Limbo...

[mio]

Etter 3 år sammen har jeg mistet noe av gnisten - selv om han er noe av det flotteste og ikke minst - snilleste - jeg har møtt.

Vi bor like ved hverandre, han har et barn, jeg har to, og vi tilbringer mye tid sammen i helgene, Ukedagene tilbringer vi stort sett hver for oss - og jeg synes det er deilig med litt "ensomhet" når ungene har lagt seg.

Men han er ikke enig, og synes jeg viser mangel på initiativ til å være sammen, om det så kun er for en time. Jeg på min side, synes det blir mye "pes" å pakke tøy osv for å overnatte hos ham, så det har blitt til at han stort sett er hos meg. Jeg er vel blitt bortskjemt...og føler meg ganske guffen som ikke klarer å vise ham hva han betyr for meg

Tanken på å flytte sammen har streifet meg, men etter noen innspill og liten respons har tanken blitt fjern, og nå er jeg virkelig i tvil på hva som skjer med oss - og det er vondt å se ham så frustrert!

Jeg vil så gjerne gjøre ham glad, men akkurat nå føles alt som et slit, og da mamma døde i julen ble ikke ting lettere. Det er et ork å stå opp, få barna på skolen, gå på jobb, lage mat, sjekke lekser - og å være den søte og villige kjæresten i tillegg er nesten mer enn jeg orker å tenke på. Jeg ønsker egentlig bare å få være i fred...

Noen som har et godt råd?

[snilen]

Det hadde nok vært på tide å flytte sammen ja. Er faktisk mye mindre stressende å bo sammen. Slippe å ha dobbelt, slippe å planlegge hvem sover hvor og hvor spiser vi. Å ha felles kjøleskap og dele på husarbeidet. Tenk å kunne hjelpe hverandre med barna og sove sammen hver eneste natt, selv om dere tilogmed skulle legge dere til ulik tid.

Tror nok du er litt deprimert nå ja, at du er sliten og alt er tungt, pga sorgen og pga ansvaret på barna og også fordi du har en kjæreste du føler du må legge planer med hver eneste dag.

Håper dere kan sette dere ned og planlegge litt og finne ut hvordan livet vil bli om dere flytter sammen. Om dere elsker hverandre og ser en fremtid sammen, så tror jeg det er på tide nå. Hvis ikke er det på tide å være ærlige med seg selv, og la den andre gå. Men la ikke depresjonen og slitsomheten styre dette!

[Gjest Ærlighet 73]

hei

Ser at du virker veldig sliten, og da bør du kanskje tenke litt mer på deg selv. Gi deg selv tid til å sørge, og være litt alene.

det viktigste for dere begge er at du er 100% ærlig med ham. Fortell hva du føler for ham og dine behov.

Vist du ikke er sikker på ham tror jeg det vil være dumt å flytte sammen. Hvorfor da ikke ta en liten "pause"?

Da vil det være lettere å se om du virkelig savner ham.

Jeg forstår at det er NOE som mangler. Skulle gjort mye og hadde orket mye for å være sammen med den jeg elsket.