ikke så mye å prate om..

[Gjest brokkiili]

Jeg har en ganske ny kjæreste, snart et årsiden vi ble sammen, og vi bor ikke sammen. Ser hverandre hver helg stort sett. "Problemet" er at jeg føler vi ikke har så mye å prate om, når vi ringes blir det liksom bare litt pjatt, litt puseprat og ikke noe mer. Snakkes sjelden mer enn 10 minutter per gang liksom, men flere ganger per dag. Når vi er sammen i helgene er det ikke noe problem.

Hva snakker dere om? Og er det andre som opplever det likt? Er det liekvel håp for oss tror dere?

[Ørkenvandreren]

I mitt første samboerskap var det slik. Og det var en av de store grunnene til at forholdet gikk til grunne.

Med dagens partner, kan jeg snakke om "alt". Hva er "alt"? Vi kan sitte med hver vår avis og dele nyheter og underfundigheter vi leser. Vi snakker om TV-nyhetene, forteller om ting som skjer på jobben og får synspunkter på utfordringene der, vi ler sammen av ting vi opplever eller snakker om, vi snakker om barneoppdragelse og samkjører synspunktene våre der, vi snakker ikke minst med hverandre når det gjelder vår eget forhold (følelser, forventinger, etc), og så videre.... _Og_ vi forsøker å vise respekt og interesse for de tingene den andre tar opp.

Jeg er 38, og dersom ikke min partner hadde vært min nærmeste venn og samtalepartner, hadde jeg neppe giddet å kaste bort tiden i et slikt forhold.

Hadde jeg fortsatt vært 20 år i hodet, kunne jeg sikkert trivdes med samboer nr 1, hvor samtalene stort sett begrenset seg til om vi skulle drikke oss fulle og knulle....

[favn]

De fleste (?) opplever nok at den andre i et forhold ikke kan gi alt man ønsker av et menneske.

Hvis forholdet deres handler om ånkli kjærlighet, kan dere nok leve med løspraten og få dekket det intellektuelle behovet andre steder, ikke uvanlig det. Det spørs selvsagt hvilke 'typer' dere er, kanskje det å gjøre ting sammen er det viktigste, kanskje materiell trygghet er det viktigste osvosv. Da går det som sagt an å leve med 'mangler' på andre hold.

Personlig føler jeg meg svært priviligert som vet at jeg har funnet _alt_ i min partner. Det at vi kan ha lange, utfordrende diskusjoner tenner meg enormt. Jeg hadde aldri orket et forhold uten spenstige og språklige happenings.

[Gjest brokkiili]

De fleste (?) opplever nok at den andre i et forhold ikke kan gi alt man ønsker av et menneske.

Hvis forholdet deres handler om ånkli kjærlighet, kan dere nok leve med løspraten og få dekket det intellektuelle behovet andre steder, ikke uvanlig det. Det spørs selvsagt hvilke 'typer' dere er, kanskje det å gjøre ting sammen er det viktigste, kanskje materiell trygghet er det viktigste osvosv. Da går det som sagt an å leve med 'mangler' på andre hold.

Personlig føler jeg meg svært priviligert som vet at jeg har funnet _alt_ i min partner. Det at vi kan ha lange, utfordrende diskusjoner tenner meg enormt. Jeg hadde aldri orket et forhold uten spenstige og språklige happenings.

Det er som sagt over telefonen det her er et problem, i uka når vi ikke ses på en stund. Når vi er sammen snakker vi om alt. Men når vi ringes i løpet av uka, føler jeg på en måte at jeg lver mitt liv og han sitt, og at det ikke blir så mye å snakke om. I tillegg jobber vi jo stort sett bare så ikke all verden spennende som skjer heller..

[favn]

Det er som sagt over telefonen det her er et problem, i uka når vi ikke ses på en stund. Når vi er sammen snakker vi om alt. Men når vi ringes i løpet av uka, føler jeg på en måte at jeg lver mitt liv og han sitt, og at det ikke blir så mye å snakke om. I tillegg jobber vi jo stort sett bare så ikke all verden spennende som skjer heller..

Ok, da misforsto jeg nok. Vi har jo ikke akkurat høyintellektuelle samtaler hver gang, her heller. Du kan sikkert leve med sludring på telefonen i og med at det er greit ellers

[Gjest brokkiili]

Ok, da misforsto jeg nok. Vi har jo ikke akkurat høyintellektuelle samtaler hver gang, her heller. Du kan sikkert leve med sludring på telefonen i og med at det er greit ellers

Joda, bare det ikke vedvarer når vi evt flytter sammen. Har på det lengste tilbrakt 3 uker sammen i sommer, og da snakke vi vel bra.. men føler liksom det blir mye tomprat..

[favn]

Joda, bare det ikke vedvarer når vi evt flytter sammen. Har på det lengste tilbrakt 3 uker sammen i sommer, og da snakke vi vel bra.. men føler liksom det blir mye tomprat..

Kanskje du / dere kan stimulere hverandre gjennom bøker, filmer, musikk, kunst, samfunnsspørsmål, politikk eller annet? Lese og diskutere, ha litt sterke meninger, øve seg i å argumentere for meningene osv.

For øvrig bør du selvsagt lytte til din egen indre stemme hvis du tviler på forholdet i det lange løp. Da kan dere heller utsette å flytte sammen til dere er _sikre_.

[Gjest den dama]

For meg høres det rart ut. Vi har alltid, også etter mange år, masse å prate om.

Politikk, samfunn, verden rundt, litteratur, kultur, tanker, erindringer, moral, filosofi...

Få litt felles påfyll, kulturelle opplevelser, reiser, noe å dele...

[Gjest brokkiili]

For meg høres det rart ut. Vi har alltid, også etter mange år, masse å prate om.

Politikk, samfunn, verden rundt, litteratur, kultur, tanker, erindringer, moral, filosofi...

Få litt felles påfyll, kulturelle opplevelser, reiser, noe å dele...

Jammen, det føles ikke naturlig å snakke om dette over telefonen liksom. Akkurat som den tida vi ikke er sammen er livene våres "delt"..

Når vi er sammen skravler vi jo..

[Gjest den dama]

Jammen, det føles ikke naturlig å snakke om dette over telefonen liksom. Akkurat som den tida vi ikke er sammen er livene våres "delt"..

Når vi er sammen skravler vi jo..

Åja, på telefon blir det jo noe annet!

Der blir det mye småprat og tomprat. Sats på at fysisk nærvær forandre det!

[snilen]

Om det er sant at praten går når dere er sammen, så tror jeg ikke det nødvendigvis er noen krise at dere ikke er så skravlete sammen.

Hender ofte at det er jeg som skravler og han som hører på, og det kan være koselig det også. Og så er det noe med at når man bor sammen, så har man jo plutselig enda mer felles også.

Noen mennesker er jo mindre skravlete enn andre. Så lenge dere har det hyggelig sammen, og dere er forelsket, og deler felles interesser, så kan det godt hende det vil fungere kjempebra.

Men dere kan jo kanskje "prøveflytte" litt sammen noen uker for å se? Altså at den ene bor hos den andre noen uker, for å føle på hvordan det er? Det er jo vanskelig å gå rett fra avstandsforhold til samboerskap tror jeg, om man ikke er vant til å se hverandre så ofte.

Og så er det viktig å prate sammen om forventningene man har før man flytter sammen, så slipper man de store overraskelsene.