Jeg har løyet... Hjelp...

[Gjest ordentlig fortvilet nå]

For å gjøre en lang histore kort: Jeg har løyet for min samboer - eller, jeg har unnlatt å fortelle deler av sannheten. Det gjelder én ting, nemlig noe i forbindelse med jobb og sykemelding osv... Vil ikke gå mer inn på det her.

Han er forbannet og rasende, og vil avslutte forholdet fordi han ikke kan stole på meg. Det gjelder en ting, men han har oppdaget to ganger av samme ting liksom - den ene rett etter at han sa at han ikke ville ha mer løgn.

Jeg forstår ham godt, jeg tolererer heller ikke løgn. På den annen side har jeg gjort dette for å ikke vise hvor syk jeg er, og for å ikke vise at jeg faktisk ikke takler dette særlig bra. Jeg ville at han skulle tro at jeg var sterk, og taklet ting uten problemer...

Jeg vet ikke om han kommer hjem idag - han visste det ikke selv, og nå vil han ikke snakke med meg mer i dag.

Som sagt, jeg unnskylder ikke det jeg har gjort, men jeg har gjort det i en for meg uvant og fortvilet situasjon. Jeg skulle ønske vi kunne prate sammen og at han kunne få seg til å fortsette forholdet.

Han sier at han ikke vet om noe av det andre jeg har sagt i løpet av det siste året er sant eller løgn heller. Jeg forstår tankegangen, men dette er altså det eneste jeg har løyet om... Ikke at det blir noe BEDRE av det, men.....

Jeg er ordentlig fortvilet. Jeg elsker ham, og innser at jeg har vært en stor idiot som har såret ham og gjort ham forbannet. Er det noe jeg kan gjøre for å gjøre det godt?

[Gjest legg deg flat]

Æh, vel. Jeg synes han overreagerer litt, men så er jeg også vant til at folk rundt meg lyver litt i ny og ne.

Men på den annen side. Det mest effektive er vel muligens å legge seg paddeflat, trygle og be. Få ham hjem igjen eller møte ham et sted dere kan snakke, koste hva det koste vil.

Og snakk. Snakk som en foss hele tiden, forsøk å forklar og be om en ny sjanse.

Og deretter hør på ham.

Det bruker ordne seg

[Craven]

Også jeg har blitt løyet svært kraftig for, systamatisk og overlagt. Det handler jo om "klassisk" utroskap da, der hun løy og fortiet i måned etter måned.

Det finnes ikke ord for å ha opplevd et slikt svik, og jeg var de første timene etter at jeg oppdaget dette fast bestemt på å bryte.

Nå besinnet jeg meg etter hvert, både for utroskapen ikke var fysisk viste det seg og fordi jeg var/er så glad i henne.

Mine råd er dette:

1) Legg deg totalt langflat for hva du har fortiet om. Beklag og beklag, vis EKTE anger.

2) Si du skjønner hans reaksjon igjen og igjen - tusen ganger.

3) La han få utløp for sin smerte over sviket, vis aldri utålmodighet over dette. LID MED HAN.

Min samboer (siden kone) gjorde alt dette. Hun gråt med meg i mange, mange timer - deltok i min sterke og dype sorg. Og nå mange måneder etter har jeg kommet over det aller verste.

Dog har jeg minimal tillit til henne fortsatt, men fordi det siden ikke har skjedd noe som kan få meg til å betvile at hun NÅ er trofast eller lyver, vet jeg tilliten vil komme på plass igjen en dag.

[Gjest Lille asp]

Hei! Jeg forstår at du er fortvilet, men jeg synes han overreagerer. Nå vet jeg jo ikke hva du har løyet om, men alle lyver nå og da, og jeg synes det er vel drastisk å avslutte forholdet når du tydelig viser at du er lei for det. Særlig når det gjelder grunnen du oppgir, at det gjelder sykdom som jo er en sårbar sak for de fleste, og at du ikke ville gi ham innblikk i din svakhet. Det beste hadde selvsagt vært hvis du hadde latt ham hjelpe deg over problemene. Kanskje han er såret fordi du ikke viste ham denne tiltroen? Jeg synes du skal være helt åpen med ham. Be ham komme, og sitt sammen med ham og fortell hvorfor du løy. At det var redsel for at han skulle se deg svak, og at du ønsker å være sterk.

Håper det ordner seg for dere!

[Gjest ordentlig fortvilet nå]

Æh, vel. Jeg synes han overreagerer litt, men så er jeg også vant til at folk rundt meg lyver litt i ny og ne.

Men på den annen side. Det mest effektive er vel muligens å legge seg paddeflat, trygle og be. Få ham hjem igjen eller møte ham et sted dere kan snakke, koste hva det koste vil.

Og snakk. Snakk som en foss hele tiden, forsøk å forklar og be om en ny sjanse.

Og deretter hør på ham.

Det bruker ordne seg

Jeg legger meg gjerne flat jeg - jeg blir jo nødt til det, jeg forstår at han er sint. Jeg har prøvd å forklare pr. telefon før i dag, men han sier "det hjelper ikke" osv når jeg gjør det...

Han har sagt at han ikke vil høre mer fra meg i dag, og jeg prøver å respektere det, uansett hvor vanskelig og vondt det er.

[Gjest ordentlig fortvilet nå]

Også jeg har blitt løyet svært kraftig for, systamatisk og overlagt. Det handler jo om "klassisk" utroskap da, der hun løy og fortiet i måned etter måned.

Det finnes ikke ord for å ha opplevd et slikt svik, og jeg var de første timene etter at jeg oppdaget dette fast bestemt på å bryte.

Nå besinnet jeg meg etter hvert, både for utroskapen ikke var fysisk viste det seg og fordi jeg var/er så glad i henne.

Mine råd er dette:

1) Legg deg totalt langflat for hva du har fortiet om. Beklag og beklag, vis EKTE anger.

2) Si du skjønner hans reaksjon igjen og igjen - tusen ganger.

3) La han få utløp for sin smerte over sviket, vis aldri utålmodighet over dette. LID MED HAN.

Min samboer (siden kone) gjorde alt dette. Hun gråt med meg i mange, mange timer - deltok i min sterke og dype sorg. Og nå mange måneder etter har jeg kommet over det aller verste.

Dog har jeg minimal tillit til henne fortsatt, men fordi det siden ikke har skjedd noe som kan få meg til å betvile at hun NÅ er trofast eller lyver, vet jeg tilliten vil komme på plass igjen en dag.

Takk for råd... For ham er løgn løgn, uansett hva det gjelder... Jeg vet faktisk ikke om det hadde vært noe VERRE for ham om jeg hadde vært utro...

Håper dere klarer å fortsette forholdet deres! Jeg håper at han ser det jeg har gjort i en litt større sammenheng etter hvert - men foreløpig gjør han nok ikke det... Han mener det ikke er noen unnskyldning for det, og det er det nok heller ikke. Jeg ville bare så gjerne være sterkere enn det jeg er...

[Gjest ordentlig fortvilet nå]

Hei! Jeg forstår at du er fortvilet, men jeg synes han overreagerer. Nå vet jeg jo ikke hva du har løyet om, men alle lyver nå og da, og jeg synes det er vel drastisk å avslutte forholdet når du tydelig viser at du er lei for det. Særlig når det gjelder grunnen du oppgir, at det gjelder sykdom som jo er en sårbar sak for de fleste, og at du ikke ville gi ham innblikk i din svakhet. Det beste hadde selvsagt vært hvis du hadde latt ham hjelpe deg over problemene. Kanskje han er såret fordi du ikke viste ham denne tiltroen? Jeg synes du skal være helt åpen med ham. Be ham komme, og sitt sammen med ham og fortell hvorfor du løy. At det var redsel for at han skulle se deg svak, og at du ønsker å være sterk.

Håper det ordner seg for dere!

Jeg har fortalt ham en del, men ikke alt... Og han har støttet meg gjennom det han har visst om, liksom... Men så kom jeg til et punkt da jeg syntes at det var nok, og jeg syntes det ble flaut... Jeg ville ikke at han skulle synes at jeg var en belastning, eller at jeg var "lat" eller "feig"... Gudene vet...

Jeg forstår jo nå at det hadde vært mye bedre å si det som det er - men det er så fryktelig lett å være etterpåklok...

[leah]

Hei,

Hvis du skjønner selv helt og fullt hvorfor du ikke fortalte alt slik det var - så kan du forsøke å fortelle ham det. Her nytter det ikke å surfe på overflaten, nå må du virkelig være sterk for å tørre å vise hvor sårbar og svak (ikke negativ betydning!) du kan være.

Hvis du ærlig og oppriktig angrer på at du ikke fortalte alt - kan du si det til han. Så må du bare vente.

det beste -

[Gjest paddeflat]

Jeg legger meg gjerne flat jeg - jeg blir jo nødt til det, jeg forstår at han er sint. Jeg har prøvd å forklare pr. telefon før i dag, men han sier "det hjelper ikke" osv når jeg gjør det...

Han har sagt at han ikke vil høre mer fra meg i dag, og jeg prøver å respektere det, uansett hvor vanskelig og vondt det er.

Han virker litt irriterende

[Gjest ordentlig fortvilet nå]

Hei,

Hvis du skjønner selv helt og fullt hvorfor du ikke fortalte alt slik det var - så kan du forsøke å fortelle ham det. Her nytter det ikke å surfe på overflaten, nå må du virkelig være sterk for å tørre å vise hvor sårbar og svak (ikke negativ betydning!) du kan være.

Hvis du ærlig og oppriktig angrer på at du ikke fortalte alt - kan du si det til han. Så må du bare vente.

det beste -

Jeg tror jeg gjør det. Forstår det, altså. Jeg syntes dette med sykdom ble så langvarig, noe som har ført til trøbbel på min jobb. Han vet om dette, men jeg har ikke fortalt at jeg fortsatt har vært sykemeldt, ikke har vært på jobb så mye osv...

Jeg syntes det var flaut, men også fryktelig vanskelig å være på jobb når ting var som de var (er). Jeg ville ikke at han skulle få vite at dette omtrent har knekket meg... Selvom det eneste jeg vil nå, det er at han skal holde rundt meg og fortelle meg at det er lov til å være svak innimellom... At det er lov til å ikke takle ting, og at det er lov til å takle ting fryktelig dårlig og på feil måte...

[Gjest ordentlig fortvilet nå]

Han virker litt irriterende

Han er ikke det, han er forbannet - og sikkert såret også... Han er veldig opptatt av åpenhet og ærlighet - og det er jo jeg også, så jeg fatter ikke hvorfor jeg ikke turte å vise hvor svak jeg egentlig har vært, og hvor vanskelig jeg synes ting har vært...

[Gjest Lille asp]

Jeg har fortalt ham en del, men ikke alt... Og han har støttet meg gjennom det han har visst om, liksom... Men så kom jeg til et punkt da jeg syntes at det var nok, og jeg syntes det ble flaut... Jeg ville ikke at han skulle synes at jeg var en belastning, eller at jeg var "lat" eller "feig"... Gudene vet...

Jeg forstår jo nå at det hadde vært mye bedre å si det som det er - men det er så fryktelig lett å være etterpåklok...

Ja, det er lett å være etterpåklok. Men du har ikke gjort noen forbrytelse selv om du har løyet, og det vil han forhåpentligvis forstå. Noen ganger blir det bare slik selv om man ikke vil det. Du mente jo ikke å såre ham selv om du unnlot å fortelle noen detaljer. Hvis det hadde vært omvendt, han som løy om de samme tingene, hadde du fortsått ham i etterkant da?

[Gjest ordentlig fortvilet nå]

Ja, det er lett å være etterpåklok. Men du har ikke gjort noen forbrytelse selv om du har løyet, og det vil han forhåpentligvis forstå. Noen ganger blir det bare slik selv om man ikke vil det. Du mente jo ikke å såre ham selv om du unnlot å fortelle noen detaljer. Hvis det hadde vært omvendt, han som løy om de samme tingene, hadde du fortsått ham i etterkant da?

Det er jo lett å sitte her og si at jeg ville forstått ham, nå som jeg er på denne siden selv. Allikevel føler jeg meg ganske sikker på at, dersom han hadde forklart grunnen osv, at jeg hadde forstått ham. Jeg hadde sikkert blitt såret for at han ikke hadde følt at jeg var tillitten verdig at han kunne fortelle sånne ting, men jeg hadde aldri følt at jeg ikke kunne stole på ham igjen pga dette... Det hadde jeg ikke...

[Gjest paddeflat]

Han er ikke det, han er forbannet - og sikkert såret også... Han er veldig opptatt av åpenhet og ærlighet - og det er jo jeg også, så jeg fatter ikke hvorfor jeg ikke turte å vise hvor svak jeg egentlig har vært, og hvor vanskelig jeg synes ting har vært...

Mennesker er mennesker.

De er ikke ufeilbarlige!

Jeg vet jo ingenting om hvor grov denne løgnen din er, men jeg vil nok spå at det går bra bare dere får litt tid på dere.

[Gjest TIGA]

Jeg forstår jo at han ble sint fordi du har løyet til ham. Men om jeg har forstått deg rett så var det jo for å beskytte deg selv pga sykdom, at du ikke orket å si hele sannheten til ham. (er det at du har vært hjemme fra jobb i lang tid uten at han har visst om det? eller har jeg tolket deg feil?) Uansett så synes jeg at han skulle ha litt mere medfølelse for deg, du har vært syk og trenger støtte istedenfor kjeft høres det ut som.

[Gjest ordentlig fortvilet nå]

Jeg forstår jo at han ble sint fordi du har løyet til ham. Men om jeg har forstått deg rett så var det jo for å beskytte deg selv pga sykdom, at du ikke orket å si hele sannheten til ham. (er det at du har vært hjemme fra jobb i lang tid uten at han har visst om det? eller har jeg tolket deg feil?) Uansett så synes jeg at han skulle ha litt mere medfølelse for deg, du har vært syk og trenger støtte istedenfor kjeft høres det ut som.

Du har tatt poenget her, ja... Han visste at jeg var sykemeldt en stund, men så har jeg ikke fortalt om den siste perioden...

Han har støttet meg så langt han har kunnet. Altså, det han har visst om. Jeg kan ikke forlange støtte for noe jeg ikke lar ham få vite. Jeg mener ikke at han skal si "å ja", og bare smile og gi meg en klem - jeg forstår at han er forbannet. Men jeg hadde håpet at han kunne få seg til å forstå litt av bakgrunnen for HVORFOR ting ble som de ble. Jeg kan nok aldri forvente at han skal FORSTÅ hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde - men jeg håper at han kan akseptere at jeg har gjort en feil, at jeg ville gjort hva som helst for å ha det ugjort - og at dette ikke er representativt for det andre jeg sier. Altså at jeg ikke pleier å lyve...

[Gjest TIGA]

Du har tatt poenget her, ja... Han visste at jeg var sykemeldt en stund, men så har jeg ikke fortalt om den siste perioden...

Han har støttet meg så langt han har kunnet. Altså, det han har visst om. Jeg kan ikke forlange støtte for noe jeg ikke lar ham få vite. Jeg mener ikke at han skal si "å ja", og bare smile og gi meg en klem - jeg forstår at han er forbannet. Men jeg hadde håpet at han kunne få seg til å forstå litt av bakgrunnen for HVORFOR ting ble som de ble. Jeg kan nok aldri forvente at han skal FORSTÅ hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde - men jeg håper at han kan akseptere at jeg har gjort en feil, at jeg ville gjort hva som helst for å ha det ugjort - og at dette ikke er representativt for det andre jeg sier. Altså at jeg ikke pleier å lyve...

Jeg synes at det du har løyet om må kalles for en hvitløgn, du gjorde det for å beskytte deg selv. Hadde jeg vært ham, så ville jeg heller følt med deg og snakket med deg om problemet, hvordan du har slitt osv, spurt deg om hvorfor du følte at du ikke kunne si det til meg, om det var jeg som hadde hintet frempå at det du gjorde ville ha vært galt fra min side feks. Men jeg er kvinne, og han er mann, mannfolk har en tendens til å unngå å ta opp en diskusjon med et avfeiende "jeg gidder ikke høre mer,du har løyet og dermed basta" så skal den diskusjonen være ferdig liksom. Jeg håper at han kommer til deg og at dere får snakket skikkelig ut sammen, synes det er dumt at han skal bare stikke av og si at forholdet er slutt etter dette.

[Gjest ordentlig fortvilet nå]

Jeg synes at det du har løyet om må kalles for en hvitløgn, du gjorde det for å beskytte deg selv. Hadde jeg vært ham, så ville jeg heller følt med deg og snakket med deg om problemet, hvordan du har slitt osv, spurt deg om hvorfor du følte at du ikke kunne si det til meg, om det var jeg som hadde hintet frempå at det du gjorde ville ha vært galt fra min side feks. Men jeg er kvinne, og han er mann, mannfolk har en tendens til å unngå å ta opp en diskusjon med et avfeiende "jeg gidder ikke høre mer,du har løyet og dermed basta" så skal den diskusjonen være ferdig liksom. Jeg håper at han kommer til deg og at dere får snakket skikkelig ut sammen, synes det er dumt at han skal bare stikke av og si at forholdet er slutt etter dette.

Menn og kvinner er nok forskjellige, ja...

Jeg forstår som sagt veldig godt at han er forbannet... Men jeg hadde håpet at han ville høre på forklaringen min allikevel. Han hørte jo på den, men sa at han ikke kunne tro på det jeg sa da heller...

Han har vel ikke direkte sagt at forholdet er over, men at han ikke kan se for seg å fortsette forholdet, stifte familie med meg osv. Og at HVIS han kommer hjem i kveld, så blir det seint... Og hvis han ikke kommer, så må jeg ikke vente på ham...

Vet ikke hvordan jeg skal tolke det, jeg - men jeg har ihvertfall grusomt vondt i magen... Helt sikkert fortjent, men... Jeg kan forstå at han ikke har lyst til å snakke med meg, og jeg kan forstå at han vil fordøye ting litt først... Men det er så trist å sitte og vente på noe man ikke vet hva er... Jeg aner jo ikke hva som venter meg - og jeg har ikke løyet for å være slem, men for å prøve å skjule mine svakheter... Jeg ser jo nå at det svakeste av alt, det er å ikke fortelle sannheten 200%.....

[Gjest TIGA]

Menn og kvinner er nok forskjellige, ja...

Jeg forstår som sagt veldig godt at han er forbannet... Men jeg hadde håpet at han ville høre på forklaringen min allikevel. Han hørte jo på den, men sa at han ikke kunne tro på det jeg sa da heller...

Han har vel ikke direkte sagt at forholdet er over, men at han ikke kan se for seg å fortsette forholdet, stifte familie med meg osv. Og at HVIS han kommer hjem i kveld, så blir det seint... Og hvis han ikke kommer, så må jeg ikke vente på ham...

Vet ikke hvordan jeg skal tolke det, jeg - men jeg har ihvertfall grusomt vondt i magen... Helt sikkert fortjent, men... Jeg kan forstå at han ikke har lyst til å snakke med meg, og jeg kan forstå at han vil fordøye ting litt først... Men det er så trist å sitte og vente på noe man ikke vet hva er... Jeg aner jo ikke hva som venter meg - og jeg har ikke løyet for å være slem, men for å prøve å skjule mine svakheter... Jeg ser jo nå at det svakeste av alt, det er å ikke fortelle sannheten 200%.....

Alle mennesker gjør feil, er sikker på at han har gjordt flere ting som har såret deg også. I et forhold så må man tåle litt. Har fått høre ting fra kjeften til samboren min jeg også når han har vært sint på meg, såret meg skikkelig og dratt ut på luftetur mens jeg har sittet oppe og ventet og ventet. Men sånn er det bare, man blir sint og overreagerer, kan ikke gi opp et forhold pga det. Jeg tror at han kommer til deg når han har fått tenke seg om, de fleste menn får helt hetta når det er krangel i bilde og trenger å lufte hodet sitt.

[Gjest ordentlig fortvilet nå]

Alle mennesker gjør feil, er sikker på at han har gjordt flere ting som har såret deg også. I et forhold så må man tåle litt. Har fått høre ting fra kjeften til samboren min jeg også når han har vært sint på meg, såret meg skikkelig og dratt ut på luftetur mens jeg har sittet oppe og ventet og ventet. Men sånn er det bare, man blir sint og overreagerer, kan ikke gi opp et forhold pga det. Jeg tror at han kommer til deg når han har fått tenke seg om, de fleste menn får helt hetta når det er krangel i bilde og trenger å lufte hodet sitt.

Dette er jo egentlig ingen krangel i den forstand, da... Han er forbannet, og jeg er lei meg, trist og hater meg selv...

Ærlighet og åpenhet er noe av det viktigste for ham i et forhold. Jeg tror derfor det er vanskelig for ham å fordøye dette. Jeg hadde håpet at han kunne se BAK løgnen, liksom - men jeg vet ikke om han klarer eller vil det...