Kommer solen tilbake??

[Gjest Kr.sand ensom]

Jeg er så nedfor for tiden. Har mistet kjæresten min. Har skyldfølelse, og føler det hele er min feil. Det var jeg som var årsaken til at det ble slutt pga ting jeg sa og gjorde.

Vi hadde det så godt sammen. Når jeg tenker på det vi hadde, vet jo at kanskje det er det rette. MEN LIKEVEL....

Et år sammen.....

Jeg gråter ikke konstant lengre, men savnet er like stort. Har lest absolutt alt jeg kommer over av kjærlighetssorg. Leser at tiden leger alle sår osv... Nå har jeg gått med konstant trykk i brystet i 4 uker. Alt minner meg om ham

Dette er ikke ment som noe klagebrev. Jeg er faktisk bare bekymret, for at det ikke går over dette her. At jeg aldri skal kunne smile uten en bismak i munnen.

Tror jeg er en smule bitter. Er 30 år, og føler livet går forbi meg.

Har to barn fra et tidligere forhold, noe som kanskje gjør saken vanskeligere å finne den rette??

Dette går ut over barna, og meg, og vennskap. Jeg orker ikke besøke folk. Sitter bare å hører musikk, ser igjennom skjermen på tv... Ungene er et ork.

Finnes det noen medisiner som kan hjelpe?

Føler meg totalt mislykket. Ensom. Forlatt. Bitter. Deprimert. Uten livsnist.

Kanskje jeg bør ta kontakt og trygle om en ny start, men nei, han vil ikke ha meg. Det har han tydelig sagt. Det hjelper ikke at vi fremdeles er "venner". Vi møtes ikke likevel. Han er ikke i mitt liv.

Dette er det verste jeg har opplevd. Har ikke hatt det slik....

Åhhhhh..... det verker inni meg. Føler meg død innvendig.

[Gjest ...skyldig 27 åring]

Ååå hvor jeg fikk behov for å trøste deg! Hadde sikkert hjulpet for oss begge å kunnet prate ut om dette med hverandre. Trur, min kjære, han har planer om å forlate meg. Etter halvannet år.. Han har sagt at han vil litt vekk fra meg, at vi lever altfor tett på hverandre. Han har allerede holdt seg unna meg i to kvelder. Dette er frustrerende, har følt meg så ensom! klarer ikke å prate med noen om dette, prøver også å skjule elendigheten for sønnen min. Er så redd for at han vil forlate oss, den hærlige kjæresten min og en stefar gutten min ser opp til .........

[Gjest Flank]

Føler med deg:(

damen har gått fra meg, som lyn fra klar himmel.

4år 3mdnder 3uker 1dag..

har det akkuratt sånn som du beskriver. Har sittet oppe de siste ukene om natten, neste ikke sovet, grenet, kjenner hjertet er tungt og at det er en konstant smerte der, og magen føles som om noen har stukket meg med noe skarpt.

Ser på bilder og ting jeg har fått av henne. Hun surrer konstant i hodet mitt hele døgnet og alt jeg har lyst til er å være med henne...er helt død psysisk, som en zombie..

Og alt jeg gjorde mot henne var å være snill og grei.Har ikke fortjent å føle det slik.

Dette var sikkert ikke dette du ville høre:( unner ingen å føle slik som vi (og mange andre) gjør.

Har ikke unger selv, og skal ikke utale meg så mye om hva du bør gjøre og ikke gjøre, men husk at de elsker deg og er glad du er der for dem, du er unik og folk er avhengig av deg.

Uannsett hvor vondt dette er så bør vi begge komme oss ut (og dere andre som er i samme båt) blant folk igjen og spesielt venner.

-Heartbroken

[Gjest anonymusa]

Hvis du føler at han var "ditt liv", så er det ikke et sunt modent kjærlighetsforhold du har vært i. Det betyr at du enda har det til gode, og det må jo være litt fint

[Anken1365380631]

Sikkert en dårlig trøst, men jeg vet akkurat hvordan du har det, har det sånn selv. Lengter etter den dagen hvor jeg klarer å tenke på han uten at tårene presser på.

[Gjest undrende unni]

Anbefaler terapi fremfor medisiner. Det du mangler er en forløsende sorg. Hvis du ikke vet hva det er, så spør terapeuten.

[Gjest men først litt regn]

Jeg opplever det samme selv for tiden. Det er utrolig vanskelig når den andre ikke gjengjelder følelsene dine. Livet føles bare håpløst og tungt. Jeg har prøvd å følge rådene folk gir meg, om å komme meg ut blandt folk og legge han bak meg. Det går på en måte...men jeg kjenner ikke så mye glede lenger, og det er gått mange måneder siden jeg måtte innse at han ikke føler noe for meg. Du kommer nok til å ha det vondt lenge,,men litt etter litt vil det gå bedre. Til mindre du prøver å tenke på de gode stundene, til lettere vil det bli. Etterhvert orker du ikke ha det vondt lenger. Jeg har vært igjennom det samme før, trodde aldri jeg skulle komme over han, men det gikk. Derfor vet jeg at det går denne gangen også.

Solen kommer tilbake!!

[Sukk-sukk]

Var i samme situasjon som deg for to år siden, og vet hvordan det svir!

Min mor ga meg et råd den gangen som jeg motvillig fulgte; Hun sa jeg måtte gå meg en tur. Jeg tørket tårene og sleit meg opp av sofaen, tok med meg en walkman og gikk til nærmeste solarium, lå der en halvtime og gikk hjem igjen.

Humøret mitt ble faktisk bedre etter turen.

Prøv det da, så skal du se..

Lykke til.