutselig kunne se hverandre hver dag. Jeg ville være sammen med ham hele tiden, døgnet rundt, han ville pleie interesser og andre venner... og hadde studier å bruke tid på også.

Jeg burde ha levd livet. Jeg burde ha brukt tiden på å knytte vennskapsbånd, aktivisere meg. Ikke bruke all min tid på sms og telefonsamtaler og lange brev.

Det tok ett år før vi innså at forholdet ikke var det samme. Føltes ganske bortkastet etterpå, først all ventingen og lengtingen ett år, og så et kranglete forhold ett år etterpå...

Vil nesten foreslå at du forteller ham at ett år til i militæret blir som å slå opp, eller iallfall sette forholdet på pause. Vanskelig å gi ham det dilemmaet såklart, siden han da vil bebreide deg siden for at han ikke "fikk lov" å være der et år til...

Vet han at du føler at ett år til betyr at han ikke elsker og savner deg? At du ikke kan fatte at han vil ha avstandsforhold ett år til?

Finnes en del gutter som synes avstand er topp. Så slipper de all hverdagen i et forhold, og hver gang dere er sammen er det ferie og alt er topp. Hverdagen sammen i et forhold er tross alt veldig veldig viktig, spesielt i deres alder hvor dere forandrer dere og utvikler dere veldig!

Du ble vel ikke så glad for dette innlegget, men slik opplevde iallfall jeg det...

[Forfjamset]

Jeg vet du blir lei deg nå, men sjansen for at det kommer til å funke når han kommer tilbake er veldig liten. Jeg var som deg, hadde et topp forhold, skravlet på telefonen med ham hver dag, permisjonene var fantastiske.

MEN, da han kom tilbake hadde vi vokst begge to, og det ble annerledes å plutselig kunne se hverandre hver dag. Jeg ville være sammen med ham hele tiden, døgnet rundt, han ville pleie interesser og andre venner... og hadde studier å bruke tid på også.

Jeg burde ha levd livet. Jeg burde ha brukt tiden på å knytte vennskapsbånd, aktivisere meg. Ikke bruke all min tid på sms og telefonsamtaler og lange brev.

Det tok ett år før vi innså at forholdet ikke var det samme. Føltes ganske bortkastet etterpå, først all ventingen og lengtingen ett år, og så et kranglete forhold ett år etterpå...

Vil nesten foreslå at du forteller ham at ett år til i militæret blir som å slå opp, eller iallfall sette forholdet på pause. Vanskelig å gi ham det dilemmaet såklart, siden han da vil bebreide deg siden for at han ikke "fikk lov" å være der et år til...

Vet han at du føler at ett år til betyr at han ikke elsker og savner deg? At du ikke kan fatte at han vil ha avstandsforhold ett år til?

Finnes en del gutter som synes avstand er topp. Så slipper de all hverdagen i et forhold, og hver gang dere er sammen er det ferie og alt er topp. Hverdagen sammen i et forhold er tross alt veldig veldig viktig, spesielt i deres alder hvor dere forandrer dere og utvikler dere veldig!

Du ble vel ikke så glad for dette innlegget, men slik opplevde iallfall jeg det...

Kjæresten min var også i militæret i nord, mens jeg bor sør i landet. Det var et vanskelig år med mye savn, lange brev og høye telefonregninger. Vi hadde ikke vært sammen så lenge da han dro heller, og siden han hadde tjeneste helt i nord, kunne han ikke komme hjem så ofte. Det var vidunderlig når han endelig kom hjem, og forferdelig når han dro igjen. Jeg bekymret meg mye for at ting skulle bli annerledes når han endelig kom hjem, at vi hadde vokst fra hverandre eller at vi ikke taklet å være sammen hele tida. Samtidig som han dro i militæret flyttet jeg hjemmefra for å studere. Dette gjorde det på en måte mye vanskeligere, siden jeg var langt borte fra familie og venner samtidig som jeg savnet ham så innmari. Men det gjorde også at jeg MÅTTE gå ut og skaffe meg nye venner og finne på andre ting enn å savne ham.

Da året hans i militæret gikk mot slutten, vurderte han å være der i et halvt år eller et år til, siden dette er veldig godt betalt, og tanken på dette var for meg temmelig uutholdelig. Jeg sa fra at jeg ikke likte tanken på det, men siden vi først hadde holdt ut så lenge, ville jeg prøve et år til. Men jeg kunne ikke love noe. På denne måten ga jeg ham valget, jeg ga ham ikke noe ultimatum som han kunne klandre meg for senere,men jeg lot ham vite at jeg ikke likte det.

Han valgte å ikke forlenge oppholdet i nord, og han studerer nå i samme by som meg. Jeg har aldri vært så lykkelig som nå, og året fra hverandre har ikke gjort at vi har vokst fra hverandre, men nærmere og lært å sette så utrolig mye mer pris på hverandre. Nå er jeg veldig heldig, jeg har en kjæreste som ikke har problemer med å vise hvor glad han er i meg og hvor mye jeg betyr for ham, hadde det ikke vært for det, hadde vi aldri klart å være fra hverandre så lenge.

Hvis du mener at det er verdt alt savnet og ensomheten (som kommer selv om du omgir meg med venner og familie), tror jeg nok at dere klarer det. Det er riktig som snilen sier at du ikke bare må sitte og vente og "kaste bor tiden" på SMS og lange telefonsamtaler. Det er viktig å holde kontakten slik at man ikke glir fra hverandre, men det finnes en grense. Bruk tid på venner og sosiale forbindelser, gjør noe for deg selv.

Nå som kjæresten er her sammen med meg, vil vi begge to være sammen så mye som mulig, men jeg har fått meg venner og fritidsaktiviteter her, slik at jeg ikke trenger ham _hele_ tiden. Det er viktig å huske på om selv om han (forhåpentligvis) savner deg aller mest, er det andre ting han savner også!

Lykke til!