Ung og adoptert.

[Gjest nicolas]

Til alle adoptivforeldre:

Hvem tenker på de som blir eldre og ønsker å vite hvem sine foreldre er? Hvordan takler adoptivforeldre situasjonen når barna har blitt unge voksne og ønsker å søke etter sine røtter? Hvordan takler adoptivforeldre at de unge ikke er interessert overhode.Tenker adoptivforeldre på dette når de adopterer de små? Hvilke tanker gjør adoptivforeldre seg om temaet? Når skal man oppmuntre til å reise til fødelandet? Hvordan vil dere forberede adoptivbarna på denne reisa? Hvor gammelt bør barnet være når det kan legge ut på en slik reise? Ville dere latt ungdommen reise alene? Hvordan hadde dere forberedt dem på det?

Hva tenker dere adoptivforeldre om unge adopterte?

[Sør]

Ja.

Nei.

Ja.

Ja.

Forklar.

Ikke enig.

Nei.

Ja.

Slik var det før.

Nei.

Muligvis.

Og god bedring.

[BMS!]

Ja.

Nei.

Ja.

Ja.

Forklar.

Ikke enig.

Nei.

Ja.

Slik var det før.

Nei.

Muligvis.

Og god bedring.

*LOL*

[Sør]

*LOL*

Beklager - jeg kunne bare ikke dy meg! :-)

Alt godt,

[BMS!]

Hei!

Jeg kunne faktisk tenke meg og svare skikkelig på dette.

For enkelhetskyld, har jeg satt inn litt avsnitt og delt opp innlegget ditt.

Til alle adoptivforeldre:

Hvem tenker på de som blir eldre og ønsker å vite hvem sine foreldre er?

*Jeg gjør det;o)

Hvordan takler adoptivforeldre situasjonen når barna har blitt unge voksne og ønsker å søke etter sine røtter?

*Helt konkret vannskelig og svare på nå, men jeg håper og tror at jeg vil være oppbakkende og god støttespiller for min sønn (mine barn)

Hvordan takler adoptivforeldre at de unge ikke er interessert overhode.

*Alle kan ikke være like, så hvor intresert den adoter skal være i fødelandet, er personbestemt og kun av den adopterte

Tenker adoptivforeldre på dette når de adopterer de små?

*Ja, selvsagt. Jeg er klar over at mitt barn vokser som alle andre barn. KOmmer i tenårene. Alle mennesker har på ett eller annet tidspunt i livet en identitetskrise. Jeg har hatt min. Og håper at jeg kan hjelpe barnet (barna) mine og komme grei igjenom sin.

Hvilke tanker gjør adoptivforeldre seg om temaet?

*Svarte jeg vel på ovenfor, om jeg skjønte spørsmålet.

Når skal man oppmuntre til å reise til fødelandet?

*Helt umulig og forutsi, da alle adopterte er forkjellige individer på samme måte som, biologiske barn. Når barnet er mentalt klar for det. Eller om det har vært en naturlig del fra barndommen. ( Vår barn kommer til og være med oss endel og reise til Østen allerede i October, mulig vi svipper innom Korea på veien)

Hvordan vil dere forberede adoptivbarna på denne reisa?

*Om barnet har en naturlig del av sitt fødeland fra di er små, og har vært der med gjevne mellomrom, tror jeg det er forbredt nok.

Om barnet er 20, tror jeg vi skulle gjort litt grundig undersøkelser og studert landet mye på fohånd. Og sagt at tempoet vi vil følge, er opp til den adopterte, Og ikke presset på for mye, men være støttende uansett hvilke avgjøreser den adopterte ville ta.

Igjen er dette helt individuelt.

Hvor gammelt bør barnet være når det kan legge ut på en slik reise?

*Som sagt ovenfor. Enten før eletter pubertet. Altdri midt i puberteten, om barnet aldri har vært der før.

Ville dere latt ungdommen reise alene?

*Nei

Hvordan hadde dere forberedt dem på det?

*Nå gjentar du deg selv, dette har jeg allerede svart på og du har derfor spurt samme spørsmål to ganger.

Hva tenker dere adoptivforeldre om unge adopterte?

Dette spørsmålet skjønte jeg ikke.

Som ungdommer, kanskje.

Forklar....

MVH

[BMS!]

Beklager - jeg kunne bare ikke dy meg! :-)

Alt godt,

Ja, hva skal man svare.....

;o)

MVH

[Gjest nicolas]

Ja.

Nei.

Ja.

Ja.

Forklar.

Ikke enig.

Nei.

Ja.

Slik var det før.

Nei.

Muligvis.

Og god bedring.

vet ikke helt om jeg skjønte dine svar og om det var svar på mine spørsmål om adopterte, men men.

[Gjest nicolas]

Hei!

Jeg kunne faktisk tenke meg og svare skikkelig på dette.

For enkelhetskyld, har jeg satt inn litt avsnitt og delt opp innlegget ditt.

Til alle adoptivforeldre:

Hvem tenker på de som blir eldre og ønsker å vite hvem sine foreldre er?

*Jeg gjør det;o)

Hvordan takler adoptivforeldre situasjonen når barna har blitt unge voksne og ønsker å søke etter sine røtter?

*Helt konkret vannskelig og svare på nå, men jeg håper og tror at jeg vil være oppbakkende og god støttespiller for min sønn (mine barn)

Hvordan takler adoptivforeldre at de unge ikke er interessert overhode.

*Alle kan ikke være like, så hvor intresert den adoter skal være i fødelandet, er personbestemt og kun av den adopterte

Tenker adoptivforeldre på dette når de adopterer de små?

*Ja, selvsagt. Jeg er klar over at mitt barn vokser som alle andre barn. KOmmer i tenårene. Alle mennesker har på ett eller annet tidspunt i livet en identitetskrise. Jeg har hatt min. Og håper at jeg kan hjelpe barnet (barna) mine og komme grei igjenom sin.

Hvilke tanker gjør adoptivforeldre seg om temaet?

*Svarte jeg vel på ovenfor, om jeg skjønte spørsmålet.

Når skal man oppmuntre til å reise til fødelandet?

*Helt umulig og forutsi, da alle adopterte er forkjellige individer på samme måte som, biologiske barn. Når barnet er mentalt klar for det. Eller om det har vært en naturlig del fra barndommen. ( Vår barn kommer til og være med oss endel og reise til Østen allerede i October, mulig vi svipper innom Korea på veien)

Hvordan vil dere forberede adoptivbarna på denne reisa?

*Om barnet har en naturlig del av sitt fødeland fra di er små, og har vært der med gjevne mellomrom, tror jeg det er forbredt nok.

Om barnet er 20, tror jeg vi skulle gjort litt grundig undersøkelser og studert landet mye på fohånd. Og sagt at tempoet vi vil følge, er opp til den adopterte, Og ikke presset på for mye, men være støttende uansett hvilke avgjøreser den adopterte ville ta.

Igjen er dette helt individuelt.

Hvor gammelt bør barnet være når det kan legge ut på en slik reise?

*Som sagt ovenfor. Enten før eletter pubertet. Altdri midt i puberteten, om barnet aldri har vært der før.

Ville dere latt ungdommen reise alene?

*Nei

Hvordan hadde dere forberedt dem på det?

*Nå gjentar du deg selv, dette har jeg allerede svart på og du har derfor spurt samme spørsmål to ganger.

Hva tenker dere adoptivforeldre om unge adopterte?

Dette spørsmålet skjønte jeg ikke.

Som ungdommer, kanskje.

Forklar....

MVH

HEi ! Der du sier jeg gjentar meg selv har jeg forsøkt å stille spørsmål angående hvordan forberede barn i forhold til ungdom:-)

Ellers: Takk for at du svarte på spørsmålene.

[Gjest nicolas]

Vil adoptivforeldre føle det osm et slags svik hvis adoptivbarna ønsker å finne sine biologiske foreldre? Vil de være redde for at barna skal snu tvert om og at ønske om å være med den biologiske familien være sterkere enn å være med adoptivfamilien?

Hva gjør man hvis adoptivungdommen ønsker å bo i fødelandet over lengre tid?

Noen tanker om det?

[Gjest Kina er vårt land]

Her er mine tanker om dette:

”Hvem tenker på de som blir eldre og ønsker å vite hvem sine foreldre er? Hvordan takler adoptivforeldre situasjonen når barna har blitt unge voksne og ønsker å søke etter sine røtter?”

Mine barn har dessverre ingen mulighet til å finne tilbake til sine bio foreldre. Jeg skulle ønsket for deres del at de ville hatt den muligheten for da ville de få svar på mange av spørsmålene de har. Jeg ville aldri ha nektet de å oppsøke sin bio familie, men jeg ville anmodet dem om å vente til de er voksne nok til å takle den belastningen det kan være å møte igjen sine bio foreldre. Siden de ikke har mulighet til å finne tilbake til sin familie gjør vi det vi kan for at de skal bli kjent med sitt land, sin kultur og sine røtter på den måten. Vi ønsker å reise tilbake til fødelandet og oppsøke, om mulig, fødebyen og barnehjemmet de kom fra.

”Hvordan takler adoptivforeldre at de unge ikke er interessert overhode.Tenker adoptivforeldre på dette når de adopterer de små? Hvilke tanker gjør adoptivforeldre seg om temaet? ”

Mine to barn er helt forsjellige når det gjelder interesse for sitt opphav og sitt fødeland. Den eldste er veldig stolt av sitt folk og sin opprinnelse og snakker mye om å reise tilbake. Den yngste finnes ikke interessert i dette i det hele tatt og er fornøyd med sitt liv hos oss og tenker ikke så mye på hvem hun er og hvor hun kommer fra. Hun er liten enda så det kan jo forandre seg. Det er viktig for oss foreldre og gi de den informasjonen de søker og støtte de uansett hva de ønsker. Dersom mine barn fortsetter å være så forskjellige i sitt forhold til sitt fødeland så ville jeg reise tilbake med den eldste alene og la den yngste slippe å være med hvis det ikke var interessant for henne.

”Når skal man oppmuntre til å reise til fødelandet? Hvordan vil dere forberede adoptivbarna på denne reisa? Hvor gammelt bør barnet være når det kan legge ut på en slik reise? ”

Dersom vi skulle reise på en vanlig feriereise til fødelandet kunne vi gjerne gjøre det nå i den alderen de er i nå (8-10 år). Hvis vi skulle tilbake til barnehjemmet ev. oppsøke fam. (hvis det hadde vært aktuelt) da ville jeg ønsket at de var fra 16-20 år avhengig av hvor modne de er. Forberedelsene blir å samtale om skuffelser, forventinger, sorg, glede o.s.v. Det vil nok komme naturlig i forb. med forberedelsene foran en slik reise. Dessuten er dette temaer som er diskutert kontinuerlig når man har åpenhet rundt adopsjonen med barna.

”Ville dere latt ungdommen reise alene? Hvordan hadde dere forberedt dem på det? Hva tenker dere adoptivforeldre om unge adopterte” Jeg ville ikke latt mine ungdommer reist alene. Jeg ville gjerne vært med på turen, men om ønskelig (fra deres side) holdt meg litt i bakgrunnen. Jeg tror det vil kunne være tøft å være alene på den andre siden av jorden når man oppsøker sine røtter, så jeg ville gjerne stille meg til disposisjon for å støtte og råde i en sånn situasjon. Det vil nok være godt å følge tryggheten med å ha med seg en man stoler på og har et godt forhold til. Det er sikkert behov for å dele opplevelsene med noen og ha noen å snakke med om det som skjer.

Vil adoptivforeldre føle det som et slags svik hvis adoptivbarna ønsker å finne sine biologiske foreldre? Vil de være redde for at barna skal snu tvert om og at ønske om å være med den biologiske familien være sterkere enn å være med adoptivfamilien? Hva gjør man hvis adoptivungdommen ønsker å bo i fødelandet over lengre tid? Noen tanker om det?

Dersom mine barn hadde ønsket å finne sine foreldre og hadde hatt mulighet til det så ville jeg gledet meg på deres vegne. Det er langt fra noe svik. Barn har man til låns, og man bør støtte sine barn i de valg de tar i en sånn sammenheng. Selvfølgelig ville jeg blitt betenkt og hatt mine kvaler, men det måtte jeg nok lært å takle. Jeg ville ikke likt at de flyttet tilbake til sine foreldre, men var det et valg måtte jeg akseptere det som så mye annet i livet. Hvis de som voksne vil bo i sitt fødeland står de selvfølgelig fritt til å velge det.

Men, aller helst vil jeg selvfølgelig ha barna mine i nærheten av meg sånn at vi kan oppretholde et tett og nært forhold.

[ahg]

Vil adoptivforeldre føle det osm et slags svik hvis adoptivbarna ønsker å finne sine biologiske foreldre? Vil de være redde for at barna skal snu tvert om og at ønske om å være med den biologiske familien være sterkere enn å være med adoptivfamilien?

Hva gjør man hvis adoptivungdommen ønsker å bo i fødelandet over lengre tid?

Noen tanker om det?

«Vil adoptivforeldre føle det osm et slags svik hvis adoptivbarna ønsker å finne sine biologiske foreldre?»

Foreldre er forskjellige, så det finnes vel ikke noe entydig svar på dette. For min egen del synes jeg det er helt naturlig at adoptivbarn kan føle behov for å finne sine biologiske foreldre. Mine to adopterte jenter fra Kina er i en situasjon der det ikke foreligger noe som helst informasjon om biologiske foreldre, så de har dessverre ikke muligheten til å finne sine bioforeldre. Hadde de hatt det, ville jeg imidlertid støttet dem dersom de ønsket å finne bioforeldrene. Det er ikke snakk om noe svik i det hele tatt fra ungdommens side - det er et behov for å finne ut noe om sin egen opprinnelse og identitet.

«Vil de være redde for at barna skal snu tvert om og at ønske om å være med den biologiske familien være sterkere enn å være med adoptivfamilien?»

Jeg tror ikke det finnes noe entydig svar på dette heller. Hvis det er et godt forhold mellom adoptivforeldrene og barnet, er det vel ingen grunn til at adoptivforeldrene skal frykte noe slikt. Det er tross alt adoptivforeldrene barnet har vokst opp sammen med og er knyttet til. Bioforeldrene er helt ukjente, og en eventuell relasjon måtte bygges fra grunnen av. En liten advarsel her: Det er sikkert lett å håpe og drømme om den store gjenforeningen. Erfaring viser imidlertid at en del bioforeldre rett og slett ikke ønsker kontakt, eller at kulturforskjeller, sosiale forhold og ulike oppfatninger kan skape barrierer man ikke er forberedt på. Derfor er det ganske uvisst hvordan en eventuell kontakt vil bli. Mener ikke å «skremme» deg, men det er greit å være forberedt på at realitetene dessverre kan ligge langt fra forhåpningene.

«Hva gjør man hvis adoptivungdommen ønsker å bo i fødelandet over lengre tid? Noen tanker om det?»

Hvis mine døtre skulle ønske å bo i Kina over lengre tid, ville jeg selvfølgelig ikke nekte dem det. Jeg ville savne dem enormt og helt sikkert være full av moderlig bekymring, men jeg ville støtte dem så godt jeg kan. Det er deres valg, og de må få bestemme over sitt eget liv når de blir voksne.

Lykke til med letingen etter dine røtter!

[ahg]

Her er mine tanker om dette:

”Hvem tenker på de som blir eldre og ønsker å vite hvem sine foreldre er? Hvordan takler adoptivforeldre situasjonen når barna har blitt unge voksne og ønsker å søke etter sine røtter?”

Mine barn har dessverre ingen mulighet til å finne tilbake til sine bio foreldre. Jeg skulle ønsket for deres del at de ville hatt den muligheten for da ville de få svar på mange av spørsmålene de har. Jeg ville aldri ha nektet de å oppsøke sin bio familie, men jeg ville anmodet dem om å vente til de er voksne nok til å takle den belastningen det kan være å møte igjen sine bio foreldre. Siden de ikke har mulighet til å finne tilbake til sin familie gjør vi det vi kan for at de skal bli kjent med sitt land, sin kultur og sine røtter på den måten. Vi ønsker å reise tilbake til fødelandet og oppsøke, om mulig, fødebyen og barnehjemmet de kom fra.

”Hvordan takler adoptivforeldre at de unge ikke er interessert overhode.Tenker adoptivforeldre på dette når de adopterer de små? Hvilke tanker gjør adoptivforeldre seg om temaet? ”

Mine to barn er helt forsjellige når det gjelder interesse for sitt opphav og sitt fødeland. Den eldste er veldig stolt av sitt folk og sin opprinnelse og snakker mye om å reise tilbake. Den yngste finnes ikke interessert i dette i det hele tatt og er fornøyd med sitt liv hos oss og tenker ikke så mye på hvem hun er og hvor hun kommer fra. Hun er liten enda så det kan jo forandre seg. Det er viktig for oss foreldre og gi de den informasjonen de søker og støtte de uansett hva de ønsker. Dersom mine barn fortsetter å være så forskjellige i sitt forhold til sitt fødeland så ville jeg reise tilbake med den eldste alene og la den yngste slippe å være med hvis det ikke var interessant for henne.

”Når skal man oppmuntre til å reise til fødelandet? Hvordan vil dere forberede adoptivbarna på denne reisa? Hvor gammelt bør barnet være når det kan legge ut på en slik reise? ”

Dersom vi skulle reise på en vanlig feriereise til fødelandet kunne vi gjerne gjøre det nå i den alderen de er i nå (8-10 år). Hvis vi skulle tilbake til barnehjemmet ev. oppsøke fam. (hvis det hadde vært aktuelt) da ville jeg ønsket at de var fra 16-20 år avhengig av hvor modne de er. Forberedelsene blir å samtale om skuffelser, forventinger, sorg, glede o.s.v. Det vil nok komme naturlig i forb. med forberedelsene foran en slik reise. Dessuten er dette temaer som er diskutert kontinuerlig når man har åpenhet rundt adopsjonen med barna.

”Ville dere latt ungdommen reise alene? Hvordan hadde dere forberedt dem på det? Hva tenker dere adoptivforeldre om unge adopterte” Jeg ville ikke latt mine ungdommer reist alene. Jeg ville gjerne vært med på turen, men om ønskelig (fra deres side) holdt meg litt i bakgrunnen. Jeg tror det vil kunne være tøft å være alene på den andre siden av jorden når man oppsøker sine røtter, så jeg ville gjerne stille meg til disposisjon for å støtte og råde i en sånn situasjon. Det vil nok være godt å følge tryggheten med å ha med seg en man stoler på og har et godt forhold til. Det er sikkert behov for å dele opplevelsene med noen og ha noen å snakke med om det som skjer.

Vil adoptivforeldre føle det som et slags svik hvis adoptivbarna ønsker å finne sine biologiske foreldre? Vil de være redde for at barna skal snu tvert om og at ønske om å være med den biologiske familien være sterkere enn å være med adoptivfamilien? Hva gjør man hvis adoptivungdommen ønsker å bo i fødelandet over lengre tid? Noen tanker om det?

Dersom mine barn hadde ønsket å finne sine foreldre og hadde hatt mulighet til det så ville jeg gledet meg på deres vegne. Det er langt fra noe svik. Barn har man til låns, og man bør støtte sine barn i de valg de tar i en sånn sammenheng. Selvfølgelig ville jeg blitt betenkt og hatt mine kvaler, men det måtte jeg nok lært å takle. Jeg ville ikke likt at de flyttet tilbake til sine foreldre, men var det et valg måtte jeg akseptere det som så mye annet i livet. Hvis de som voksne vil bo i sitt fødeland står de selvfølgelig fritt til å velge det.

Men, aller helst vil jeg selvfølgelig ha barna mine i nærheten av meg sånn at vi kan oppretholde et tett og nært forhold.

Er veldig enig i det du skriver ;-)

[ahg]

«Vil adoptivforeldre føle det osm et slags svik hvis adoptivbarna ønsker å finne sine biologiske foreldre?»

Foreldre er forskjellige, så det finnes vel ikke noe entydig svar på dette. For min egen del synes jeg det er helt naturlig at adoptivbarn kan føle behov for å finne sine biologiske foreldre. Mine to adopterte jenter fra Kina er i en situasjon der det ikke foreligger noe som helst informasjon om biologiske foreldre, så de har dessverre ikke muligheten til å finne sine bioforeldre. Hadde de hatt det, ville jeg imidlertid støttet dem dersom de ønsket å finne bioforeldrene. Det er ikke snakk om noe svik i det hele tatt fra ungdommens side - det er et behov for å finne ut noe om sin egen opprinnelse og identitet.

«Vil de være redde for at barna skal snu tvert om og at ønske om å være med den biologiske familien være sterkere enn å være med adoptivfamilien?»

Jeg tror ikke det finnes noe entydig svar på dette heller. Hvis det er et godt forhold mellom adoptivforeldrene og barnet, er det vel ingen grunn til at adoptivforeldrene skal frykte noe slikt. Det er tross alt adoptivforeldrene barnet har vokst opp sammen med og er knyttet til. Bioforeldrene er helt ukjente, og en eventuell relasjon måtte bygges fra grunnen av. En liten advarsel her: Det er sikkert lett å håpe og drømme om den store gjenforeningen. Erfaring viser imidlertid at en del bioforeldre rett og slett ikke ønsker kontakt, eller at kulturforskjeller, sosiale forhold og ulike oppfatninger kan skape barrierer man ikke er forberedt på. Derfor er det ganske uvisst hvordan en eventuell kontakt vil bli. Mener ikke å «skremme» deg, men det er greit å være forberedt på at realitetene dessverre kan ligge langt fra forhåpningene.

«Hva gjør man hvis adoptivungdommen ønsker å bo i fødelandet over lengre tid? Noen tanker om det?»

Hvis mine døtre skulle ønske å bo i Kina over lengre tid, ville jeg selvfølgelig ikke nekte dem det. Jeg ville savne dem enormt og helt sikkert være full av moderlig bekymring, men jeg ville støtte dem så godt jeg kan. Det er deres valg, og de må få bestemme over sitt eget liv når de blir voksne.

Lykke til med letingen etter dine røtter!

Ut fra hva du skriver, nicolas, får jeg inntrykk av at du er bekymret for at adoptivforeldrene dine skal ta det ille opp om du forteller at du ønsker å finne dine biologiske foreldre, og at du kanskje vil bo i fødelandet ditt i lengre tid. Jeg skjønner i så fall godt din bekymring, og samtidig synes jeg ikke du skal ta så stort ansvar for dine foreldres følelser at du unnlater å snakke med dem om det som er viktig for deg.

Det er klart at det kan føles sårt for adoptivforeldrene dine, og at de kan bli lei seg - kanskje spesielt hvis forholdet mellom dere ikke har vært så bra den siste tiden. Da kan de kanskje bli bekymret for at du ikke er ordentlig glad i dem, at de har feilet som foreldre, og at du vil bort fra dem. MEN - det er DERES tanker og følelser, og det mener jeg at de må ta ansvar for selv. Det er tross alt de som er voksne og du som er ungdom!

Jeg vil ikke at mine barn skal skåne meg følelsesmessig. Jeg vil mye heller at de skal være ærlige med meg, slik at jeg vet hva de tenker og føler, og hvilke behov de har. Hvis jeg får såre følelser av noe de sier, så må jeg ta ansvar for å bearbeide disse følelsene selv. Mine følelser er IKKE mine barns ansvar. Hvis jeg skulle bebreide mine barn for at jeg får følelsesmessige reaksjoner, sier jeg egentlig at det er viktigere for meg å bli forskånet følelsesmessig, enn at de får si hva som er viktig for dem. Dvs mine følelser er viktigere enn det som er viktig for dem. Det blir helt feil for meg! Jeg ønsker å respektere det som er viktig for barna mine. (Nå ble det mye 'viktig' her :-)) Jeg håper at adoptivforeldrene dine også deler denne oppfatningen.

Når det gjelder å reise tilbake til fødelandet for å oppsøke biologiske foreldre: Jeg slutter meg til det som 'Kina er vårt land' skriver. Jeg ville forsøke å hjelpe barna mine så godt jeg kan med å planlegge og ordne alt det praktiske, og jeg ville at vi skulle snakke grundig igjennom forventninger, hva som kan skje, og hva de må være forberedt på. Jeg ville be barna mine vente med å reise til de var 18 år +/-, og jeg ville ikke la dem reise alene - i hvert fall ikke før de var over 20. Uansett om en slik reise skulle gi et gledelig utfall, er det en stor følelsesmessig påkjenning, og jeg vil være der for dem når de trenger en skulder å hvile eller gråte på. Det er stor sjanse for at en slik tur vil bli en blanding av drømmer, håp, forventninger, spenning, frykt, glede, sorg, overraskelser og kanskje betydelige skuffelser. Da er det godt å ha med noen som er en trygg støtte hele veien.

[Lisette]

...fantaserer jeg om at vi skal finne utav det med biologiske foreldre.

Men, det vi neppe la seg gjøre, noengang.

Vi har adoptert fra Kina, og har sparsomt med opplysninger, og slettes ingen opplysning angående de biologiske foreldre.

Vi var nylig i Kina, for å hente lillesøster, - og det er utrolig hvor forskjellige to 'hentereiser' kan være, med tanke på møtet med reresentanter for barnehjemmet, hvordan det hele oppleves, hvordan det er tilrettelagt, både selve overleveringen av barnet og alt det praktiske.

Det ble en spesiell reise for storesøster, og jeg er veldig glad vi hadde anledning å ha henne med.

Neste reise vil være en ferietur, for å se og oppleve, og den beregner vi å ta om 2-3 år. Jentene vil da være rundt 4 og 6 (evnt. 5 og 7).

Du har fine tilbakemeldinger på dine spørsmål, og jeg mener og føler veldig likt som 'Kina er vårt land' og 'ahg' har svart. Derfor går jeg ikke videre inn på spørsmålene dine.

Jeg vil presisere at dersom man har anledning, synes jeg en første reise tilbake til fødelandet bør skje i førskolealder/i de aller første skoleår.

Dersom våre to har et ønske om å bosette seg i Kina, håper jeg de gjør det i forbindelse med studier, særlig hvis de 'ikke kan vente' til de blir eldre. Jeg vet ikke hva jeg ville ha sagt dersom de ønsket å flytte til Kina for flere år. Men, dersom vi som familie får muligheten, kan vi foreldre godt tenke oss å bo i Kina for en periode,

Ja, noe av dette ble litt på siden, men jeg håper du synes det er greit alikevel :0)

Vennlig hilsen

[BMS!]

Vil adoptivforeldre føle det osm et slags svik hvis adoptivbarna ønsker å finne sine biologiske foreldre? Vil de være redde for at barna skal snu tvert om og at ønske om å være med den biologiske familien være sterkere enn å være med adoptivfamilien?

Hva gjør man hvis adoptivungdommen ønsker å bo i fødelandet over lengre tid?

Noen tanker om det?

Vil adoptivforeldre føle det osm et slags svik hvis adoptivbarna ønsker å finne sine biologiske foreldre?

*Det tror og håpe jeg at jeg absolutt ikke vil føle som ett svik. I våre tildelings-papirer sto det bla. at biologiske foreldre håpet på og møte han en gang i fremtiden, og det varmet mitt hjerte veldig. Så da er valget hos min lille gutt når den tid kommer. (først nå, gleder jeg meg til og møte han)

Vil de være redde for at barna skal snu tvert om og at ønske om å være med den biologiske familien være sterkere enn å være med adoptivfamilien?

*Om "de" er oss, som adoptiv foreldre, er svaret nei, for min del. Jeg håper og tror at båndet mellom oss og lille gutt, vil være så sterkt, at det i hans øyne alltid vil være oss som er mamman og pappan. Jeg frykter ikke biologiskmor og -far, men er evig takknemlig ovenfor di, og håper at valget di tok, var det rette for dem.

Hva gjør man hvis adoptivungdommen ønsker å bo i fødelandet over lengre tid? Noen tanker om det?

*Det ville jeg respektert fult ut. Om han vil bo ett par år i Sør-Korea, eller studere i USA, vil jeg selvsagt støttet han i det. Og kommet på besøk, så ofte lommeboka tåler det. Men det forutsetter at han er myndig, eller bor hos "vertskapsfamilie". Jeg slipper ikke min sønn, ut i den store verden helt alene før det.

Håper du finner det du søker.

Vennlig hilsen