Hjelp!! - Kreative forslag?

[Adamson]

Jeg har et nokså stort problem igrunnen. Har vært ulykkelig gift litt for lenge. Det funker ikke, er bare råtrist.

Men jeg vil jo gjerne forsøke.. vi har jo barn og greier. Jeg har helt klart, mot alle eksperters råd, sagt fra at jeg ikke kom til å klare å takle hvis kona blei tjukk, men det var mens hun var slank jeg sa det.. Skjønner?! Jeg har problemer, hun er veldig avvisende, kan man si. For å gå foran med et godt eksempel, har jeg gått ned fra en BMI på 30.5 til 23.5 i løpet av 2 år, 6pckisback:))

..så hun er helt vekk fra sengekosen, har vært det i 3 år. Slisomt?!!!

Jeg har en drøm: Få sagt (evt. uten ord) at jeg skal støtte henne med et opplegg for å gå ned. (Hvorfor?? Fordi jeg HATER feite kropper, men ikke feite mennesker!! Mislikte sterkt at jeg selv hadde fått antydning til mage!) Få overtalt henne til å bli med på å gå turer. Få overtalt henne til å bli med meg på en ferie, det har hun aldri villet!

Overtale er et nøkkelord. Det ser stygt ut, alt sammen, og klokkene ringer, men jeg vil forsøke å redde det som reddes kan! Hva gjør jeg? Noen som har noen gode tips og råd? Blås i å kritisere det jeg skriver, komme med antagelser og ironiske utsagn. Prøv å les positivt og tro meg litt enkelt på det jeg skriver, og kom med konstruktive og kreative forslag! Det vil jeg ihvertfall sette stor pris på!!

[Kizza1365380506]

Kanskje du skal se på problemet anderledes. Er det en medisinsk grunn for at hun har lagt på seg. Selv har jeg gått fra 54 til 84 kilo på fire år pga sykdom. Har hatt problemer med å ta av pga de samme problemene. Så av og til er ikke ting så enkle som det kan virke.

Mvh

[snilen]

Faktisk så kan nok det at hun er klar over at du vil gå fra henne om hun skulle veie for mye, være med på å gjøre at hun ikke går noe ned i vekt. Du har hørt om motsatt psykologi sant?

Siden du er mann kan du få lov å se på det som en test fra hennes side. Ingen kvinne vil holde seg i form og tynn kun for sin manns skyld. Iallfall ikke om det er et krav at hun er tynn for at han skal elske henne.

Du elsker ikke noen pga vekten, og om du ikke vil ha sex med henne uavhengig av antall kilo hun bærer, så gidder hun ikke gjøre noe så drastisk for å få sex heller.

Hadde du vist at du elsket henne uansett, for den hun var, for det fantastiske mennesket hun var, ville det være en annen sak. Da ville hun ønsket å være sexy for deg, pyntet seg for deg, blitt med å jogge sammen med deg.

Men man slanker seg ikke for å redde forholdet dessverre.

Så, mitt kreative forslag? Gå opp i vekt selv, oppmuntre henne til et liv i luksus, der dere koser dere hver kveld, slapper av og lar kalorier være kalorier. Så blir hun kanskje motivert til å begynne å trene.

Sannheten er vel at forholdet er i ferd med å gå istykker, og at det er hun som vil dumpe deg.

[Gjest noen råd]

Jeg forstår ikke alt du sier. Du sier du hadde BMI på over 30 selv for to år siden (det må da ha vært mye mer en "antydning til mage" som du skriver?), nå har du gått ned og fordi kona ikke har gjort det samme vil du gå fra henne?

Ta ansvar for all handling av mat og det meste av matlagingen.

Jobber hun fulltid? Jeg la på meg når jeg var hjemme med baarna, men gikk mye ned når jeg begynte å jobbe igjen. For at jeg skulle kunne jobe fulltid, måtte mannen min kutte ut all overtidsjobbing og ta halvparten av arbeidet hjemme med barn og hus.

Ellers synes jeg du kan være ærlig om at du ønsker at hun skal være frisk og sunn og dermed slank. Hjelp henne med å gi henne tid og overskudd til å ta vare på seg selv og å trene.

[Gjest Arta]

Hei!

Egentlig har jeg ingen kreative forslag å komme med, jeg vil bare gi deg litt støtte :-)

Det er så typisk at folk skriver at vekt har ingenting å si, elsker du et menneske osv.... Jeg personlig mener det bare er tull og "bullshit"! Klart utseende og kropp har en del og si, det er vel ikke til å komme utenom.

Jeg hadde ikke orket en "feit" mann selv, sånn er det bare.

Etter mange års samliv er det faktisk viktig å holde seg attraktive for hverandre. Kom ikke her og si at sexlysten kommer av seg selv etter 10 år!!!

Jeg tror mange kvinner og (menn) trøster seg selv med at hvis han/hun elsker meg tar han meg som jeg er.... Jeg er for realistisk til å tro på det...

Det er faktisk ikke bare det indre som teller.

Jeg mener at du kan være ærlig og si ting rett ut. Du kan si til kona/samboeren din at du ikke tenner på henne når hun veier så mye. Jeg mener det bare er "fair".. Mye bedre å være ærlig!

[Adamson]

Kanskje du skal se på problemet anderledes. Er det en medisinsk grunn for at hun har lagt på seg. Selv har jeg gått fra 54 til 84 kilo på fire år pga sykdom. Har hatt problemer med å ta av pga de samme problemene. Så av og til er ikke ting så enkle som det kan virke.

Mvh

Selvsagt kan sykdom være forklaring for noen. Her er ikke det tilfelle, snarere inaktivitet, isolasjon, burer seg inne slik hun alltid har gjort, ..og spiser alt for mye, dobbelt så mye middag som meg. Hun er 170 cm smalhoftet kvinne, jeg er 188 og hadde ikke skikkelig mage, bra muskulatur!! Tror egentlig det er mere trass og indignasjon i all etinga, enn sult. Og det resulterer i at jeg blir temmelig fortvila.. og veit ikke hva jeg skal gjøre, som sagt. Jeg klarer bare ikke fedme, og det VEIT hun inderlig godt. Hun klarte faktisk å gå ned for noen år siden, da var hu NYDELIG!!

Skal jeg spørre henne hva jeg må gjøre for at hun skal gå ned? Jeg vil jo støtte henne 100% i det, men hater at hu trøkker innpå dobbelt porsjon av meg. Jeg jobber tross alt 150% og tar langer mosjonsturer nesten hver dag. Og vekta regulerer jeg hele tida.. 1 kg opp, vel så sulter jeg litt og er på plass igjen, overhodet ikke noe problem NÅ, selv om det var det før. Hvorfor la jeg på meg? Åt for mye. Alle sa; du er ikke tjukk!! Nei, for på meg syntes det ikke. Men nå sier de: Så tunn du er blitt. Eller: Nå må du ikke bli tynnere! Ja, ja.. flere forslag? Takk for det dere sa, Arta, noen råd, snilen og Kizza.

[Lesley]

Selvsagt kan sykdom være forklaring for noen. Her er ikke det tilfelle, snarere inaktivitet, isolasjon, burer seg inne slik hun alltid har gjort, ..og spiser alt for mye, dobbelt så mye middag som meg. Hun er 170 cm smalhoftet kvinne, jeg er 188 og hadde ikke skikkelig mage, bra muskulatur!! Tror egentlig det er mere trass og indignasjon i all etinga, enn sult. Og det resulterer i at jeg blir temmelig fortvila.. og veit ikke hva jeg skal gjøre, som sagt. Jeg klarer bare ikke fedme, og det VEIT hun inderlig godt. Hun klarte faktisk å gå ned for noen år siden, da var hu NYDELIG!!

Skal jeg spørre henne hva jeg må gjøre for at hun skal gå ned? Jeg vil jo støtte henne 100% i det, men hater at hu trøkker innpå dobbelt porsjon av meg. Jeg jobber tross alt 150% og tar langer mosjonsturer nesten hver dag. Og vekta regulerer jeg hele tida.. 1 kg opp, vel så sulter jeg litt og er på plass igjen, overhodet ikke noe problem NÅ, selv om det var det før. Hvorfor la jeg på meg? Åt for mye. Alle sa; du er ikke tjukk!! Nei, for på meg syntes det ikke. Men nå sier de: Så tunn du er blitt. Eller: Nå må du ikke bli tynnere! Ja, ja.. flere forslag? Takk for det dere sa, Arta, noen råd, snilen og Kizza.

Hei

Ja, ikke rart at dere sliter, skjønner deg veldig godt.

Men, jeg har vært i din kones sko, av en eller annen merkelig grunn, (som sikkert en psykolog kunne svart mye bedre enn meg) så er det så alt for mange av oss som legger på oss, (eller dvs. vi trøste spiser) når vi ikke har det bra.

Tror virkelig ikke din kone legger på seg, heller ikke spiser mer for å irritere deg.

Og om man føler seg misslykket fra før, så blir det ikke så mye lettere av å bo sammen en som er så "forbanna" flint og strukkturer med seg selv, heller. ( men det betyr ikke at det hjelper for deg å gå opp i vekt) Du har vært kjempeflink.

Jeg tror dere har kommet inn i en vond sirkel, som ingen av dere helt ser noen løsning på. For å komme ut av vonde sirkler er det stort sett bare en ting som virker..... slutt å fokuser på det negative, og finn tilbake til hva det var som gjorde at dere ble sammen. Det var sikkert ikke bare at hun var slank og deilig!

Hun er så livredd for å skuffe deg, og det er akkurat det hun føler nå, du minner henne på det hver dag, ikke med ord, men med å være så bevist på maten du putter i kroppen din.

Flott at du er det, og fortsett med det, det hjelper ikke henne at du blir fet og ulykkelig.

SÅ bør jeg vel komme med et poeng her.

Velig enig med et av de tidligere innleggene, hjelp mer ti hjemme. Hvorfor kan ikke du overta matlagingen, sett deg inn i hvordan man kan lage magrere mat, og dessuten bør man jo ikke lage så veldig mye, og er det ikke mer så kan man jo ikke spise mer heller.

Det er mine råd, lag mindre mat, og snu på den onde sirklen.

Fortell henne sanheten på en sympatisk måte, ellers er ekteskapsrådgivningen til for å brukes, og de hjelper enkeltindivider også. Om dere går fra hverandre så må dere innom der, så det er kanskje bedre å gjøre det før det kommer så langt.

Lykke til!

Klemmer

[Adamson]

Hei

Ja, ikke rart at dere sliter, skjønner deg veldig godt.

Men, jeg har vært i din kones sko, av en eller annen merkelig grunn, (som sikkert en psykolog kunne svart mye bedre enn meg) så er det så alt for mange av oss som legger på oss, (eller dvs. vi trøste spiser) når vi ikke har det bra.

Tror virkelig ikke din kone legger på seg, heller ikke spiser mer for å irritere deg.

Og om man føler seg misslykket fra før, så blir det ikke så mye lettere av å bo sammen en som er så "forbanna" flint og strukkturer med seg selv, heller. ( men det betyr ikke at det hjelper for deg å gå opp i vekt) Du har vært kjempeflink.

Jeg tror dere har kommet inn i en vond sirkel, som ingen av dere helt ser noen løsning på. For å komme ut av vonde sirkler er det stort sett bare en ting som virker..... slutt å fokuser på det negative, og finn tilbake til hva det var som gjorde at dere ble sammen. Det var sikkert ikke bare at hun var slank og deilig!

Hun er så livredd for å skuffe deg, og det er akkurat det hun føler nå, du minner henne på det hver dag, ikke med ord, men med å være så bevist på maten du putter i kroppen din.

Flott at du er det, og fortsett med det, det hjelper ikke henne at du blir fet og ulykkelig.

SÅ bør jeg vel komme med et poeng her.

Velig enig med et av de tidligere innleggene, hjelp mer ti hjemme. Hvorfor kan ikke du overta matlagingen, sett deg inn i hvordan man kan lage magrere mat, og dessuten bør man jo ikke lage så veldig mye, og er det ikke mer så kan man jo ikke spise mer heller.

Det er mine råd, lag mindre mat, og snu på den onde sirklen.

Fortell henne sanheten på en sympatisk måte, ellers er ekteskapsrådgivningen til for å brukes, og de hjelper enkeltindivider også. Om dere går fra hverandre så må dere innom der, så det er kanskje bedre å gjøre det før det kommer så langt.

Lykke til!

Klemmer

Veldig bar, Lesley, tusen takk!

Du sier "har vært i" din kones sko. Betyr det at du har slanka deg, eller? Dine avveininger i forhold til kropp osv. skal jeg lese om igjen, for det var sagt på en kjærlig og god måte! Takk!

Det med å lage lite mat har jeg også vært inne på. Igår lagde jeg indisk Tikka Malassa m/kylling, og det slo an. Men et av problemene hennes er at hun bestandig lager så forbaska mye mat. Og kommer det en gjest eller to, kan du være sikker på at det er rester i kjølerommet i dagevis. Har prøvd og prøvd å ta det opp, men poteter, ris eller hva det er.. og tilbehøret: mengder. Men det er jo jeg som kjøper maten, og hvis jeg tilbyr å lage den, det kan jo tenkes jeg får tid iblant, så kan jeg også sette en limit! Men dette blir nok dessverre unntaket, ellers skulle jeg gjort mere med det. Drømmen er å få henne i joggedress og på en gladslanking, som styrker hennes dårlige selvbilde. Selv om jeg beskrev henne opp og ned i årevis, hjalp det ikke, og NÅ som hu skjønner jeg ikke er fornøyd, skylder hun på meg: du har ødelagt selvbildet mitt. Enda jeg veit hvem som gjorde det!! No dritt!!! Jeg drømmer bare om å få henne litt tilbake i kroppen og det å kunne holde rundt henne på en tur i skauen. Nå har hu svikta meg i snart 3 år.. helt fraværende. Arbeidskolleger har sagt: ta deg en tur på byn, du kan jo få hvem du vil!! Jeg har ikke rørt andre, verken før jeg traff henne eller etter. Selv om jeg har hatt umåtelig lyst og er en stram bukk!!

[Lesley]

Veldig bar, Lesley, tusen takk!

Du sier "har vært i" din kones sko. Betyr det at du har slanka deg, eller? Dine avveininger i forhold til kropp osv. skal jeg lese om igjen, for det var sagt på en kjærlig og god måte! Takk!

Det med å lage lite mat har jeg også vært inne på. Igår lagde jeg indisk Tikka Malassa m/kylling, og det slo an. Men et av problemene hennes er at hun bestandig lager så forbaska mye mat. Og kommer det en gjest eller to, kan du være sikker på at det er rester i kjølerommet i dagevis. Har prøvd og prøvd å ta det opp, men poteter, ris eller hva det er.. og tilbehøret: mengder. Men det er jo jeg som kjøper maten, og hvis jeg tilbyr å lage den, det kan jo tenkes jeg får tid iblant, så kan jeg også sette en limit! Men dette blir nok dessverre unntaket, ellers skulle jeg gjort mere med det. Drømmen er å få henne i joggedress og på en gladslanking, som styrker hennes dårlige selvbilde. Selv om jeg beskrev henne opp og ned i årevis, hjalp det ikke, og NÅ som hu skjønner jeg ikke er fornøyd, skylder hun på meg: du har ødelagt selvbildet mitt. Enda jeg veit hvem som gjorde det!! No dritt!!! Jeg drømmer bare om å få henne litt tilbake i kroppen og det å kunne holde rundt henne på en tur i skauen. Nå har hu svikta meg i snart 3 år.. helt fraværende. Arbeidskolleger har sagt: ta deg en tur på byn, du kan jo få hvem du vil!! Jeg har ikke rørt andre, verken før jeg traff henne eller etter. Selv om jeg har hatt umåtelig lyst og er en stram bukk!!

Tror vel kanskje du har kommet deg inn i en negativ sirkel i deg selv også, Jeg er sikker på at du tenker masse på dette gjennom dagen når dere ikke er sammen, og når dere kommer sammen på ettermidag/kveld så vil alt hun gjør være "irriterende" på en måte.

Du spør om jeg har gått ned i vekt, ja det har jeg, og det gjørde jeg etter jeg ble skilt!! Så om du har noe du ønsker å redde så ikke la henne gå så langt, vi kvinner kommer sjeldnere tilbake enn menn.

Jeg ble syk av bruddet, fikk spiseforstyrring, ikke noe grei måte å gå ned i vekt på. Og jeg hadde en mann som var tynn, og hadde veldig kontroll. Akkurat som deg.

Har du lest boken "Kvinner er fra Venus, menn er fra Mars" ?

Om ikke, gjør det i dag. Lær deg å komunisere med din kvinne, husk hun er kjærsten din. Og gresset er oftest ikke så mye grønnere på den andre siden.

Finn tilbake til hvordfor dere ble sammen i utgangspunktet, og ikke minst, finn tilbake til den du var da dere ble sammen, det er vel ikke utenkelig at hun savner den "gamle" kjærsten sin heller.

Hvor mange år har dere vært sammen?

Lykke til!

[Kizza1365380506]

Selvsagt kan sykdom være forklaring for noen. Her er ikke det tilfelle, snarere inaktivitet, isolasjon, burer seg inne slik hun alltid har gjort, ..og spiser alt for mye, dobbelt så mye middag som meg. Hun er 170 cm smalhoftet kvinne, jeg er 188 og hadde ikke skikkelig mage, bra muskulatur!! Tror egentlig det er mere trass og indignasjon i all etinga, enn sult. Og det resulterer i at jeg blir temmelig fortvila.. og veit ikke hva jeg skal gjøre, som sagt. Jeg klarer bare ikke fedme, og det VEIT hun inderlig godt. Hun klarte faktisk å gå ned for noen år siden, da var hu NYDELIG!!

Skal jeg spørre henne hva jeg må gjøre for at hun skal gå ned? Jeg vil jo støtte henne 100% i det, men hater at hu trøkker innpå dobbelt porsjon av meg. Jeg jobber tross alt 150% og tar langer mosjonsturer nesten hver dag. Og vekta regulerer jeg hele tida.. 1 kg opp, vel så sulter jeg litt og er på plass igjen, overhodet ikke noe problem NÅ, selv om det var det før. Hvorfor la jeg på meg? Åt for mye. Alle sa; du er ikke tjukk!! Nei, for på meg syntes det ikke. Men nå sier de: Så tunn du er blitt. Eller: Nå må du ikke bli tynnere! Ja, ja.. flere forslag? Takk for det dere sa, Arta, noen råd, snilen og Kizza.

Beklager sent svar men jeg har vært uten pc noen dager. Jeg hadde det som deg før. Kunne regulere vekten som jeg ville. Jeg spiste det jeg hadde lyst til.

Så fikk jeg problemer med stoffskifte og la på meg 20 kilo. Og ikke for mitt bare liv hadde jeg klart å gå ned noe særlig før etter to år, da gikk jeg ned 10 kilo og så og følte meg helt perfekt. Men så var det på an igjen og nå er jeg oppe i samme vekten.

Det jeg mener er at når man er deprimert så er det forferdelig vanskelig å komme seg ut av den sirkelen. Man får dårlig samvittighet fordi man spiser og så spiser man mer for å døyve samvittigheten. Man vet innerst inne at dette er feil men klarer ikke bryte sirkelen. Det skal utrolig mye til. Hun kunne kanskje hatt hjelp av medisin mot depresjon. Problemet med slike medisiner er gjerne at en får økt matlyst. Så er du der igjen.

Har hun sjekket stoffskifte sitt. Det at en går veldig fort opp i vekt er en indikator på feil i stoffskifte. Også manglende tiltakslyst og depresjoner.

Jeg synes det er enestående at du støtter henne slik du gjør, men kanskje om dere ble enige om hvor mye hun skulle spise og kanskje gå en liten tur hver dag. Det er en sped men god begynnelse. Men hun må jo få bestemme litt selv, om hun trives med vekten sin osv

Ble litt rotete dette men jeg håper du skjønner hva jeg mener alikevel.

Mvh