Gå til innhold

Tanker på en fredag


Anbefalte innlegg

Gjest Tankerpåenfredag

Det skrives en del her om dette ønsket om kanskje en gang å finne biologisk opphav, og som et minimum reise tilbake til fødelandet.

Det har vært en del framme i media at det slett ikke er noe sterke ønsker fra de aller fleste adopterte barna om å oppsøke sine røtter, bl.a. Geir Follevågs bok.

De er jo vokst opp i Norge og kulturtilhørighet ligger ikke i genene, man blir preget av den kulturen der man vokser opp.

Jeg har møtt en bestemor med to utenlandsadopterte voksne barn, som nå hadde egne barn. Hennes barn hadde ingen interesse av sitt fødeland og sitt biologiske opphav.

Alle sosiale arrangementer i regi av adoptivforeningen var helt uinteresant for hennes nå voksne barn, de er norske i sjel og sinn sa hun...

hun ga meg noen nye tanker denne bestemoren....Barna våre blir jo norske, de har jo oss som foreldre, vi må jo ikke "presse" på dem noe annet om de ikke vil?

Flere som har tanker omkring dette?

Lenke til kommentar
https://forum.doktoronline.no/topic/135511-tanker-p%C3%A5-en-fredag/
Del på andre sider

Fortsetter under...

Det er jo vanskelig å vite hva et adoptivbarn vil når det er lite.

Selv syns jeg balansegangen er vanskelig - balansegangen mellom:

- å delta på adopsjonsarrangementer og på en måte "dyrke" at ungene er spesielle og skiller seg ut fra mengden av biologiske, norskfødte barn. Samtidig har vi noen av våre beste venner i nettopp dette miljøet.

- å delta på et hvilket som helst annet arrangement som er myntet på barn/familie.

Inntil videre er det vi voksne som legger føringen. Vi har bare vært foreldre til LilleLan i 1,5 år. Vi deltar på 2 faste arrangementer pr. år i regi av adopsjonsforeningen ... og det syns vi holder. Dessuten har vi omgangsvenner med adoptivbarn - der begrenser vi ikke kontakten, men vi syns det er vel så viktig å ha venner med egenfødte barn.

Det jeg er helt sikker på er at vi ikke vil fortsette med adopsjonsforeningsaktiviteter den dagen LilleLan gir uttrykk for at hun syns det er tull/unødvendig.

I dag føler at det å delta på arrangementer for adopterte tjener to formål:

- at vi voknse kan knytte kontakter med familier med samme livssituasjon som oss. Disse kan bli viktige støttespillere i årene framover.

- at LilleLan skal knytte noen kontakter som kan bli verdifulle for henne, når hun skal møte verden utenfor sitt trygge hejm og nærmiljø ... og gjennom faser i livet hvor eksistensielle spørsmål kanskje melder seg.

Følte det litt på samme måte da vi var i Kina og kjøpte noen kinesiske kjoler til henne. Største størrelsen vi kjøpte var str. 3-4 år. Føler at jeg ikke vil tvinge henne til å gå i kinesiske klær, hvis hun ikke ønsker det selv når hun blir større. Nå derimot er det stas - og mamma har likens kjole!! Hvis hun skulle ønske seg kineskiske klær etterhvert som hun vokser opp, så få vi alltids tak i det.

Vi har jo et brennende ønske om at hun skal være stolt av Kina - og av den hun er og det hun er!!

Dette var noen tanker fra meg!

God Helg!

hilsen

Det er jo vanskelig å vite hva et adoptivbarn vil når det er lite.

Selv syns jeg balansegangen er vanskelig - balansegangen mellom:

- å delta på adopsjonsarrangementer og på en måte "dyrke" at ungene er spesielle og skiller seg ut fra mengden av biologiske, norskfødte barn. Samtidig har vi noen av våre beste venner i nettopp dette miljøet.

- å delta på et hvilket som helst annet arrangement som er myntet på barn/familie.

Inntil videre er det vi voksne som legger føringen. Vi har bare vært foreldre til LilleLan i 1,5 år. Vi deltar på 2 faste arrangementer pr. år i regi av adopsjonsforeningen ... og det syns vi holder. Dessuten har vi omgangsvenner med adoptivbarn - der begrenser vi ikke kontakten, men vi syns det er vel så viktig å ha venner med egenfødte barn.

Det jeg er helt sikker på er at vi ikke vil fortsette med adopsjonsforeningsaktiviteter den dagen LilleLan gir uttrykk for at hun syns det er tull/unødvendig.

I dag føler at det å delta på arrangementer for adopterte tjener to formål:

- at vi voknse kan knytte kontakter med familier med samme livssituasjon som oss. Disse kan bli viktige støttespillere i årene framover.

- at LilleLan skal knytte noen kontakter som kan bli verdifulle for henne, når hun skal møte verden utenfor sitt trygge hejm og nærmiljø ... og gjennom faser i livet hvor eksistensielle spørsmål kanskje melder seg.

Følte det litt på samme måte da vi var i Kina og kjøpte noen kinesiske kjoler til henne. Største størrelsen vi kjøpte var str. 3-4 år. Føler at jeg ikke vil tvinge henne til å gå i kinesiske klær, hvis hun ikke ønsker det selv når hun blir større. Nå derimot er det stas - og mamma har likens kjole!! Hvis hun skulle ønske seg kineskiske klær etterhvert som hun vokser opp, så få vi alltids tak i det.

Vi har jo et brennende ønske om at hun skal være stolt av Kina - og av den hun er og det hun er!!

Dette var noen tanker fra meg!

God Helg!

hilsen

Du skriver en del av de samme tankene som jeg har. Jeg har en gutt som snart er 6 år og han er midt i fablealderen. Han er opptatt av hva de spiser i Korea, han vil lese koreanske bøker (på engelsk) han vil gå med Hanbook til fest. For ham er Korea et stort eventyr som han vil vite mest mulig om. Han virker ikke spesilet opptatt av at han han en bioloigisk mor i Korea men nevner det av og til.

Vi deltar også på arrangementer i regi av adopsjonsforeningen og vi har vennepar med barn fra Korea. Både vi som foreldre og gutten vår synes det er koselig. For oss er det viktig å bygge nettverk til gutten blir større og begyner å forstå mer av det å se litt annerledes ut enn kompisene sine. Personlig mener jeg det er viktig å få igang ungdomsgrupper i foreningene der ma kan treffe andre som kanskje lurer på de samme tingene og går med de samme tankene.

Kinajentene våre er nå 4,6 og 9 år gamle, og vi deltar ikke lenger på sosiale sammenkomster om adopsjon. Vi var aktive i noen år etter at vi ble foreldre for første gang, men etter hvert dabbet det mer og mer av. Jeg synes det var hyggelige sammenkomster, særlig for oss foreldre som traff likesinnede som var like opptatt av hentereiser og ventetider som oss selv. Men for en svært aktiv 3-barnsfamilie må noe nedpriorieteres dersom hjulene skal gå rundt. Og siden ungene var lunkne til disse sammenkomstene, og etter hvert begynte å si at de heller ville være sammen med ”de orntlige vennene sine”, valgte vi dette bort.

Jeg kjenner at jeg den siste tiden har fjernet meg mer og mer fra tema ”adopsjon”. For meg har adopsjon vært den måten jeg har FÅTT ungene mine på, og jeg føler pr i dag at det ikke har noe særlig å gjøre med den måten vi lever livet vårt. Selvfølgelig setter jeg pris på tips og råd fra andre her inne på DOL, og jeg kjenner at ventetider og hentereiser fremdeles treffer noe i meg. Men dette angår bare en veldig liten del av livet i vår familie. Vi er mer opptatt av skolenedleggelser, fotballtreninger, krangler i venninneflokken og nye kjærester, som de fleste andre småbarnsfamilier.

Jeg har lenge prøvd å melde oss inn i adopsjonsforeningen vår igjen, etter at vi ble strøket som medlemmer av en eller annen grunn. Slike ting skal ikke være lett, og etter en stund begynte jeg å spørre meg selv hvorfor i alle dager jeg EGENTLIG skal være medlem i den organisasjonen. Dette føltes som syndige tanker mot dem som hadde hjulpet meg til å få det kjæreste jeg har.. Men fødende tegner jo ikke noe livsvarig medlemskap på klinikken der de føder? Hvorfor blir det da forventet at vi skal ha et forhold til våre fødselshjelpere resten av livet? Er det nødvendigvis sånn at de som står for adopsjonsformidlingen også må mene så mye om resten av oppdragelsen av våre adopterte barn? Jeg synes jo ofte at den foreningen vi var medlem av er lite nytenkende og nokså dogmatisk i sine meninger. Jeg finner mye mer spennende debatter her inne på DOL, eller i andre media. Jeg har valgt å ikke gjøre mer for å fornye medlemskapet vårt, og hører gjerne deres meninger om dette. Hvorfor skal en videreføre medlemskapet i adopsjonforeningene etter at en har fått barna i hus??

Hilsen en kjetterisk

Gjest ny tråd?

Kinajentene våre er nå 4,6 og 9 år gamle, og vi deltar ikke lenger på sosiale sammenkomster om adopsjon. Vi var aktive i noen år etter at vi ble foreldre for første gang, men etter hvert dabbet det mer og mer av. Jeg synes det var hyggelige sammenkomster, særlig for oss foreldre som traff likesinnede som var like opptatt av hentereiser og ventetider som oss selv. Men for en svært aktiv 3-barnsfamilie må noe nedpriorieteres dersom hjulene skal gå rundt. Og siden ungene var lunkne til disse sammenkomstene, og etter hvert begynte å si at de heller ville være sammen med ”de orntlige vennene sine”, valgte vi dette bort.

Jeg kjenner at jeg den siste tiden har fjernet meg mer og mer fra tema ”adopsjon”. For meg har adopsjon vært den måten jeg har FÅTT ungene mine på, og jeg føler pr i dag at det ikke har noe særlig å gjøre med den måten vi lever livet vårt. Selvfølgelig setter jeg pris på tips og råd fra andre her inne på DOL, og jeg kjenner at ventetider og hentereiser fremdeles treffer noe i meg. Men dette angår bare en veldig liten del av livet i vår familie. Vi er mer opptatt av skolenedleggelser, fotballtreninger, krangler i venninneflokken og nye kjærester, som de fleste andre småbarnsfamilier.

Jeg har lenge prøvd å melde oss inn i adopsjonsforeningen vår igjen, etter at vi ble strøket som medlemmer av en eller annen grunn. Slike ting skal ikke være lett, og etter en stund begynte jeg å spørre meg selv hvorfor i alle dager jeg EGENTLIG skal være medlem i den organisasjonen. Dette føltes som syndige tanker mot dem som hadde hjulpet meg til å få det kjæreste jeg har.. Men fødende tegner jo ikke noe livsvarig medlemskap på klinikken der de føder? Hvorfor blir det da forventet at vi skal ha et forhold til våre fødselshjelpere resten av livet? Er det nødvendigvis sånn at de som står for adopsjonsformidlingen også må mene så mye om resten av oppdragelsen av våre adopterte barn? Jeg synes jo ofte at den foreningen vi var medlem av er lite nytenkende og nokså dogmatisk i sine meninger. Jeg finner mye mer spennende debatter her inne på DOL, eller i andre media. Jeg har valgt å ikke gjøre mer for å fornye medlemskapet vårt, og hører gjerne deres meninger om dette. Hvorfor skal en videreføre medlemskapet i adopsjonforeningene etter at en har fått barna i hus??

Hilsen en kjetterisk

meimei, kan ikke du starte en egen tråd om dette med medlemssap i foreningen etter at adopsjonen er fullført? Jeg synes du har endel fornuftig å si som burde ha stått i et hovedinnlegg som flere leser.

Jeg oppdrar min jente på fire år og født i Kina til å være stolt av landet og kulturen hvor hun bodde de første månedene av sitt liv, og hvor hennes biologiske forfedre kommer fra. Vi snakker om kinamor og kinafar noen ganger, men ikke ofte. Vi har så vidt vi vet ingen mulighet til å finne hennes biologiske opphav, og konsentrerer oss om landet. Hun viser selv litt interresse, men ikke mer enn for andre land vi har tilknytning til på en eller annen måte, og det synes vi er naturlig og greit.

Jeg kan godt forstå at barn som er oppvokst i Norge ikke nødvendigvis lengter etter, et for dem ukjent land, selv om de ble født der. Fødelandet er dog en del av deres historie som jeg tror det er best om barna får et naturlig og udramatisk forhold til helt fra de er små.

Mange velger å reise tilbake til fødelandet med sine adoptivbarn når de kommer i begynnelsen av puberteten. Det tror jeg er for sent, eller for tidlig. Det er en tid da alle opplever at identiteten forandrer seg, man er i mellomfasen mellom barn og voksen og har ikke landet helt på hvem man har vært og hvem man skal bli. Frustrasjon vokser når ungdommen i tillegg skal forholde seg til at man "hører hjemme" i to kulturer.

Vår datter er fire år nå og vi håper på å reise som turister til Asia og der i blant Kina, i løpet av et års tid. Vi håper på å ta mange små besøk til Kina opp gjennom årene og bli litt mer kjent for hver gang. Dette er ikke for å påtvinge henne samhørighet med Kina eller fremheve at hun er adoptert derfra, men gi henne et naturlig forhold til et land som hun har litt mer tilhørighet med enn andre land utenom Norge. Vi ønsker at Asia/Kina skal være et naturlig element i vår families mangfoldige liv.

Vi holder moderat tilknytning til adopsjonsmiljøet og har jevnlig kontakt med andre adopsjonsfamilier. Vår datter leker godt med "kusinene" som kommer fra Kina og synes det er artig at de kommer fra samme sted som henne selv. Men hun leker med dem fordi de er blitt gode venner, ikke fordi de er av kinesisk opprinnelse, og det samme gjelder oss foreldrepar

Annonse

Jeg oppdrar min jente på fire år og født i Kina til å være stolt av landet og kulturen hvor hun bodde de første månedene av sitt liv, og hvor hennes biologiske forfedre kommer fra. Vi snakker om kinamor og kinafar noen ganger, men ikke ofte. Vi har så vidt vi vet ingen mulighet til å finne hennes biologiske opphav, og konsentrerer oss om landet. Hun viser selv litt interresse, men ikke mer enn for andre land vi har tilknytning til på en eller annen måte, og det synes vi er naturlig og greit.

Jeg kan godt forstå at barn som er oppvokst i Norge ikke nødvendigvis lengter etter, et for dem ukjent land, selv om de ble født der. Fødelandet er dog en del av deres historie som jeg tror det er best om barna får et naturlig og udramatisk forhold til helt fra de er små.

Mange velger å reise tilbake til fødelandet med sine adoptivbarn når de kommer i begynnelsen av puberteten. Det tror jeg er for sent, eller for tidlig. Det er en tid da alle opplever at identiteten forandrer seg, man er i mellomfasen mellom barn og voksen og har ikke landet helt på hvem man har vært og hvem man skal bli. Frustrasjon vokser når ungdommen i tillegg skal forholde seg til at man "hører hjemme" i to kulturer.

Vår datter er fire år nå og vi håper på å reise som turister til Asia og der i blant Kina, i løpet av et års tid. Vi håper på å ta mange små besøk til Kina opp gjennom årene og bli litt mer kjent for hver gang. Dette er ikke for å påtvinge henne samhørighet med Kina eller fremheve at hun er adoptert derfra, men gi henne et naturlig forhold til et land som hun har litt mer tilhørighet med enn andre land utenom Norge. Vi ønsker at Asia/Kina skal være et naturlig element i vår families mangfoldige liv.

Vi holder moderat tilknytning til adopsjonsmiljøet og har jevnlig kontakt med andre adopsjonsfamilier. Vår datter leker godt med "kusinene" som kommer fra Kina og synes det er artig at de kommer fra samme sted som henne selv. Men hun leker med dem fordi de er blitt gode venner, ikke fordi de er av kinesisk opprinnelse, og det samme gjelder oss foreldrepar

Akkurat som jeg selv ville ha segt det :0)

Stor klem fra 'tante' til din skjønne datter,

og mamma til én av kusinene :0)

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...