får ikke sex - er utro- vil gjøre det slutt

[Gjest Jente71]

Jeg er jente (29). Hatt fast følge i 6 år (er nå også gift). Vi har så absolutt hatt en fin tid sammen. Vi har vel i grunne vært mer bestekamerater enn kjærester. De siste 2 årene føler jeg har vært vanskelige - føler liksom ikke dette er nok for meg. For det første har vi nok vokst litt fra hverandre. og for det andre har vi omtrent aldri sex - noe som plager meg fryktelig. (Det vil si kanskje sånn en gang i mnd el.)

Jeg digger sex. Synes det er morsomt, deilig, spennende og ikke minst er det en nødvenighet for at kroppen skal være i balanse.)

Jeg vil karakterisere meg som en attraktiv, søt, smart jente (som så absolutt har draget).

Hvordan har man holdt forholdt så lenge, når man er så ulike på det punktet?(Vi har heller ikke barn). Jeg kan jo bare svare for meg selv og jeg tror mitt svar er at jeg rett og slett ikke har vært nok fokusert og skjønt gleden og nødvendigheten ved å ha sex før nå (??? - utrolig dum!!!). Jeg har fokusert på andre verdier som at det i bunn og grunn er vennskapet som er viktigst - at han er snill, morsom og elsker meg+++. Men jeg har faktisk kommet til det standpunktet at det faktisk ikke er nokk for meg. Det er noe som virkelig mangler.

Om vi har tatt opp problemet for hverandre? Vi har i grunnen det, men han synes det er vanskelig å snakke om dette (samtalen bare slutter liksom). Han føler vel skyld og prestasjonsangst. Jeg forteller han rett ut at han ikke tilfredstiller meg - at vi må ha det mere moro - kose oss. Selv om det har gått for han kan han også utforske meg - slikke meg, ta på meg etc(Til orientering har han også for tidlig sedavgang. Som regel før vi til og med har sex....). Mao sex er i vårt forhold mer eller mindre en eneste stor nedtur.

Dette ble mye klaging....Iallefall...all denne frustrasjonen har ført til at jeg det siste året (kun det siste) at andre gutter tenner meg. Og jeg har faktisk lyst til å finne meg en elsker. Sex er jo så forbanna godt og jeg mener sex skal utforskes. Om jeg skal være helt ærlig har jeg vært utro flere ganger (2 forskjellige) - det føles overhode ikke godt og riktig ovenfor min parter, men jeg blir helt frustrert når jeg ikke får den nærheten og sex som jeg mener er en menneskelig nødvendighet. Og ikke minst deilig å føle at noen tenner på deg.

Jeg vil også karakterisere meg som en jente som liker troskap (mao utroskap er noe man IKKE skal gjøre). Men jeg føler at jeg rett og slett ikke klarer å holde meg unna. Jeg har vært såpass åpen om hva jeg føler om at jeg ikke blir tilfresstilt og at han ikke forsøker å gjøre noe med det. Dette er en situasjon jeg ikke vil fortsett med - eneste veien ut av denne onde sirkelen er å komme ut av den ved å gjøre det slutt.

Min erfaring er i allefall at man ikke må binde deg for lenge i et halvtende forhold. Plutselig er det liksom for sent. Hva med å ha barn? Jeg er i allefall av den opfatning av at man ikke må slippe barn til værden før man er 150% sikker på at forholdet er optimalt. Og det er det bl.a. IKKE når sex ikke er tilfredstillende. Jeg har kommet så langt at jeg seriøst vil snakke om å skille lag etter nyttår. Føler livet er for kort til å ikke ha det bra og (forhåpentligvis) for langt til å ikke ha det bra over lengre tid. Mao. Det er i dag vi lever.

Er det flere som er enige med meg? Tar jeg det for lettvint? Et forhold klarer ikke å være optimalt på bagrunn av kun vennskap. Dersom du har spørsmål til meg må du bare spørre, for jeg har tenkt mye, pratet mye, forsøkt mye til og med ekstern hjelp (dvs naturlege).

- Jente71

[Gjest harry 35]

Hvis du ikke elsker mannen din nok, bryt opp !! Ikke fortell ham om utroskapen din.

Uansett bør mannen din skjerpe seg. Selv om han ikke er noen superelsker mht utholdenhet, kan mye spennende gjøres med tunge, fingre m.m. Varme og nærhet er like viktig som selve sexen- det er ihvertfall mitt syn.

Men, 150 % sikker blir en aldri. Selv er jeg 99 % sikker på at min nåværende kone og jeg skal greie oss - men det krever mye jobbing fra oss begge.

Jeg var selv utro med en gammel veninne i mitt tidligere ekteskap etter lang tids sextørke. Ikke noe jeg er stolt av, forholdet røk rett etter dette.

Uansett, lykke til !!

[Virvelvind]

Er du i det hele tatt gift da? eller bare i ordet?

Virker som du har tildelt de rettene som kommer til din ektemann med andre.

Så hva har du egentlig å tilby ham alene som er spesielt for dere to?

Tror ikke det er noe ekteskap lenger jeg, om enn så bare i ordet.

Du burde vel kanskje funnet ut av dette før du var utro?

Men virker som ekteskapet allerede er ødelagt.

[Gjest PeerGynt]

Ja, det er jamen ikke lett! Og tror du ikke ekteskapet kan redddes, så er det bedre å bryte ut nå - enn etter at det har kommet barn.

Men jeg må også få lov til å ytre min mening om slike ekteskapsproblemer - du behøver jo ikke høre på det jeg sier.

De ALLER fleste forhold går igjennom slike kriser. Spesialt er dette typisk i 28-34 årsalderen. Forholdet har flatet ut litt, og mennenes seksualitet har stilnet litt - mens kvinnene er i ferd med å komme i sitt ess (generelt sett). Jobber, hobbyer, personlige forhold kan få oss til å tro at partnerene har "vokst fra hverandre". Det er klart at det vil skje....man hadde vel ikke forventet at man skal gå gjennom livet hand i hand, og lære bare like ting (og helt samtidig)??

Hvis man gir opp ekteskapet pga. av slike forutsigbare tendenser - tja...tror man da at disse tendensene ikke vil skje med neste partner? Eller mener man at man bare kan skifte partner hvert 5-7 år så man holder ting nytt og friskt?

Dette høres kanskje litt formanende ut - men det mener jeg ikke å være. Det jeg vil kommunisere til deg - og andre - er at livet er noen ganger vanskelig og ikke alltid like morsomt. Men jeg tror personlig at de store mentale og følelsesmessige seierene kommer hvis man er villig til å krumme nakken og legge alt inn for å bygge et suksessrikt og langsiktig ekteskap (som man ellers også helst bør gjøre med andre vennskap og familieforhold). Men det kreves jo at begge parter er villig til dette!!!

Kjære dere - det virker jo som om dere er glade i hverandre og dere ser ut til å respektere hverandre. Går det ikke an å gjenarbeide erotikk og krydder i seksuallivet, da??

Om jeg tar fullstendig feil - får du bare glemme det jeg har sagt. Men det går kanskje an å overveie det?

Lykke til!!!

PS!! Er enig med Harry - i at mannen din trenger en liten påminnelse om at du er en frodig kvinne som trenger tilfredstillelse!!!!

[Gjest PeerGynt]

Ville også si noen ord om dette temaet - som "eksperter" har skrevet tusenvis av meninger om.

Det jeg sier kan vel virke uakseptabelt for noen, og det er greit nok. Men allikevel....

Ekteskap er en av de tingene i livet som er noe av det hardeste vi går igjennom. Spesielt fordi det er veldig følelsesbetont, og fordi det er så langsiktelig. Varigheten av ekteskapet er positivt fordi den kan virke beskyttende, men kan til tider også se ut som en forbannelse i "fåreklær". I dagens samfunn hvor mye av tankegangen er "bruk & kast", er det iallefall tre(3) ting som jeg personlig syns at man ALLTID bør behandle på lang sikt:

1) Oppdragelse av barn. 2) Invistering av penger, og 3) Oppfattelse av ekteskapet/forhold.

Iogmed at jeg ville nevne utroskap/sidesprang - så syns jeg at dette bør puttes i sitt helhetelige perspektiv. Joda, jeg vet godt at både det å være utro, og det å ha blitt vært utro mot, er en svært uheldig ting. Det er vondt, det skaper skyld og usikkerhet på begge sider. Egoer får bulker og blåmerker, tillit blir svekket - og kanskje revet bort en stund. Noen kan forholde seg til dette, mens andre får sjelesorg. Desverre må jeg si at jeg har vært på begge sider av denne situasjonen.

Og det er på dette tidspuktet det sjebnesvangre valget kommer inn.

Man kan enten tilgi den skyldige parten, og jobbe med ekteskapet, eller man kan si at "nå har jeg blitt så såret og vonbroten at det aldri kan bli bra igjen". (Denne reaksjonen er vel den mest vanlige....iallefall på kort sikt) Så går man fra hverandre - som regel ved å bryte opp husstand, kontoer, unger, familiebånd, og egentlig en liten del av samfunnet - fordi noen ikke kunne holde kjønnet i buksene, og den andre ektefellen følte seg så vonbråten. Jeg mener ikke å si at utroskap er trivielt, men det er forsket og bevist at unger må bære tungt på ekteskapsbrudd langt inn i 20-årene. Dette bør veies tungt (i de situasjoner hvor det er barn i bildet)!!

Ok - så vi har en situasjon hvor den ene (eller begge) ektefellen(e) har gjort en STOR FEIL!!! Er det ikke lenger noe som heter tilgivelse og forståelse?? Eller villighet fra den skyldige og sette ting til rette igjen?? Eller er vi blitt så selvsentrerte at vi ikke ser skogen for bare "jeg" og "meg" og "mitt"??

Hvis en av barna våre har gjort en kjempetabbe i livet - en som kanskje sårer oss som foreldre -så bytter vi de vel ikke bort og får nye barn???? Eller om noen i familien tabbet seg ut og skammet oss litt, så bytter vi de vel ikke ut med nye foreldre eller søsken???

Men med ektefellen er det visst ikke så nøye med så sant man er blitt skuffet nok, eller man ikke føler seg like begeistret for han/hun idag som på bryllupsreisen (eller kanksje man fremdeles er glad i dem - men orgasmene kommer ikke like ofte og sterke som det fortelles om i Cosmo eller Det Nye).

Kan det være at vi er blitt spirituelt tomme?? Har vi blitt så opptatt i hverdagen av samfunnets tekniske detaljer - at vi har mistet kontakten med med oss selv? Har Gud, Buddha, Allah (eller hvem man tror på), natur & mark, medmennesklighet, visdom - og alle de andre spirituelle komponentene som skaper harmoni og ro i sjelen blitt så nedprioriterte at man er villig til å forkaste husstand og familiebånd - fordi en "tissemann" besøkte feil "tissejente" i en stund preget av nedsatte evner til sunn tankegang og bedømmelse.

Vel, jeg har hverken lyst eller rett til å fortelle andre hva de skal mene, tenke eller føle. Men med seksuell helse kreves også mental og følelsesmessig helse - samt sunn fornuft. Jeg ville bare håpe at den som begår en feil i ekteskapet har både en posjon skam og en sterk nok ryggrad til å rette opp det man har gjort galt (og et stort glass brus til å svelge skammen med). Og at den har blitt såret har visdom nok til å se hva som er viktig, og stort nok hjerte til å kunne tilgi - fordi man velger å fylle hjertet med forståelse istedet for hat & nag.

Da kunne vi kanskje arbeide mot et samfunn med sterke ryggrader og vise & forståelsesfulle mennesker.......istedet for brukkede/spleisete familier, og barn som alltid vil savne en av foreldrene - og ikke vite sikkert om de heter 'Brun-Hansen' eller 'Jenssen-Jensen'.

PS!

Man får ikke utredet typt i slike forum - og det ble en del generelle formuleringer. Men jeg regner med endel motmæle til dette, så får vi se.

[rosanna]

Ville også si noen ord om dette temaet - som "eksperter" har skrevet tusenvis av meninger om.

Det jeg sier kan vel virke uakseptabelt for noen, og det er greit nok. Men allikevel....

Ekteskap er en av de tingene i livet som er noe av det hardeste vi går igjennom. Spesielt fordi det er veldig følelsesbetont, og fordi det er så langsiktelig. Varigheten av ekteskapet er positivt fordi den kan virke beskyttende, men kan til tider også se ut som en forbannelse i "fåreklær". I dagens samfunn hvor mye av tankegangen er "bruk & kast", er det iallefall tre(3) ting som jeg personlig syns at man ALLTID bør behandle på lang sikt:

1) Oppdragelse av barn. 2) Invistering av penger, og 3) Oppfattelse av ekteskapet/forhold.

Iogmed at jeg ville nevne utroskap/sidesprang - så syns jeg at dette bør puttes i sitt helhetelige perspektiv. Joda, jeg vet godt at både det å være utro, og det å ha blitt vært utro mot, er en svært uheldig ting. Det er vondt, det skaper skyld og usikkerhet på begge sider. Egoer får bulker og blåmerker, tillit blir svekket - og kanskje revet bort en stund. Noen kan forholde seg til dette, mens andre får sjelesorg. Desverre må jeg si at jeg har vært på begge sider av denne situasjonen.

Og det er på dette tidspuktet det sjebnesvangre valget kommer inn.

Man kan enten tilgi den skyldige parten, og jobbe med ekteskapet, eller man kan si at "nå har jeg blitt så såret og vonbroten at det aldri kan bli bra igjen". (Denne reaksjonen er vel den mest vanlige....iallefall på kort sikt) Så går man fra hverandre - som regel ved å bryte opp husstand, kontoer, unger, familiebånd, og egentlig en liten del av samfunnet - fordi noen ikke kunne holde kjønnet i buksene, og den andre ektefellen følte seg så vonbråten. Jeg mener ikke å si at utroskap er trivielt, men det er forsket og bevist at unger må bære tungt på ekteskapsbrudd langt inn i 20-årene. Dette bør veies tungt (i de situasjoner hvor det er barn i bildet)!!

Ok - så vi har en situasjon hvor den ene (eller begge) ektefellen(e) har gjort en STOR FEIL!!! Er det ikke lenger noe som heter tilgivelse og forståelse?? Eller villighet fra den skyldige og sette ting til rette igjen?? Eller er vi blitt så selvsentrerte at vi ikke ser skogen for bare "jeg" og "meg" og "mitt"??

Hvis en av barna våre har gjort en kjempetabbe i livet - en som kanskje sårer oss som foreldre -så bytter vi de vel ikke bort og får nye barn???? Eller om noen i familien tabbet seg ut og skammet oss litt, så bytter vi de vel ikke ut med nye foreldre eller søsken???

Men med ektefellen er det visst ikke så nøye med så sant man er blitt skuffet nok, eller man ikke føler seg like begeistret for han/hun idag som på bryllupsreisen (eller kanksje man fremdeles er glad i dem - men orgasmene kommer ikke like ofte og sterke som det fortelles om i Cosmo eller Det Nye).

Kan det være at vi er blitt spirituelt tomme?? Har vi blitt så opptatt i hverdagen av samfunnets tekniske detaljer - at vi har mistet kontakten med med oss selv? Har Gud, Buddha, Allah (eller hvem man tror på), natur & mark, medmennesklighet, visdom - og alle de andre spirituelle komponentene som skaper harmoni og ro i sjelen blitt så nedprioriterte at man er villig til å forkaste husstand og familiebånd - fordi en "tissemann" besøkte feil "tissejente" i en stund preget av nedsatte evner til sunn tankegang og bedømmelse.

Vel, jeg har hverken lyst eller rett til å fortelle andre hva de skal mene, tenke eller føle. Men med seksuell helse kreves også mental og følelsesmessig helse - samt sunn fornuft. Jeg ville bare håpe at den som begår en feil i ekteskapet har både en posjon skam og en sterk nok ryggrad til å rette opp det man har gjort galt (og et stort glass brus til å svelge skammen med). Og at den har blitt såret har visdom nok til å se hva som er viktig, og stort nok hjerte til å kunne tilgi - fordi man velger å fylle hjertet med forståelse istedet for hat & nag.

Da kunne vi kanskje arbeide mot et samfunn med sterke ryggrader og vise & forståelsesfulle mennesker.......istedet for brukkede/spleisete familier, og barn som alltid vil savne en av foreldrene - og ikke vite sikkert om de heter 'Brun-Hansen' eller 'Jenssen-Jensen'.

PS!

Man får ikke utredet typt i slike forum - og det ble en del generelle formuleringer. Men jeg regner med endel motmæle til dette, så får vi se.

Jeg er veldig enig i de tankene du gjør deg, men må korrigere deg en smule;....utroskapen er bare resultatet av et ødelagt samliv. Er man lykkelig , er man tro.

Tror veldig få ekteskap strander ene og alene pga et utidig knull!

[Gjest Jente71]

Hei igjen og takk for masse kloke ord. Skjønner jeg snakker med flere erfarende og kloke mennesker :-) ....også er det et fryktelig vanskelig tema

Skal innrømme at jeg synes tilbakemeldingene er tøffe å ta inn til seg. Tydelig dere synes jeg tar alt for lett på dette. Jeg er veldig enig i det dere har sagt. (Dette med at ekteskapet er noe av det vanskeligste i livet etc.)

Når jeg leser mitt innlegg på nytt er at det ser ut som om min utroskap skyldes ene og alene for at jeg ikke blir tilfredstilt. Dette stemmer ikke (takk derfor til ditt innlegg rossanna). Det er så mange andre ting, som i det store og det hele gjøre at jeg føler at jeg mister noe av livsgnisten.

Vi er blitt så forskjellige på flere punkter (skal slippe å utbrodere også det her....)Føler meg kanskje for beskyttet på en måte. Kort fortalt dreier det seg vel seg om ulike holdninger og ønsker til generelle gleder og verdier i hverdagen. (skjønner?)

Jeg savner virkelig det å flørte litt (dvs uskyldig flørt). Ja, jeg skammer meg over det. Har fundert mye på hvorfor jeg plutselig er blitt sånn. Svaret tror jeg er fordi jeg har forsøkt lenge å gjøre det med min partner, men det er liksom ikke noe gnist der i retur i det hele tatt - det er liksom hovehode ikke noe spenning der i det hele tatt. Vi har falt så alt for mye inn i et A4 mønster - som jeg overhode ikke trives med - føler meg rett og slett for ung til det. Livet består jo av så mye annet.

Gleder meg til å høre mere fra dere - (regner med at dere skjønner at jeg skriver litt ekstra provoserende også, for at det skal bli litt "hottere" diskusjon :-) )

[Berthold Grunfeld, professor i psykiatri]

Ville også si noen ord om dette temaet - som "eksperter" har skrevet tusenvis av meninger om.

Det jeg sier kan vel virke uakseptabelt for noen, og det er greit nok. Men allikevel....

Ekteskap er en av de tingene i livet som er noe av det hardeste vi går igjennom. Spesielt fordi det er veldig følelsesbetont, og fordi det er så langsiktelig. Varigheten av ekteskapet er positivt fordi den kan virke beskyttende, men kan til tider også se ut som en forbannelse i "fåreklær". I dagens samfunn hvor mye av tankegangen er "bruk & kast", er det iallefall tre(3) ting som jeg personlig syns at man ALLTID bør behandle på lang sikt:

1) Oppdragelse av barn. 2) Invistering av penger, og 3) Oppfattelse av ekteskapet/forhold.

Iogmed at jeg ville nevne utroskap/sidesprang - så syns jeg at dette bør puttes i sitt helhetelige perspektiv. Joda, jeg vet godt at både det å være utro, og det å ha blitt vært utro mot, er en svært uheldig ting. Det er vondt, det skaper skyld og usikkerhet på begge sider. Egoer får bulker og blåmerker, tillit blir svekket - og kanskje revet bort en stund. Noen kan forholde seg til dette, mens andre får sjelesorg. Desverre må jeg si at jeg har vært på begge sider av denne situasjonen.

Og det er på dette tidspuktet det sjebnesvangre valget kommer inn.

Man kan enten tilgi den skyldige parten, og jobbe med ekteskapet, eller man kan si at "nå har jeg blitt så såret og vonbroten at det aldri kan bli bra igjen". (Denne reaksjonen er vel den mest vanlige....iallefall på kort sikt) Så går man fra hverandre - som regel ved å bryte opp husstand, kontoer, unger, familiebånd, og egentlig en liten del av samfunnet - fordi noen ikke kunne holde kjønnet i buksene, og den andre ektefellen følte seg så vonbråten. Jeg mener ikke å si at utroskap er trivielt, men det er forsket og bevist at unger må bære tungt på ekteskapsbrudd langt inn i 20-årene. Dette bør veies tungt (i de situasjoner hvor det er barn i bildet)!!

Ok - så vi har en situasjon hvor den ene (eller begge) ektefellen(e) har gjort en STOR FEIL!!! Er det ikke lenger noe som heter tilgivelse og forståelse?? Eller villighet fra den skyldige og sette ting til rette igjen?? Eller er vi blitt så selvsentrerte at vi ikke ser skogen for bare "jeg" og "meg" og "mitt"??

Hvis en av barna våre har gjort en kjempetabbe i livet - en som kanskje sårer oss som foreldre -så bytter vi de vel ikke bort og får nye barn???? Eller om noen i familien tabbet seg ut og skammet oss litt, så bytter vi de vel ikke ut med nye foreldre eller søsken???

Men med ektefellen er det visst ikke så nøye med så sant man er blitt skuffet nok, eller man ikke føler seg like begeistret for han/hun idag som på bryllupsreisen (eller kanksje man fremdeles er glad i dem - men orgasmene kommer ikke like ofte og sterke som det fortelles om i Cosmo eller Det Nye).

Kan det være at vi er blitt spirituelt tomme?? Har vi blitt så opptatt i hverdagen av samfunnets tekniske detaljer - at vi har mistet kontakten med med oss selv? Har Gud, Buddha, Allah (eller hvem man tror på), natur & mark, medmennesklighet, visdom - og alle de andre spirituelle komponentene som skaper harmoni og ro i sjelen blitt så nedprioriterte at man er villig til å forkaste husstand og familiebånd - fordi en "tissemann" besøkte feil "tissejente" i en stund preget av nedsatte evner til sunn tankegang og bedømmelse.

Vel, jeg har hverken lyst eller rett til å fortelle andre hva de skal mene, tenke eller føle. Men med seksuell helse kreves også mental og følelsesmessig helse - samt sunn fornuft. Jeg ville bare håpe at den som begår en feil i ekteskapet har både en posjon skam og en sterk nok ryggrad til å rette opp det man har gjort galt (og et stort glass brus til å svelge skammen med). Og at den har blitt såret har visdom nok til å se hva som er viktig, og stort nok hjerte til å kunne tilgi - fordi man velger å fylle hjertet med forståelse istedet for hat & nag.

Da kunne vi kanskje arbeide mot et samfunn med sterke ryggrader og vise & forståelsesfulle mennesker.......istedet for brukkede/spleisete familier, og barn som alltid vil savne en av foreldrene - og ikke vite sikkert om de heter 'Brun-Hansen' eller 'Jenssen-Jensen'.

PS!

Man får ikke utredet typt i slike forum - og det ble en del generelle formuleringer. Men jeg regner med endel motmæle til dette, så får vi se.

Du er inne på mange temaer, men de har alle en sammenheng rundt dette med utroskap i ekteskapet.

Utroskap er ikke noe som hører vår tid til, det har fulgt mennesket helt tilbake til den til den tiden da ekteskapet ble instituert som sosial ordning.

Ekteskapet har mange positive sider ved seg, ike minst for barna, men også mann og kvinne. Men det må erkjennes at det har noen drawbacks også, ikke minst på det seksuelle området. Ønsket om frihet og bundethet herjer med de fleste av oss på dette området; sjalusier, usikkerhet, spenning og lyst til å forsyne seg i allmenningen av kvinner og menn etc.

Kort sagt, vi er som menensker nokså motsetningsfylte i våre ønsker og lyster. Minst av alt er vi i bunn og grunn rasjonelle av oss, særlig når den erotiske lysten melder seg for alvor.

Dette problemer aksentueres særlig ivår tid, hvor kvinner og menn befinner seg i et arbeidsfelleskap en stor del av den tiden vi ikke sover. Der kan det oppstå romanser, svermerier etc.,ikke minst hvis det er triville eller alvorlige problemer på hjemmefronten, og hvor man ikke føler seg i stand til å mestre vanskene ved å søke hjelp hos venner elller profesjonister.

Utgangen på urtoskap er høyst forskjellig. Personlig tror jeg at de fleste ekteskapene holder, etter at krisene er overstått. Noen ganger er det faktisk utroskap som skal til for å vekke et ekteskap opp fra en tornerosesøvn, hvor ingen av partene har hatt krefter til å komme ut av et skjevt spor.

Utroskapen er den dramatikken som virker vekkende og som tvinger folk til å tenke situasjonen gjennom.

[Berthold Grunfeld, professor i psykiatri]

Hei igjen og takk for masse kloke ord. Skjønner jeg snakker med flere erfarende og kloke mennesker :-) ....også er det et fryktelig vanskelig tema

Skal innrømme at jeg synes tilbakemeldingene er tøffe å ta inn til seg. Tydelig dere synes jeg tar alt for lett på dette. Jeg er veldig enig i det dere har sagt. (Dette med at ekteskapet er noe av det vanskeligste i livet etc.)

Når jeg leser mitt innlegg på nytt er at det ser ut som om min utroskap skyldes ene og alene for at jeg ikke blir tilfredstilt. Dette stemmer ikke (takk derfor til ditt innlegg rossanna). Det er så mange andre ting, som i det store og det hele gjøre at jeg føler at jeg mister noe av livsgnisten.

Vi er blitt så forskjellige på flere punkter (skal slippe å utbrodere også det her....)Føler meg kanskje for beskyttet på en måte. Kort fortalt dreier det seg vel seg om ulike holdninger og ønsker til generelle gleder og verdier i hverdagen. (skjønner?)

Jeg savner virkelig det å flørte litt (dvs uskyldig flørt). Ja, jeg skammer meg over det. Har fundert mye på hvorfor jeg plutselig er blitt sånn. Svaret tror jeg er fordi jeg har forsøkt lenge å gjøre det med min partner, men det er liksom ikke noe gnist der i retur i det hele tatt - det er liksom hovehode ikke noe spenning der i det hele tatt. Vi har falt så alt for mye inn i et A4 mønster - som jeg overhode ikke trives med - føler meg rett og slett for ung til det. Livet består jo av så mye annet.

Gleder meg til å høre mere fra dere - (regner med at dere skjønner at jeg skriver litt ekstra provoserende også, for at det skal bli litt "hottere" diskusjon :-) )

Dere er gått tomme på hverandre, det er i hvert fall noe av saken. Hva så årsakene til dette kan være er vanskelig for meg å si noe om. Det kan være så mangt som har brakt dere opp i denne situasjonen, og det er der dere må ta fatt på reprasjonsprosessen

Den klarer dere ikke alene. Mitt forslag er at dere søker profesjonell hjelp, for eks. et familierådgivinngskontor i nærheten av stedet dere bor. Det er mye hjelp å hentev der, om ikke annet så i det minste en avklaring på hvordan "saken" deres står, hva man kan oppnå gjennom behandling osv.

[Gjest jente 71]

Du er inne på mange temaer, men de har alle en sammenheng rundt dette med utroskap i ekteskapet.

Utroskap er ikke noe som hører vår tid til, det har fulgt mennesket helt tilbake til den til den tiden da ekteskapet ble instituert som sosial ordning.

Ekteskapet har mange positive sider ved seg, ike minst for barna, men også mann og kvinne. Men det må erkjennes at det har noen drawbacks også, ikke minst på det seksuelle området. Ønsket om frihet og bundethet herjer med de fleste av oss på dette området; sjalusier, usikkerhet, spenning og lyst til å forsyne seg i allmenningen av kvinner og menn etc.

Kort sagt, vi er som menensker nokså motsetningsfylte i våre ønsker og lyster. Minst av alt er vi i bunn og grunn rasjonelle av oss, særlig når den erotiske lysten melder seg for alvor.

Dette problemer aksentueres særlig ivår tid, hvor kvinner og menn befinner seg i et arbeidsfelleskap en stor del av den tiden vi ikke sover. Der kan det oppstå romanser, svermerier etc.,ikke minst hvis det er triville eller alvorlige problemer på hjemmefronten, og hvor man ikke føler seg i stand til å mestre vanskene ved å søke hjelp hos venner elller profesjonister.

Utgangen på urtoskap er høyst forskjellig. Personlig tror jeg at de fleste ekteskapene holder, etter at krisene er overstått. Noen ganger er det faktisk utroskap som skal til for å vekke et ekteskap opp fra en tornerosesøvn, hvor ingen av partene har hatt krefter til å komme ut av et skjevt spor.

Utroskapen er den dramatikken som virker vekkende og som tvinger folk til å tenke situasjonen gjennom.

Takk for svar Dr. Berthold. Det du sier med at utroskap kan vekke et forhold som har vært i "Tornerosesøvn" + å få en til å tenke over situasjonen - har det i allefall gjort for meg! Det er jo de færreste som vil leve i et forhold hvor en av partene er utro - Det er bare et tegn på at noe er ALVORLIG galt.

For min del er det enten eller. Er enig i at det sikkert er lurt å oppsøke et familierådgiver el. Vi har problemer med å snakke sammen om slike ting - men håper min partner ser alvoret i dette

[Gjest PeerGynt]

Hei igjen og takk for masse kloke ord. Skjønner jeg snakker med flere erfarende og kloke mennesker :-) ....også er det et fryktelig vanskelig tema

Skal innrømme at jeg synes tilbakemeldingene er tøffe å ta inn til seg. Tydelig dere synes jeg tar alt for lett på dette. Jeg er veldig enig i det dere har sagt. (Dette med at ekteskapet er noe av det vanskeligste i livet etc.)

Når jeg leser mitt innlegg på nytt er at det ser ut som om min utroskap skyldes ene og alene for at jeg ikke blir tilfredstilt. Dette stemmer ikke (takk derfor til ditt innlegg rossanna). Det er så mange andre ting, som i det store og det hele gjøre at jeg føler at jeg mister noe av livsgnisten.

Vi er blitt så forskjellige på flere punkter (skal slippe å utbrodere også det her....)Føler meg kanskje for beskyttet på en måte. Kort fortalt dreier det seg vel seg om ulike holdninger og ønsker til generelle gleder og verdier i hverdagen. (skjønner?)

Jeg savner virkelig det å flørte litt (dvs uskyldig flørt). Ja, jeg skammer meg over det. Har fundert mye på hvorfor jeg plutselig er blitt sånn. Svaret tror jeg er fordi jeg har forsøkt lenge å gjøre det med min partner, men det er liksom ikke noe gnist der i retur i det hele tatt - det er liksom hovehode ikke noe spenning der i det hele tatt. Vi har falt så alt for mye inn i et A4 mønster - som jeg overhode ikke trives med - føler meg rett og slett for ung til det. Livet består jo av så mye annet.

Gleder meg til å høre mere fra dere - (regner med at dere skjønner at jeg skriver litt ekstra provoserende også, for at det skal bli litt "hottere" diskusjon :-) )

Hei, jente71.

Har bare tid til et lite inlegg - står på farten til en lille julaften samling.

Men ville bare si at jeg forstår deg i det du sier at noe av spenningen har gått ut av forholdet. Dette er vel ganske typisk etter noen år. Man har lært hverandre å kjenne så godt at ingen ting er overraskende lenger. Man har lært sin partner å kjenne så godt at spenningen har forsvunnet. I tillegg er partnerene kanskje i forskjellige faser i livet.

For å referere til min egen situasjon, så var følte jeg også at jeg ble kvitt mye negativ energi etter at skillsissen var et faktum (selv om det faktisk ikke var min ide å bli skilt!). Og selv om det var en fin følelse, så var det en følelse som kom på stor bekostning.

Men det som er riktig for meg - er ikke nødvendigvis riktig for deg, og din situasjon. Det eneste jeg vil prøve å formidle er at man prøver så godt man kan å se an situasjonen i et vidt perspektiv - og ikke bare hva som syns å virke på kort sikt.

Ja-ja, dette ble kanksje litt lite klart og konsist - skyld på rødvinen.

ønker deg lykke til - og en god jul hjemme i Norge!!!

Hilsen fra USA.

[intel]

kom til meg du jenta mi..