beiken

[Gjest artig]

Noe av det verste er *urk* sjiraff.

Det heter

Der dreit du på draget, for i følge bokmålsordboken heter det sjiraff og ikke giraff

http://tinyurl.com/2uslr

[Gjest GIRAFF!]

Der dreit du på draget, for i følge bokmålsordboken heter det sjiraff og ikke giraff

http://tinyurl.com/2uslr

Eh .. det var hele poenget mitt.

Den IDIOTISKE reformen som gjorde GIRAFF til SJIRAFF.

*sukkstønn*

[Gjest prust]

Min gutt på snart fem år har nettopp begynt å les og skrive. Han skriver stort sett lydskrift, selv om han har lært at de aller fleste ord med æ-lyd skrives med e.

Ordene ser jo litt rare ut, før en blir vant med å les lydskrift, men det er jo absoulutt mer logisk for en som lærer å skrive og lese!

Jeg er enig med Språkrådet at en del utenlandske ord må få norsk skrivemåte, men det behøver ikke gjelde alle. Etter et tiår eller to, er det sannsynligvis helt innarbeidet i språket.

Det aller beste er jo selvfølgelig å finne et godt norsk ord som dekker det engelske ordet fullstendig.

[Gjest prust]

Eh .. det var hele poenget mitt.

Den IDIOTISKE reformen som gjorde GIRAFF til SJIRAFF.

*sukkstønn*

Synes det er litt artig, jeg, at en her faktisk har LOV til og SKAL skrive et ord med SJI!

Vanligvis følger vi jo regelen:

I'en og Y'en de gikk på byen, så møtte de J'en, men ville ikke se'en!

[Gjest thetraveller]

Synes det er litt artig, jeg, at en her faktisk har LOV til og SKAL skrive et ord med SJI!

Vanligvis følger vi jo regelen:

I'en og Y'en de gikk på byen, så møtte de J'en, men ville ikke se'en!

Eller som vi lærte; "I og Y, de er så kry. De vil ingen J foran seg se!"

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke liker denne fornorskelsen. Jeg har problemer med å skrive "verken" uten h også, selv om jeg har visst om det i noen år nå. Det neste blir vel fri bruk av og/å, og full rett til å skrive sj isteden for kj?

"Skal vi ha sjøttkaker til middag?" *Grøsser*

[Gjest prust]

Eller som vi lærte; "I og Y, de er så kry. De vil ingen J foran seg se!"

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke liker denne fornorskelsen. Jeg har problemer med å skrive "verken" uten h også, selv om jeg har visst om det i noen år nå. Det neste blir vel fri bruk av og/å, og full rett til å skrive sj isteden for kj?

"Skal vi ha sjøttkaker til middag?" *Grøsser*

Huff& huff!

Nei, jeg tror det med og/å blir en helt annen sak. Der er det jo fullstendig ulik grammatikk - og har egentlig ikke noe med stavemåter å gjøre.

Det samme med sj/skj/kj. Dette er jo ikke fornorsking av ord - og det er ikke noe poeng i seg selv at en skal skrive alle ord som de sies (selv om det er enkelt når en begynner å skrive/lese).

Når det gjelder verken/hverken, har jeg lært at "Det er verken H i verken.." - så det skriver jeg rett - MEN jeg må alltid tenke gjennom det før jeg skriver det.

[Gjest thetraveller]

"Køpp" ser jo ut som en feilskriving av kopp. Jeg kommer ikke til å bruke det om cup, for da får de heller finne et norsk ord, synes jeg.

Turnering kan jo brukes? Det er om ikke annet mye greiere å bruke enn "køpp".

Pjuk, sier jeg bare...

[citoyen]

Min gutt på snart fem år har nettopp begynt å les og skrive. Han skriver stort sett lydskrift, selv om han har lært at de aller fleste ord med æ-lyd skrives med e.

Ordene ser jo litt rare ut, før en blir vant med å les lydskrift, men det er jo absoulutt mer logisk for en som lærer å skrive og lese!

Jeg er enig med Språkrådet at en del utenlandske ord må få norsk skrivemåte, men det behøver ikke gjelde alle. Etter et tiår eller to, er det sannsynligvis helt innarbeidet i språket.

Det aller beste er jo selvfølgelig å finne et godt norsk ord som dekker det engelske ordet fullstendig.

"Det aller beste er jo selvfølgelig å finne et godt norsk ord som dekker det engelske ordet fullstendig."

Slike ord finnes veldig sjelden. Selv om et ord i to språk kan ha samme betydning når det gjelder en bestemt ting, er det nesten alltid en forskyvning i området de dekker. Et typisk eksempel er "tre":

Engelsk tree, norsk tre

Norsk tre, engelsk wood

Engelsk wood, norsk skog

Norsk skog, engelsk forest

Men forest kan ikke oversettes med tre, og tree kan ikke oversettes med wood, og tre er ikke det samme som skog, osv. Hvis man går nærmere inn på betydningene til et ord er dette nesten alltid tilfelle, med unntak av skarpt definerte fagord.

Ett av problemene jeg tror folk har når utenlandske ord skal få en norsk oversettelse er at de insisterer på å finne *ETT* ord som skal dekke hele betydnings-spennet til det utenlandske ordet. Da får man ofte problemer.

[favn]

"Det aller beste er jo selvfølgelig å finne et godt norsk ord som dekker det engelske ordet fullstendig."

Slike ord finnes veldig sjelden. Selv om et ord i to språk kan ha samme betydning når det gjelder en bestemt ting, er det nesten alltid en forskyvning i området de dekker. Et typisk eksempel er "tre":

Engelsk tree, norsk tre

Norsk tre, engelsk wood

Engelsk wood, norsk skog

Norsk skog, engelsk forest

Men forest kan ikke oversettes med tre, og tree kan ikke oversettes med wood, og tre er ikke det samme som skog, osv. Hvis man går nærmere inn på betydningene til et ord er dette nesten alltid tilfelle, med unntak av skarpt definerte fagord.

Ett av problemene jeg tror folk har når utenlandske ord skal få en norsk oversettelse er at de insisterer på å finne *ETT* ord som skal dekke hele betydnings-spennet til det utenlandske ordet. Da får man ofte problemer.

*imponert*

[favn]

http://www.dagbladet.no/kultur/2004/02/13/390826.html

[Gjest prust]

"Det aller beste er jo selvfølgelig å finne et godt norsk ord som dekker det engelske ordet fullstendig."

Slike ord finnes veldig sjelden. Selv om et ord i to språk kan ha samme betydning når det gjelder en bestemt ting, er det nesten alltid en forskyvning i området de dekker. Et typisk eksempel er "tre":

Engelsk tree, norsk tre

Norsk tre, engelsk wood

Engelsk wood, norsk skog

Norsk skog, engelsk forest

Men forest kan ikke oversettes med tre, og tree kan ikke oversettes med wood, og tre er ikke det samme som skog, osv. Hvis man går nærmere inn på betydningene til et ord er dette nesten alltid tilfelle, med unntak av skarpt definerte fagord.

Ett av problemene jeg tror folk har når utenlandske ord skal få en norsk oversettelse er at de insisterer på å finne *ETT* ord som skal dekke hele betydnings-spennet til det utenlandske ordet. Da får man ofte problemer.

Du har et poeng der!

[Gjest lis@bet]

Hvis du mener det er idiotisk å fonorske låneord, burde dette ikke bare gjelde engelske ord, men også f.eks. franske låneord.

Da må du skrive bureau chef istedet for byråsjef, chauffeur istedet for sjåfør osv.

Eller greske låneord, du må skrive philosophie eller noe sånt istedetfor filosofi.

Skriv et ordentlig innlegg om saken sjøl da vel, dette er min mening. :-P

[Soria]

Mener ikke så mye om saken men bacon og cup blir i hvert fall hetende bacon og cup. Virket som de først og fremst forandret c til k i enkelte ord.

[Gjest Ugga Bugga]

Jeg synes det er greit å fornorske språket, selv om det er litt uvant i begynnelsen og ser litt rart ut.

Man blir vant med det etter hvert, akkurat som vi har blitt vant med å skrive byrå istedetfor bureau og sjåfør istedetfor chauffeur. I dag er det helt naturlig for oss å skrive sjåfør. Om 20 år er det kanskje også naturlig å skrive beiken.

[Gjest Dovregubben]

Følgende var et leserinnlegg i Dagsavisen for noen dager siden:

En liten historie om fotograf Jenssen, til dem som misliker fornorsking av låneord:

Photograph Jenssen var en capacitet, ja, et unicum, når det gjaldt å lage portraiter. Han hadde en unique sens for det aesthetiske og valgte ofte overraskende perspectiver når han photographerte sine objecter. Det var en fryd å se ham i action, for han virket så souverain. Ingen panique, når han var i gang. Han lot seg aldri afficere av personer. Uansett hvem han tok bilde av: princesser, ambassedeurer, militaire eller andre dignitarier, eller helt ordinaire mennesker - han var alltid like professionell. Han hadde da også stor success rundt omkring. Folk sto ofte i queue når han hadde utstilling. Bildene var perfecte i composition, de var preget av en spenning og en rhytme, som var caracteristiske for Jenssen. De var å se overalt: i theatrenes og concertsalenes foyerer, i museene, og på de fashionable internationale hotellene.

En gang ble han interviewet i televisionen, og som det efte er med kunstnere, ble interviewet nokså chaotisk. Han avbrøt pressemannen continuerlig, og hoppet fra det ene themaet til det andre.

Presemannen, som ellers var kjent for å være done god i sitt fag, ble helt gone etter seancen, og tenkte: >.

Jenssen var blitt squeezet ut av Norske Photographers Forening, fordi han hadde meninger som virket for revolutionare. Han bare lo av det - ja han var et exemple på kunstneren som kunne tillate seg å være extremt excentrisk, nærmest Norges svar på Salvador Dalí, utstyrt med samme moustache og monocle. Medphotographerne excluderte ham, men folket accepterte ham, ja svermet for ham med stor enthousiasme. Og det var det avgjørende for ham.

Skulle vi egentlig stavet slik? Nei takk. Dvs. ja til trøkk og køpp.