Er det angst?

[Gjest kjæresten hans]

Jeg håper noen kan hjelpe meg med dette, for jeg vil så gjerne kunne forstå den gutten jeg er sammen med.

Ble altså sammen med en gutt for noen uker siden. Vi snakker veldig åpent og ærlig sammen, og han fortalte meg nokså tidlig at han til tider kjente seg svært anspent, urolig og litt fryktsom. Jeg spurte ham om det dreide seg om hans tanker om vårt forhold. Han har gang på gang forklart meg at det ikke dreier seg om det, men om den fortiden han har med seg.

Han har hatt en del angstfremkallende episoder i oppveksten. Angsten har så hengt med ham videre og vært nokså sterk i en del forhold. Han sier at han har hatt sterl angst i forhold, fordi det ikke har vært de rette jentene for ham. Han hart gått inn i forhold og håpet at de rette følelsene ville komme etterhvert og hatt tro på at ting ville bli bra. Men angsten har vært der, han har ikke slappet av,og det har endt med at han har gjort det slutt.

Dette har gjentatt seg mange ganger. Forhold er blitt ødelagt og han slutett til slutt å tro at han ville finne den store kjærligheten.

Så møter han meg, og han sier han aldri har hatt så sterke følelser, aldri følt det så rett noengang. Han er blitt veldig veldig gla i meg, og det merker jeg i alt han sier og gjør.

Likevel har han altså snev av uro/anspenthet som han sier. Han sier at det ikke lenger er angst, men anspenthet som går på det at han nok en ganger redd for at dette vil gå i vasken og han er redd for å miste meg. Det er en blanding av dette.

Selv har jeg hatt dager der jheg har slitt med å forstå at dette ikke gjelder meg og ham,men at det faktisk er pga sår han har med seg og en frykt for å mislykkes.

Jeg opplever dette som en slags angst. Men er det det? Og hva kan han evt gjøre med dette?

han blir til tider så "lammet" følelsesmessig at det eneste han klarer er å be meg holde rundt ham og si at jeg ikke vil gå fra ham. Jeg pørver forstå dette, og forstår iallefall såpass at han har hatt det vondt tidligere. Nå sier han at han har funnet det han har lett etter i alle år... Det samme har jeg.

Men hvordan skal jeg takle dette for min egen del? Vil tid og trygghet roe ham ,mon tro? Bør han snakke med noen i en slag terapi? Hva kan JEg gjøre når han har det slik?

Jeg er ekstremt gla i denne gutten og vil at vi skal få det til, men han sliter litt altså. Jeg blir også påvirket og tror av og til at det har med meg å gjøre, men han protesterer hele tiden. Han ber meg innstendig om å tro ham på at han kun er redd for å mislykkes igjen, og redd for å miste.

Hva kan gjøres?

Alle råd mottas med takk. Og takk for at du orket lese dette. Vanskelig å forklare skriftlig, men håper det er forståelig likevel.

Takk. (innlegget er også på forum for psyk.)

[Gjest argh]

Oisann.

Du har vært sammen med han i et par uker, og er ekstremt glad i han - allerede? NB.

Han trenger hele tiden bekreftelse. Tipper han kommer rett fra et annet forhold?

Han må lære seg å stå på egne bein, bearbeide det som har skjedd han. Du blir bare en trøst for han som han kan støtte seg på. Hvem vet hvor lenge det varer, hvis han er så usikker. Han må finne det i seg selv. Og da trenger han ikke ei som sitter og venter.

Hvis du tar initiativ til en break-up pga dette, kommer han sikkert til å klenge seg enda mer til deg og bli enda mer redd for å bli alene. Men det er nettopp det han trenger, han trenger å være alene, til han har ordnet opp med seg selv og fortiden sin.

Mulig jeg er forutinntatt, men jeg tror jeg kjenner igjen noe her, og mitt råd til deg er absolutt å si takk men nei takk, og så gå. Finner han ut av seg selv, kommer du til å merke det, og du kommer ikke til å være så naiv at du tar han tilbake når han LATER som om han har funnet ut av seg selv for å kunne oppleve tryggheten av deg igjen.

Det blir en bjørnetjeneste å støtte en som er livredd for å miste deg... TO UKER... NB!!

[Gjest kjæresten hans]

Oisann.

Du har vært sammen med han i et par uker, og er ekstremt glad i han - allerede? NB.

Han trenger hele tiden bekreftelse. Tipper han kommer rett fra et annet forhold?

Han må lære seg å stå på egne bein, bearbeide det som har skjedd han. Du blir bare en trøst for han som han kan støtte seg på. Hvem vet hvor lenge det varer, hvis han er så usikker. Han må finne det i seg selv. Og da trenger han ikke ei som sitter og venter.

Hvis du tar initiativ til en break-up pga dette, kommer han sikkert til å klenge seg enda mer til deg og bli enda mer redd for å bli alene. Men det er nettopp det han trenger, han trenger å være alene, til han har ordnet opp med seg selv og fortiden sin.

Mulig jeg er forutinntatt, men jeg tror jeg kjenner igjen noe her, og mitt råd til deg er absolutt å si takk men nei takk, og så gå. Finner han ut av seg selv, kommer du til å merke det, og du kommer ikke til å være så naiv at du tar han tilbake når han LATER som om han har funnet ut av seg selv for å kunne oppleve tryggheten av deg igjen.

Det blir en bjørnetjeneste å støtte en som er livredd for å miste deg... TO UKER... NB!!

Oisann er vi visst to som må si ;-) Du er litt av en hobby-psykolog, du....eller så har du iallefall mange tanker om tingene.

For å oppklare litt:

1) Han er ikke nettopp ute av et forhold. Det er over ett år siden det forrige.

2) Jeg er allerede blitt glad i ham, ja, og det har også han i meg. Vi har kjente hvernadre lenge (var venner lenge før vi ble sammen) og visste derfor hva vi gikk til. Jeg var glad i ham lenge før vi ble et par, og kjenner bare at det har økt på.

3) Det går an å kjenne seg veldig glad i noen så tidlig. Noen ganger vet man bare at det er rett.

4) Du svarer ikke på det jeg egentlig spør om: Er dette angst?

:-) Ok? Jeg skjønner din vinkling av det hele. Gutten min er ikke en "klengete", uselvstending type, men en gutt som har hatt mye triste forhold.

Mitt spørsmål er ikke om jeg skal gå fra ham eller ei, for det har jeg ikke engang vurdert. Spørsmålet er hvordan jeg kan hjelpe ham med det han sliter med. Jeg opplever det som angst, og ønsker bare at han skal bli trygg nok og ha det bra med meg.

Kom gjerne med kommentarer igjen ;-)

[Gjest Samsonite]

Oisann er vi visst to som må si ;-) Du er litt av en hobby-psykolog, du....eller så har du iallefall mange tanker om tingene.

For å oppklare litt:

1) Han er ikke nettopp ute av et forhold. Det er over ett år siden det forrige.

2) Jeg er allerede blitt glad i ham, ja, og det har også han i meg. Vi har kjente hvernadre lenge (var venner lenge før vi ble sammen) og visste derfor hva vi gikk til. Jeg var glad i ham lenge før vi ble et par, og kjenner bare at det har økt på.

3) Det går an å kjenne seg veldig glad i noen så tidlig. Noen ganger vet man bare at det er rett.

4) Du svarer ikke på det jeg egentlig spør om: Er dette angst?

:-) Ok? Jeg skjønner din vinkling av det hele. Gutten min er ikke en "klengete", uselvstending type, men en gutt som har hatt mye triste forhold.

Mitt spørsmål er ikke om jeg skal gå fra ham eller ei, for det har jeg ikke engang vurdert. Spørsmålet er hvordan jeg kan hjelpe ham med det han sliter med. Jeg opplever det som angst, og ønsker bare at han skal bli trygg nok og ha det bra med meg.

Kom gjerne med kommentarer igjen ;-)

hei!

HOI...høres ikke lett ut dette her. menne..du..jeg kan forstå deg med at du liker ham bare etter 1 eller 2 uker..det er fullt mulig det

om dette er angst? nja..har du følt noen gang at du er tvunget til å gjøre noe som du ikke vil?

synes du dette er slitsomt for deg? for i mine ører høres dette ut som om han bruker makt teknikk prinsippet. det er nok vanskelig å innse at det KAN være tilfelle, og siden du er glad i ham vil det være vanskelig å forstå at det er muligens en tvist av frykt og for å gjenvinne frykten sin fortelle deg at han virkelig frykter for å miste deg. men det er 2 svar.

1) enten er han maktsjuk, ved at han KAN fake at han er redd pga. tidligere erfaringer.

2) eller så snakker han sant.

saken er at du selv må bedømme situasjonen. når tid sier han slikt til deg ?

og hva er det han egentlig har opplevd i fortiden sin`?

jeg håper jeg kan hjelpe deg, og at det jeg har skrevet har hjulpet litt.

[Gjest argh]

Oisann er vi visst to som må si ;-) Du er litt av en hobby-psykolog, du....eller så har du iallefall mange tanker om tingene.

For å oppklare litt:

1) Han er ikke nettopp ute av et forhold. Det er over ett år siden det forrige.

2) Jeg er allerede blitt glad i ham, ja, og det har også han i meg. Vi har kjente hvernadre lenge (var venner lenge før vi ble sammen) og visste derfor hva vi gikk til. Jeg var glad i ham lenge før vi ble et par, og kjenner bare at det har økt på.

3) Det går an å kjenne seg veldig glad i noen så tidlig. Noen ganger vet man bare at det er rett.

4) Du svarer ikke på det jeg egentlig spør om: Er dette angst?

:-) Ok? Jeg skjønner din vinkling av det hele. Gutten min er ikke en "klengete", uselvstending type, men en gutt som har hatt mye triste forhold.

Mitt spørsmål er ikke om jeg skal gå fra ham eller ei, for det har jeg ikke engang vurdert. Spørsmålet er hvordan jeg kan hjelpe ham med det han sliter med. Jeg opplever det som angst, og ønsker bare at han skal bli trygg nok og ha det bra med meg.

Kom gjerne med kommentarer igjen ;-)

Samsonite sier noe viktig.

Det kan være angst for å bli forlatt, eller det kan være angst for å miste kontrollen. Men hva det er, er mindre viktig. Det som er viktigst er hvordan du forholder deg til det.

Har han noen ide om hva som gikk galt i de forrige forholdene? Mennesker som stadig vekk skylder på at de andre fikk dem til å bli sånn og gjøre sånn, må vi være obs på, selv hvor mye gode følelser de vekker i oss. Snakker av erfaring

[Gjest kjæresten hans]

hei!

HOI...høres ikke lett ut dette her. menne..du..jeg kan forstå deg med at du liker ham bare etter 1 eller 2 uker..det er fullt mulig det

om dette er angst? nja..har du følt noen gang at du er tvunget til å gjøre noe som du ikke vil?

synes du dette er slitsomt for deg? for i mine ører høres dette ut som om han bruker makt teknikk prinsippet. det er nok vanskelig å innse at det KAN være tilfelle, og siden du er glad i ham vil det være vanskelig å forstå at det er muligens en tvist av frykt og for å gjenvinne frykten sin fortelle deg at han virkelig frykter for å miste deg. men det er 2 svar.

1) enten er han maktsjuk, ved at han KAN fake at han er redd pga. tidligere erfaringer.

2) eller så snakker han sant.

saken er at du selv må bedømme situasjonen. når tid sier han slikt til deg ?

og hva er det han egentlig har opplevd i fortiden sin`?

jeg håper jeg kan hjelpe deg, og at det jeg har skrevet har hjulpet litt.

Hei Samsonite ;-) (mye på reise siden du har det nicket?;-))

Jeg forstår hva du sier og skal prøve si litt tilbake til deg.

Gutten driver IKKE med et maktspill, tvert i mot. Han er svært sårbar, og tro meg, jeg vet hva et maktspill er for noe. (Har tidligere vært sammen med en psykopat)

Han snakker sant. Og han legger heller ikke "skylden på" alle andre fordi ting har gått feil tidligere (slik "argh" nevner). Han sier det er hans egen skyld, men han er redd det vil gå galt enda en gang.

Han har fem forhold bak seg. Alle forhold har han gått inn i enten fordi dama var så inni natta forelsket i ham, eller fordi han TRODDE og håpte at dette kunne bli et bra forhold. Han har aldri i utgangspunktet vært helt fornøyd med disse damene, og ei heller han har kjent på den der "yes, dette er stort" - følelsen. (om du skjønner hva jeg mener)

Så han sier han har vært litt naiv og dum som har håpt så sterkt at de rette følelsene ville komme etterhvert og at tiden ville gjøre ham fornøyd og glad. Forholdene har endt med at han har gjort slutt.

Gradvis etter å ha hatt disse forholdene som har blitt mislykket, så har han utvilet en frykt for å aldri finne den rette for ham, og en frykt for å mislykkes gang på gang.

Når han så møtte meg (som han har kikket på hver sommer da vi har sett hverandre på noen stevner) og ble kjnet med meg, kjente han for første gang at dette er den jenta han vil ha. Han sier han nå har funnet det han har lett etter i alle år,og er endelig fornøyd og skikkelig forelsket.

Så det er iallefall ikke noe "galt" med meg ;-) Han viserf med hele seg hvor gla han er i meg og hvor stolt han er, og venner rundt ham sier de aldri har sett ham slik før.

Men så er det altså dette greien som gjør at han til tider blir fryktelig anspent sammen med meg. Han sier da at han får en lammende følelse i hele seg, og han er ikke helt tilstede. Han sier det er en blanding av en frykt for å miste meg, og en frykt for ¨mislykkes slik som før...

Jeg forstår det på sett og vis, men syns det er så vondt at han har det slik. Han ber meg stole på at han bare vil ha meg, og det gjør jeg. Men jeg må innrømme at det går litt innpå meg at han ikke helt klarer være trygg og rolig sammen med meg. Vel, han er jo det veldig ofte, men så hender det at han blir rammet av denne anspentheten pog jeg lurer bare på hva som kan gjøres med det...

Takk for ditt svar. Det blir så vanskelig å forklare dette sånn over nett liksom, men håper du forstår. Er bare gla noen gidder svare meg jeg! :-)

Klem

[Gjest kjæresten hans]

Samsonite sier noe viktig.

Det kan være angst for å bli forlatt, eller det kan være angst for å miste kontrollen. Men hva det er, er mindre viktig. Det som er viktigst er hvordan du forholder deg til det.

Har han noen ide om hva som gikk galt i de forrige forholdene? Mennesker som stadig vekk skylder på at de andre fikk dem til å bli sånn og gjøre sånn, må vi være obs på, selv hvor mye gode følelser de vekker i oss. Snakker av erfaring

Hei igjen, argh :-)

Skjønner hva du sier.

For mer utfyllende, les mitt svar til Samsonite.

Takk for svar! :-)