Et av terapiens paradokser

[pip]

En ser mer av et menneske på hvordan det lytter, og hvordan det møter et annet menneske som blottstiller seg, en man ser av et menneske som forsøker å forklare seg med ord.

Derfor vil pasienten kunne se mer av terapauten, enn teraputen av pasienten.

[Gjest uten signatur]

Mye i det der! Jeg leste min terapeut som en åpen bok! Har fått bekreftet en del av det jeg 'så' i ettertid. Har en venninne som er i familie med han, så har fått litt 'inside information'. Var en ekkel opplevelse egentlig. Han jeg har nå har jeg ingen som helst ide om hvordan 'er', og dt er deilig. Han første ble alt for menneskelig for meg, med sin sære personlighet. Er ikke ok å sitte der å føle at en burde gi terapeuten litt terapi isteden. hehe...

[Gjest tod]

Jeg opplever dette annerledes enn deg. De gangene jeg har sett andre sider av terapeuten enn de profesjonelle sidene definert av rollen - f.eks. forelgenhet, tristhet eller kryhet - så har jeg som regel opplevd dette som positivt (jeg har hatt betydning fordi jeg har kunnet framkalle disse følelsene hos terapeuten). Jeg har til og med oppfatta sarkasmer og aggresjon som positivt.

Men når det er sagt så har det nok vært jeg som har følt meg mest sett - noe som kan oppleves som både positivt og negativt, alt ettersom.

Jeg leste et sted at (psykoanalytisk) terapi går ut på å late som om man ikke veit alt.

[pip]

Jeg opplever dette annerledes enn deg. De gangene jeg har sett andre sider av terapeuten enn de profesjonelle sidene definert av rollen - f.eks. forelgenhet, tristhet eller kryhet - så har jeg som regel opplevd dette som positivt (jeg har hatt betydning fordi jeg har kunnet framkalle disse følelsene hos terapeuten). Jeg har til og med oppfatta sarkasmer og aggresjon som positivt.

Men når det er sagt så har det nok vært jeg som har følt meg mest sett - noe som kan oppleves som både positivt og negativt, alt ettersom.

Jeg leste et sted at (psykoanalytisk) terapi går ut på å late som om man ikke veit alt.

Jeg sier ikke at det nødvendigvis er negativt. Men det er et paradoks, er det ikke?

[frosken]

Enig i at dette er et paradoks.

Et tema jeg har vært mye opptatt av er hvilke type relasjon mellom to mennesker fremmer personlig vekst. Det er tankevekkende hvor viktig kvaliteten på relasjonen mellom pasient og behandler er for utbytte av terapi...

[pip]

Enig i at dette er et paradoks.

Et tema jeg har vært mye opptatt av er hvilke type relasjon mellom to mennesker fremmer personlig vekst. Det er tankevekkende hvor viktig kvaliteten på relasjonen mellom pasient og behandler er for utbytte av terapi...

Ja. Her er en kopi av noe jeg har skrevet om det et annet sted:

Det er ikke i de elegante teoriene, eller i pasientens innholdsrike utlegninger helbredelsen skjer.

Helbredelsen kan sstarte når pasienten blir berørt, og utrykker det. Om det kommer til en helbredelse avhenger ikke minst av hvordan terapauten reagerer på det pasienten utrykker.

Dette er liv, og det er i livet helbredelse kan skje.

Det betyr ikke at en bestemt terapiform er rett eller gal. At terapauten skal snakke mer, eller snakke mindre. For pasieten senser uansett at det skjer noe i teraputen. Det vitkgie er ikke ordene som blir brukt -men hva som skjer.

Pasienten kan mistole det som skjer, eller kanskje overtolke det. En mistolkning må teraputen klare å stå i, og som teraput må en også klare å stå i sannheten. Er ikke terapauten hel nok til det? Fortrolig nok med sine egne gode og dårlige, latterlige, mindre smarte, sine vakre og sine stygge sider? Kan terapauten stå for sine sorte hull slik at ikke pasienten får lide om han nettopp treffer ham der?

Om terapauten ikke kan det er det stor fare for at han eller hun skader pasienten.

Legen må være et menneske som har noe å gi. Om ikke, hvorfor skal pasienten bli stående der, med sine sår? Det må søke hjelp annetsteds. Det har allerede vært igjennom skammen det kan være å kle seg naken for noen som ikke skulle sett en naken.

[frosken]

Ja. Her er en kopi av noe jeg har skrevet om det et annet sted:

Det er ikke i de elegante teoriene, eller i pasientens innholdsrike utlegninger helbredelsen skjer.

Helbredelsen kan sstarte når pasienten blir berørt, og utrykker det. Om det kommer til en helbredelse avhenger ikke minst av hvordan terapauten reagerer på det pasienten utrykker.

Dette er liv, og det er i livet helbredelse kan skje.

Det betyr ikke at en bestemt terapiform er rett eller gal. At terapauten skal snakke mer, eller snakke mindre. For pasieten senser uansett at det skjer noe i teraputen. Det vitkgie er ikke ordene som blir brukt -men hva som skjer.

Pasienten kan mistole det som skjer, eller kanskje overtolke det. En mistolkning må teraputen klare å stå i, og som teraput må en også klare å stå i sannheten. Er ikke terapauten hel nok til det? Fortrolig nok med sine egne gode og dårlige, latterlige, mindre smarte, sine vakre og sine stygge sider? Kan terapauten stå for sine sorte hull slik at ikke pasienten får lide om han nettopp treffer ham der?

Om terapauten ikke kan det er det stor fare for at han eller hun skader pasienten.

Legen må være et menneske som har noe å gi. Om ikke, hvorfor skal pasienten bli stående der, med sine sår? Det må søke hjelp annetsteds. Det har allerede vært igjennom skammen det kan være å kle seg naken for noen som ikke skulle sett en naken.

Svært bra skrevet...

Det er så mange "vingeskutte" som begynner i terapi, og møter man terapeuter uten de menneskelige forutsetningene som skal til, så kan skaden like godt forverres som bedre.

(Jeg har forøvrig fått orden på mailprogrammet mitt, og planlegger å maile deg om ting og tang.)

[Gjest cerruti 1881]

Mye i det der! Jeg leste min terapeut som en åpen bok! Har fått bekreftet en del av det jeg 'så' i ettertid. Har en venninne som er i familie med han, så har fått litt 'inside information'. Var en ekkel opplevelse egentlig. Han jeg har nå har jeg ingen som helst ide om hvordan 'er', og dt er deilig. Han første ble alt for menneskelig for meg, med sin sære personlighet. Er ikke ok å sitte der å føle at en burde gi terapeuten litt terapi isteden. hehe...

Irmin D.Yalom er en psykiater og forfattter som skriver mye om dette, feks "terapiens gave"

Skulle gjerne hatt han som psykiater...

[Gjest uten signatur]

Ja. Her er en kopi av noe jeg har skrevet om det et annet sted:

Det er ikke i de elegante teoriene, eller i pasientens innholdsrike utlegninger helbredelsen skjer.

Helbredelsen kan sstarte når pasienten blir berørt, og utrykker det. Om det kommer til en helbredelse avhenger ikke minst av hvordan terapauten reagerer på det pasienten utrykker.

Dette er liv, og det er i livet helbredelse kan skje.

Det betyr ikke at en bestemt terapiform er rett eller gal. At terapauten skal snakke mer, eller snakke mindre. For pasieten senser uansett at det skjer noe i teraputen. Det vitkgie er ikke ordene som blir brukt -men hva som skjer.

Pasienten kan mistole det som skjer, eller kanskje overtolke det. En mistolkning må teraputen klare å stå i, og som teraput må en også klare å stå i sannheten. Er ikke terapauten hel nok til det? Fortrolig nok med sine egne gode og dårlige, latterlige, mindre smarte, sine vakre og sine stygge sider? Kan terapauten stå for sine sorte hull slik at ikke pasienten får lide om han nettopp treffer ham der?

Om terapauten ikke kan det er det stor fare for at han eller hun skader pasienten.

Legen må være et menneske som har noe å gi. Om ikke, hvorfor skal pasienten bli stående der, med sine sår? Det må søke hjelp annetsteds. Det har allerede vært igjennom skammen det kan være å kle seg naken for noen som ikke skulle sett en naken.

Ja, det der var sant. En terapeut som ikke er pasientens tillit verdig er nesten en overgriper. Iallfall føles det slik for pasienten. Gjør vond mye verre. Det var jo bedre det skulle blitt!

En av 'divanhistoriene' til han der psykiateren i 'Psykisk Helse' (husker ikke navnet nå, han med spiseforstyrrelsebøkene) omhandlet nettopp dette. Husker jeg tok en utskrift av det, understreket et bestemt kapittel og sendte det i posten til ekspsykiateren min. hehe... Sannsynligvis SKJØNTE han ikke engang hva som sto der!

[Gjest Magna]

Irmin D.Yalom er en psykiater og forfattter som skriver mye om dette, feks "terapiens gave"

Skulle gjerne hatt han som psykiater...

Det er mennesker vi går til, de lever sine liv på godt og vondt akkurat som vi pasienter. Det må vi huske.

Det er utgangspunktet og begynnelsen som gjør forskjellen. Tidspunktet i livet skaden skjer bortsett fra de som har en arvelig psykdom.

Vi som trenger terapi er mestre til å se andres svakheter. Jeg blir redd av det.

Jeg ønsker meg selv overbærenhet for mine svakheter og ønsker ikke å lete etter dem hos andre.

Men jeg har merket andre menneskers tøffhet ift. dette som har vært vondt.

[pip]

Det er mennesker vi går til, de lever sine liv på godt og vondt akkurat som vi pasienter. Det må vi huske.

Det er utgangspunktet og begynnelsen som gjør forskjellen. Tidspunktet i livet skaden skjer bortsett fra de som har en arvelig psykdom.

Vi som trenger terapi er mestre til å se andres svakheter. Jeg blir redd av det.

Jeg ønsker meg selv overbærenhet for mine svakheter og ønsker ikke å lete etter dem hos andre.

Men jeg har merket andre menneskers tøffhet ift. dette som har vært vondt.

Som pasient må en huske dette, men det er viktigere at teraputen vet dette og forholder seg til det, enn at pasienten gjør det.

Det handler ikke om at terauten skal være perfekt, men at han eller hun skal tåle at pasienten ser at han ikke er perfekt. Som du sier, mange pasienter ser slikt i det sekundet de går gjennom døra.

[Gjest tod]

Jeg sier ikke at det nødvendigvis er negativt. Men det er et paradoks, er det ikke?

Jo, jeg er enig i at det kan være et paradoks, selv om jeg ikke opplever det helt på samme måte.

Syns ellers du beskriver virksomme faktorer i terapien veldig godt i svaret ditt til frosken.