Noen erfaringer?

[Gjest har innsett problemet]

Er ute etter å høre fra noen som har tilsvarende "livsløp" som meg selv, eller som forstår hvorfor jeg er som jeg er. Sikkert ikke smart av meg å leke hobbypsykolog med meg selv, men jeg kan ikke la være å gjøre meg noen tanker om hvorfor jeg oppfører meg likt i alle forhold jeg er i.

Foreldrene mine ble skilt da jeg var seks år. Holdt på med vanlig helgebesøk noen år, helt til pappas nye kone gjorde det vanskelig/umulig for oss å ha normal kontakt med faren vår på mange år. Jeg ville virkelig, men han forandret seg totalt og virket uinteressert i barna sine.

Noen år senere forsøkte vi barna sporadisk å gjenoppta kontakten. Selv gjorde jeg et helhjertet forsøk vha et langt brev. Han ringte meg og vi snakket og kranglet, og det endte med at han sa noe i retning av at kona er en man har for livet, men ungene er bare til låns. Etter dette har jeg ikke snakket med ham (ca 5 år siden). Jeg bestemte meg for at jeg ville få det bedre uten. Og det har gått greit, jeg savner ham overhodet ikke.

I forhold til kjærester har det vært et mønster som gjentar seg - nemlig at jeg føler at jeg "vil mer" enn ham. Jeg føler meg klengete (selv om det ikke nødvendigvis er tilfellet), og trekker meg unna for å slippe å føle meg dum. Og for å slippe følelsen av å bli avvist. Like greit å være den som går vekk først - og det er alltid jeg som går ut av forholdet (med ett unntak av alle forhold jeg har hatt).

Nå er jeg i et forhold som så ut til å være litt annerledes, men nei... nå er jeg der igjen, og jeg er redd jeg skal skremme ham vekk. Jeg har innsett at jeg ikke blir kvitt problemet selv om jeg bytter kjæreste, og jeg må gjøre noe med dette.

Noen som har noe å bidra med?

[Gjest fars lille usynlige]

Joda - på meg virker det som om du er redd for å bli forlatt, og dermed reagerer med å "komme i forkjøpet." Jeg har sammme tendensene selv, og fy f.. , så slitsomt det er!

Jeg er også skilsmissebarn, men selv om kontakten med far i løpet av ungdomstiden var overfladisk (men myyye bedre nå - føler for første gang jeg har en far!) - tror jeg for min del det var min fars manglende engasjement i min oppvekst FØR skilsmissen som "skadet" meg. Jeg følte aldri jeg fikk noen form for nærhet eller interesse fra ham. Jeg var alltid ute etter å imponere/glede/få en reaksjon fra ham, som for å teste om han i det hele tatt var klar over min eksistens. Jeg minnes min far som en avvisende mann som ikke hadde hverken tid eller ork til meg.

Jeg hadde mao en far - men ikke en farsfigur. Jeg tror faktisk fedre er ansvarlige for å "lære" sine døtre hva de skal se etter i en mann. Lærer døtrene at menn skal behandle dem med omsorg og respekt, velger de sine partnere deretter. Vi andre, som ble litt forbigått/sveket - vi nøyer oss egentlig med hva som helst - og så har vi veldig lett for å føle oss i veien for partneren. Vi ender opp med en følelse av at vi ikke er gode nok, pene nok - at vi rett og slett ikke duger.

Dette er et problem som særlig gjør seg gjeldende i perioder der jeg er ekstra sårbar (påvirket at ytre omstendigheter som arbeidsløshet, sorg, vinterdepresjoner, HAN er travel og sliten etc) - selvtillitten daler, og jeg forveksler det at JEG sliter med at FORHOLDET sliter. Og så blir alt bare rot - og jeg tenker instinktivt "Jeg må vekk herfra!"

Er dette noe du kjenner deg igjen i?

[Gjest har innsett problemet]

Joda - på meg virker det som om du er redd for å bli forlatt, og dermed reagerer med å "komme i forkjøpet." Jeg har sammme tendensene selv, og fy f.. , så slitsomt det er!

Jeg er også skilsmissebarn, men selv om kontakten med far i løpet av ungdomstiden var overfladisk (men myyye bedre nå - føler for første gang jeg har en far!) - tror jeg for min del det var min fars manglende engasjement i min oppvekst FØR skilsmissen som "skadet" meg. Jeg følte aldri jeg fikk noen form for nærhet eller interesse fra ham. Jeg var alltid ute etter å imponere/glede/få en reaksjon fra ham, som for å teste om han i det hele tatt var klar over min eksistens. Jeg minnes min far som en avvisende mann som ikke hadde hverken tid eller ork til meg.

Jeg hadde mao en far - men ikke en farsfigur. Jeg tror faktisk fedre er ansvarlige for å "lære" sine døtre hva de skal se etter i en mann. Lærer døtrene at menn skal behandle dem med omsorg og respekt, velger de sine partnere deretter. Vi andre, som ble litt forbigått/sveket - vi nøyer oss egentlig med hva som helst - og så har vi veldig lett for å føle oss i veien for partneren. Vi ender opp med en følelse av at vi ikke er gode nok, pene nok - at vi rett og slett ikke duger.

Dette er et problem som særlig gjør seg gjeldende i perioder der jeg er ekstra sårbar (påvirket at ytre omstendigheter som arbeidsløshet, sorg, vinterdepresjoner, HAN er travel og sliten etc) - selvtillitten daler, og jeg forveksler det at JEG sliter med at FORHOLDET sliter. Og så blir alt bare rot - og jeg tenker instinktivt "Jeg må vekk herfra!"

Er dette noe du kjenner deg igjen i?

Kjenner meg sååå igjen, ble helt på gråten bare av å se at noen skjønner hva jeg snakker om og at jeg ikke er helt idiot.

Jeg vil så gjerne få det til med han jeg er sammen med nå, men tror det kan bli vanskelig. Som så ofte før. Han er en sosial fyr som er mye sammen med venner - noe jeg setter stor pris på, fordi jeg er sånn selv - men til tross for det så føler jeg at jeg kommer i 2. rekke alt for ofte. At jeg er i veien, som "fars lille usynlige" sier. Jeg VET jeg overdriver, men det hjelper ikke så mye. Jeg tenker "for helvete, det er så mye enklere å være alene".... Blir tøff i trynet og finner på en masse for å ikke se ham, lar være å ta telefonen når han ringer, svarer ikke på sms... Fordi jeg vil at HAN skal jobbe litt for å beholde MEG!

Dette er pyton! Kan det være en idé å snakke ut om det med kjæresten, eller blir det feil? Jeg tenkte kanskje, bedre-føre-var som jeg er, at jeg skulle si "Etter du har hørt dette kommer du til å legge beina på nakken og springe, men skitt au..." og fortelle alt. Bære eller briste.

Uansett blir det vanskelig.

[Gjest fars lille usynlige]

Kjenner meg sååå igjen, ble helt på gråten bare av å se at noen skjønner hva jeg snakker om og at jeg ikke er helt idiot.

Jeg vil så gjerne få det til med han jeg er sammen med nå, men tror det kan bli vanskelig. Som så ofte før. Han er en sosial fyr som er mye sammen med venner - noe jeg setter stor pris på, fordi jeg er sånn selv - men til tross for det så føler jeg at jeg kommer i 2. rekke alt for ofte. At jeg er i veien, som "fars lille usynlige" sier. Jeg VET jeg overdriver, men det hjelper ikke så mye. Jeg tenker "for helvete, det er så mye enklere å være alene".... Blir tøff i trynet og finner på en masse for å ikke se ham, lar være å ta telefonen når han ringer, svarer ikke på sms... Fordi jeg vil at HAN skal jobbe litt for å beholde MEG!

Dette er pyton! Kan det være en idé å snakke ut om det med kjæresten, eller blir det feil? Jeg tenkte kanskje, bedre-føre-var som jeg er, at jeg skulle si "Etter du har hørt dette kommer du til å legge beina på nakken og springe, men skitt au..." og fortelle alt. Bære eller briste.

Uansett blir det vanskelig.

"Fordi jeg vil at HAN skal jobbe litt for å beholde MEG!"

Ja, ikke sant? Stoltheten vår skal liksom ha et ord med i laget.

Problemet er, føler jeg, at ved den minste forandring i hans humør - som kan være noe så enkelt som at han er sliten, vi sliter økonomisk, det er mye å gjøre på jobb, det er for lite dagslys osv - det tar jeg personlig! Og hvor naivt er det, da - å tro at JEG er det eneste som har innflytelse på HANS humør?!

Jeg tror nok det er lurt å la ham få litt innpass i hva du sliter med - men her må vi trø varsomt! Vi vil jo ikke at han skal føle seg bebreidet! For når jeg er nedfor, tar HAN det personlig - at han ikke er god nok, at han ikke strekker til!

Og som menn ofte gjør når de føler de ikke har kontroll over situasjonen, så trekker han seg unna - temperaturen daler og ting føles håpløse!

Jeg er egentlig litt for flink til å "snakke om ting." Jeg tror menn blir litt skremt når vi skal "snakke om ting" - det blir så dramatsik - det føles så kritisk!

Jeg prøver å bruke venninnene mine til å få utløp for all "styggedommen." I går kveld var jeg på kafè med min beste venninne, og bare lot det tyte ut. Og som den gode venninne hun er, klarte hun å ufarliggjøre situasjonen - sette ting i perspektiv - minne meg på om at det å vise mine gode sider er mitt beste våpen for å "redde dagen."

Jeg blir så paranoid når jeg har disse vonde periodene - jeg blir besatt av hva han gjort FØR min tid, og hva han kanskje kunne ha gjort NÅ, og hva han kunne ha funnet på å gjøre i fremtiden.

Da gjelder det å huske på hva han verdsetter meg deg - og virkelig spille på det!

Kanskje vi skal unngå å gi næring til disse følelsene? Når du ikke svarer når han ringer/sender sms, blir HAN utrygg.

Jeg prøver å bite det i meg, skru på sjarmen og tyne ut det beste i meg.

Vi vil jo alle bare føle oss elsket. Og kjærlighet er jo så smittsomt! Når du viser at du er glad og trygg - ja, da føler han det samme!

Når vi begynner å rote det til med sånne rare reaksjoner, og vi får det til å se ut som om forholdet er på vei ut døra - da kjenner det kanskje det samme instinktet - "her har vi et synkende skip - kanskje på tide å hoppe i havet.. "

[damedame]

Kjenner meg sååå igjen, ble helt på gråten bare av å se at noen skjønner hva jeg snakker om og at jeg ikke er helt idiot.

Jeg vil så gjerne få det til med han jeg er sammen med nå, men tror det kan bli vanskelig. Som så ofte før. Han er en sosial fyr som er mye sammen med venner - noe jeg setter stor pris på, fordi jeg er sånn selv - men til tross for det så føler jeg at jeg kommer i 2. rekke alt for ofte. At jeg er i veien, som "fars lille usynlige" sier. Jeg VET jeg overdriver, men det hjelper ikke så mye. Jeg tenker "for helvete, det er så mye enklere å være alene".... Blir tøff i trynet og finner på en masse for å ikke se ham, lar være å ta telefonen når han ringer, svarer ikke på sms... Fordi jeg vil at HAN skal jobbe litt for å beholde MEG!

Dette er pyton! Kan det være en idé å snakke ut om det med kjæresten, eller blir det feil? Jeg tenkte kanskje, bedre-føre-var som jeg er, at jeg skulle si "Etter du har hørt dette kommer du til å legge beina på nakken og springe, men skitt au..." og fortelle alt. Bære eller briste.

Uansett blir det vanskelig.

Dette ville jeg fortalt til ham om jeg var deg. Uten tvil! Han får da en forståelse av hvorfor du reagerer som du gjør, og det kan bli lettere for ham å støtte deg når du føler deg nedfor. Dessuten så vil det sikkert styrke forholdet deres fordi du åpner for mer og dypere kommunikasjon.

[Gjest har innsett problemet]

"Fordi jeg vil at HAN skal jobbe litt for å beholde MEG!"

Ja, ikke sant? Stoltheten vår skal liksom ha et ord med i laget.

Problemet er, føler jeg, at ved den minste forandring i hans humør - som kan være noe så enkelt som at han er sliten, vi sliter økonomisk, det er mye å gjøre på jobb, det er for lite dagslys osv - det tar jeg personlig! Og hvor naivt er det, da - å tro at JEG er det eneste som har innflytelse på HANS humør?!

Jeg tror nok det er lurt å la ham få litt innpass i hva du sliter med - men her må vi trø varsomt! Vi vil jo ikke at han skal føle seg bebreidet! For når jeg er nedfor, tar HAN det personlig - at han ikke er god nok, at han ikke strekker til!

Og som menn ofte gjør når de føler de ikke har kontroll over situasjonen, så trekker han seg unna - temperaturen daler og ting føles håpløse!

Jeg er egentlig litt for flink til å "snakke om ting." Jeg tror menn blir litt skremt når vi skal "snakke om ting" - det blir så dramatsik - det føles så kritisk!

Jeg prøver å bruke venninnene mine til å få utløp for all "styggedommen." I går kveld var jeg på kafè med min beste venninne, og bare lot det tyte ut. Og som den gode venninne hun er, klarte hun å ufarliggjøre situasjonen - sette ting i perspektiv - minne meg på om at det å vise mine gode sider er mitt beste våpen for å "redde dagen."

Jeg blir så paranoid når jeg har disse vonde periodene - jeg blir besatt av hva han gjort FØR min tid, og hva han kanskje kunne ha gjort NÅ, og hva han kunne ha funnet på å gjøre i fremtiden.

Da gjelder det å huske på hva han verdsetter meg deg - og virkelig spille på det!

Kanskje vi skal unngå å gi næring til disse følelsene? Når du ikke svarer når han ringer/sender sms, blir HAN utrygg.

Jeg prøver å bite det i meg, skru på sjarmen og tyne ut det beste i meg.

Vi vil jo alle bare føle oss elsket. Og kjærlighet er jo så smittsomt! Når du viser at du er glad og trygg - ja, da føler han det samme!

Når vi begynner å rote det til med sånne rare reaksjoner, og vi får det til å se ut som om forholdet er på vei ut døra - da kjenner det kanskje det samme instinktet - "her har vi et synkende skip - kanskje på tide å hoppe i havet.. "

Til fars lille usynlige:

Har sjelden blitt tatt så på kornet. Du treffer spikeren så til de grader på hodet!

Jeg tror jeg skal fortelle ham forsiktig hvorfor jeg KAN reagere som jeg gjør innimellom, og at han ikke trenger å ta det så fryktelig tungt. Men heller prøve å være litt forståelsesfull.

Generelt er jeg nok helt grei å være sammen med tror jeg. Er ikke vanskelig - men heller ikke perfekt - alltid. Er ganske enkelt et menneske. Som er litt for redd for å ikke være den perfekte kjæresten. Jeg prøver så godt jeg kan å ha selvironi på dette - men innimellom føles det som om jeg er verdens mest mislykkede person.

Det er kanskje bare de vanlige opp- og nedturene i livet jeg er utsatt for. Tross alt: hadde man ikke hatt nedturer innimellom ville man heller ikke hatt oppturer!

[Gjest singel og sang]

Vet nå ikke om det er så mye hjelp å høre at andre har deg som deg? Vokste opp med en far som var kald og avvisende, og de gangene har forsøte å oppdra var det med ydmykelse og avvisning.

I godt voksen alder har jeg kommet fram til at jeg ikke vil ha noen mann i mitt liv. Jeg orker ikke dette kjøret, denne redselen, alle vonde følelser når jeg tror han ikke elsker mer, all usikkerheten osv. Alene er jeg mye sterkere, tryggere og sikrere enn jeg er sammen med en mann.

Kanskje du burde prøve enten terapi eller tenke litt over hvordan livet ditt ville vært alene? Jeg har et flott liv som singel, men det er ikke alle som trives med det.

[Gjest har innsett problemet]

Vet nå ikke om det er så mye hjelp å høre at andre har deg som deg? Vokste opp med en far som var kald og avvisende, og de gangene har forsøte å oppdra var det med ydmykelse og avvisning.

I godt voksen alder har jeg kommet fram til at jeg ikke vil ha noen mann i mitt liv. Jeg orker ikke dette kjøret, denne redselen, alle vonde følelser når jeg tror han ikke elsker mer, all usikkerheten osv. Alene er jeg mye sterkere, tryggere og sikrere enn jeg er sammen med en mann.

Kanskje du burde prøve enten terapi eller tenke litt over hvordan livet ditt ville vært alene? Jeg har et flott liv som singel, men det er ikke alle som trives med det.

Tro meg, jeg vet veldig godt hvor deilig det er å være singel. Jeg har prøvd singellivet, og trives med det. Men når man blir forelsket og glad i en annen så blir plutselig det mye viktigere. Men det er vanskelig til tider og jeg har mang en gang tenkt "For faen, dette gidder jeg ikke"...

Men jeg har ikke gitt opp å tro på kjærligheten, hvor klissete det enn høres. Jeg vil ha noen å dele livet med, og tror jeg har funnet ham.

[Gjest jumbojet]

Kjenner meg sååå igjen, ble helt på gråten bare av å se at noen skjønner hva jeg snakker om og at jeg ikke er helt idiot.

Jeg vil så gjerne få det til med han jeg er sammen med nå, men tror det kan bli vanskelig. Som så ofte før. Han er en sosial fyr som er mye sammen med venner - noe jeg setter stor pris på, fordi jeg er sånn selv - men til tross for det så føler jeg at jeg kommer i 2. rekke alt for ofte. At jeg er i veien, som "fars lille usynlige" sier. Jeg VET jeg overdriver, men det hjelper ikke så mye. Jeg tenker "for helvete, det er så mye enklere å være alene".... Blir tøff i trynet og finner på en masse for å ikke se ham, lar være å ta telefonen når han ringer, svarer ikke på sms... Fordi jeg vil at HAN skal jobbe litt for å beholde MEG!

Dette er pyton! Kan det være en idé å snakke ut om det med kjæresten, eller blir det feil? Jeg tenkte kanskje, bedre-føre-var som jeg er, at jeg skulle si "Etter du har hørt dette kommer du til å legge beina på nakken og springe, men skitt au..." og fortelle alt. Bære eller briste.

Uansett blir det vanskelig.

Visst du finner på en masse for å unngå å se han har Dere absolutt et problem dere burde snakke om snarest mulig!!

Jeg har det slik for tiden, å det at jeg ikke får svar på sms eller at hun ikkje tar telefonen når jeg ringer gjør meg veldig usikker på meg selv, men det er vel D som er hensikten.... Han kommer neppe til å prøve å jobbe så mye med forholdet visst du fortsetter sånn!!!