Deprimert!!

[plundre1365380648]

Er en stund siden jeg har vært på disse sidene nå,var en flittig bruker for ett par år siden og fikk mye hjelp om jeg lurte på noe.Er for tiden hjemme med en skjønn tulle på 13 mnd,som vi fikk på første forsøk med IVF.Er utrolig glad for det.Men jeg bruker nå tabletter mot depresjon,er nettopp begynt.Jeg har vært så utrolig redd for veslegullet,har hatt problemer med å sove og har ikke klart å overlevert hun til andre;overbeskyttende m.a.o.Jeg er livredd for å reise fra henne og la andre passe på henne,og sånn har det vært siden hun var to mnd.Da jeg sa dette til folk var dette en "helt vanlig reaksjon" som førstegangsmamma.Så jeg ventet på at det skulle gå over,men like før jul møtte jeg veggen.Har jo tenkt på at gullet skal få søsken,har sju egg i "frysen",men har fått forbud av legen til å tenke på det til jeg er kommet over kneika.Er det noen som har vært i lignende situasjon?Er det noen som kan gi meg gode råd på hvordan jeg kan klare å snu?Føler at det går bedre,men vil jo ha det bra uten tablettene og.Det kan jo ha en sammenheng med alt vi har vært igjennom med behandling og forsøk,og spenningen med det.Er veldig takknemlig for svar.

[Demeter1]

Hei plundre,

jeg skjønner at du har det tungt og vanskelig nå. Jeg har ikke møtt veggen på samme måte som deg. Imidlertid kjenner jeg mange tøffe, flotte jenter som har fått seg en knekk og som har måttet ta fatt i livene sine på ny. Det jeg prøver å si er vel at det viktigste man kan gjøre, det er å innse at man trenger hjelp og ta fatt i problemene. Om det så betyr at man i en periode må bruke medisiner, så er ikke det verdens undergang. Tvert imot kan det gi deg krefter og overskudd til å komme videre. Og det er jo det det handler om, ikke sant? Håper du har en flink psykolog som kan snakke med deg om det du sliter med.

Jeg synes du skal ta den tiden du trenger på å komme til hektene igjen; da er du iallfall mye bedre rustet til å gå i gang med ruging igjen - og da trenger man virkelig kreftene!

Stor oppmuntringsklem fra

[Gjest Ikke nick i dag]

Hei

Jeg vet ikke hvordan du har det, men har tenkt på at jeg kan komme til å reagere sånn selv. Er nå gravid etter 7 år som ufb'er. Jeg tror jeg ville forsøkt å snakke med noen profesjonelle om det - jo før jo heller. Det er sikkert ok å ta medisiner for å komme over kneika, som du sier - men jeg tror det er lurt å kombinere det med terapi. Da går det sikkert mye raskere, og det har jo både du og barnet godt av.

Lykke til.