Voksne, hjemmeboende ensomme barn

[Gjest Blødende morshjerte]

Noen som har erfaring med slike? Som foreldre da mener jeg.

Jeg blir jo så deppa selv av å se han sitte der kveld etter kveld, hverdag som helg, og bare glane inn i en PC, på sitt lille guttrom.

Det er skolen og så hjem. Skolen, hjem. I en evig runddans.

Er det MULIG å være fornøyd med et slikt liv da?

Han har hatt problemer sosialt siden barnehagen. Får liksom ikke varige forbindelser til kamerater. Han takler ikke sosiale spilleregler ser det ut til. Så det ser ut til at de 'glemmer' at han er til, siden han er så inaktiv selv. Men tror ellers han er godt likt. Er en kjekk og hyggelig kar, men i våre dager skal en jo i tillegg være supersosial og kul, og slik er han IKKE.

Han har også alltid vært slik at han svarer 'jeg vet ikke' til nesten alt han blir spurt om av personlige ting. Skulle vi kjøpe sko, og jeg spurte om skoen klemte, så 'visste' han ikke. Spurte jeg om han ikke hadde lyst på en kinotur, så 'visste' han ikke. Og til og med nå når han er voksen, 'vet' han ikke hva han har lyst på til middag, 'vet' ikke om han gleder eller gruer seg til noe osv.

Noen ganger tenker jeg at jeg får 'hive' han ut av barndomshjemmet, men hanb lir jo da enda mer ensom når han ikke engang har oss.

Han er intelligent (skoleintelligent), er glad i barn og dyr, og liker ikke masse ståk og styr. Er en betrakter, ikke en deltager.

Da han var liten kunne jeg jo hjelpe litt i kraft av at vi mamma'ene ordnet og trikset, men dentiden er jo forbi. Og han har tydeligvis ikke lært noen sosiale 'triks' av noe vi eller andre har sagt eller gjort, eller som han selv har erfart.

De ytterst få gangene han er sammen med noen mellom kl 16 og leggetid, så virker han mer fornøyd enn vanlig. Jeg frykter derfor at ensomheten ikke er helt selvvalgt.

Men hvordan hjelpe noen som selv ikke vil ha hjelp? Jeg har det bra jeg, sier han hvis jeg prøver å ymte på at han kanskje kunne finne på noe. Men jeg tror ikke han kan ha det så bra jeg. Eller kan han det?

Noen som har erfart at det går bra med slike 'ensomme ulver'. Ønsker jo for han at han skal få noen å være glad i (andre enn foreldre og søsken). Egoistisk sett selvfølgeli også, fordi jeg aldri kan la være å bekymre meg når jeg tror han har en eller annen form for problem, fobi, angst, vet ikke sikkert.

Han er eldst. Søskna fungerer 'normalt'. En annen grunn til at jeg tror han har kontaktproblemer er at da de var mindre, så hadde han heller aldri behov for lekekamerater, etter hans eget utsagn. Men så fort brødrene tok med seg noen hjem, så ville han jo gjerne leke med dem. Og det var ikke brødrene alltid like happy med. Dette skulle jo tilsi at han egentlig ville ha noen å være sammen med, men at han manglet/mangler evnen til å opprette kontakt?

Jeg er så glad i han, og vil gjerne hjelpe, men er redd for å gjøre 'vondt verre' hvis dere skjønner.

Hilsen

[Gjest Blødende morshjerte]

Han fungerer ikke så verst når han 'er' i en situasjon, har lagt merke til at det er særlig den her greia med avtaling som han ikke får til.

Da han var yngre, og han feks hadde glemt at familien skulle noe sammen som familie og han derfor på samme tidspunktet hadde avtalt noe med en kamerat, så greide han ikke noe så enkelt som å si at 'jeg kan ikke allikvel, fordi jeg hadde glemt at vi skulle dit og dit jeg'. Istedet kunne han si ting som at han ikke hadde lyst eller bare at han ikke kunne. Og hvis de da kanskje spurte hvorfor ikke, så sa han feks 'vet ikke'. Gårut fra at kameratene syntes dette ble vanskelig å forholde seg til.

Prøvde å lære han at det var viktig å forklare grunnen, slik at kameratene ikke følte seg 'lurt'. Det var jo vi foreldre som var grunnen til at vi skulle noe familiesaker, det var jo ikke hans skyld. Fikk aldri tak i hvorfor det var verre å si det for han (en god og holdbar og sann unnskyldning) istedenfor det der vage 'kan ikke', 'vet ikke'. Etter noen ganger med slikt, så er det jo ikke rart at kamerater blir litt lunkne.

Er så redd at han skal ha en eller annen plage han bør ha hjelp for. At ting blir mye verre siden hvis det ikke blir tatt tak i. Føler det er mitt ansvar, selv om jeg har gjort det jeg kan, og han nå egentlig burde klare seg selv.

Noen av dere lurer nok på dette med 'hvis han avtalte noe med kamerater' siden jeg sa at han nesten aldri var med på noe, men han var NOE mer 'med' i perioder på barneskolen,det er særlig fra ungdomsskoletrinnet det har vært unormalt ensomt for han)

De kameratene han av og til er sammen med nå, kjenner han fra barnehagen, og han har gått sammen med dem på de forskjellige skoler hele tiden. Han har ikke fått EN ny kamerat etter det. Ikke som har vart mer enn noen få ganger.

Skulle som sagt ønske jeg kunne la han seile sin egen sjø, eller ihvertfall ikke bekymre meg, men slik er jeg visst ikke skapt!

[Gjest Blankett]

Han fungerer ikke så verst når han 'er' i en situasjon, har lagt merke til at det er særlig den her greia med avtaling som han ikke får til.

Da han var yngre, og han feks hadde glemt at familien skulle noe sammen som familie og han derfor på samme tidspunktet hadde avtalt noe med en kamerat, så greide han ikke noe så enkelt som å si at 'jeg kan ikke allikvel, fordi jeg hadde glemt at vi skulle dit og dit jeg'. Istedet kunne han si ting som at han ikke hadde lyst eller bare at han ikke kunne. Og hvis de da kanskje spurte hvorfor ikke, så sa han feks 'vet ikke'. Gårut fra at kameratene syntes dette ble vanskelig å forholde seg til.

Prøvde å lære han at det var viktig å forklare grunnen, slik at kameratene ikke følte seg 'lurt'. Det var jo vi foreldre som var grunnen til at vi skulle noe familiesaker, det var jo ikke hans skyld. Fikk aldri tak i hvorfor det var verre å si det for han (en god og holdbar og sann unnskyldning) istedenfor det der vage 'kan ikke', 'vet ikke'. Etter noen ganger med slikt, så er det jo ikke rart at kamerater blir litt lunkne.

Er så redd at han skal ha en eller annen plage han bør ha hjelp for. At ting blir mye verre siden hvis det ikke blir tatt tak i. Føler det er mitt ansvar, selv om jeg har gjort det jeg kan, og han nå egentlig burde klare seg selv.

Noen av dere lurer nok på dette med 'hvis han avtalte noe med kamerater' siden jeg sa at han nesten aldri var med på noe, men han var NOE mer 'med' i perioder på barneskolen,det er særlig fra ungdomsskoletrinnet det har vært unormalt ensomt for han)

De kameratene han av og til er sammen med nå, kjenner han fra barnehagen, og han har gått sammen med dem på de forskjellige skoler hele tiden. Han har ikke fått EN ny kamerat etter det. Ikke som har vart mer enn noen få ganger.

Skulle som sagt ønske jeg kunne la han seile sin egen sjø, eller ihvertfall ikke bekymre meg, men slik er jeg visst ikke skapt!

Dette er som å lese om seg selv. Kanskje han har en form for sosial fobi?

[Gjest Blødende morshjerte]

Dette er som å lese om seg selv. Kanskje han har en form for sosial fobi?

Mener du at du personlig har slike problemer?

Hvordan opplever du det da? Og får du noe hjelp?

[tjohei]

Mener du at du personlig har slike problemer?

Hvordan opplever du det da? Og får du noe hjelp?

Tror nok han burde ha godt av å gå til en psykolog. Det virker som om han har kontaktproblemer. Mulig han har en unnvikende personlighetsforstyrrelse eller sosial angst/fobi.

[rodell]

Det behøver jo ikke være noe galt med ham. Noen liker jo å være mer for seg selv.

Men beskrivelsen er veldig likt meg selv når jeg var ung. Diagnosen ble etterhvert Sosial Angst, og det gjorde ikke livet spesiellt enkelt.

Jeg var langt opp i 30-åra før jeg skjønte at mine problemer hadde ett navn, og kunne behandles. Det ville vært en fordel om jeg hadde visst det tidligere.

Jeg vet ikke hvordan du skal finne ut om han har ett problem som trenger behandling. Man vil ikke så lett innrømme at man har problemer, og det er ikke sikkert man alltid forstår det selv eller kan sett ord på det.

Men det kan høres som om han kunne ha behov for kontakt med en psykolog. Problemet blir kanskje å få ham til å innse det, og gå til lege.

[frosken]

Jeg tror det er mulig å være fornøyd med et slikt liv! Og jeg tror at mødre kan være overfølsomme på sine barns vegne.

Men sønnen din kan også slite, og i såfall må han selv forsøke å få hjelp til dette. Det du kan gjøre, er vel å snakke med ham om situasjonen, si at du er bekymret og fortelle ham hva han skal gjøre dersom han ønsker hjelp for det han evt. sliter med. Si ting klart og direkte til ham - og la han så få finne ut på egen hånd om han ønsker å gjøre noe.

Flere læresteder har egen helsetjeneste som han evt. kan oppsøke, dersom han ikke ønsker å oppsøke fastlegen for å drøfte dette.

Men jeg tror også det er viktig at du innser muligheten av at dette er sånn han ønsker å leve livet sitt - og at det er begrenset hva mødre kan gjøre

[Gjest Blødende morshjerte]

Jeg tror det er mulig å være fornøyd med et slikt liv! Og jeg tror at mødre kan være overfølsomme på sine barns vegne.

Men sønnen din kan også slite, og i såfall må han selv forsøke å få hjelp til dette. Det du kan gjøre, er vel å snakke med ham om situasjonen, si at du er bekymret og fortelle ham hva han skal gjøre dersom han ønsker hjelp for det han evt. sliter med. Si ting klart og direkte til ham - og la han så få finne ut på egen hånd om han ønsker å gjøre noe.

Flere læresteder har egen helsetjeneste som han evt. kan oppsøke, dersom han ikke ønsker å oppsøke fastlegen for å drøfte dette.

Men jeg tror også det er viktig at du innser muligheten av at dette er sånn han ønsker å leve livet sitt - og at det er begrenset hva mødre kan gjøre

Det første avsnittet dit er liksom mitt håp da. Vet jeg er utrolig følsom for hvordan ungene mine har det. Og han har jo humor fortsatt den karen, det ville han kanskje ikke hatt hvis han var veldig misfornøyd.

[frosken]

Det første avsnittet dit er liksom mitt håp da. Vet jeg er utrolig følsom for hvordan ungene mine har det. Og han har jo humor fortsatt den karen, det ville han kanskje ikke hatt hvis han var veldig misfornøyd.

Kan du ikke bare sette deg ned med ham og fortelle om hva du tenker? Du kan kanskje tom vise ham denne tråden her?

Jeg tror det er bedre om du fronter dette direkte en gang for alle - og så lar ham være i fred etterpå :-)

[Gjest Blødende morshjerte]

Kan du ikke bare sette deg ned med ham og fortelle om hva du tenker? Du kan kanskje tom vise ham denne tråden her?

Jeg tror det er bedre om du fronter dette direkte en gang for alle - og så lar ham være i fred etterpå :-)

Jeg har tatt det opp med han noen ganger oppimellom åra. Eller spurt om hva han synes om situasjonen, om han vil noe annet, om det er noe han vil prate om eller noe jeg kan gjøre for han. Men det er ingen respons. Det er 'vet ikke' eller han 'trenger ingen' som han pleier å si.

Så tiden er vel kanskje moden for å 'la han være i fred'. Hadde han enda ikke bodd hjemme, så hadde jeg ikke blitt minnet på dette hver dag. Kanskje det løsner på en eller annen måte når han skal i militæret.

[frosken]

Jeg har tatt det opp med han noen ganger oppimellom åra. Eller spurt om hva han synes om situasjonen, om han vil noe annet, om det er noe han vil prate om eller noe jeg kan gjøre for han. Men det er ingen respons. Det er 'vet ikke' eller han 'trenger ingen' som han pleier å si.

Så tiden er vel kanskje moden for å 'la han være i fred'. Hadde han enda ikke bodd hjemme, så hadde jeg ikke blitt minnet på dette hver dag. Kanskje det løsner på en eller annen måte når han skal i militæret.

Siden han alltid har hatt det sånn, så er det vel ikke opplagt at ser for seg noen muligheter til endring.

Dersom man forutsetter at han egentlig kunne ønsket seg en endring (noe som slett ikke er sikkert), så er det sannsynligvis svært nedverdigende for ham å innrømme det - og kanskje ganske plagsomt at du og andre legger merke til hans ensomhet.

I stedenfor å gå rundt grøten, synes jeg du en gang for alle kan fortelle ham at noen av de menneskene som ikke har så mye kontakt med andre, sliter med noe man kaller sosial fobi. Ikke påstå at han har det - men si at du vil at han skal ha denne informasjonen i tilfelle han på noe tidspunkt skulle komme til å oppleve dette som vanskelig og ønsker å gjøre noe med det.

Og så kan du vel si noe om din egen følsomhet, og at du innser at dette kanskje er et problem for deg og ikke for ham.

[Gjest Blødende morshjerte]

Siden han alltid har hatt det sånn, så er det vel ikke opplagt at ser for seg noen muligheter til endring.

Dersom man forutsetter at han egentlig kunne ønsket seg en endring (noe som slett ikke er sikkert), så er det sannsynligvis svært nedverdigende for ham å innrømme det - og kanskje ganske plagsomt at du og andre legger merke til hans ensomhet.

I stedenfor å gå rundt grøten, synes jeg du en gang for alle kan fortelle ham at noen av de menneskene som ikke har så mye kontakt med andre, sliter med noe man kaller sosial fobi. Ikke påstå at han har det - men si at du vil at han skal ha denne informasjonen i tilfelle han på noe tidspunkt skulle komme til å oppleve dette som vanskelig og ønsker å gjøre noe med det.

Og så kan du vel si noe om din egen følsomhet, og at du innser at dette kanskje er et problem for deg og ikke for ham.

Det er nok fornuftig ja. Særlig det siste med å kjøre på at jeg er en stor del (kanskje den største eller eneste) av problemet.

Men er redd for at han ved at jeg nevner sosial fobi (som jeg har tenkt på selv) skal føle at jeg stempler han, gjør han verre enn han er på en måte.

Men det er vel det eneste jeg kan gjøre. Tror heller jeg skriver et brev til han jeg. Jeg er flinkere til å få fram det jeg vil skriftlig. Da er ikke faren der for at du sier noe 'dumt' heller.

Takk for at du har giddet bry det, Frosken!

[Tusj]

Hei :-)

Du skriver ikke hvor gammel sønnen din er, men jeg aner at han kan være 17- 18 år siden han ikke har vært i militæret enda og fortsatt går på v.g

Jeg forstår veldig godt dine bekymringer, men jeg tror faktisk ikke det du beskriver er så helt uvanlig.

I denne alderen skjer det mye i kroppen på disse ungdommene, jeg har sett/ opplevd flere som har vært veldig rolige i denne perioden og som har "tatt" av sosialt noe senere når de først har fått smaken på det. Det har da nesten blitt for mye av det gode.

Det er selvsagt viktig å være på vakt etter evt. problemer. Jeg ville fulgt med på skoleresultater og om han ofte klaget over sykdom/ smerter og selvsagt fravær på skolen.

Vet du noe om hvordan han har taklet fremføringssituasjoner i skolen?

Jeg synes det du skriver om at han både deltar og viser interesse når han først er i en sosial situasjon, taler for at han for tiden bare ikke har så store sosiale behov.

Dataverden har desverre frarøvet mange unge sosial kompetanse.

mvh

[Gjest Blankett]

Mener du at du personlig har slike problemer?

Hvordan opplever du det da? Og får du noe hjelp?

Ja, jeg har personlig sånne problemer. Går til psykolog en gang i blandt. Føler ikke at jeg får stort ut av det, men. Går i tillegg på medisiner.

[Gjest Blødende morshjerte]

Hei :-)

Du skriver ikke hvor gammel sønnen din er, men jeg aner at han kan være 17- 18 år siden han ikke har vært i militæret enda og fortsatt går på v.g

Jeg forstår veldig godt dine bekymringer, men jeg tror faktisk ikke det du beskriver er så helt uvanlig.

I denne alderen skjer det mye i kroppen på disse ungdommene, jeg har sett/ opplevd flere som har vært veldig rolige i denne perioden og som har "tatt" av sosialt noe senere når de først har fått smaken på det. Det har da nesten blitt for mye av det gode.

Det er selvsagt viktig å være på vakt etter evt. problemer. Jeg ville fulgt med på skoleresultater og om han ofte klaget over sykdom/ smerter og selvsagt fravær på skolen.

Vet du noe om hvordan han har taklet fremføringssituasjoner i skolen?

Jeg synes det du skriver om at han både deltar og viser interesse når han først er i en sosial situasjon, taler for at han for tiden bare ikke har så store sosiale behov.

Dataverden har desverre frarøvet mange unge sosial kompetanse.

mvh

Han er blant toppsjiktet resultatmessig på skolen, har bestandig vært det. Når det gjelder fremføring, var han forsiktig på ungdomsskolen, men har fått skryt på videregående for framføringer, så der må han ha kommet seg. Fikk feks høre at ved et prosjekt med framføring de nylig hadde, var han den beste av dem alle ifølge læreren.

Klager ikke over 'vondter',og har ingen kjente sykdommer. Allergi da, men dt er jo vanlig.

[Tusj]

Han er blant toppsjiktet resultatmessig på skolen, har bestandig vært det. Når det gjelder fremføring, var han forsiktig på ungdomsskolen, men har fått skryt på videregående for framføringer, så der må han ha kommet seg. Fikk feks høre at ved et prosjekt med framføring de nylig hadde, var han den beste av dem alle ifølge læreren.

Klager ikke over 'vondter',og har ingen kjente sykdommer. Allergi da, men dt er jo vanlig.

Jeg synes gutten din høres ut som en veldig kjekk og oppegående ungdom.

Det er selvsagt viktig og være på vakt, men jeg tror nok et år i militæret vil gjøre susen :-)

mvh

[Gjest Rusle]

Han er blant toppsjiktet resultatmessig på skolen, har bestandig vært det. Når det gjelder fremføring, var han forsiktig på ungdomsskolen, men har fått skryt på videregående for framføringer, så der må han ha kommet seg. Fikk feks høre at ved et prosjekt med framføring de nylig hadde, var han den beste av dem alle ifølge læreren.

Klager ikke over 'vondter',og har ingen kjente sykdommer. Allergi da, men dt er jo vanlig.

Har lest gjennom innleggene og er mye enig med Tusj. Noen mener han kanskje kan ha sosial angst. Men når han gjør det så bra på skolen, både muntlig og skriftlig og fraværet ikke er høyere enn normalt, så er ikke sosial angst det første jeg tenker på. Du kan også kontakte lærere og høre med dem hvordan de ser på sønnen din.

Vet om folk som etter å ha vært i militæret og/eller gått folkehøyskole ikke er til å kjenne igjen etterpå. Så mulig løsner det noe for ham da.

Når vi får barn så vil bekymringer rundt dem alltid være der. Bekyringene er ofte grunnløse, men det gjør det jo ikke noe lettere av den grunn ;-)

[Gjest Senior junior]

Ja, det går an å være fornøyd med et slikt liv.

Men ett problem er forventningene fra menneskene rundt deg, og det at alle andre forteller deg hva som vil gjøre deg lykkelig. Dersom du stadig vekk får høre at "du kan da ikke være fornøyd med å sitte hjemme hver dag" så blir du ikke det. (Selv om du skulle stortrives i utgangsp

Jeg fikk ikke helt med meg hvor gammel han var, men sannsynligvis vil han møte omveltninger i den nærmeste tiden, enten i form av ny skole eller studieplass, militæret, eller jobb. Dette betyr nye miljøer, og kanskje kommer han i kontakt med mennesker han trives bedre med.

Selv opplevde jeg det befriende når jeg ble sent inn i et nytt miljø der ingen kjente meg, og i utgangspunktet ikke hadde noen tanker om hvem/hvordan jeg var. Da var det lettere å slippe seg litt løs, tørre gjøre ting man kanskje ikke våget ellers. (Noe som var et sjakktrekk sosialt sett).

[Gjest Blødende morshjerte]

Jeg synes gutten din høres ut som en veldig kjekk og oppegående ungdom.

Det er selvsagt viktig og være på vakt, men jeg tror nok et år i militæret vil gjøre susen :-)

mvh

Dette gjorde godt å lese! For han ER nemlig kjekk (både utenpå og inni), oppegående, høflig, vennlig, snill, empatisk og mye mer, så det går seg vel til! Det er jo heller ikke et liv etter mine mål han skal leve selvfølgelig.

[Gjest z253]

Fikk lyst til å svare på dette inlegget, men vet ikke om det er så mye fornuftig å komme med. Minner meg på en måte litt om megselv, slik andre kan ha sett på meg tror jeg. Bortsett ifra at jeg ikke var noe flink på skolen da. Hadde ingen venner og brukte lang tid forran datamaskinen. Jeg sleit med tvangslidelse jeg da, skjønte jo at jeg ikke var som andre, men trodde at det var min "skjebne" at jeg ikke kunne gjøre noe med det. Så på en måte så knyttet jeg meg vel veldig til ting, dette er tanker som jeg gjør meg i ettertid, da. Datamaskinen ble liksom en annen verden for meg, en verden da ting ikke fulgte de samme fysiske lovene som i virkeligheten. Tror at jeg brukte dette for å klare meg. Var jo overbevist om at det var slik det skulle være, så jeg vet ikke om det hadde hjulpet noe om noen, hadde dratt meg med til psykolog eller noe. Hadde jo egentlig lyst til å ha kontakt med folk, ihvertfall av og til, særlig da jeg begynnte å bli forelsket. Så jo at jeg ikke hadde noen mulighet til å få det til, så noen ganger så ble jeg veldig fortvilet. Etterhvert bare godtok jeg det vel på en måte. Var ikke før mange år etterpå jeg øynet håp for at jeg kansje kunne ha en mulighet til å få hjelp til å gjøre noe med det.

Dette gjorde deg kansje bare mer engstelig, men det trenger jo for all del ikke å være dette. Det er bare det at når en ikke vet om noe annet (kontakt med andre mennesker) så kan en komme til å tro at det er slik verden skal være.

Men du hadde nok kansje oppdaget det dersom det var tvangshandlinger han sleit med, men det går vist an å ha kun tvangstanker også, det kan en bli veldig usikker av i forhold til valg, jeg er ihvertfall det.

Du sier jo at han har noen venner, jeg hadde ingen, og nå er det jo internett og slikt så det går vel an å ha et minimum av kontakt med andre selv om en oppholder seg forran datamaskinen mye.

Hva du kan gjøre vet jeg faktisk ikke. Kansje forsøke å spørre ham om hva han tenker om disse tingene. Du kan jo begynne å prate om ditt forholdt til andre mennesker så er du heldig så tar han opp tråden og kommer med sine synspunkter. Har egentlig ikke noe annet råd.