Redd for samlivsbrudd

[Gjest redd for samlivsbrudd]

Jeg skriver_ikke_dette for å få medlidenhet...

Jeg og min mann har vært sammen i 13 år, har to barn sammen.

Forholdet har gått veldig i bølger, og det er flere ganger at det nesten har gått galt, av forskjellige grunner. For tiden har vi det helt supert!

Nå er saken den at jeg har mistet familien min, dvs den kjernefamilien jeg kom fra (mine foreldre og min bror).

Faren min døde for seks år siden. Broren min tok livet sitt for to år siden og min mor er på institusjon pga fysisk og psykisk sykdom.

Så jeg har "bare" mine kjære barn og min ektemann og hans familie.

Hva skjer hvis bruddet blir et faktum? Jo, jeg blir nesten helt alene. Jeg ønsker da delt omsorg for våre barn (det ønsker mannen min også, da).

Det vil si at 50 % av tida blir jeg alene. Tenk dere julaften, påska, sommerferien osv helt alene. Joda, jeg har tanter og onkler på andre kanter av landet, men det blir jo ikke det samme...

Grunnen til innlegget? Vet ikke. *s* Lufte noen tanker, kanskje...

[Gjest waldemar]

Slike ting får jo ikke hindre et samlivsbrudd, hvis det er det rette.

Du kommer vel ikke til å bli gående alene, så underveis vil du få en kjæreste, og en ny familie du blir knyttet opp mot.

[Gjest Nikkløs]

Det du gjør nå, er å være redd for noe som kanskje ikke skjer. Du glemmer å ha det bra nå. Det er nå du lever. Hvorfor gå å tenke negative tanker.

[Gjest En som bryr seg veldig]

Heisann!

Har du ellers noen kjente eller venner? Du behøver ikke mangen rundt deg for å takle et brudd, men det er viktig at du har ihvertfall en som du kan stole på.

Du kan også henvende deg til foreninger,organisasjoner, begynne å trene eller gjøre noe du liker. Kom deg ut og treff folk. Og bruk den tiden faren har ungene til dette.

Plei deg selv, kanskje med en aldri så liten fornyelse og oppmuntring. Det kommer du langt med.

Jeg bor i en annen by enn jeg oprinnelig er født og oppvokst i. Var gift når vi flyttet opp her, men vi skilte lag etter ett år. Han flyttet tilbake til hjembyen igjen.

Da stod jeg helt alene i en fremmed by hvor jeg ikke kjente noen eller hadde noe nettverk rundt meg.Og alene med to barn var jeg også.

Livet er det du gjør det til selv og er det virkelig et nytt liv du ønsker deg, så kan du klare det du også.

I denne byen har jeg nå bodd i noen år, og har aldri angret på at jeg tok den avgjørelsen. Det har vært tøft ja. men jeg klarte det.

Jeg gjorde alt jeg rådet deg til å gjøre, og hva sitter jeg med idag, Jo.jeg har stort nettverk, mangen venner som bryr seg og som stiller opp når jeg trenger det, samt at jeg har fått en ny fantastisk familie i det kristne miljøet.

Det er den største og beste gaven jeg noen sinne kan få.

Ønsker deg lykke til videre. Du finner nok ut av det skal du se. Mangen klemmer fra

[damedame]

Jeg får en fornemmelse av at det ligger noe dypere bak innlegget ditt. Har du fått behandlet sorgen etter de du mistet tilstrekkelig? (svaret gir seg ikke umiddelbart)

Du er jo inne på et av de eksistensielle spørsmål i livet.

Hva med å lufte tankene med noen profesjonelle hvis de aner at de stikker dypere ...enn du aner?