samboere og for tett forhold?

[Gjest trist i dag]

Fikk til min store sorg greie på hvorfor samboeren min har vært så "kald" og holdt avstand i det siste... han synes ikke det går så bra. Jeg kommer fra en annen by, men flyttet til hans hjemsted for ett år siden. Her ble jeg med i hans vennegjeng og har hatt det beste året i mitt liv, inntil i går kveld da jeg skjønte at han ikke hadde det på samme måte. Det knuser meg å tenke på at han ikke vil gjøre så mye sammen med meg mer, han trenger litt mer frihet, men skjønner at han kanskje har rett.

Men det trenger vel ikke bety undergangen for oss som par?

Jeg vil jo gi ham den friheten han trenger, men hvordan gjør jeg det når vi er samboere?

[snilen]

Det er det der med å aktivisere seg og ha egne venner i tillegg til de felles vennene med kjæresten. Eller altså, venner som du kan være sammen med uten ham, som han så kan bli kjent med gjennom deg. Og det er veldig lett å bli kjent med vennegjengen til kjæresten sin, og så bli hengende der.

Vet det er vanskelig, men du bør iallfall prøve. Se om det er ettellerannet du kan finne på eller melde deg på. Et kurs, et kor, en idrett. Eller se om du kanskje har noen venner du kunne vært mer sammen med, tatt initiativ til å be med ut eller hjem til dere.

Da får kjæresten din litt "pusterom", både når du er ute på "egen hånd" og han kan være alene hjemme, eller når han er ute med sine venner alene, og du er ute med dine.

Om dette er vanskelig kan du jo prøve å finne på ting der du trives i ditt eget selskap også. Dra på shopping eller gå deg en skitur. La han dra på fest mens du benker deg hjemme med video og hjemmelaget dip. Og håpet at det hjelper litt? At det er dette han har savnet?

Blir såklart rart for deg å være hjemme, om du kjenner alle kjempegodt, men han kan jo finne på noe bare med "gutta" foreksempel, dra på hyttetur eller sånt. Så blir det ikke så unaturlig at du ikke er med.

Og så får vi håpe dere finner ut av dette. Har hørt om tilfeller tidligere der par er så mye sammen at den ene parten føler seg litt "kvalt" eller at de får litt lei av hverandre... om det er for sent eller ikke får vi jo bare håpe at det ikke er. Jeg har tro på at det skal gå an å snu dette iallfall!

[Gjest unni person]

Det er det der med å aktivisere seg og ha egne venner i tillegg til de felles vennene med kjæresten. Eller altså, venner som du kan være sammen med uten ham, som han så kan bli kjent med gjennom deg. Og det er veldig lett å bli kjent med vennegjengen til kjæresten sin, og så bli hengende der.

Vet det er vanskelig, men du bør iallfall prøve. Se om det er ettellerannet du kan finne på eller melde deg på. Et kurs, et kor, en idrett. Eller se om du kanskje har noen venner du kunne vært mer sammen med, tatt initiativ til å be med ut eller hjem til dere.

Da får kjæresten din litt "pusterom", både når du er ute på "egen hånd" og han kan være alene hjemme, eller når han er ute med sine venner alene, og du er ute med dine.

Om dette er vanskelig kan du jo prøve å finne på ting der du trives i ditt eget selskap også. Dra på shopping eller gå deg en skitur. La han dra på fest mens du benker deg hjemme med video og hjemmelaget dip. Og håpet at det hjelper litt? At det er dette han har savnet?

Blir såklart rart for deg å være hjemme, om du kjenner alle kjempegodt, men han kan jo finne på noe bare med "gutta" foreksempel, dra på hyttetur eller sånt. Så blir det ikke så unaturlig at du ikke er med.

Og så får vi håpe dere finner ut av dette. Har hørt om tilfeller tidligere der par er så mye sammen at den ene parten føler seg litt "kvalt" eller at de får litt lei av hverandre... om det er for sent eller ikke får vi jo bare håpe at det ikke er. Jeg har tro på at det skal gå an å snu dette iallfall!

Tyder det ikke på at personene ikke passer så godt sammen om de blir kvalt av å være med hverandre?

[snilen]

Tyder det ikke på at personene ikke passer så godt sammen om de blir kvalt av å være med hverandre?

Kanskje, men jeg tror også at det er veldig lett å bare henge seg på kjæresten sin og kjærestens venner. Tror det kan være bra for begge parter å ha et liv utenom forholdet. Og på sikt kan det være hun også har glede av å aktivisere seg og finne på ting uten ham. Det hender jo det ikke er forholdet det er noe galt med, men at den ene parten må ta et oppgjør med seg selv for å fungere i et forhold.

[Gjest 7575]

Hei.

Jeg må si at jeg har sittet (og fortsatt sitter) i samme båt som deg, men er på vei ut av det nå. Så jeg kan kanskje hjelpe deg litt.

Tror ikke det er noe i veien med forholdet deres. Du og han behøver nok bare å frigjøre dere litt fra hverandre!

Etter en episode forrige uke (skrev et innlegg om det her på forumet: "samboerern tok med venninne hjem- normalt?") innså jeg en del ting om meg selv og forholdet til samboeren min.

Vi flytta sammen over 2 år siden. Jeg sa opp jobben og flytta 40 mil for å få være sammen med han. I begynnelsen ville vi være så mye sammen som mulig. Jeg mista gradvis kontakta med vennene mine hjemme, og fikk ingen nye ettersom jeg alltid var med han og vennene hans på fester ol.

Når jeg var yngre var jeg ganske flørtete, og da vi traff hverandre (for 4 år siden) ba han meg om å tone meg ned, hvilket jeg gjorde da. I ettertid har jeg skjønt at det gjorde det vanskelig for meg å få nye venner her. Har for eksempel ikke blitt med på reiser med jobben, og ikke blitt med når folk han ikke kjenner har spurt meg om å bli med ut osv.. Alt for å være "snill".

Og nå har det altså gått opp for meg. Fra å være en glad og åpen person har jeg fått dårlig selvtillit Trodde en periode at jeg ikke kunne klare meg uten han. Kjente ofte at jeg elska han mer enn han elska meg. Gikk med konstant dårlig samvittighet, og var livredd for at han skulle forlate meg eller være utro..

Men så gikk det opp et lys for meg. Blant annet med hjelp av Snilen, Pricilla, Petter Smart og de andre her!!

Hvem eier meg? Jo jeg. Og hvem eier han? Jo han.

Og bare på en uke har alt blitt så mye bedre! Jeg har for eksempel kommet på at jeg skal finne på ting når han trener fotball. Isteden for å sitte hjemme og vente er det jo mye annet jeg kan gjøre.

Har vært mer åpen mot kollegaene på jobben, turt å smile til noen jeg møter på gata osv. Jeg har dratt på trening uten å "be om lov" (som jeg har gjort før) og var borte lenger enn vanlig uten å ringe hjem og mase. Ting som er helt naturlige, men som jeg har holdt tilbake med i over to år! Jeg har latt han være hvor han vil sammen med hvem han vil denne uka.

Han har innrømt at han har følt seg "kvalt" av meg i det siste. Men nå som jeg har begynt å bestemme mer over meg og oss er det nesten han som klenger seg litt på meg

Jeg behøver forsatt hjelp med å få tilbake selvtilliten, så jeg skal til samtale hos en terapeut på Mandag, men jeg kjenner at jeg er på god vei!

Mitt råd er altså som de andre har sagt: finn på mer ting på egen hånd. Det kommer garantert til å bli bra

Håper dette hjelpte deg litt.

*klem*

[Gjest 7575]

Hei.

Jeg må si at jeg har sittet (og fortsatt sitter) i samme båt som deg, men er på vei ut av det nå. Så jeg kan kanskje hjelpe deg litt.

Tror ikke det er noe i veien med forholdet deres. Du og han behøver nok bare å frigjøre dere litt fra hverandre!

Etter en episode forrige uke (skrev et innlegg om det her på forumet: "samboerern tok med venninne hjem- normalt?") innså jeg en del ting om meg selv og forholdet til samboeren min.

Vi flytta sammen over 2 år siden. Jeg sa opp jobben og flytta 40 mil for å få være sammen med han. I begynnelsen ville vi være så mye sammen som mulig. Jeg mista gradvis kontakta med vennene mine hjemme, og fikk ingen nye ettersom jeg alltid var med han og vennene hans på fester ol.

Når jeg var yngre var jeg ganske flørtete, og da vi traff hverandre (for 4 år siden) ba han meg om å tone meg ned, hvilket jeg gjorde da. I ettertid har jeg skjønt at det gjorde det vanskelig for meg å få nye venner her. Har for eksempel ikke blitt med på reiser med jobben, og ikke blitt med når folk han ikke kjenner har spurt meg om å bli med ut osv.. Alt for å være "snill".

Og nå har det altså gått opp for meg. Fra å være en glad og åpen person har jeg fått dårlig selvtillit Trodde en periode at jeg ikke kunne klare meg uten han. Kjente ofte at jeg elska han mer enn han elska meg. Gikk med konstant dårlig samvittighet, og var livredd for at han skulle forlate meg eller være utro..

Men så gikk det opp et lys for meg. Blant annet med hjelp av Snilen, Pricilla, Petter Smart og de andre her!!

Hvem eier meg? Jo jeg. Og hvem eier han? Jo han.

Og bare på en uke har alt blitt så mye bedre! Jeg har for eksempel kommet på at jeg skal finne på ting når han trener fotball. Isteden for å sitte hjemme og vente er det jo mye annet jeg kan gjøre.

Har vært mer åpen mot kollegaene på jobben, turt å smile til noen jeg møter på gata osv. Jeg har dratt på trening uten å "be om lov" (som jeg har gjort før) og var borte lenger enn vanlig uten å ringe hjem og mase. Ting som er helt naturlige, men som jeg har holdt tilbake med i over to år! Jeg har latt han være hvor han vil sammen med hvem han vil denne uka.

Han har innrømt at han har følt seg "kvalt" av meg i det siste. Men nå som jeg har begynt å bestemme mer over meg og oss er det nesten han som klenger seg litt på meg

Jeg behøver forsatt hjelp med å få tilbake selvtilliten, så jeg skal til samtale hos en terapeut på Mandag, men jeg kjenner at jeg er på god vei!

Mitt råd er altså som de andre har sagt: finn på mer ting på egen hånd. Det kommer garantert til å bli bra

Håper dette hjelpte deg litt.

*klem*

Ops..

Ble visst litt for ivrig.

Mente ikke å antyde at du har dårlig selvtillitt, og ber om unnskylning om innlegget mitt kanskje kan oppfattes sånn.

Det jeg mente var bare at det kan være bra å være fra hverandre

Og at jeg tror at det kommer til å gå bra, og at han ikke er lei av deg bare for at han vil være litt alene.

*klem*

[Gjest trist i dag]

Ops..

Ble visst litt for ivrig.

Mente ikke å antyde at du har dårlig selvtillitt, og ber om unnskylning om innlegget mitt kanskje kan oppfattes sånn.

Det jeg mente var bare at det kan være bra å være fra hverandre

Og at jeg tror at det kommer til å gå bra, og at han ikke er lei av deg bare for at han vil være litt alene.

*klem*

Takk for svar, jeg kjente meg igjen i veldig mye, til og med det med dårlig selvtillit. (vi har snakket mye om dette, han er ikke så flink til å gi komplimenter, og mener det er bare jeg som kan hjelpe meg selv til bedre selvtillit "ved å hente styrke innenfra"..., selv om jeg godt kunne tenkt meg litt hjelp "utenfra", men det er jo en annen diskusjon)

Han har sagt at jeg bør finne meg noen "egne" venner, og jeg tror jeg bør følge det rådet. Men det er ikke så lett... En ting er som jente å komme i kontakt med gutter / menn, men å bare gå bort til en ukjent jente og prøve å bli kjent... det er litt rart.

Har blitt med på kor men ser ingen potensielle venninner der..

Skal prøve din taktikk, løfte blikket litt, smile til folk, kanskje det hjelper

[Gjest trist i dag]

Kanskje, men jeg tror også at det er veldig lett å bare henge seg på kjæresten sin og kjærestens venner. Tror det kan være bra for begge parter å ha et liv utenom forholdet. Og på sikt kan det være hun også har glede av å aktivisere seg og finne på ting uten ham. Det hender jo det ikke er forholdet det er noe galt med, men at den ene parten må ta et oppgjør med seg selv for å fungere i et forhold.

Takk for svar, har prøvd dette med kor. Liker å synge, men hater pausen der alle må sosialisere seg og drive med høflighetsprat. Men er glad i å finne på ting alene, bare han ikke synes det er rart å gå ut med vennene sine mens jeg f.eks. går på kino alene.

Jeg liker vennene hans godt, og de liker meg og vil gjerne ha meg med på ting, men jeg skjønner at jeg må ofre et par ting her. Han har vært like ivrig som meg i begynnelsen til å finne på ting sammen, og vi er med som par / lag på faste aktiviteter som jeg ikke har lyst til å slutte med. Kanskje han kan gå med på å trekke seg litt tilbake også, slik at ikke bare jeg må ofre sosialt liv, men omvendt også?

Tror at forholdet kan ta seg opp igjen, han viser iallefall ingen ting som tyder på det motsatte.

[snilen]

Takk for svar, har prøvd dette med kor. Liker å synge, men hater pausen der alle må sosialisere seg og drive med høflighetsprat. Men er glad i å finne på ting alene, bare han ikke synes det er rart å gå ut med vennene sine mens jeg f.eks. går på kino alene.

Jeg liker vennene hans godt, og de liker meg og vil gjerne ha meg med på ting, men jeg skjønner at jeg må ofre et par ting her. Han har vært like ivrig som meg i begynnelsen til å finne på ting sammen, og vi er med som par / lag på faste aktiviteter som jeg ikke har lyst til å slutte med. Kanskje han kan gå med på å trekke seg litt tilbake også, slik at ikke bare jeg må ofre sosialt liv, men omvendt også?

Tror at forholdet kan ta seg opp igjen, han viser iallefall ingen ting som tyder på det motsatte.

lurer litt på hva du mener med at han kan trekke seg tilbake jeg? Slik jeg håper du mener det, så tenker du at han på en måte ikke har "rett på" alle vennene og aktivitetene deres. Men det hjelper jo ikke om han holder seg mer hjemme, sammen med deg.

Om han synes det er teit at du går på kino alene mens han er på fest, så er det såklart hans problem. Du må bare prøve det, og han må såklart synes det er greit. Han blir vel da redd du gjør det på trass kanskje, at du egentlig ikke har lyst og bare "hevner deg" på en eller annen måte. Men kino er egentlig noe av det mest naturlige å gå og se alene da. Har endel kamerater som mener det er aller best å gå alene på kino faktisk. Er jo umulig å være sosial i en kinosal uansett. Selv om du mister sjansen til å holde sidekameraten i hånden.

Kanskje det er en filmklubb der du bor? Som du kan være litt aktiv i? Iallfall gå ofte på, eventuelt selge billetter eller slikt kanksje?

Og det med å sosialisere seg i kor må man bare venne seg til. Det beste er såklart å finne et kor der det er noen jevnaldrene, og håpe det ikke bare er faste klikker der. Men det er jo veldig sosialt og gøy om du finner et kor du trives i! Kan godt være både for unge og gamle, stort eller lite.

Håper det ordner seg for dere iallfall!

[snilen]

Takk for svar, jeg kjente meg igjen i veldig mye, til og med det med dårlig selvtillit. (vi har snakket mye om dette, han er ikke så flink til å gi komplimenter, og mener det er bare jeg som kan hjelpe meg selv til bedre selvtillit "ved å hente styrke innenfra"..., selv om jeg godt kunne tenkt meg litt hjelp "utenfra", men det er jo en annen diskusjon)

Han har sagt at jeg bør finne meg noen "egne" venner, og jeg tror jeg bør følge det rådet. Men det er ikke så lett... En ting er som jente å komme i kontakt med gutter / menn, men å bare gå bort til en ukjent jente og prøve å bli kjent... det er litt rart.

Har blitt med på kor men ser ingen potensielle venninner der..

Skal prøve din taktikk, løfte blikket litt, smile til folk, kanskje det hjelper

Vet du, jeg snakket med noen jenter om dette. Hvordan får man seg venninner. De svarte, "akkurat på samme måte som du får deg kjæreste". Sånn har jeg aldri tenkt på det. Du må faktisk spørre om telefonnummer, du må ringe og sende sms, du må ta initiativ og be med ut eller be med hjem... Og kanskje bør man tenke at det går an å få seg venninner, selv om man vet de aldri kommer til å bli bestevenninner. Hyggelig med bekjente og en omgangskrets også, som man kan feste litt med og finne på ting med, og kanskje kommer man i kontakt med hyggelige mennesker gjennom dem igjen.