Hvordan går det med adoptivbarna?

[mille2]

Vi var på møte med BV i dag for å oppdatere sosialrapporten vår. De stilte en del smp ift hvordan vi vil oppleve å få et barn som kommer til å få problemer i skolen og som senere vil utvikle problemer ift psykiatri/atferd. Vi svarte da at vi må ivareta det barnet vi får og forebygge best mulig, men at vi ønsker å være optimistiske ift til vårt barns framtid.

Vi fikk da til svar at det er godt dokumentert at adoptivbarn er overrepresentert innenfor barnevern og psykiatri.

Jeg mener å ha lest at dette ikke er tilfelle. Jeg forstår at saksbehandler må stille slike spm men jeg synes at det var i meste laget og svartmale barnas framtid på denne måten.

Vil gjerne ha innspill og synspunkter fra dere.

Mille

[rao]

Du skulle vel ikke være fra samme kommune som oss ??

Vi fikk også masse slike påstander da vi skrev vår første sosialrapport. Fikk egentlig inntrykk av at de skulle prøve å skremme oss for å se om vi virkelig ville dette..........

Man må jo selvfølgelig være obs på at mobbing kan forekomme, og spesielle problemer i ungdomstiden som følge av at våre barn er adoptert, men det er jo også mange andre grunner til å bli mobbet, og å få en vanskelig ungdomstid.........

Vår tulle er enda bare to år, så jeg har ikke noe erfaring med å ha adopterte tenåringer, men jeg er såpass naiv at jeg tror at mye er gjort dersom vi klarer å hjelpe henne i å utvikle et positivt selvbilde, og å gjøre henne trygg nok til å møte evnt. vanskeligheter som måtte dukke opp.

Nå har jeg kanskje rotet meg langt utpå og ikke svart på det du spurte om, men jeg håper du i det minste ble litt klokere av svaret mitt ))

Klem fra

[taco]

Du skulle vel ikke være fra samme kommune som oss ??

Vi fikk også masse slike påstander da vi skrev vår første sosialrapport. Fikk egentlig inntrykk av at de skulle prøve å skremme oss for å se om vi virkelig ville dette..........

Man må jo selvfølgelig være obs på at mobbing kan forekomme, og spesielle problemer i ungdomstiden som følge av at våre barn er adoptert, men det er jo også mange andre grunner til å bli mobbet, og å få en vanskelig ungdomstid.........

Vår tulle er enda bare to år, så jeg har ikke noe erfaring med å ha adopterte tenåringer, men jeg er såpass naiv at jeg tror at mye er gjort dersom vi klarer å hjelpe henne i å utvikle et positivt selvbilde, og å gjøre henne trygg nok til å møte evnt. vanskeligheter som måtte dukke opp.

Nå har jeg kanskje rotet meg langt utpå og ikke svart på det du spurte om, men jeg håper du i det minste ble litt klokere av svaret mitt ))

Klem fra

Hei mille2.

Ja dette var skikkelig skremselspropaganda, ikke bra.

Spør bv om dokumentasjon for deres uttalelser.

Er helt enig i rao sitt innlegg.

I tilegg kan det nevnes at adoptivforeldre muligens oppsøker hjelpeapparatet i større grad enn de som ikke har adoptert. Dette fordi man er spesielt opptatt av adoptivbarnets historie.

Håper ikke du lar deg skremme!

Lykke til videre.

Hilsen fra

[Gjest kimchi]

Synes påstandene var vel drøye her......... Selvsagt er det en del adoptivbarn som får hjelp fra psykiatrien og gjennom barnevernet, men det er det jo blant norske barn også uten at man påstår at norske barn generelt sett har store problemer!! Forskning har vist at de fleste adoptivbarn klarer seg svært godt, og at de ikke opplever mer mobbing eller har dårligere psykisk helse enn andre. Men så er det jo noen som får problemer. Dette kan i stor grad skyldes opplevelser før adopsjonstidspunktet. Noen barn har vært utsatt for omsorgssvikt, noen er understimulert, noen har dessverre blitt mishandlet o.l. Men min erfaring er at det er utrolig hva som kan gå bra!!!!!!!! Synes det er forkastelig å prøve og "skremme" folk fra å adoptere. Men- det er viktig at folk har kunnskaper om hvilke utfordinger man kan møte på og dermed mentalt forberede seg på noen av utfordringene.

Jeg jobber selv i hjelpeapparatet, og man får av og til et skjevt syn på omverdenen. Jeg har jobbet en del med ungdom med problemer, og blir like overrasket hver gang jeg møter ressurssterke ungdommer som engasjerer seg politisk, i interesseorganisasjoner osv.

Jeg tror det er litt det samme med enkelte barnevernsarbeidere. De har møtt en del adoptivbarn som har fått hjelp via barnevernet, og så glemmer de at de som de møter bare er en liten brøkdel av alle adoptivbarn i Norge.

[lipari]

Hei!

Tror nok dette er ment som provosering for å se hvordan dere reagerer og vil svare.

Syns kanskje det var å overdrive litt selvom mye er riktig. Det skjer, men det betyr ikke at alle barn får problemer. Det viktigste er som dere skriver å gjøre det beste for barnet.

Vi fikk endel slike problemstillinger og jeg syntes det var bra pga det gjorde at vi reflekterte på nytt og ble mer bevisst. Vi fikk spørsmål som vi skulle tenke gjennom til neste gang.

Ofte er det holdningene våre de vil ha tak i.

Tenk hvis dere f.eks hadde vært av de som synes det er forferdelig å ha noe med psykiatri å gjøre? De foreldrene finnes fremdeles og da er det greit å ha tenkt litt på dette.

Likevel, barnevernet vet ikke alt og er ikke alltid oppdatert på forskningsresultater. Ofte er det lett å kaste seg på de negative resultatene og glemme at faktisk er det 50/50.

lykke til videre.Dette klarer dere bra og vil føle dere beriket etterpå.

[AAA]

Du skulle vel ikke være fra samme kommune som oss ??

Vi fikk også masse slike påstander da vi skrev vår første sosialrapport. Fikk egentlig inntrykk av at de skulle prøve å skremme oss for å se om vi virkelig ville dette..........

Man må jo selvfølgelig være obs på at mobbing kan forekomme, og spesielle problemer i ungdomstiden som følge av at våre barn er adoptert, men det er jo også mange andre grunner til å bli mobbet, og å få en vanskelig ungdomstid.........

Vår tulle er enda bare to år, så jeg har ikke noe erfaring med å ha adopterte tenåringer, men jeg er såpass naiv at jeg tror at mye er gjort dersom vi klarer å hjelpe henne i å utvikle et positivt selvbilde, og å gjøre henne trygg nok til å møte evnt. vanskeligheter som måtte dukke opp.

Nå har jeg kanskje rotet meg langt utpå og ikke svart på det du spurte om, men jeg håper du i det minste ble litt klokere av svaret mitt ))

Klem fra

Kanskje de som skrev rapport i deres kommune og de som lagde vår har vært på samme kurset? For vi fikk samme leksa vi også....

Og ja, jeg tror det var for å "skremme" oss til å tenke over disse tingene. Som om vi ikke allerede hadde gjort det.

MVH

[BMS!]

Kanskje de som skrev rapport i deres kommune og de som lagde vår har vært på samme kurset? For vi fikk samme leksa vi også....

Og ja, jeg tror det var for å "skremme" oss til å tenke over disse tingene. Som om vi ikke allerede hadde gjort det.

MVH

hadde nok deltatt på det kurset ja;o)

Klem fra

[Gjest nononick]

Hei!

Tror nok dette er ment som provosering for å se hvordan dere reagerer og vil svare.

Syns kanskje det var å overdrive litt selvom mye er riktig. Det skjer, men det betyr ikke at alle barn får problemer. Det viktigste er som dere skriver å gjøre det beste for barnet.

Vi fikk endel slike problemstillinger og jeg syntes det var bra pga det gjorde at vi reflekterte på nytt og ble mer bevisst. Vi fikk spørsmål som vi skulle tenke gjennom til neste gang.

Ofte er det holdningene våre de vil ha tak i.

Tenk hvis dere f.eks hadde vært av de som synes det er forferdelig å ha noe med psykiatri å gjøre? De foreldrene finnes fremdeles og da er det greit å ha tenkt litt på dette.

Likevel, barnevernet vet ikke alt og er ikke alltid oppdatert på forskningsresultater. Ofte er det lett å kaste seg på de negative resultatene og glemme at faktisk er det 50/50.

lykke til videre.Dette klarer dere bra og vil føle dere beriket etterpå.

"Likevel, barnevernet vet ikke alt og er ikke alltid oppdatert på forskningsresultater. Ofte er det lett å kaste seg på de negative resultatene og glemme at faktisk er det 50/50."

Pussig formulering og det slår meg at kanskje ikke du heller er helt stødig på statistikk. Hvis du mener at det er 50/50 sjanse for at det går bra med barnet, så hadde jeg aldri i verden tatt sjansen på å adoptere!!! Sannsynligheten for at det går bra er nok langt større enn 50% (heldigvis!), men jeg ser også at mange nekter å innse at det er større sannsynlighet for at adoptivbarn får problemer i tenårene enn ikke-adopterte. Dette er faktisk bevist i undersøkelser. Det betyr ikke at alle adoptivbarn havner i hjelpetjenesten, men prosentvis så er det flere adpotivbarn som får problemer når de vokser til enn ikke-adopterte. Dette er ikke skremselspropaganda eller løgn, det er realitetene og det er kanskje ikke så dumt å være klar over dette slik at man ikke bagatelliserer det at det kan være tøft å vokse opp som adoptivbarn.

[lipari]

"Likevel, barnevernet vet ikke alt og er ikke alltid oppdatert på forskningsresultater. Ofte er det lett å kaste seg på de negative resultatene og glemme at faktisk er det 50/50."

Pussig formulering og det slår meg at kanskje ikke du heller er helt stødig på statistikk. Hvis du mener at det er 50/50 sjanse for at det går bra med barnet, så hadde jeg aldri i verden tatt sjansen på å adoptere!!! Sannsynligheten for at det går bra er nok langt større enn 50% (heldigvis!), men jeg ser også at mange nekter å innse at det er større sannsynlighet for at adoptivbarn får problemer i tenårene enn ikke-adopterte. Dette er faktisk bevist i undersøkelser. Det betyr ikke at alle adoptivbarn havner i hjelpetjenesten, men prosentvis så er det flere adpotivbarn som får problemer når de vokser til enn ikke-adopterte. Dette er ikke skremselspropaganda eller løgn, det er realitetene og det er kanskje ikke så dumt å være klar over dette slik at man ikke bagatelliserer det at det kan være tøft å vokse opp som adoptivbarn.

Hei!

Ser at den siste setningen min kan misforstås hvis en tenker prosent noe jeg ikke gjør. Jeg tenkte at en kan være heldig eller uheldig avhengig av personlighet, oppvekstforhold i familie og miljø og andre påvirkninger.

Det går som du skriver heldigvis bra med de fleste adoptivbarn, men endel får problemer i tenårene og det skal en være veldig oppmerksom på.

Forskningen er kanskje ikke så endelig som du fremstiller det. Noen vil være mer disponert for å få vansker, mens andre ikke trenger å være dette. Med så mye forskjellig i forskning fra diverse land vil en se at den ene slår den andre i hjel og da må en tenke kritisk og se hva en ønsker å tro på. Vil en følge en biologisk retning eller en mer sosial f.eks ?

Hva som er riktig eller galt er vanskelig å si. De fleste vil nok oppleve noe på en eller annen måte.

Innlegget her er ikke rette stedet til å diskutere forskningsresultater. Det blir lett misforståelser i forhold til en samtale.

Tror kanskje vi har mye de samme synspunktene med litt forskjellig vinkling, men her kan de bli misforstått og derfor skriver jeg ikke mer.

[Pairry]

Hei mille2.

Ja dette var skikkelig skremselspropaganda, ikke bra.

Spør bv om dokumentasjon for deres uttalelser.

Er helt enig i rao sitt innlegg.

I tilegg kan det nevnes at adoptivforeldre muligens oppsøker hjelpeapparatet i større grad enn de som ikke har adoptert. Dette fordi man er spesielt opptatt av adoptivbarnets historie.

Håper ikke du lar deg skremme!

Lykke til videre.

Hilsen fra

Synes vi var heldig i samtalene vi hadde med Barnevernet. De også var interessert i dette temaet...men det kom frem på en helt annen måte. De rett og slett spurte om vi hadde tenkte oss at det kunne oppstå noen problemer. Da fikk vi en fin anledning til å si hva vi hadde fordypet oss i. Samtidig kunne vi drøfte tanker angående slike problemer.

Jeg synes det var en mye bedre måte å ta opp temaet på! Da ble vi ikke satt på den defensive siden.

[polly1365380357]

Det du kaller "påstander" er veldig godt dokumentert både i Norge og Sverige. Det er i ungdomstiden og utover mot ung voksen at adoptivbarnas problemer er størst. I skolesituasjonen (tom videregående) klarer de seg godt - rent faglig sett, selv om det også der er påvist en del i forhold til den dypere språkforståelsen osv hos en del av dem. Men i ungdomstiden er de altså overrepresentert med den typen problemer du nevnte!

Dette er en fase av livet hvor vi alle har hatt runder med identitetssøking, tvil og tro, glippende selvtillit osv, og jeg tror det er helt naturlig at de som er adoptert - og skiller seg ut på grunn av dette faktum (både i utseende men også det at de er adoptert) gjør at de må gå noen ekstra runder for å "finne seg selv". Det gjør nemlig de fleste av dem.

Det er lurt av oss som foreldre å være klar over og forberedt - i den grad det er mulig. Ha en så god dialog som mulig, være observante på hvordan ungdommen har det - og evt. søke hjelp tidlig hvis det synes nødvendig!

[ahg]

Jeg ser av de andres svar at det er litt ulike meninger, også i forhold til forskningsrapporter.

Personlig tenker jeg at det ikke er rart om adopterte kanskje trenger å gå noen ekstra runder med seg selv i tenårene på grunn av sin spesielle bakgrunn. Jeg er i hvert fall forberedt på at det kan skje når våre to kommer så langt. (Ikke for det - jeg hadde en temmelig opprørsk og frustrert ungdomstid selv, og var langt fra lett å være i hus med. Til tider var det faktisk ganske ille.)

Så har jeg også noen andre tanker:

En del av forskningen er basert på adopterte som kom til sin nye familie for 20 +/- år siden. Det har skjedd mye på disse årene. Jeg tror de som adopterer i dag vet atskillig mer om adoptivbarns behov og hvilke potensielle problemstillinger man kan være opp imot, enn det man visste for 20 år siden. Adoptivforeldre har rett og slett mer kunnskap, og burde derfor generelt være bedre rustet nå enn før til å imøtekomme barnas behov.

I tillegg er det mye vanligere i dag enn for 20 år siden å ha mennesker med andre hudfarger i nærmiljøet. Jeg kjenner en som ble adoptert fra Korea for drøyt 30 år siden. H*n ble beglodd og sett på som noe fremmed og rart i sin nye hjembygd. Jeg håper og tror nordmenn flest har blitt atskillig mer vant til andre hudfarger etter hvert.

En tredje ting er at det stilles strengere krav for å bli godkjent som adoptivforeldre nå enn for 20 år siden. Det fordrer at de som vil adoptere, virkelig har tenkt igjennom valget sitt.

Basert på disse tankene er mitt håp at fremtidige undersøkelser vil vise noe bedre resultater enn tidligere undersøkelser, rett og slett fordi vi nå vet mer om hvordan vi kan ivareta adoptivbarnas behov - både foreldre og hjelpeapparat.

Hva tror dere?

[tromsmamma]

Jeg ser av de andres svar at det er litt ulike meninger, også i forhold til forskningsrapporter.

Personlig tenker jeg at det ikke er rart om adopterte kanskje trenger å gå noen ekstra runder med seg selv i tenårene på grunn av sin spesielle bakgrunn. Jeg er i hvert fall forberedt på at det kan skje når våre to kommer så langt. (Ikke for det - jeg hadde en temmelig opprørsk og frustrert ungdomstid selv, og var langt fra lett å være i hus med. Til tider var det faktisk ganske ille.)

Så har jeg også noen andre tanker:

En del av forskningen er basert på adopterte som kom til sin nye familie for 20 +/- år siden. Det har skjedd mye på disse årene. Jeg tror de som adopterer i dag vet atskillig mer om adoptivbarns behov og hvilke potensielle problemstillinger man kan være opp imot, enn det man visste for 20 år siden. Adoptivforeldre har rett og slett mer kunnskap, og burde derfor generelt være bedre rustet nå enn før til å imøtekomme barnas behov.

I tillegg er det mye vanligere i dag enn for 20 år siden å ha mennesker med andre hudfarger i nærmiljøet. Jeg kjenner en som ble adoptert fra Korea for drøyt 30 år siden. H*n ble beglodd og sett på som noe fremmed og rart i sin nye hjembygd. Jeg håper og tror nordmenn flest har blitt atskillig mer vant til andre hudfarger etter hvert.

En tredje ting er at det stilles strengere krav for å bli godkjent som adoptivforeldre nå enn for 20 år siden. Det fordrer at de som vil adoptere, virkelig har tenkt igjennom valget sitt.

Basert på disse tankene er mitt håp at fremtidige undersøkelser vil vise noe bedre resultater enn tidligere undersøkelser, rett og slett fordi vi nå vet mer om hvordan vi kan ivareta adoptivbarnas behov - både foreldre og hjelpeapparat.

Hva tror dere?

Jeg støtter deg fullt ut ! ahg ; Det var som jeg skulle skrevet innlegget sjøl... bare med den forskjell at jeg ikke er så flink å få "på papiret" det jeg mener.Tror vi må være tvillingsjeler..(ihvertfall av og til, har lest mye fornuftig som du har skrevet)

[ahg]

Jeg støtter deg fullt ut ! ahg ; Det var som jeg skulle skrevet innlegget sjøl... bare med den forskjell at jeg ikke er så flink å få "på papiret" det jeg mener.Tror vi må være tvillingsjeler..(ihvertfall av og til, har lest mye fornuftig som du har skrevet)

Takk for hyggelig tilbakemelding, tromsmamma.

Tvillingsjeler du, det var ikke småtterier. Tenk om vi likner på hverandre også :-)

[lipari]

Jeg ser av de andres svar at det er litt ulike meninger, også i forhold til forskningsrapporter.

Personlig tenker jeg at det ikke er rart om adopterte kanskje trenger å gå noen ekstra runder med seg selv i tenårene på grunn av sin spesielle bakgrunn. Jeg er i hvert fall forberedt på at det kan skje når våre to kommer så langt. (Ikke for det - jeg hadde en temmelig opprørsk og frustrert ungdomstid selv, og var langt fra lett å være i hus med. Til tider var det faktisk ganske ille.)

Så har jeg også noen andre tanker:

En del av forskningen er basert på adopterte som kom til sin nye familie for 20 +/- år siden. Det har skjedd mye på disse årene. Jeg tror de som adopterer i dag vet atskillig mer om adoptivbarns behov og hvilke potensielle problemstillinger man kan være opp imot, enn det man visste for 20 år siden. Adoptivforeldre har rett og slett mer kunnskap, og burde derfor generelt være bedre rustet nå enn før til å imøtekomme barnas behov.

I tillegg er det mye vanligere i dag enn for 20 år siden å ha mennesker med andre hudfarger i nærmiljøet. Jeg kjenner en som ble adoptert fra Korea for drøyt 30 år siden. H*n ble beglodd og sett på som noe fremmed og rart i sin nye hjembygd. Jeg håper og tror nordmenn flest har blitt atskillig mer vant til andre hudfarger etter hvert.

En tredje ting er at det stilles strengere krav for å bli godkjent som adoptivforeldre nå enn for 20 år siden. Det fordrer at de som vil adoptere, virkelig har tenkt igjennom valget sitt.

Basert på disse tankene er mitt håp at fremtidige undersøkelser vil vise noe bedre resultater enn tidligere undersøkelser, rett og slett fordi vi nå vet mer om hvordan vi kan ivareta adoptivbarnas behov - både foreldre og hjelpeapparat.

Hva tror dere?

Veldig godt skrevet.Du fikk samlet alt i et innlegg og det er godt gjort.

Det er allerede kommet forskning som er mer positiv enn det som er skrevet for 10-20 år siden. Det skal bli spennende å se i tiden fremover.

Vi får være positive og ta utfordringen hvis de kommer.

[ahg]

Veldig godt skrevet.Du fikk samlet alt i et innlegg og det er godt gjort.

Det er allerede kommet forskning som er mer positiv enn det som er skrevet for 10-20 år siden. Det skal bli spennende å se i tiden fremover.

Vi får være positive og ta utfordringen hvis de kommer.

Takk til deg også, lipari. Flott å høre at forskningen allerede begynner å vise mer positive tendenser.