Barn eller ikke barn.

[Gjest xyzz]

Jeg har møtt en hyggelig mann som jeg liker veldig godt. Vi har vært litt sammen en periode nå, og driver og "føler" oss litt fram i forhold til hverandre. Prater om hva slags liv vi liker å leve, hvordan vi vil ha det i framtiden osv. Vi er begge i 35-40 års alderen og bor et stykke fra hverandre.

Selv har jeg barn snart i tenårene, og han har ikke barn. Plutselig så kom det fram at han godt kunne tenke seg barn, og det kan ikke jeg. Dette har for min del mest med helsa å gjøre. Etter at vi hadde snakket litt om det, følte jeg liksom at han trakk seg litt tilbake. Da jeg nevnte at jeg syntes det, så kom det fram at han hadde brukt, og bruker, tid på å tenke på dette med barn. Han var usikker på hvor viktig det var for han, og usikker på hvordan dette ble i forhold til vårt spirende forhold..

Dette synes jeg var veldig trist å høre. Mulig jeg er naiv, men jeg lever liksom litt i troen på at hvis man er glad i hverandre, så ordner sånne store spørsmål seg etterhvert.. Sånn som f.eks det at han har gård, og ikke er flyttbar. Det ligger i kortene at hvis det blir oss, så er det jeg som må flytte. Dette synes jeg er greit. Er man glad i hverandre, så er man glad i hverandre..

Nå merker jeg at dette har gjort meg ganske lei meg og utafor. Jeg tenker på det hele tiden, og lurer på om det i det hele tatt er noen vits i å bruke mer tid på dette. Jeg har vel en tendens til å tenke negativt etter et par dårlige erfaringer med forhold, så jeg ser allerede for meg at han velger å satse på en annen jente som vil ha barn. Jeg har liksom ikke troen på at dette kan bli bra for meg.

Vi snakkes kanskje annen hver dag, og treffes annen hver helg. Så ting skjer ikke akkurat raskt. Nå sitter jeg her da, og brenner etter å snakke med han om hvordan jeg nå har det, men er redd for å si hvordan jeg føler det. Redd for å skremme han bort.

På en måte skjønner jeg ikke hvorfor jeg er så lei meg, vi har jo som sagt ikke kommet så langt "inn" i noe forhold. Men jeg synes det ville være synd om vi skulle slutte å treffes..

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre, eller hvordan jeg skal forholde meg til dette.

Er det noen som har noen tips, råd, trøstende ord, så tas de i mot med takk!!!

[Lady 2004]

Kjære deg.

Jeg syntes foraldel at du skal være åpen og ærlig ovenfor ham i alt som har med deg, forholdet å gjøre, hva du føler og hva han kan forvente samt realistiske mål utfra slik dere har det idag.

Tror dette kommer bare til å plage deg og etter mine begrep ville jeg sagt at du ikke er ærlig mot deg selv og ham dersom du ikke forteller det nå. Dere er helt i begynnelsen, og absolutt det rette tidspunktet fo åpne seg.

Vist du kanskje gir ham forhåpninger, vil ham bli desto skuffet og du kan risikere at han vil bære nag til deg. Ingen av dere er tjent med det. Å diskutere barn er det mest ømfiendtlig emne men kan snakke om ettersom dere da må innrette dere. Jeg er enig med deg at dersom du er plaget med helsen, bør du legge dette frem for å få ham til å forstå at du ikke kan/ønsker å bære fram flere barn.

Er han glad i deg vil han forstå.

Hva med å kose dere med de barna du allerede har?

De blir jo innvolvert i hans liv også etterhvert.

Men likevel... er du i tvil så er det vel bedre om dere bare er venner. Følg mage følelsen og fornuften.

LYKKE TIL!!!

Jeg forstår dere begge godt. Men er du åpen om dette, vil jo det selvsagt være opptil ham å ta et valg.

[Gjest xyzz]

Kjære deg.

Jeg syntes foraldel at du skal være åpen og ærlig ovenfor ham i alt som har med deg, forholdet å gjøre, hva du føler og hva han kan forvente samt realistiske mål utfra slik dere har det idag.

Tror dette kommer bare til å plage deg og etter mine begrep ville jeg sagt at du ikke er ærlig mot deg selv og ham dersom du ikke forteller det nå. Dere er helt i begynnelsen, og absolutt det rette tidspunktet fo åpne seg.

Vist du kanskje gir ham forhåpninger, vil ham bli desto skuffet og du kan risikere at han vil bære nag til deg. Ingen av dere er tjent med det. Å diskutere barn er det mest ømfiendtlig emne men kan snakke om ettersom dere da må innrette dere. Jeg er enig med deg at dersom du er plaget med helsen, bør du legge dette frem for å få ham til å forstå at du ikke kan/ønsker å bære fram flere barn.

Er han glad i deg vil han forstå.

Hva med å kose dere med de barna du allerede har?

De blir jo innvolvert i hans liv også etterhvert.

Men likevel... er du i tvil så er det vel bedre om dere bare er venner. Følg mage følelsen og fornuften.

LYKKE TIL!!!

Jeg forstår dere begge godt. Men er du åpen om dette, vil jo det selvsagt være opptil ham å ta et valg.

Tusen takk for svar! Jo, jeg har fortalt han dette med meg og barn, og at det har mest med helsa å gjøre..Det har vel kommet til det at han nå tenker igjennom saken, og hvordan han ønsker at livet hans skal være. Dette har gjort meg deppa, fordi jeg føler at jeg nå bare må avvente hva han finner ut, og så tør jeg ikke å si til han at dette har gjort meg veldig lei meg og usikker.

[Gjest banjo10]

Hvis det er viktig for ham å få barn, og du ikke vil ha barn, så har han jo ikke annet valg enn å finne seg noen andre.

[Lady 2004]

Tusen takk for svar! Jo, jeg har fortalt han dette med meg og barn, og at det har mest med helsa å gjøre..Det har vel kommet til det at han nå tenker igjennom saken, og hvordan han ønsker at livet hans skal være. Dette har gjort meg deppa, fordi jeg føler at jeg nå bare må avvente hva han finner ut, og så tør jeg ikke å si til han at dette har gjort meg veldig lei meg og usikker.

Jeg syntes du skal si det til ham hva dette gjør med deg og hva du føler. Er viktig for begge parter. Ellers så går du bare rundt og venter og blir deppa. Skal være unødvendig å ha det sånn.

Kanskje du kan be om at han etterhvert bestemmer seg, selv om man ikke skal ha et svar på dagen. Syntes derfor det er desto viktigere av ham og få sagt det han føler også. Tror dette vil gjøre deg "tryggere" på hvor du har ham i forhold til denne avgjørelsen av å få barn med ham eller ikke.

Syntes det blir så dumt vist man skal være redd for å snakke om ting eller si hva en føler, for da blir det sånn at du hele tiden må holde igjen, vist du forstår. Tror ikke dette er sunt i lengden.

[damedame]

Enig med Lady.

Prat med ham om hva du føler og tenker. Han er en voksen mann, så han flykter vel ikke pga mye snakk om et så viktig tema.

[Ørkenvandreren]

Bare et apropos...; Et mangeårig samboerpar i min nærhet gikk nylig fra hverandre. Eneste grunn; han ville ha barn, hun ville ikke.... For de ble dette en uenighet de ikke kunne leve med.

I utgangspunktet skjønner jeg deg som ikke ønsker flere barn - jeg har selv hatt dette utgangspunktet en gang. Men jeg forstår også ham. Når du skriver;

"Mulig jeg er naiv, men jeg lever liksom litt i troen på at hvis man er glad i hverandre, så ordner sånne store spørsmål seg etterhvert.. ...... Er man glad i hverandre, så er man glad i hverandre.."

Ja, jeg synes dette er litt naivt. Og det er lett å mene/føle dette når du selv har fått de barna du ønsker seg.... Har han et inderlig ønske om å få barn, og du er helt klar på at du ikke ønsker flere, ja så tror jeg dette kan ødelegge forholdet. Ikke lukk øynene ved å tro at uenigheten går over av seg selv! Denne verkebyllen bør dere drøfte inngående nå, før forholdet blir for tett. Blir dere ikke enige, er et brudd nå mindre smertefullt enn om et par år... Når det gjelder løsning, så har jeg ingen råd - dette er noe dere må finne ut av selv.

[snilen]

Mulig dette er litt på kanten av tråden, men jeg tenker bare på at det er vel ikke barebare å få barn i din alder heller? Sjansene er vel litt mindre enn om du hadde vært yngre, og det er vel også en viss fare for barnets helse om man blir gravid som nærmere 40-åring?

Ellers kan jeg skjønne at ønsket om barn kan være så sterkt at en er nødt å velge partner utifra dette... men jeg skjønner også at det å "gi" en mann et barn ikke er noe som man bare gjør fordi han ønsker det og fordi man elsker ham, man er nødt å ha et ønske om det selv også.

[serendipity]

For meg er barn så viktig at jeg tror faktisk ikke jeg ville klart å "avstå" fra det å få barn.

[Ulrikke]

Jeg er 30 år og har ikke barn. Min samboer er 34, og har tre barn fra før - noe som er ett mer enn planlagt allerede fra hans side.

Allerede før det ble oss to, så var spørsmålet om barn oppe til diskusjon. Jeg ønsker meg barn, og jeg hadde nok ikke inngått et forhold med ham hvis han stilte seg totalt avvisende til det.

Sånn er det bare... Ønsket om egne barn er sterkt, uansett hvor glad jeg er i stebarna mine.

Hvis vi overhodet ikke hadde diskutert det før, og saken hadde kommet opp NÅ, og han hadde sagt bestemt nei - da vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Nå elsker jeg ham jo... Jeg klarer ikke forestille meg hva jeg ville gjort da... Men jeg ser altså ikke bort fra at jeg ville valgt ham vekk og valgt å få barn med en annen istedenfor.

Lykke til! Håper dere finner en løsning!

[Gjest xyzz]

Mulig dette er litt på kanten av tråden, men jeg tenker bare på at det er vel ikke barebare å få barn i din alder heller? Sjansene er vel litt mindre enn om du hadde vært yngre, og det er vel også en viss fare for barnets helse om man blir gravid som nærmere 40-åring?

Ellers kan jeg skjønne at ønsket om barn kan være så sterkt at en er nødt å velge partner utifra dette... men jeg skjønner også at det å "gi" en mann et barn ikke er noe som man bare gjør fordi han ønsker det og fordi man elsker ham, man er nødt å ha et ønske om det selv også.

Nei, du har helt rett, det er ikke alltid like greit å få barn når man nærmer seg 40. Det er en del fysiske begrensninger som kommer med økende alder.Det er noe med den biologiske klokken.

I tillegg så har jeg snart tenåringsbarn selv, og føler vel at småbarnsperioden er en fase i livet som jeg nå er over.. Denne biten er egengtlig ikke så viktig som det med alder og fysiske begrensninger da. Jeg ser vel kanskje ikke helt for meg at døren er lukket for det med barn, men nesten.

Allikevel synes jeg det er alt for tidlig å prate om det, vi kjenner jo hverandre ikke så godt ennå... Diskusjonen/debatten kom litt overraskende på meg. Jeg mener, når du blir kjent med en dame nærmere 40 med store barn, da ligger det kanskje litt i kortene at man er ferdig med den fasen? Vet ikke jeg.

[Gjest xyzz]

Bare et apropos...; Et mangeårig samboerpar i min nærhet gikk nylig fra hverandre. Eneste grunn; han ville ha barn, hun ville ikke.... For de ble dette en uenighet de ikke kunne leve med.

I utgangspunktet skjønner jeg deg som ikke ønsker flere barn - jeg har selv hatt dette utgangspunktet en gang. Men jeg forstår også ham. Når du skriver;

"Mulig jeg er naiv, men jeg lever liksom litt i troen på at hvis man er glad i hverandre, så ordner sånne store spørsmål seg etterhvert.. ...... Er man glad i hverandre, så er man glad i hverandre.."

Ja, jeg synes dette er litt naivt. Og det er lett å mene/føle dette når du selv har fått de barna du ønsker seg.... Har han et inderlig ønske om å få barn, og du er helt klar på at du ikke ønsker flere, ja så tror jeg dette kan ødelegge forholdet. Ikke lukk øynene ved å tro at uenigheten går over av seg selv! Denne verkebyllen bør dere drøfte inngående nå, før forholdet blir for tett. Blir dere ikke enige, er et brudd nå mindre smertefullt enn om et par år... Når det gjelder løsning, så har jeg ingen råd - dette er noe dere må finne ut av selv.

Du skriver: "..det er lett å mene/føle dette når du selv har fått de barna du ønsker seg...."

Nå er saken den at jeg har ikke selv fått de barna jeg ønsker meg..... Jeg har prøvd å få flere barn i flere år i mitt tidligere forhold. Det gikk ikke, og de fysiske forutsetningene for å kunne få flere barn er sterkt begrenset. Så det er ikke bare-bare. Det er litt mer komplisert enn som så. Mulig jeg kan få det etter diverse medisinske forsøk, men det er jeg ikke villig til på dette stadiet i livet. Jeg føler at toget har gått, og ønsker ikke å bruke flere år på å prøve på noe som kanskje ikke går...

Han tenker igjennom nå om ønsket om å få egne barn er vesentlig for han selv eller ikke.. Jeg håper selvfølgelig at vi kan fortsette det spirende forholdet vårt..men jeg skjønner også det hvis det med egne barn er så viktig for han. Er også enig i at det er bedre å avklare det nå, enn om et par år..

Det jeg synes er så synd, er at dette kanskje blir kvalt i starten, før vi nesten har kommet igang..

Ellers takker jeg for innspill, det er veldig ok å få diskutert dette.