Når vet man at det er Den Rette?

[Gjest millit]

Lurer på hvordan Du visste at du hadde funnet Den Rette for deg?

Hva var det som gjorde deg sikker?

Håper noen vil fortelle!

[Gjest Kurt Kubein]

Hva er "Den Rette" ?

[Gjest werwe]

Man treffer mange "den rette" i livet. Ikke bare èn.

[Gjest argh]

Det er ikke noe som heter "den rette". Det er hodet vårt og følelsene våre som spiller oss et puss.

Det vanskeligste, mest turbulente forhold kan være "det rette". Nettopp fordi det lærer så utrolig mye om oss selv, og at vi gjennom et slikt forhold kan oppnå en innsikt, nærhet og dybde som utvikler oss langt mer enn et dulleforhold noen gang ville gjort, og kan gi oss en dyp innsikt i hva som virkelig teller her i livet - forutsatt at begge jobber og går dypt ned i seg selv, forbi illusjonene, og snur på tankegangen sånn at forholdet faktisk kan begynne å fungere.

Alt dreier seg om oss selv, og det er ikke noen sak å få masse følelser for "den perfekte personen" som er såååå sånn og sånn og alt er så mye bedre nå enn sist. Det er ikke det det dreier seg om. Vi jager fra forhold til forhold i jakt på en følelse. Den følelsen finner vi bare inni oss selv. De forholdene som gjør vondt, er ofte de forholdene vi kan lære mest av, fordi de forholdene (personene) er de som treffer ømme punkter på oss. Jager vi videre inn i et nytt forhold som er sååå mye bedre, snyter vi oss selv for en dypere kontakt med oss selv og hvem vi, den andre, og kjærlighet, egentlig er, og føyer oss elegant inn i rekken av seiemonogame mennesker som leter, tror de finner, men egentlig ikke finner, og ender opp bitre og kyniske når de til slutt gir opp å lete.

Vi må slutte å lete. Det rette er ofte det som fremprovoserer de mest ubehagelige følelsene i oss. Det er det vi kan lære mest av. Livet handler om læring, ikke bare om nytelse. Satt på spissen.

[Gjest gakjf]

Det er ikke noe som heter "den rette". Det er hodet vårt og følelsene våre som spiller oss et puss.

Det vanskeligste, mest turbulente forhold kan være "det rette". Nettopp fordi det lærer så utrolig mye om oss selv, og at vi gjennom et slikt forhold kan oppnå en innsikt, nærhet og dybde som utvikler oss langt mer enn et dulleforhold noen gang ville gjort, og kan gi oss en dyp innsikt i hva som virkelig teller her i livet - forutsatt at begge jobber og går dypt ned i seg selv, forbi illusjonene, og snur på tankegangen sånn at forholdet faktisk kan begynne å fungere.

Alt dreier seg om oss selv, og det er ikke noen sak å få masse følelser for "den perfekte personen" som er såååå sånn og sånn og alt er så mye bedre nå enn sist. Det er ikke det det dreier seg om. Vi jager fra forhold til forhold i jakt på en følelse. Den følelsen finner vi bare inni oss selv. De forholdene som gjør vondt, er ofte de forholdene vi kan lære mest av, fordi de forholdene (personene) er de som treffer ømme punkter på oss. Jager vi videre inn i et nytt forhold som er sååå mye bedre, snyter vi oss selv for en dypere kontakt med oss selv og hvem vi, den andre, og kjærlighet, egentlig er, og føyer oss elegant inn i rekken av seiemonogame mennesker som leter, tror de finner, men egentlig ikke finner, og ender opp bitre og kyniske når de til slutt gir opp å lete.

Vi må slutte å lete. Det rette er ofte det som fremprovoserer de mest ubehagelige følelsene i oss. Det er det vi kan lære mest av. Livet handler om læring, ikke bare om nytelse. Satt på spissen.

Så det å lære om seg selv i et turbulent forhold man kanskje ikke har det bra i er bedre enn å ha et topp dulle forhold mener du?

Når har man bruk for det man liksom lærer da? Når man sitter på gamlehjemmet og sturer over at livet ikke ble som forventet?

[snilen]

Det er ingenting ved ham jeg skulle ønske var annerledes, han er alt jeg noengang har ønsket meg. Han er så utrolig snill, romantisk, morsom. Vi har det så gøy sammen. Familien min elsker ham. Jeg kjenner jeg virkelig elsker ham. Jeg kan se for meg et liv med ham i all fremtid. Jeg føler meg trygg, og ikke minst, jeg kan være helt meg selv sammen med ham.

[Gjest Pricilla]

Det er ingenting ved ham jeg skulle ønske var annerledes, han er alt jeg noengang har ønsket meg. Han er så utrolig snill, romantisk, morsom. Vi har det så gøy sammen. Familien min elsker ham. Jeg kjenner jeg virkelig elsker ham. Jeg kan se for meg et liv med ham i all fremtid. Jeg føler meg trygg, og ikke minst, jeg kan være helt meg selv sammen med ham.

INGENTING? ; ) jeg tror vi har flere enn bare en rett..

Men når man har funnet en man kunne ofra livet for og elsker over alt, har det bra med, føler seg trygg med og har et godt samliv med - da har man funnet en av de rette..

Og kan se for seg å bli gammel med vedkommende så klart. Om familien min elsker han eller ikke har ikke så mye å si. Hvis de ikke hadde likt samboern min ville jeg ikke gått fra han eller vurdert forholdet fordet.

[serendipity]

Så det å lære om seg selv i et turbulent forhold man kanskje ikke har det bra i er bedre enn å ha et topp dulle forhold mener du?

Når har man bruk for det man liksom lærer da? Når man sitter på gamlehjemmet og sturer over at livet ikke ble som forventet?

"Alle" jeg har vært sammen med har føltes som den rette der og da, om det føltes feil så ble det slutt. Jeg blir så fryktelig forelsket at jeg er blindet den første tiden. Etter den aller værste forelskelsen har lagt seg, så finner man ut om man klarer å leve med "de feil" man oppdager at partneren faktisk har.

[Gjest argh]

Så det å lære om seg selv i et turbulent forhold man kanskje ikke har det bra i er bedre enn å ha et topp dulle forhold mener du?

Når har man bruk for det man liksom lærer da? Når man sitter på gamlehjemmet og sturer over at livet ikke ble som forventet?

JA absolutt.

Fordi det man lærer i et slikt forhold hvis man vet å benytte seg av mulighetene et slikt forhold gir, kan gi en de svarene en EGENTLIG søker her i livet.

Et dulleforhold kan gi nytelse. Men jeg kjenner mange, mange som har flyktet inn i slike tipp-topp-forhold som f.eks. kommer i førtiårene (ofte lenge før det og), og så skjer det kanskje ting som gjør at de begynner å gruble og lete. De savner noe mer. Så går alt til helvete, før de har fått sukk for seg.

Heller før enn siden, sier nå jeg da. Er man først i et slikt forhold - grip muligheten. (Forutsatt at begge blir klar over dette og kan gi ærlige tilbakemeldinger til hverandre.)

Da funker det. Destruktive forhold har gjerne en enorm energi og drivkraft. Litt omdirigeringer, og man kan få langt mer utav det enn et middelmådig dulleforhold. Destruktive forhold begynner gjerne med at man blir hodestups. Det er gjerne ekte følelser i sving. Den flammen kan man holde i live lenge, lenge, og vekke til live igjen, for den forsvinner aldri. Selvfølgelig finnes det mange unntak som med alt annet, men jeg har nå snakket med en del folk da

Da sitter man ikke på gamlehjemmet og sturer. Da døde man kanskje som 60-åring under et mislykket strikkhopp i himalaya fordi man sammen levde livet så til det fulle. Eller man har gjennom all sin soul-searching (som man gjerne "slipper" i dulleforhold, for alt er jo så ok allikevel) funnet en dybde og en mening som overgår alt annet, og man føler at man virkelig har lært noe.

De fleste av oss vil uansett før eller senere gå inn på en vei hvor vi søker kontakt med det innerste i oss, det spirituelle, vi får kanskje en krise men finner forhåpentligvis løsningen og innsikten i f.eks. zen-buddhismen, og da vil vi angre på alle de årene hvor vi kun var opptatt av nytelse og velbehag.

[Gjest argh]

Det er ingenting ved ham jeg skulle ønske var annerledes, han er alt jeg noengang har ønsket meg. Han er så utrolig snill, romantisk, morsom. Vi har det så gøy sammen. Familien min elsker ham. Jeg kjenner jeg virkelig elsker ham. Jeg kan se for meg et liv med ham i all fremtid. Jeg føler meg trygg, og ikke minst, jeg kan være helt meg selv sammen med ham.

Og dere har vært sammen hvor lenge?

Jeg har følt det sånn for EN person...helt i begynnelsen sammen med han. Og etter hvert så kom jo hans mindre flatterende sider frem:) (som det gjør for de fleste av oss?)

Så derfor så mener jeg at hvis vi forventer at den rette skal føles som din gjør for deg nå, etter 1 år, etter 2 år, etter 10 år, så tror jeg svært mange av oss kommer til å dø med følelsen av å aldri ha funnet den rette. Men det kommer i små glimt, innimellom...

[Gjest argh]

"Alle" jeg har vært sammen med har føltes som den rette der og da, om det føltes feil så ble det slutt. Jeg blir så fryktelig forelsket at jeg er blindet den første tiden. Etter den aller værste forelskelsen har lagt seg, så finner man ut om man klarer å leve med "de feil" man oppdager at partneren faktisk har.

Eller er villig til å forandre

[serendipity]

Eller er villig til å forandre

jepp :-)

[Babette]

Når man er villig til å låne bort tannbørsten sin.

[Gjest r.o.o.m.]

JA absolutt.

Fordi det man lærer i et slikt forhold hvis man vet å benytte seg av mulighetene et slikt forhold gir, kan gi en de svarene en EGENTLIG søker her i livet.

Et dulleforhold kan gi nytelse. Men jeg kjenner mange, mange som har flyktet inn i slike tipp-topp-forhold som f.eks. kommer i førtiårene (ofte lenge før det og), og så skjer det kanskje ting som gjør at de begynner å gruble og lete. De savner noe mer. Så går alt til helvete, før de har fått sukk for seg.

Heller før enn siden, sier nå jeg da. Er man først i et slikt forhold - grip muligheten. (Forutsatt at begge blir klar over dette og kan gi ærlige tilbakemeldinger til hverandre.)

Da funker det. Destruktive forhold har gjerne en enorm energi og drivkraft. Litt omdirigeringer, og man kan få langt mer utav det enn et middelmådig dulleforhold. Destruktive forhold begynner gjerne med at man blir hodestups. Det er gjerne ekte følelser i sving. Den flammen kan man holde i live lenge, lenge, og vekke til live igjen, for den forsvinner aldri. Selvfølgelig finnes det mange unntak som med alt annet, men jeg har nå snakket med en del folk da

Da sitter man ikke på gamlehjemmet og sturer. Da døde man kanskje som 60-åring under et mislykket strikkhopp i himalaya fordi man sammen levde livet så til det fulle. Eller man har gjennom all sin soul-searching (som man gjerne "slipper" i dulleforhold, for alt er jo så ok allikevel) funnet en dybde og en mening som overgår alt annet, og man føler at man virkelig har lært noe.

De fleste av oss vil uansett før eller senere gå inn på en vei hvor vi søker kontakt med det innerste i oss, det spirituelle, vi får kanskje en krise men finner forhåpentligvis løsningen og innsikten i f.eks. zen-buddhismen, og da vil vi angre på alle de årene hvor vi kun var opptatt av nytelse og velbehag.

Du virker bitter og brent for ett eller annet. Selvom du mener det du skriver veldig sterkt, er det langt fra virkeligheten for svært mange andre.

[snilen]

Og dere har vært sammen hvor lenge?

Jeg har følt det sånn for EN person...helt i begynnelsen sammen med han. Og etter hvert så kom jo hans mindre flatterende sider frem:) (som det gjør for de fleste av oss?)

Så derfor så mener jeg at hvis vi forventer at den rette skal føles som din gjør for deg nå, etter 1 år, etter 2 år, etter 10 år, så tror jeg svært mange av oss kommer til å dø med følelsen av å aldri ha funnet den rette. Men det kommer i små glimt, innimellom...

Tre og et halvt år har vi vært kjærester nå.

[snilen]

JA absolutt.

Fordi det man lærer i et slikt forhold hvis man vet å benytte seg av mulighetene et slikt forhold gir, kan gi en de svarene en EGENTLIG søker her i livet.

Et dulleforhold kan gi nytelse. Men jeg kjenner mange, mange som har flyktet inn i slike tipp-topp-forhold som f.eks. kommer i førtiårene (ofte lenge før det og), og så skjer det kanskje ting som gjør at de begynner å gruble og lete. De savner noe mer. Så går alt til helvete, før de har fått sukk for seg.

Heller før enn siden, sier nå jeg da. Er man først i et slikt forhold - grip muligheten. (Forutsatt at begge blir klar over dette og kan gi ærlige tilbakemeldinger til hverandre.)

Da funker det. Destruktive forhold har gjerne en enorm energi og drivkraft. Litt omdirigeringer, og man kan få langt mer utav det enn et middelmådig dulleforhold. Destruktive forhold begynner gjerne med at man blir hodestups. Det er gjerne ekte følelser i sving. Den flammen kan man holde i live lenge, lenge, og vekke til live igjen, for den forsvinner aldri. Selvfølgelig finnes det mange unntak som med alt annet, men jeg har nå snakket med en del folk da

Da sitter man ikke på gamlehjemmet og sturer. Da døde man kanskje som 60-åring under et mislykket strikkhopp i himalaya fordi man sammen levde livet så til det fulle. Eller man har gjennom all sin soul-searching (som man gjerne "slipper" i dulleforhold, for alt er jo så ok allikevel) funnet en dybde og en mening som overgår alt annet, og man føler at man virkelig har lært noe.

De fleste av oss vil uansett før eller senere gå inn på en vei hvor vi søker kontakt med det innerste i oss, det spirituelle, vi får kanskje en krise men finner forhåpentligvis løsningen og innsikten i f.eks. zen-buddhismen, og da vil vi angre på alle de årene hvor vi kun var opptatt av nytelse og velbehag.

Lurer veldig på hva du legger i et "dille og dulleforhold" jeg...

[Ulv I Faarikaal]

Hun må da også finne den rette, og ikke sikkert det er meg.

[naiv]

Hun må da også finne den rette, og ikke sikkert det er meg.

Hehe

[Gjest argh]

Du virker bitter og brent for ett eller annet. Selvom du mener det du skriver veldig sterkt, er det langt fra virkeligheten for svært mange andre.

Tja, det kan vel hende.

Men jeg har sett at brikkene har falt på plass for svært mange akkurat på den måten, så.

[Ulv I Faarikaal]

Hehe

Hun må være jomfru og underdanig, selvsagt.