Jeg fikk blødning i dag - må bare skrive det litt av meg til dere

[Gjest Vilde iBergen]

4. forsøk. Topp kvalitet egg hver gang. Deler seg flott og 2 stk settes inn, men så stopper det altså opp. Det fester seg ikke....det er så utrolig leit. Blir så deppa. Skal vi aldri få oppleve dette ? Alle tankene dere sikkert kjenner. Har dem nå

Skal ta test først på mandag, men det er jo helt unødvendig nå. Og så den de ekle Criona gelen.....eller restene av den. Pføy.

Jeg synes det er fryktelig urettferdig. Fryktelig tungt og utrolig tomt. Vi har riktignok satt oss opp på en 3pk og ha to ganger igjen, men hvor mange ganger skal jeg få denne tilbakemeldingen ? Etter hormonkur og reise og forventninger og håp, så går det skeis - og jeg føler meg så rett gjennom mislykket. Ikke noe bedre blir det at alle venner og familie går gravide rundt oss....

Sånn - det var godt å få ut

Nå synker jeg ned i sofaen med et syndig glass vin og godis og gråter meg ferdig. Så er det antagelig på'an igjen

Lykke til - oss som sliter

[Gjest eljo]

*klem*

[x-woman]

*klem*

Hei Vilde i bergen. Jeg føler med deg og kan tenke meg at du har det tungt nå og at alt virker håpløst. Tror at det er viktig å kjenne på sorgen og få det ut. Derfor er det så godt at vi har dette forumet som vi kan støtte oss til hverandre i tunge stunder.

Det er ikke så mye å si enn at jeg forstår og vil gi deg en klem.

Jeg skal begynne på mitt 2 ivf forsøk i bergen snart. HOlder på med spraying nå og jeg vet hvor inderlig tøft det er med disse hormonene.

Ikke gi opp, det er mange som har blitt gravid på 5 - 6 - 7 forsøk, så det er ennå håp!

[maggi43]

Kjære Vilde! Ja, eg skriv "kjære", for det du skriv kjenner eg meg så sterkt igjen i! Hadde 1 forsøk ved Maigaard/århus i august. Begynte å blø før graviditetstesten skulle tas, så sorga kom sigande sammen med signala fra kroppen. Eg prøvde i det lengste å fortrenge dei, men ryggen kjendes slik den er før mens, og iløpet av 1-2 timar var blødningen eit faktum. Var heldigvis hos foreldrene mine (mannen er i Nordsjøen). Dei var barnevakt for sitt første barnebarn (født 31.mai-03) og der låg eg på sofaen med tantebarnet på magen, to foreldre som ikkje visste korleis dei skulle forholde seg til meg før eg berre braut sammen i stille gråt. Alle tankane tok heilt knekken på meg. Alt var vondt, greidde ikkje forholde meg til meg sjølv eller andre. Men det var likevel vondt/godt å være hos mamma og pappa. Blir veldig "barn" når eg er der, men det er godt også.

Til og med pappa lot tårene trille og berre holdt meg i hånda og delte sorga. Det er inmari sterkt det vi alle går gjennom når det ikkje går bra. Og eg er så glad for at eg har funne denne diskusjonslista, for der kjenner eg meg igjen i så mange innlegg. Kollegaer og andre forstår meg ikkje, og eg vil ikkje prate med dei om dette eg føler.

Vi skal prøve fleire ganger. Har fått nytt mot igjen! - så eg vil ønske deg og alle andre prøvefolk lykketil!!! Måtte 2004 bli eitt fruktbart år for oss alle!!

Klem