Å velge land etter hjertet...

[Gjest adoptivsøkere]

Hei!

Ser at det er mange her som anbefaler at man velger land etter hjertefølelse. Hva legger dere egentlig i det? Selv har vi vel egentlig valgt mer etter fornuft, samt fra et land der vi ifølge vår alder kan få et lite barn, noe som for oss er viktig. Hva har dere andre valg etter? Er utseendet viktig? Alder? Kultur?

Jeg syns at dette med valg av land har vært litt vanskelig.

Og hvor mye betyr egentlig dette med land når man har fått barnet?

[fei1365380229]

Jeg tror vel kanskje de fleste både velger etter hjertet og fornuften.

Vi hadde tre egenfødte barn fra før og noen land godtar ikke det, derfor måtte vi velge et land som godtok at vi hadde egenfødte barn fra før av. Noen må også velge land ut i fra sin egen alder fordi de kanskje er for gamle eller for unge for noen land.

Vi tenkte først litt på Colombia for der kjente vi voksne som var adoptert fra og en i klassen til vår yngste sønn var adoptert fra Colombia. Men så leste vi at man kanskje måtte være i Colombia i 5 - 6 uker når man skulle hente og det var helt uaktuelt for oss når vi hadde tre barn fra før av. Vi tenkte også på India og Thailand, men vi følte at det å måtte vente 5 - 8 måneder etter tildeling til vi fikk reise å hente føltes veldig hardt.

Vi valgte også Verdens Barn som formidler for de syns_vi_virket best, da sto vi egentlig mellom Korea og Kina. Først så trodde vi ikke vi kunne adoptere fra Kina fordi når vi begynte så sto det at man helst ikke skulle ha egenfødte barn fra før og derfor hadde vi bestemt oss for Korea.

Når vi ringte til VB så sa de at vi godt kunne velge Kina for det de hadde lempet på reglene, derfor falt valget på Kina, jeg har alltid vært veldig fasinert over Kinas kultur på godt og vondt. For oss var utseende ingenting som vi syns var viktig, men når vi hadde bestemt oss for Kina syns vi selvfølgelig at barna derfra var de peneste (o:

Før vi fikk jenta våres hjem syns vi det hørtes greit ut at hun aldri kunne finne ut noe om sitt opphav, men etter som tiden nærmet seg tildeling og vi leste mer og mer om adopsjon så syns vi nok det er litt sårt at vår lille pike aldri får vite noe mer om sitt opphav selv om hun skulle føle for det, og at vi egentlig ikke vet noe om de første 1 ½ årene av hennes liv, men sånn er det nå bare med barna fra Kina og så for vi prøve å gjøre det beste ut av det hva enn som måtte komme. En ting er i hvert fall sikkert, hun trengte foreldre og vi er kjempestolte over å få lov til å være hennes mamma og pappa.

[Gjest Kanskje Guatemala]

Jeg tror vel kanskje de fleste både velger etter hjertet og fornuften.

Vi hadde tre egenfødte barn fra før og noen land godtar ikke det, derfor måtte vi velge et land som godtok at vi hadde egenfødte barn fra før av. Noen må også velge land ut i fra sin egen alder fordi de kanskje er for gamle eller for unge for noen land.

Vi tenkte først litt på Colombia for der kjente vi voksne som var adoptert fra og en i klassen til vår yngste sønn var adoptert fra Colombia. Men så leste vi at man kanskje måtte være i Colombia i 5 - 6 uker når man skulle hente og det var helt uaktuelt for oss når vi hadde tre barn fra før av. Vi tenkte også på India og Thailand, men vi følte at det å måtte vente 5 - 8 måneder etter tildeling til vi fikk reise å hente føltes veldig hardt.

Vi valgte også Verdens Barn som formidler for de syns_vi_virket best, da sto vi egentlig mellom Korea og Kina. Først så trodde vi ikke vi kunne adoptere fra Kina fordi når vi begynte så sto det at man helst ikke skulle ha egenfødte barn fra før og derfor hadde vi bestemt oss for Korea.

Når vi ringte til VB så sa de at vi godt kunne velge Kina for det de hadde lempet på reglene, derfor falt valget på Kina, jeg har alltid vært veldig fasinert over Kinas kultur på godt og vondt. For oss var utseende ingenting som vi syns var viktig, men når vi hadde bestemt oss for Kina syns vi selvfølgelig at barna derfra var de peneste (o:

Før vi fikk jenta våres hjem syns vi det hørtes greit ut at hun aldri kunne finne ut noe om sitt opphav, men etter som tiden nærmet seg tildeling og vi leste mer og mer om adopsjon så syns vi nok det er litt sårt at vår lille pike aldri får vite noe mer om sitt opphav selv om hun skulle føle for det, og at vi egentlig ikke vet noe om de første 1 ½ årene av hennes liv, men sånn er det nå bare med barna fra Kina og så for vi prøve å gjøre det beste ut av det hva enn som måtte komme. En ting er i hvert fall sikkert, hun trengte foreldre og vi er kjempestolte over å få lov til å være hennes mamma og pappa.

Vi er også på det stadiet at vi skal velge land. Pga ting som alder og at vi har to barn fra før var det ikke så mange land vi sto igjen med til slutt...

Pga alder kan vi ikke adoptere fra Kina, der må man være over 30 år.

Pga barna vi har vil vi helst ikke være borte i ukesvis ved henting.

Vi har heller ikke vært gift så lenge som 3 år, som bla. Korea krever.

Vi håper det skal åpnes for adopsjon fra Guatemala igjen nå snart, for det er ett av landene vi står ovenfor. Ellers har vi også Etiopia.

Utseende er jo ganske forskjellige i disse landene, men det er ikke det vi ser etter. Vi vil ha et barn, og alle barn er vakre.

Anbefaler dere å få oversikt over de landene der dere kan bli godkjent, og så velge videre ut fra det.

[Mamta]

Vi er blant dem som har valgt land med hjertet.

Da vi i sin tid startet adopsjonsprosessen, hadde vi mulighet til å adoptere fra mange land, rent kriteriemessig sett. Dermed ble det mer å følge hjertet da det endelige valget skulle tas.

Først valgte vi VB som formidler, bl.a. fordi vi ble møtt på en veldig hyggelig og samtidig profesjonell måte i sekretariatet. Dengang lånte de ut en film om adopsjonsprosessens gang, mulig det var avgjørende for valg av forening. Vi var lenge innstilt på å adoptere fra Korea, bl.a. fordi barna derfra oftest er små ved hjemkomst. Men etterhvert som vi leste om adopsjon og de ulike landene, snakket med konsulenter hos VB, dreide fokuset mer og mer mot India. Og da ble barnets alder ved hjemkomst, samt det omfattende byråkratiet i India av mindre betydning.

Landet hadde forresten hele tiden ligget i bakhodet som en mulighet. Fordi jeg alltid har hatt et hjerteforhold til landet, bl.a. etter å ha fulgt med på misjonærers fortellinger og lysbildeserier derfra og selv engang i skoletiden skrevet en aldri så liten avhandling om India.

Kulturen er kompleks og besnærende, vi syntes (og syns fremdeles) indiske folkeslag er særdeles vakre - og ikke minst ville vi få en spennende hentereise - og mange andre opplevelserike reiser til landet siden. Da avgjørelsen var tatt, var det som om alle brikker falt på plass, og den store roen senket seg over oss (he-he).

Når jeg ser tilbake kunne vi ikke valgt annerledes. (Misforstå meg rett, klart andre giverland også er spennende reisemål og har vakre folkeslag! Men for _oss_ ble det altså India, fordi landet allerede hadde en plass i våre hjerter.)

Det har, som dere sikkert vet, klaffet totalt - vi har fått tre utrolig vakre og herlige Gudegaver fra fargenes land!!!

Hilsener fra en overstadig lykkelig trebarnsmamma

[ahg]

Jeg tror vel som fei at mange velger ut fra både hjerte og fornuft. Pluss at man må ta hensyn til reglene i de ulike giverlandene.

For vår del falt valget først på Korea. Det var mer en impuls enn en grundig vurdering. Vi kjente folk som hadde adoptert fra Korea, og derfor var det litt 'kjent'. Vi synes asiatere er pene, og vi ønsket å få et så lite barn som mulig. Dette siste veide ganske mye. Dessuten ønsket vi kortest mulig tid fra tildeling til henting, og ventetiden for Korea syntes vi var akseptabel.

Mens vi holdt på med sosialrapporten, fikk vi imidlertid et råd fra VB om å skifte til Kina pga min manns alder. Det var lang ventetid på Korea på dette tidspunktet, og mannen min risikerte å falle for aldersgrensen mens vi ventet. Uansett ville vi ikke kunne adoptere mer enn ett barn fra Korea pga dette med alderen.

Vi tygde litt på det, spesielt siden vi visste at barna fra Kina var eldre. Men ganske raskt bestemte vi oss for å følge rådet, og så skiftet vi til Kina. Det pussige var at da føltes det som om noe falt på plass. Et eller annet løsnet, liksom. Kan ikke helt forklare hva det var, men noe ble bare helt riktig. Og dette 'noe' tilhørte ikke fornuften :-)

Jeg tok det som et tegn på at Kina var et riktig valg for oss. Kina har dessuten alltid fascinert meg med sin rike og spennende kultur. Vi gledet oss raskt _veldig_ til å få et barn fra Kina.

Ironisk nok: Underveis opplevde vi at ventetiden på Korea avtok dramatisk, samtidig som ventetiden på Kina bare økte og økte. Hadde vi beholdt Korea som land, ville vi fått barn et halvt år tidligere enn det vi endte med fra Kina.

Likevel, alt ble bare så helt riktig. Igrunnen både for hjertet og fornuften, men først og fremst for hjertet.

Fei nevner at det er litt sårt ikke å vite noe om bakgrunnen til de kinesiske barna. Vi tenkte ikke så mye på det i forkant, men i ettertid har jeg blitt mer opptatt av dette. Skulle så gjerne ønske at jentene våre hadde hatt muligheten til å få vite mer om sitt biologiske opphav. Jeg skulle gjerne visst for min egen del også. Men sånn er det, og det må vi bare leve med, selv om det er trist.

Så hva er nå denne hjertefølelsen? For meg er det en indre følelse eller fornemmelse av at alt stemmer, en helhetlig følelse av at alt er riktig. En god, fredelig og glad følelse.

[Gjest ikke undertegnet. .o)]

Vi er også på det stadiet at vi skal velge land. Pga ting som alder og at vi har to barn fra før var det ikke så mange land vi sto igjen med til slutt...

Pga alder kan vi ikke adoptere fra Kina, der må man være over 30 år.

Pga barna vi har vil vi helst ikke være borte i ukesvis ved henting.

Vi har heller ikke vært gift så lenge som 3 år, som bla. Korea krever.

Vi håper det skal åpnes for adopsjon fra Guatemala igjen nå snart, for det er ett av landene vi står ovenfor. Ellers har vi også Etiopia.

Utseende er jo ganske forskjellige i disse landene, men det er ikke det vi ser etter. Vi vil ha et barn, og alle barn er vakre.

Anbefaler dere å få oversikt over de landene der dere kan bli godkjent, og så velge videre ut fra det.

Gjelder det fortsatt det med å være over 30 år for å adoptere fra Kina da??? Jeg kjenner flere som er i 20-årene som allerede har fått hjem sine barn, og noen har vært hjemme en stund også (et par år og er fortsatt bare 29).

[fei1365380229]

Gjelder det fortsatt det med å være over 30 år for å adoptere fra Kina da??? Jeg kjenner flere som er i 20-årene som allerede har fått hjem sine barn, og noen har vært hjemme en stund også (et par år og er fortsatt bare 29).

http://www.verdensbarn.no/littom.html

Det står nå her at man må være over 30 år for å kunne adoptere fra Kina.

[AAA]

Gjelder det fortsatt det med å være over 30 år for å adoptere fra Kina da??? Jeg kjenner flere som er i 20-årene som allerede har fått hjem sine barn, og noen har vært hjemme en stund også (et par år og er fortsatt bare 29).

Det gjelder enda ja. Faktisk får man ikke engang sende papirene til Kina før man har fyllt 30. (og for ikke så mange år siden var det 35 år...) Så hvis du kjenner noen under 30 som har adoptert, så er det nok fra et annet land. )

MVH

[Gjest ikke undertegnet. .o)]

Gjelder det fortsatt det med å være over 30 år for å adoptere fra Kina da??? Jeg kjenner flere som er i 20-årene som allerede har fått hjem sine barn, og noen har vært hjemme en stund også (et par år og er fortsatt bare 29).

De jeg kjenner eksakt alder på har fra Kina...hun er 29 (blir 30 i år) og han er 38. De kom hjem i september 2002... Er det fordi han er såpass mange år eldre da eller...?

[AAA]

De jeg kjenner eksakt alder på har fra Kina...hun er 29 (blir 30 i år) og han er 38. De kom hjem i september 2002... Er det fordi han er såpass mange år eldre da eller...?

Nei det hjelper ikke! ) Jeg er rimelig sikker på at Kina ikke gjør unntak her, ikke engang hos søkere som de på andre måter gir preferert behandling. (første generasjons etniske kinesere f.eks, og søkere til barn m/spesielle behov) Ikke engang for innenlands adopsjon i Kina godtar de søkere under 30 år.

Så her tror jeg 99,99% sikkert at det enten dreier seg om annet land, f.eks Korea, eller at vedkommende har tatt en liten spansk en når det gjelder alderen sin.. ;-))

[ahg]

Nei det hjelper ikke! ) Jeg er rimelig sikker på at Kina ikke gjør unntak her, ikke engang hos søkere som de på andre måter gir preferert behandling. (første generasjons etniske kinesere f.eks, og søkere til barn m/spesielle behov) Ikke engang for innenlands adopsjon i Kina godtar de søkere under 30 år.

Så her tror jeg 99,99% sikkert at det enten dreier seg om annet land, f.eks Korea, eller at vedkommende har tatt en liten spansk en når det gjelder alderen sin.. ;-))

Da vi hentet det første barnet vårt i 1998, var aldersgrensen i Kina 35 år - UNNTATT hvis man var villig til å adoptere et barn med helseanmerkning. Da kunne man være yngre. Jeg mener bestemt å huske at det var slik, hvis ikke hukommelsen har begynt å svikte allerede da :-)

En mamma jeg traff på den tiden - som jeg like bestemt mener å huske var under 35 år - hadde to barn fra Kina med helseanmerkning.

Kan det være det samme prinsippet nå - dvs at man kan adoptere et barn med helseanmerkning dersom man er under 30 år?

[Gjest anonym i dag ;o)]

Vi valgte et annet land enn det vi endte opp med. Vi valgte det landet fordi vi hadde hørt mest om det i forbindelse med adopsjon.

Adopsjonsforum anbefalte oss å velge et annet land fordi vi passet best til det landet. Vi tenkte oss om i en uke og det var tilfeldigheter som gjorde at vi skifta land. Nå ser vi jo hvorfor vi skulle skifte;o) Vi hadde jo en sønn som ventet på oss i dette landet:o)

[frø]

Vi hadde ikke bestemt oss for land da vi startet adopsjonsprosessen.

Etter å ha valgt forening og snakket om vår situvasjon og sett på hvilke land som ville akseptere oss som foreldre, valgte vi ut i fra det.

For meg var det viktig å kunne reise å hente barnet fort etter tildeling, så det var det eneste "kravet" vi hadde. Skulle vi adoptert et barn til, ville vi ønske et søsken fra samme land som den vi allerede har.

Jeg har først blitt knyttet til landet etter adopsjonen, og lot vel fornuft og fakta veilede oss da vi skulle velge land, ellers liker jeg best å tenke med hjerte...