Hver eneste gang...

[Gjest virrevapp]

Jeg er 29 år og har en del forhold bak meg. Noen samboere og noen mer kortvarige greier. Nå er jeg i gang med et nytt forhold, er stup forelsket og som vanlig er han "helt fantastisk" og jeg "har aldri følt det akkurat SÅNN før". Nå har vi vært sammen bare en drøy måned, og jeg er veldig forelsket, og mye tyder på at han også er temmelig forelsket i meg.

MEN... som i så mange forhold før så blir jeg av en eller annen grunn veldig sår hvis han ofte prioriterer andre og annet foran meg. Det vil si, jeg vet jeg overdriver - vi er relativt mye sammen. Og jeg forventer og ønsker ikke at han skal legge alt annet til side pga meg. Så hvorfor blir jeg så trist av det? Jeg trekker meg unna, finner på ting på egen hånd for å slippe å være den som "venter", blir avvisende og sikkert veldig vanskelig å forholde seg til. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er sånn...

Jeg vet han synes jeg er grei å ha med å gjøre, jeg lager ingen scener og furter ikke for noe. Jeg trekker meg bare stille og rolig unna. Fordi jeg får følelsen av at han mister interessen og vil heller gjøre andre ting enn å være sammen med meg. Så blir det mer og mer avstand, til jeg omsider gjør det definitivt slutt.

Jeg vil ikke at det skal gå sånn igjen.

[snilen]

Hmm... jeg har også vært litt sånn som deg, og hatt venninner som har vært sånn, ser fort varsellampene da, for jeg vet det ikke er noe bra for forholdet...

Trikset er rett og slett å bli den opptatte altså. Legge planer selv, slik at han får sjansen til å savne deg. Men det er jo dette med planer som er problemet sant? At du vil alt skal planlegges, og om han er impulsiv uten deg så gjør det vondt.

Du må bare smile og late som ingenting i begynnelsen tror jeg altså, og så jobbe med det etterpå. Å slappe av. Skal han ut med ei venninne eller på fest, må du lære deg å si "åja, så gøy, kos deg!" "Kommer du hjem til meg etterpå, eller blir det for sent?". Slike ting?

Men om dere har en ordentlig avtale så holder han den sant? Bare ikke lag alt for mange faste avtaler. Så slipper han alltid være den som må bryte avtaler med deg.

Han må rett og slett få lov å ha et liv også uten deg. Og du må ha et liv uten ham. Om det så er å se såpeoperaer eller sitte og strikke... eller ha risk-kveld med venninner.

Vet ikke om dette hjalp noe? Men jeg tror det er i slike tilfeller som ditt at mannen lett føler seg såkalt "kvalt"...

[Gjest virrevapp]

Hmm... jeg har også vært litt sånn som deg, og hatt venninner som har vært sånn, ser fort varsellampene da, for jeg vet det ikke er noe bra for forholdet...

Trikset er rett og slett å bli den opptatte altså. Legge planer selv, slik at han får sjansen til å savne deg. Men det er jo dette med planer som er problemet sant? At du vil alt skal planlegges, og om han er impulsiv uten deg så gjør det vondt.

Du må bare smile og late som ingenting i begynnelsen tror jeg altså, og så jobbe med det etterpå. Å slappe av. Skal han ut med ei venninne eller på fest, må du lære deg å si "åja, så gøy, kos deg!" "Kommer du hjem til meg etterpå, eller blir det for sent?". Slike ting?

Men om dere har en ordentlig avtale så holder han den sant? Bare ikke lag alt for mange faste avtaler. Så slipper han alltid være den som må bryte avtaler med deg.

Han må rett og slett få lov å ha et liv også uten deg. Og du må ha et liv uten ham. Om det så er å se såpeoperaer eller sitte og strikke... eller ha risk-kveld med venninner.

Vet ikke om dette hjalp noe? Men jeg tror det er i slike tilfeller som ditt at mannen lett føler seg såkalt "kvalt"...

Jeg holder maska, jeg er blid og fornøyd. Han holder alltid avtaler med meg (med mindre noe helt spesielt dukker opp), så det er ikke noe problem!

Og om noen vet viktigheten av å holde kontakt med venner, så er det meg. I tillegg vet jeg hvor viktig det er å kunne trives alene. Jeg er ganske flink til begge deler.

Men du har rett, og jeg har også erfart det tidligere. Jeg må faktisk spille litt mer kostbar enn jeg er. Jeg er på trynet forelsket og er livredd han skal bli lei. Og skjønner godt at han kan bli det hvis jeg alltid er der når det passer for ham og legger opp livet mitt etter hans planer.

Å dette teitet spillet... He he. Men sånn er det jo.

[snilen]

Jeg holder maska, jeg er blid og fornøyd. Han holder alltid avtaler med meg (med mindre noe helt spesielt dukker opp), så det er ikke noe problem!

Og om noen vet viktigheten av å holde kontakt med venner, så er det meg. I tillegg vet jeg hvor viktig det er å kunne trives alene. Jeg er ganske flink til begge deler.

Men du har rett, og jeg har også erfart det tidligere. Jeg må faktisk spille litt mer kostbar enn jeg er. Jeg er på trynet forelsket og er livredd han skal bli lei. Og skjønner godt at han kan bli det hvis jeg alltid er der når det passer for ham og legger opp livet mitt etter hans planer.

Å dette teitet spillet... He he. Men sånn er det jo.

Synes ikke du skal spille altså. Ikke sånn at han foreslår at dere skal finne på noe, og så takker dere nei.

Tror hele poenget er å la ham ta minst like mye initiativ som deg. La ham styre litt, dele på det. Blir så lett at du tar initiativet hele tiden. Må heller leve med at du ikke vet om dere skal spise middag sammen i morgen eller ikke, og at når han endelig foreslår det så har du alt spist... så lærer han liksom...

Viser det seg på sikt å være et problem, så må du såklart ta det opp. Men å sutre og lage scener tidlig i forholdet er nok ikke den beste ideen nei. Ofte er kommer det vel litt av at du er usikker, og ønsker en bekreftelse på at han er din og ser en fremtid med deg og sånt... at det er andre ting som stikker under, som du heller burde snakket med ham om.

Men se hva som skjer om han tar styringen litt du, men ikke lyv og finn på planer som ikke finnes da...

[Gjest virrevapp]

Synes ikke du skal spille altså. Ikke sånn at han foreslår at dere skal finne på noe, og så takker dere nei.

Tror hele poenget er å la ham ta minst like mye initiativ som deg. La ham styre litt, dele på det. Blir så lett at du tar initiativet hele tiden. Må heller leve med at du ikke vet om dere skal spise middag sammen i morgen eller ikke, og at når han endelig foreslår det så har du alt spist... så lærer han liksom...

Viser det seg på sikt å være et problem, så må du såklart ta det opp. Men å sutre og lage scener tidlig i forholdet er nok ikke den beste ideen nei. Ofte er kommer det vel litt av at du er usikker, og ønsker en bekreftelse på at han er din og ser en fremtid med deg og sånt... at det er andre ting som stikker under, som du heller burde snakket med ham om.

Men se hva som skjer om han tar styringen litt du, men ikke lyv og finn på planer som ikke finnes da...

Han oppfatter meg langt mer laidback enn jeg er. Det vet jeg. Så jeg har ingenting "utestående" for å si det sånn. Jeg har heller ikke spilt uinteressert - for det er jeg ikke tilhenger av. Vanskelig grensegang.

Jeg sliter jo med noe, såpass har jeg skjønt etter år med denne oppførselen fra min side. Kanskje jeg etter hvert må være åpen om det til ham...

Hilsen skuespilleren

[Gjest m35]

Ta deg en danmarkstur med venninner, reis i slalombakken og stå på slalom, stikk på bowling, kjøp en 6pack på lørdag og se fotball, drikk kaffe i byen med venner av deg......

Tror han begynner å tenke seg litt om da etterhvert! Vis at du også er selvstendig og klarer deg uten han hele tiden!!!