SAMLIVSBRUDD ELLER PRØVE/VILLE IGJEN?

[Gjest RETURNERT OG GLAD]

Mange av oss har hatt stor glede av dette forumet i ”dårlige” tider, og mange gode råd blir gitt.

Det hender selvfølgelig også ofte at de som svarer, er objektive og tar hensyn til at bare en av partene fremlegger sin sak.

Vi har vært i gjennom både utroskap, skilsmisse og nytt ekteskap med hverandre. Og det har sikkert flere andre også?

Det er noe med det at i faser hvor ting butter imot, så lytter vi mest til de som gir oss medhold i frustrasjoner og valg, mens de fleste av oss som har kommet veldig veldig lykkelige ut av problemene, har opplevd at det var det motsatte som hjalp og ga styrke.

Nå er det ikke min mening å si at alle skal ”ta” de som klager, men heller et rop og et råd til de som spør om å søke hjelp fremfor støtte.

Og ikke minst vil vi gi trøst til alle de som opplever hva vi andre har vært i gjennom og lykkes med. Det er vi som selv har fått hjelp til å løse floker som er for dårlige til å bidra.

Kan vi ikke prøve å demme opp for alle ”frustrerte” eller ”lykkelige” ”hiv han/henne-på-dør-råd”?

Alle de som ser ting svart/hvitt eller underslår at ”gresset IKKE er grønnere” på andre siden?

Vil noen være med på det? Bli glade av å dele glede? Blir nesten ”religiøst” dette, men religion har ingen rolle i ekte mellommenneskelige relasjoner.

Vi er bare så glade for at det er mulig, og vil ønske andre også lykke til! Mange synes alt blir håpløst, men det er faktisk mulig å bygge kjærlighet, romantikk og lidenskap opp igjen til det vi husker fra de ”gode dager”.

Vi lyktes, og det er fullt mulig å bli kjempeglade og lykkelige også etter en slik prosess. Mange har spurt oss og vi har hatt gleden av å inspirere venner rundt oss. Vårt brudd og tidligere samliv står så totalt i kontrast til hvordan de ser oss nå. Dermed lurer man på hvordan dette har vært mulig, og de ønsker seg det samme selv. Ikke si "forsøke igjen", sier vi. Men "Vi vil". Her er noe av hemmeligheten, det at vi begge sier "jeg vil", og dermed jobber med oss selv i stedet for å forhandle om kompromisser.

Før nikket vi litt sarkastisk fornøyde når vi leste samlivsbøker eller var til rådgivning, vi kjente nemlig igjen vår respektives feil og mangler. For ikke å snakke om alle "venner" som støttet konflikten ved å være enige med oss om den andre.

I stedet endte vi opp med å lytte til de som ikke strøk med hårene. Det er jo de som har mest å gi som tør å si meg sannhet.

Et godt råd er å oppsøke en familieterapeut i stedet for rådgiver. En som får oss til å fokusere på meg selv og som ikke prøver å mekle mellom oss. "ikke fokuser på den reaksjonen hos den andre som du hater/ikke liker. Finn heller ut hva du selv gjorde som framkalte den uønskede reaksjonen." Hvis begge gjør denne jobben alvorlig, vil selv store ting kunne løses som bagateller. Vi er fortsatt nyforelsket etter 1,5 år (giftet oss første gang for 20 år siden), og ungene elsker det! Gleder oss til å høre andre!

[Gjest prust]

Veldig bra innlegg!

Det å ha et godt samliv handler veldig mye om vilje. Vilje til å ville elske, ville prøve og ville tilgi. Også vilje til å gjøre gode ting for partneren, uten nødvendigvis å ha en direkte nytte av det selv.

Tror det er viktig å være bevisst på hvordan kommunikasjonen i forholdet er, og forbedre den FØR det sprekker.

Godt å høre at en kan finne sammen igjen. Jobber sammen med en som var gift i rundt 15 år, skilt i to-tre år, og deretter fant de sammen igjen. Og nå har de det kjempeflott sammen!

[Gjest også returnert]

Veldig bra innlegg!

Det å ha et godt samliv handler veldig mye om vilje. Vilje til å ville elske, ville prøve og ville tilgi. Også vilje til å gjøre gode ting for partneren, uten nødvendigvis å ha en direkte nytte av det selv.

Tror det er viktig å være bevisst på hvordan kommunikasjonen i forholdet er, og forbedre den FØR det sprekker.

Godt å høre at en kan finne sammen igjen. Jobber sammen med en som var gift i rundt 15 år, skilt i to-tre år, og deretter fant de sammen igjen. Og nå har de det kjempeflott sammen!

Takk!

Det er sååå godt å høre de som forstår at dette handler om å ville noe.

La oss fortelle at argumentet om å "vokse fra hverandre!" ikke henger på greip..

Er ikke hele vitsen at vi skal godtaq hverandre som vi er, da?

Og se det spennende i hvordan vi utvikler oss, vise vilje til å ta vare på kjærligheten og hverandre er jo det mest spennende vi kan gjøre.

Alle har vel stort sett vært forelsket i partneren til å begynne med?

Litt trist er det også at vi voksne ikke vil snu trenden våre barn må ta støyten for,

nemlig egoismen som ligger i å "slippe" barne-ansvar når de er borte hos mor eller far.

Vi er fler som vil være med på å snu disse holdningene.

Vår skilsmisse var rein egoisme selv om vi mente noe annet da. Begge forventet at den andre skulle gi mer oppmerksomhet først, ikke sant?

Ingen ville begynne, "skrekk og gru", kan hende bare den andre ville nyte og ikke gi igjen, vettu...

Måtte bare bli skilsmisse det, til barnas fortvilelse.

Nå har vi forstått at hvis vi er ærlige i det vi gir, er vi garantert svar tilbake.

Kjempebra.

[Lillemus]

Takk!

Det er sååå godt å høre de som forstår at dette handler om å ville noe.

La oss fortelle at argumentet om å "vokse fra hverandre!" ikke henger på greip..

Er ikke hele vitsen at vi skal godtaq hverandre som vi er, da?

Og se det spennende i hvordan vi utvikler oss, vise vilje til å ta vare på kjærligheten og hverandre er jo det mest spennende vi kan gjøre.

Alle har vel stort sett vært forelsket i partneren til å begynne med?

Litt trist er det også at vi voksne ikke vil snu trenden våre barn må ta støyten for,

nemlig egoismen som ligger i å "slippe" barne-ansvar når de er borte hos mor eller far.

Vi er fler som vil være med på å snu disse holdningene.

Vår skilsmisse var rein egoisme selv om vi mente noe annet da. Begge forventet at den andre skulle gi mer oppmerksomhet først, ikke sant?

Ingen ville begynne, "skrekk og gru", kan hende bare den andre ville nyte og ikke gi igjen, vettu...

Måtte bare bli skilsmisse det, til barnas fortvilelse.

Nå har vi forstått at hvis vi er ærlige i det vi gir, er vi garantert svar tilbake.

Kjempebra.

Kjempeflott at dere har funnet tilbake til hverandre, men ha litt respekt for oss som faktisk mener at vi har vokst fra hverandre, ikke har mer å gi hverandre og som skilles som venner og setter barna i sentrum i denne prosessen. Vi finnes også!

[Gjest ikke vondt ment da]

Kjempeflott at dere har funnet tilbake til hverandre, men ha litt respekt for oss som faktisk mener at vi har vokst fra hverandre, ikke har mer å gi hverandre og som skilles som venner og setter barna i sentrum i denne prosessen. Vi finnes også!

Unnskyld, det har aldri vært meningen å være uhøflig!

Jeg har full respekt for medsøstre som må ta noen valg.Det gjorde jeg jo selv!

Likevel er det interessant å høre hva man legger i "å vokse fra hverandre".

Og hvordan kan man forklare dette i motsetning til at man for eksempel har sviktet i oppmerksomhet og respons til hverandre som partnere underveis...?

Og spørsmålet er ikke spydig ment, men seriøst.

Min egen erfaring er at når vi "vokste fra hverandre", var dette min store trøst overfor meg selv, venner og familie.

Sannheten var at vi begge, og særlig jeg hadde sviktet når det gjelder oppmerksomhet, støtte og respons overfor partneren.

Vi prøver å forandre den andre og dyrke feila istedet for å både akseptere og elske den andres særegenheter.

Faktisk blir ærlighet og ekthet i all respons oppfattet av den andre. Dermed får man det samme tilbake.

Det heter vel ikke slik, at vær mot andre slik de er mot deg... men vær mot andre slik du vil at de skal være mot deg....

Og så vil ingen av oss være den som er "veik", vel?

Det var dette jeg mente, og hører gjerne din versjon.

[Gjest lykkelig jeg og uten resirkulert 40-åring]

Fatter bare ikke hva som er så galt med å gå hvert til sitt og gå videre i livet? Erfaringer vokser man på uansett, om det nå fører til at man klamrer seg til hverandre igjen eller går fra hverandre. Hvert sitt valg, tro ikke at du er så mye bedre, så mye mer tolerant og *flink* selv om du har fått det til. Vi som ikke ser meningen med å lappe på et dårlig forhold er vel ikke noe dårligere mennesker av den grunn?

Såklart er det kjempefint at dere har trufft et valg dere er lykkelig med, men det har faktisk jeg også, og jeg valgte å gå og ikke se meg tilbake.

Jeg synes det er skremmende at det å holde sammen gjennom tykt og tynt skal opphøyes så til de grader. Mange ulykkelige mennesker som aldri tør å gå, kanskje på grunn av slike som deg som setter glorie på deg selv fordi du har valgt slik som du har.

[favn]

"ikke fokuser på den reaksjonen hos den andre som du hater/ikke liker. Finn heller ut hva du selv gjorde som framkalte den uønskede reaksjonen."

Er dette ramme alvor? Sitat fra en terapeut? Går det an? Verste jeg har sett, helt sant.

Hvis poenget er at 'feilen' med nødvendighet er hos en selv er dette et temmelig grovt spark mot f.eks. kvinner i mishandlingsforhold, men også alle oss andre i sin alminnelighet.

Det er jo nettopp en slik 'forklaring' en psykopat eller en mishandler gir: 'Se hva du har fått meg til å gjøre, det er din skyld at jeg blir sånn og slik! Hvis du hadde vært sånn og slik hadde ikke jeg vært nødt til å banke deg sønder og sammen!'

Ansvarsfraskrivelse og grove projiseringer.

[Gjest 5barnspappa]

"ikke fokuser på den reaksjonen hos den andre som du hater/ikke liker. Finn heller ut hva du selv gjorde som framkalte den uønskede reaksjonen."

Er dette ramme alvor? Sitat fra en terapeut? Går det an? Verste jeg har sett, helt sant.

Hvis poenget er at 'feilen' med nødvendighet er hos en selv er dette et temmelig grovt spark mot f.eks. kvinner i mishandlingsforhold, men også alle oss andre i sin alminnelighet.

Det er jo nettopp en slik 'forklaring' en psykopat eller en mishandler gir: 'Se hva du har fått meg til å gjøre, det er din skyld at jeg blir sånn og slik! Hvis du hadde vært sånn og slik hadde ikke jeg vært nødt til å banke deg sønder og sammen!'

Ansvarsfraskrivelse og grove projiseringer.

Sorry, den blir for generell! Man kan ikke blande fysisk vold inn i en debatt om å vokse fra hverandre eller gi hverandre respons og oppmerksmomhet.

vet du hva, det finnes voksne mennesker som kan skille mellom enkle leveregler og fanatisme.

Sorry, igjen!

[Gjest resirkulert over 40]

Fatter bare ikke hva som er så galt med å gå hvert til sitt og gå videre i livet? Erfaringer vokser man på uansett, om det nå fører til at man klamrer seg til hverandre igjen eller går fra hverandre. Hvert sitt valg, tro ikke at du er så mye bedre, så mye mer tolerant og *flink* selv om du har fått det til. Vi som ikke ser meningen med å lappe på et dårlig forhold er vel ikke noe dårligere mennesker av den grunn?

Såklart er det kjempefint at dere har trufft et valg dere er lykkelig med, men det har faktisk jeg også, og jeg valgte å gå og ikke se meg tilbake.

Jeg synes det er skremmende at det å holde sammen gjennom tykt og tynt skal opphøyes så til de grader. Mange ulykkelige mennesker som aldri tør å gå, kanskje på grunn av slike som deg som setter glorie på deg selv fordi du har valgt slik som du har.

Takk for tilbakemeldingen!

Nettopp, innstillingen til hva dette dreier seg om, kommer til uttrykk i holdningen om å "lappe sammen" fremfor det å ville bygge med kjærlighet for å oppnå lidenskap.

Eller...?

[Gjest 5barnspappa]

"ikke fokuser på den reaksjonen hos den andre som du hater/ikke liker. Finn heller ut hva du selv gjorde som framkalte den uønskede reaksjonen."

Er dette ramme alvor? Sitat fra en terapeut? Går det an? Verste jeg har sett, helt sant.

Hvis poenget er at 'feilen' med nødvendighet er hos en selv er dette et temmelig grovt spark mot f.eks. kvinner i mishandlingsforhold, men også alle oss andre i sin alminnelighet.

Det er jo nettopp en slik 'forklaring' en psykopat eller en mishandler gir: 'Se hva du har fått meg til å gjøre, det er din skyld at jeg blir sånn og slik! Hvis du hadde vært sånn og slik hadde ikke jeg vært nødt til å banke deg sønder og sammen!'

Ansvarsfraskrivelse og grove projiseringer.

Glemte noe...

Jeg skrev faktisk helt bestemt: Hva gjør JEG som fremkaller osv...

IKKE: Se hva du gjorde, slik at JEG gjør så og så...

Liten forskjell?

[favn]

Sorry, den blir for generell! Man kan ikke blande fysisk vold inn i en debatt om å vokse fra hverandre eller gi hverandre respons og oppmerksmomhet.

vet du hva, det finnes voksne mennesker som kan skille mellom enkle leveregler og fanatisme.

Sorry, igjen!

Greit at du er uenig, trenger ikke beklage det.

Men at ens egne ord og handlinger er gale hver gang den andre får reaksjoner man 'hater/ikke liker' (jfr hovedinnlegg), høres helt på trynet ut for meg.

Eks: En person hater/liker ikke at partneren roper, skriker, smeller med dørene når h*n blir sagt imot. Hvem bør regulere atferden sin av disse to?

[favn]

Glemte noe...

Jeg skrev faktisk helt bestemt: Hva gjør JEG som fremkaller osv...

IKKE: Se hva du gjorde, slik at JEG gjør så og så...

Liten forskjell?

Er du både 5barnspappa og RETURNERT OG GLAD?

[Lillemus]

Unnskyld, det har aldri vært meningen å være uhøflig!

Jeg har full respekt for medsøstre som må ta noen valg.Det gjorde jeg jo selv!

Likevel er det interessant å høre hva man legger i "å vokse fra hverandre".

Og hvordan kan man forklare dette i motsetning til at man for eksempel har sviktet i oppmerksomhet og respons til hverandre som partnere underveis...?

Og spørsmålet er ikke spydig ment, men seriøst.

Min egen erfaring er at når vi "vokste fra hverandre", var dette min store trøst overfor meg selv, venner og familie.

Sannheten var at vi begge, og særlig jeg hadde sviktet når det gjelder oppmerksomhet, støtte og respons overfor partneren.

Vi prøver å forandre den andre og dyrke feila istedet for å både akseptere og elske den andres særegenheter.

Faktisk blir ærlighet og ekthet i all respons oppfattet av den andre. Dermed får man det samme tilbake.

Det heter vel ikke slik, at vær mot andre slik de er mot deg... men vær mot andre slik du vil at de skal være mot deg....

Og så vil ingen av oss være den som er "veik", vel?

Det var dette jeg mente, og hører gjerne din versjon.

Joda, vi sviktet nok litt i oppmerksomhet, ros og slikt i forhold til hverandre, men vi var da ganske flinke med det også synes jeg.

Den fella vi gikk i var vel mest at vi for enhver pris ikke skulle gjøre absolutt alt sammen, derfor endte vi med at vi ikke gjorde noe sammen til slutt og hadde ingenting, bortsett fra hus og barn, til felles til slutt.

Og man forandrer seg jo temmelig mye fra man er 16 til man er midt i 30-årene så det er kanskje ikke så rart at det rett og slett tar slutt for en del? Det er jo ikke en situasjon vi ønsker, det at barna skal vokse opp som skillsmissebarn, men det er bedre enn at vi bor i lag og er sure og tverre og stemningen er dårlig i heimen hele tiden.

[Gjest 5barnspappa]

Greit at du er uenig, trenger ikke beklage det.

Men at ens egne ord og handlinger er gale hver gang den andre får reaksjoner man 'hater/ikke liker' (jfr hovedinnlegg), høres helt på trynet ut for meg.

Eks: En person hater/liker ikke at partneren roper, skriker, smeller med dørene når h*n blir sagt imot. Hvem bør regulere atferden sin av disse to?

Vi har vel de samme tankene, tenker jeg :-).

Jeg og min kone skriver sammen, først hun...

Helt enig når det gjelder dette med skriking og adferd.

Hele poenget med våre tanker og holdninger baseres på gjensidighet, og at begge gjør sitt.

Det neste poenget er at vi må slutte med å ønske at den andre skal ta de "gode" initiativene først eller?

Og erfaringen er at om JEG starter, følger den andre opp, dersom vi har samtalt om disse sakene.

Vi husker, og blir tilogmed i stand til å skamme oss over oss selv noen ganger.

Ingen skam å gjøre feil, bare å "vedlikeholde" feila.