Min datter lever ustadig

[Gjest Bekymret mamma48]

Jeg er så bekymret for min datter, og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg tenkte det ville hjelpe å høre hva andre synes. Er det bare jeg som er overspent?

Det begynte godt. Hun har gått ferdig videregående, og har tatt noen fag ved siden av. Nå er hun 24 år gammel, og bor i by. Hun har alltid vært flink med hendene, og har tegnet og malt siden hun var liten, og dette har selvsagt blitt hennes store drøm i verden. Hun vil så gjerne leve av det. Det nytter ikke hva vi enn sier, hun vil og skal leve av det svarer hun bare. For et år siden ble hun ”oppdaget” som det visstnok heter, og en profesjonell som er ganske høyt oppe i det (jeg kan ikke komme innpå det her, men det er et anerkjent "firma") viste stor interesse for hennes arbeid. Vedkommende og min datter har startet et slags samarbeid, som kan ende med en stor utstilling dersom arbeidet hennes blir godkjent, men dette er det selvsagt ingen garanti for. Hittil har det gått bra, men hun får altså ikke endelig beskjed før alt er ferdig, og det kan ta et par år!!

Hun er gift, og hennes mann støtter henne og sier han er sikker på at hun kommer til å klare det, men det er jo ingen garantier, og hva da? Uansett, så lever hun nå på han. Hun jobber ikke. Ja, det vil si hun jobber ikke skikkelig, men bare med malingen. Ikke at det ikke er arbeid, selvfølgelig, men hun får jo ikke betalt for det! Hun nekter å høre på fornluft, og sier at dette er hennes store sjanse og at hun har tid til å utdanne seg senere hvis det skulle gå galt. Når hun maler, så foregår dette om natten. Jeg blir helt oppgitt av det! Hun sitter altså oppe hele natten og maler, og det er det hun gjør! Og slik skal det altså være til alt er ferdig, ja, kanskje to hele år. Hun drikker til og med drinker midt i ukedagene. Jeg tror ikke at hun har alkoholproblemer, det er ikke så ofte og ikke så mye, men hun har blitt oppdratt godt, og jeg har alltid vært påpasselig med at alkohol ikke skal drikkes utenom helgene. Hva synes dere om dette livet hennes egentlig? Går det an å leve slik? Hele familien er bekymret, og vi vet ikke hva vi skal gjøre. Jeg orker nesten ikke å tenke på det. Hvordan skal jeg forholde meg til dette?

[Lora]

Er dette et tulle-innlegg?

Uansett forstår jeg overhodet ikke hva som er problemet.

[favn]

Det er fint at foreldre bryr seg selv om barna har blitt voksne og flyttet hjemmefra.

Men i dette tilfellet høres du ('hele familien') ut til å være mer enn alminnelig overspent. Det framkommer at dere bor på landet, men gudhjelpemeg, det er ikke sodoma og gomorra på gang i byene selv om voksne mennesker velger å satse på estetiske løpebaner, jobber om natta eller sågar tar seg en drink i uka.

Kanskje dette var et tulleinnlegg?

[Gjest Bekymret mamma48]

Det er fint at foreldre bryr seg selv om barna har blitt voksne og flyttet hjemmefra.

Men i dette tilfellet høres du ('hele familien') ut til å være mer enn alminnelig overspent. Det framkommer at dere bor på landet, men gudhjelpemeg, det er ikke sodoma og gomorra på gang i byene selv om voksne mennesker velger å satse på estetiske løpebaner, jobber om natta eller sågar tar seg en drink i uka.

Kanskje dette var et tulleinnlegg?

Jeg har lagt ut innlegget mitt på "foreldre-tenåringer" og "åpent forum" også fordi jeg vil ha tilbakemelding. Jeg skjønner ikke hvorfor dette skulle gi inntrykk av å være et tulleinnlegg. Det er kanskje ikke så mange på min alder her eller folk med barn. Jeg føler at ingen forstår hva jeg prøver å si. Jeg er bekymret for henne, det er det det dreier seg om. En ting er å jobbe nattevakter, men dette er ingen jobb i vanlig forstand. Jeg spør meg om det kan kalles en jobb i det hele tatt? Det gir ingen inntekt, ingen rutine over hverdagen i det hele tatt. Hun lever på sin mann, og hun kommer ikke inn under de rammene eller støtteordningene andre gjør fordi de arbeider. Hun går en usikker fremtid i møte, med ustabil inntekt og arbeidsdager. Jeg blir så fortvilet når jeg ikke får den minste forståelse for min engstelse. Jeg vil bare at hun skal få et godt og trygt liv. Det virker ikke som om noen prøver å sette seg inn i situasjonen eller prøver å se det fra min side. Ser du ikke alle disse negative tingene jeg nevnte da? Og hvordan det vil påvirke livet hennes i feil retning? Jeg kan ikke se noe påsitivt med en slik tilværelse i det hele tatt. Hva skulle det være? Male kan hum jo gjøre når som helst. Etter vanlig arbeidstid for eksempel.

[Gjest Bekymret mamma48]

Er dette et tulle-innlegg?

Uansett forstår jeg overhodet ikke hva som er problemet.

Hvordan kan du unngå å se hva som er problemet? Jeg blir så oppgitt av at jeg ikke møter den minste forståelse her. Det kan da ikke være så vanskelig å se de negative sidene av denne saken? Hun har ingen inntekt, hun lever på sin mann, hun har ingen rutine over hverdagen, hun faller utenfor de støtteordningene andre som jobber har, (for eksempel pensjonsordningen) hun går en usikker fremtid i møte. Hun mister jo alt det som andre bygger livene sine på! Hva skal det bli av henne når hun står der om to år? Og hvis dette skulle lykkes, så vil hun jo miste goder andrehar, som fast inntekt.Nå har hun begynt å gå imot hele familien. Hun forstår ikke at vi vil henne det beste, og jeg klarer ikke å formidle det til henne så hun forstår det. Hva skal jeg gjøre?

[favn]

Jeg har lagt ut innlegget mitt på "foreldre-tenåringer" og "åpent forum" også fordi jeg vil ha tilbakemelding. Jeg skjønner ikke hvorfor dette skulle gi inntrykk av å være et tulleinnlegg. Det er kanskje ikke så mange på min alder her eller folk med barn. Jeg føler at ingen forstår hva jeg prøver å si. Jeg er bekymret for henne, det er det det dreier seg om. En ting er å jobbe nattevakter, men dette er ingen jobb i vanlig forstand. Jeg spør meg om det kan kalles en jobb i det hele tatt? Det gir ingen inntekt, ingen rutine over hverdagen i det hele tatt. Hun lever på sin mann, og hun kommer ikke inn under de rammene eller støtteordningene andre gjør fordi de arbeider. Hun går en usikker fremtid i møte, med ustabil inntekt og arbeidsdager. Jeg blir så fortvilet når jeg ikke får den minste forståelse for min engstelse. Jeg vil bare at hun skal få et godt og trygt liv. Det virker ikke som om noen prøver å sette seg inn i situasjonen eller prøver å se det fra min side. Ser du ikke alle disse negative tingene jeg nevnte da? Og hvordan det vil påvirke livet hennes i feil retning? Jeg kan ikke se noe påsitivt med en slik tilværelse i det hele tatt. Hva skulle det være? Male kan hum jo gjøre når som helst. Etter vanlig arbeidstid for eksempel.

Kjære deg, jeg har barn selv og forstår godt at du vil ditt beste for ditt barn - slik jeg vil for mine.

Men når du uttrykker bekymring for at hun ikke får pensjonspoeng (!), at hun har en døgnrytme utenom A4, at hun ikke kommer til å ha stabil inntekt i en periode, men forsørges av mannen sin (som synes at konas valg er helt ok), at hun tar seg en drink eller to i uka - samtidig som alle hennes valg utelukkende er negativt for deg, assosierer jeg dette med noe svært småborgerlig og kvelende.

Ser og hører du datteren din? Jeg mener, SER og HØRER du henne?

Eller er du mest opptatt av at hun skal få et liv innenfor rammer DU setter pris på, men som for henne antakelig vil være trist og grått.

Jeg ser av innleggene dine at du er bekymret for det du betrakter som en oppløst verden, men jeg forstår virkelig ikke hvorfor. Det er ingenting av det du skriver om datteren din som får meg til å heve et øyebryn over henne. Tvert imot, det er heller din innstilling som får meg til å reagere.

Alle foreldre har vel små og store håp og drømmer for barna sine. Men først og fremst vil vi vel at de skal bli lykkelige, ikke sant?

PS: Hvis nå maleprosjektet viser seg å være et valg hun senere går tilbake på, så hva da? Herregud, jenta er jo bare 24 år og har all verden av tid foran seg. Folk skifter karrierefokus i dag, det er helt vanlig og regnes som positivt.

[Lillemus]

Hvordan kan du unngå å se hva som er problemet? Jeg blir så oppgitt av at jeg ikke møter den minste forståelse her. Det kan da ikke være så vanskelig å se de negative sidene av denne saken? Hun har ingen inntekt, hun lever på sin mann, hun har ingen rutine over hverdagen, hun faller utenfor de støtteordningene andre som jobber har, (for eksempel pensjonsordningen) hun går en usikker fremtid i møte. Hun mister jo alt det som andre bygger livene sine på! Hva skal det bli av henne når hun står der om to år? Og hvis dette skulle lykkes, så vil hun jo miste goder andrehar, som fast inntekt.Nå har hun begynt å gå imot hele familien. Hun forstår ikke at vi vil henne det beste, og jeg klarer ikke å formidle det til henne så hun forstår det. Hva skal jeg gjøre?

Du skal rett og slett la være å legge deg opp i din datters liv. )

Jeg skjønner bekymringene dine, men hun er voksen og må få leve sitt eget liv på sin måte. Hun driver jo ikke med stoff eller noe kriminelt! Innse at hun er tøff, hun tør leve ut sine drømmer for sitt liv og hun er så utrolig heldig at hun har en mann ved sin side som synes det hun gjør er flott! Klarer du ikke se det positive i det?

Gjorde du aldri opprør da du var ung? Var du aldri oppgitt over dine foreldre som syntes du gjorde gale valg? Fortsetter du å mase på datteren din, tjatre ivei om at det hun gjør er feil og at hun ikke har noen skikkelig jobb så er du i alle fall garantert at hun ikke vil ha noe med deg å gjøre etterhvert!

[Gjest Bekymret mamma48]

Kjære deg, jeg har barn selv og forstår godt at du vil ditt beste for ditt barn - slik jeg vil for mine.

Men når du uttrykker bekymring for at hun ikke får pensjonspoeng (!), at hun har en døgnrytme utenom A4, at hun ikke kommer til å ha stabil inntekt i en periode, men forsørges av mannen sin (som synes at konas valg er helt ok), at hun tar seg en drink eller to i uka - samtidig som alle hennes valg utelukkende er negativt for deg, assosierer jeg dette med noe svært småborgerlig og kvelende.

Ser og hører du datteren din? Jeg mener, SER og HØRER du henne?

Eller er du mest opptatt av at hun skal få et liv innenfor rammer DU setter pris på, men som for henne antakelig vil være trist og grått.

Jeg ser av innleggene dine at du er bekymret for det du betrakter som en oppløst verden, men jeg forstår virkelig ikke hvorfor. Det er ingenting av det du skriver om datteren din som får meg til å heve et øyebryn over henne. Tvert imot, det er heller din innstilling som får meg til å reagere.

Alle foreldre har vel små og store håp og drømmer for barna sine. Men først og fremst vil vi vel at de skal bli lykkelige, ikke sant?

PS: Hvis nå maleprosjektet viser seg å være et valg hun senere går tilbake på, så hva da? Herregud, jenta er jo bare 24 år og har all verden av tid foran seg. Folk skifter karrierefokus i dag, det er helt vanlig og regnes som positivt.

Men dette er ikke karriere i den forstand som vanligvis ligger i ordet. Tenk hvis hun skal på jobbintervju senere, hva skal hun si at hun har brukt årene på da? Ingen referanser, ingen arbeidserfaring å vise til. Skal hun si at hun har sittet oppe om natten og drukket drinker og malt? Hvem vil ta noe slikt seriøst da? Det er heller ikke bare pensjonspoengene, som jeg innrømmer at det kanskje er litt tildig å tenke på, men forsikringer, feriepenger, støtteordninger av alle slag!

Jeg synes slett ikke at alle hennes valg er nagative, som du sier. Hun har gode karakterer, og har alltid vært fornuftig. Det er bare enda en grunn til at jeg ikke kan forstå hva det er hun driver med nå. Kaste bort flere år på denne måten. Ja, jeg er redd det ikke kommer til å fungere, jeg innrømmer det. Jeg tror ikke det vil la seg gjøre! Hvor mange er det som lever av dette i dag? Så å si ingen!

Det er mulig hun ville finne et vanlig liv "frått og trist" som du sier, men slik er det faktisk for alle oss andre. Vi må tjene penger for å leve, og det er den harde realitet.

Det er JEG som får deg til å reagere? Det har jeg vanskelig for å forstå. Jeg har jobbet rutinert i alle år, og levd et liv som jeg tror de fleste ville anerkjenne. Akkurat nå går jeg faktisk på sykemelding fordi dette har tatt så på meg. Jeg er sliten og deprimert på grunn av dette, og redd for hennes fremtid. Så der ser du hvor hardt jeg tar det innover meg.

[Lillemus]

Men dette er ikke karriere i den forstand som vanligvis ligger i ordet. Tenk hvis hun skal på jobbintervju senere, hva skal hun si at hun har brukt årene på da? Ingen referanser, ingen arbeidserfaring å vise til. Skal hun si at hun har sittet oppe om natten og drukket drinker og malt? Hvem vil ta noe slikt seriøst da? Det er heller ikke bare pensjonspoengene, som jeg innrømmer at det kanskje er litt tildig å tenke på, men forsikringer, feriepenger, støtteordninger av alle slag!

Jeg synes slett ikke at alle hennes valg er nagative, som du sier. Hun har gode karakterer, og har alltid vært fornuftig. Det er bare enda en grunn til at jeg ikke kan forstå hva det er hun driver med nå. Kaste bort flere år på denne måten. Ja, jeg er redd det ikke kommer til å fungere, jeg innrømmer det. Jeg tror ikke det vil la seg gjøre! Hvor mange er det som lever av dette i dag? Så å si ingen!

Det er mulig hun ville finne et vanlig liv "frått og trist" som du sier, men slik er det faktisk for alle oss andre. Vi må tjene penger for å leve, og det er den harde realitet.

Det er JEG som får deg til å reagere? Det har jeg vanskelig for å forstå. Jeg har jobbet rutinert i alle år, og levd et liv som jeg tror de fleste ville anerkjenne. Akkurat nå går jeg faktisk på sykemelding fordi dette har tatt så på meg. Jeg er sliten og deprimert på grunn av dette, og redd for hennes fremtid. Så der ser du hvor hardt jeg tar det innover meg.

Kanskje du skulle høre litt på Bjørn Eidsvågs "Eg ser"... Du kan ikke leve din datters liv, hun skal ikke leve ditt, men dere kan vel leve sammen selv om dere ikke lever det likedan?

[Gjest Bekymret mamma48]

Kanskje du skulle høre litt på Bjørn Eidsvågs "Eg ser"... Du kan ikke leve din datters liv, hun skal ikke leve ditt, men dere kan vel leve sammen selv om dere ikke lever det likedan?

Jeg vil henne bare det beste. Forstår du ikke det? Det hender hun ikke går ut på flere dager fordi hun bare tenker på denne malingen og sover hele dagen. Hva synes du om det? Det er ikke bra for henne.

[willow]

Du skal rett og slett la være å legge deg opp i din datters liv. )

Jeg skjønner bekymringene dine, men hun er voksen og må få leve sitt eget liv på sin måte. Hun driver jo ikke med stoff eller noe kriminelt! Innse at hun er tøff, hun tør leve ut sine drømmer for sitt liv og hun er så utrolig heldig at hun har en mann ved sin side som synes det hun gjør er flott! Klarer du ikke se det positive i det?

Gjorde du aldri opprør da du var ung? Var du aldri oppgitt over dine foreldre som syntes du gjorde gale valg? Fortsetter du å mase på datteren din, tjatre ivei om at det hun gjør er feil og at hun ikke har noen skikkelig jobb så er du i alle fall garantert at hun ikke vil ha noe med deg å gjøre etterhvert!

datteren din har valgt kunst som levevei. denne fører naturligvis masse bekymringer med seg, blant annet alle de du nevner. men du bør kunne være stolt av henne fordi: hun våger å tro på seg selv, nok til å gå inn i dette prosjektet. det er mange som jobber trygt og tar inn poeng her og der i systemet, som fortrenger sine kunstneriske talenter. de blir borte fordi de må jobbe så mye og blir stresset i den vanlige hverdagen. jeg hadde blitt veldig glad om jeg kunne jobbet med et prosjekt på denne måten, selv om det ikke er helt sikkert det går bra. jeg håper du og familien rundt henne kan puste litt ut, og heller støtte henne samme hva. det er fullt mulig at datteren din også tenker på de bekymringene dere har, og at hun har dem selv. hun har bare valgt å jobbe seg forbi dem, å stole mer på seg selv. å satse. jeg synes dere skal være glad for det. så hva om hun arbeider om natten og drikker litt. det er ikke helt uvanlig. kanskje i deres kretser, elelr i det som er mer allment kjent. jeg tror dere kan ta det med ro. bare vær der , og aksepter at hun ønsker dette. vær glad for at hun tør å satse på noe hun kan, at hun har en mann som tar vare på henne og forstår henne. og en familie som holder et ekstra øye på henne, og passer litt på.bare ta det litt med ro

[huufsa]

Jeg vil si: Gratulerer, du har oppdratten datter som har blitt selvstendig, og som tør å gå egne veier uten å bli påvirket av andre, verken masete mødre eller øvrig familie.

Vær stolt av datter'n din! Hun er tøff som satser på det 'hun' liker å gjøre!

En drink midt i uka er ikke farlig. Hun er rett og slett utradisjonell, og det er ikke negtivt syns jeg.

[Gjest Bekymret mamma48]

Jeg vil si: Gratulerer, du har oppdratten datter som har blitt selvstendig, og som tør å gå egne veier uten å bli påvirket av andre, verken masete mødre eller øvrig familie.

Vær stolt av datter'n din! Hun er tøff som satser på det 'hun' liker å gjøre!

En drink midt i uka er ikke farlig. Hun er rett og slett utradisjonell, og det er ikke negtivt syns jeg.

Dette tror du ikke på selv en gang!

[favn]

Men dette er ikke karriere i den forstand som vanligvis ligger i ordet. Tenk hvis hun skal på jobbintervju senere, hva skal hun si at hun har brukt årene på da? Ingen referanser, ingen arbeidserfaring å vise til. Skal hun si at hun har sittet oppe om natten og drukket drinker og malt? Hvem vil ta noe slikt seriøst da? Det er heller ikke bare pensjonspoengene, som jeg innrømmer at det kanskje er litt tildig å tenke på, men forsikringer, feriepenger, støtteordninger av alle slag!

Jeg synes slett ikke at alle hennes valg er nagative, som du sier. Hun har gode karakterer, og har alltid vært fornuftig. Det er bare enda en grunn til at jeg ikke kan forstå hva det er hun driver med nå. Kaste bort flere år på denne måten. Ja, jeg er redd det ikke kommer til å fungere, jeg innrømmer det. Jeg tror ikke det vil la seg gjøre! Hvor mange er det som lever av dette i dag? Så å si ingen!

Det er mulig hun ville finne et vanlig liv "frått og trist" som du sier, men slik er det faktisk for alle oss andre. Vi må tjene penger for å leve, og det er den harde realitet.

Det er JEG som får deg til å reagere? Det har jeg vanskelig for å forstå. Jeg har jobbet rutinert i alle år, og levd et liv som jeg tror de fleste ville anerkjenne. Akkurat nå går jeg faktisk på sykemelding fordi dette har tatt så på meg. Jeg er sliten og deprimert på grunn av dette, og redd for hennes fremtid. Så der ser du hvor hardt jeg tar det innover meg.

'Tenk hvis hun skal på jobbintervju senere, hva skal hun si at hun har brukt årene på da? Ingen referanser, ingen arbeidserfaring å vise til.'

En arbeidsgiver av interesse, vil selvsagt verdsette og være interessert i et menneske som med liv og lyst har fulgt opp sine kreative evner og gjort dette til et (mer eller mindre ulønnet) arbeide. Og hvorfor tror du ikke hun får referanser? Merkelig.

'Skal hun si at hun har sittet oppe om natten og drukket drinker og malt?'

Jeg tror deg faktisk ikke når du sier flere steder at datteren 'driver rundt på nettene, maler og drikker'. Hvorfor i all verden skulle mannen hennes synest at det er greit og endog forsørge henne friksjonsløst?

'Kaste bort flere år på denne måten.'

Dette er fælt sagt av deg. Hvis mine foreldre hadde sagt noe sånt til meg da jeg var 24, hadde jeg hatt minst mulig med dem å gjøre.

'Det er mulig hun ville finne et vanlig liv "frått og trist" som du sier, men slik er det faktisk for alle oss andre.'

Du ville blitt forbauset hvis du kom deg ut av bygda og kikket litt på verden. Her er gullklokkeidealet forlengst dødt og begravet.

Det er trist at du er deprimert og syk, men det kan ikke din selvstendige datter klandres for. Du gjør deg selv syk.

[huufsa]

Dette tror du ikke på selv en gang!

Jo, faktisk 100%!

Det er trist å lese om deg og dine bekymringer.

Jeg syns synd på deg, som ikke klarer å glede deg over din datters valg.

Jeg syns også synd på din datter som må slite med din misnøye over henne.

Du viser henne ikke respekt!

Ikke rart om hun trekker seg unna. Fortsett maset og misnøyen din, du.

Datteren din har vist at hun er selvstendig, så hun kommer til slutt ikke til å finne seg i nykkene dine.

[Craven]

datteren din har valgt kunst som levevei. denne fører naturligvis masse bekymringer med seg, blant annet alle de du nevner. men du bør kunne være stolt av henne fordi: hun våger å tro på seg selv, nok til å gå inn i dette prosjektet. det er mange som jobber trygt og tar inn poeng her og der i systemet, som fortrenger sine kunstneriske talenter. de blir borte fordi de må jobbe så mye og blir stresset i den vanlige hverdagen. jeg hadde blitt veldig glad om jeg kunne jobbet med et prosjekt på denne måten, selv om det ikke er helt sikkert det går bra. jeg håper du og familien rundt henne kan puste litt ut, og heller støtte henne samme hva. det er fullt mulig at datteren din også tenker på de bekymringene dere har, og at hun har dem selv. hun har bare valgt å jobbe seg forbi dem, å stole mer på seg selv. å satse. jeg synes dere skal være glad for det. så hva om hun arbeider om natten og drikker litt. det er ikke helt uvanlig. kanskje i deres kretser, elelr i det som er mer allment kjent. jeg tror dere kan ta det med ro. bare vær der , og aksepter at hun ønsker dette. vær glad for at hun tør å satse på noe hun kan, at hun har en mann som tar vare på henne og forstår henne. og en familie som holder et ekstra øye på henne, og passer litt på.bare ta det litt med ro

Min far var på samme måte overfor min søster som også har valgt å bli kunstner og leve av det. Det vil si, han var negativ til yrket som sådan, ikke til hvorvidt hun vil klare å leve av det.

Hun er sterk og avviser alt det. Og med tiden har hun bevist at hun har maktet å leve av det. Ikke blitt rik, men har det fint.

Du burde høre på hva de andre her skriver. Stol på din datter, hun har vilje og evner mange av oss kan misunne henne.

Tør jeg tippe hun er mektig lei av din bekymring?

Forresten tar jeg ofte en drink en kveld i uka. Det er godt og avslappende - og tas totalt uten dårlig samvittighet. Jeg er verken dranker eller fyllik, men livsnyter. Slik burde du se din datter.

[Lillemus]

Jeg vil henne bare det beste. Forstår du ikke det? Det hender hun ikke går ut på flere dager fordi hun bare tenker på denne malingen og sover hele dagen. Hva synes du om det? Det er ikke bra for henne.

Hvordan er det ikke bra for henne? Kanskje hun er av en slik natur at hun hadde tørnet helt om hun skulle sittet på kontor eller noe annet fra 8-16 hver dag?

Synes det høres ut som hun har det helt fint jeg, bortsett fra en familie som maser på henne og vil forandre henne.

[Lillemus]

Dette tror du ikke på selv en gang!

Etter å ha lest svarene du har fått og gitt tilbake både her og på åpent forum så vil jeg si at du kanskje bør søke profesjonell hjelp i form av en psykolog eller psykiater. Det er du som har problemer, ikke datteren din.

Er helt enig med Hufsa og jeg det ser det ut til at de andre er også. Så langt jeg kan se har du ikke fått ett eneste svar som er enig med deg. Kanskje noe å ta til ettertanke?

[Gjest Rusle]

Jeg nekter å tro at innleggene fra deg er alvorlig ment. Skulle jeg ta feil, så er det du og resten av slekta som har et problem og ikke datteren din.

[Gemini]

Jeg nekter å tro at innleggene fra deg er alvorlig ment. Skulle jeg ta feil, så er det du og resten av slekta som har et problem og ikke datteren din.

Se innlegg signert Malerinnen.

Jeg begynner å tro at det faktisk er slik at det er datteren som har skrevet det hele.