Er jeg unormal?

[Gjest thats life]

Har vært sammen med en kjempegod mann på alle måter i 3 mnd. Gjorde det slutt for noen dager siden, da jeg har store personlige problemer for tiden (spiseforstyrrelse) noe som gjør at jeg knapt takler meg selv, langt mindre andre; være seg partner, familie eller jobb.

Det sliter så voldsomt på meg at jeg har disse problemene, at jeg ikke orker tanken på å såre eller skuffe de rundt meg, dersom jeg ikke kommer ut av det igjen.

Har nå fått time hos spesialist for å kunne komme i gang med behandling, slik at jeg kan komme spøkelset til livs for godt.

Har grått i bøtter og spann siden jeg gjorde det slutt, og føler at jeg er verdens dårligste person som kan såre det mennesket som er så glad i meg, ved å gjøre det slutt pga mine problemer. Han vil så gjerne hjelpe meg og være der for meg, men jeg klarer ikke å ta imot hjelpen fra ham.

Han bor 3,5time unna meg, og jeg føler også at avstanden jobber mot meg. Hadde kanskje vært enklere om han hadde bodd i nærheten, og kunnet stikke innom i hverdagen.

Vel, er det andre der ute som synes det er like hardt å ”dumpe” som å bli ”dumpet?”. Føler meg nesten unormal som føler så ille på at jeg gjør et annet menneske så vondt, er jo fremdeles glad i han. Men tør ikke og orker ikke psykisk å vite at det er noen rundt meg som jeg føler at jeg for all del ikke må skuffe.

Har sagt til han at jeg ikke vet når jeg er ”oppadgående” igjen, tør ikke sette noe tidsperspektiv på det, da jeg vet at det ikke er gjort i en håndvending å bli frisk av en slik lidelse.

Er jeg et dårlig mennenske som gjør det slutt på dette grunnlaget, er jeg egoistisk, eller er det flere der ute som har gjort det slutt med den de er glad i fordi de sliter med egne problemer?

Han er selvfølgelig redd for at jeg har funnet en annen, noe jeg ikke har. Orker ikke tanken en gang, har mer enn nok med meg selv.

Takker for svar. Hilsen et ”dårlig menneske?”

[Gjest tjohooo]

Regner med du vet godt at du ikke er et dårlig menneske, men at du skriver inn her for å få sympati og forståelse.

Jeg skjønner deg. Har vært i begges sko.

Men kan du ikke vende deg til han og prøve å forklare han? Dere kan jo også bli enige om noe, det trenger ikke stå på deg alene.

[Gjest LucySky]

Regner med du vet godt at du ikke er et dårlig menneske, men at du skriver inn her for å få sympati og forståelse.

Jeg skjønner deg. Har vært i begges sko.

Men kan du ikke vende deg til han og prøve å forklare han? Dere kan jo også bli enige om noe, det trenger ikke stå på deg alene.

Er ikke grunnen til at du gjorde det slutt selve kjernen i sykdommen? Angst for ikke å strekke til, ikke være "perfekt", samt angst for nærhet?

[Gjest thats life]

Regner med du vet godt at du ikke er et dårlig menneske, men at du skriver inn her for å få sympati og forståelse.

Jeg skjønner deg. Har vært i begges sko.

Men kan du ikke vende deg til han og prøve å forklare han? Dere kan jo også bli enige om noe, det trenger ikke stå på deg alene.

Takk for svar. Jeg føler meg virkelig som et dårlig menneske som gjør det slutt på grunn av mine egne problemer.At jeg er veldig egoistisk.

Samtidig så vet jeg at jeg har gjort det rette mht meg selv, at jeg slipper å stresse pga forventningspress til når jeg blir "normal" igjen.

Har snakket med han og fortalt akkurat hvordan jeg tenker. Han sier han kan skjønne det til et punkt, men skjønner ikke at det er nødvendig å gjøre det slutt pga dette problemet. Vet ikke helt, men tror kanskje man må ha opplevd slike problemer (eller andre problemer også for den slags skyld) på kroppen, for å kunne forstå.

Men tusen takk for svar uansett

[Gjest thats life]

Er ikke grunnen til at du gjorde det slutt selve kjernen i sykdommen? Angst for ikke å strekke til, ikke være "perfekt", samt angst for nærhet?

Hmmmm.... tenker.. Jo fullt mulig. Er nok mye av det du sier. Alvorlige spiseproblemer skyldes jo et eller annet. Håper å få svar eller ihvertfall forståelse på hvorfor jeg er plaget med denne lidelsen som til de grader styrer hverdagen og livet mitt.

[naiv]

Tror det er veldig normalt å ha"nok med seg selv" når man ønsker å komme ut av slike problemer som det du beskriver.

Men mange mennesker ønsker virkelig å hjelpe også av totalt uselviske årsaker. Noen ønsker med en ubevisst tanke å hjelpe seg selv. (Martyrrolle)

Uansett; du må gjøre det du selv synes er rett.

[Gjest Yes it is]

Kjære deg!

Jeg hadde spiseforstyrrelser i mange år, og var som den sammen med en fantastisk mann. Det var mange problemer, men vi nektet å gi slipp på hverandre. Begge var instilt på det. I begynnelsen var det så ille at han ikke kunne ta på meg enkelte steder, se meg fra visse vinkler, se meg spise, ja, du vet sikkert hvordan det er. Uansett så valgte jeg altså å la ham hjelpe meg. Det tok godt over fire år før jeg så på meg selv som helt frisk. Det var mange vonde år, jeg skal ikke innbille deg noe annet. Jeg hadde også vært syk i mange år før vi møttes. Men i dag er vi gift, jeg er frisk, og vi har det fantastisk sammen. Vi har blitt veldig nært knyttet til hverandre, og det er sikkert mye på grunn av alle samtalene vi måtte ha. Jeg bestemte meg for at jeg aldri skulle lyve eller gå bak ryggen på ham, og det ble virkelig veien til et friskt liv.

Du må for all del oppsøke hjelp hvis du ikke klarer dette alene. Hvis du kan, og hvis denne mannen virkelig vil hjelpe deg, og er sterk nok og villig til å stå fast, så ta ham tilbake, og snakk om deg selv. Se tilbake slik at du finner grunnen til sykdommen. Hvorfor trenger du denne oppmerksomheten? Har det skjedd mye vondt i livet ditt? Hvordan vil du leve? Hvordan skal du bli kvitt selvhatet? Still deg disse spørsmålene, og vær ærlig. Et liv i spiseforstyrrelser er ikke noe liv. Du må ØNSKE å bli frisk.

Lykke til uansett hva du velger.

[damedame]

Hei.

Han har selv ansvar for seg selv. Hvis han ønsker å være sammen med deg på tross av problemene dine (og det kan lett tenkes at han/noen vil), så skal du ikke være redd for å skuffe. Vær åpen og han vet hva han har å forholde seg til.

...er mine tanker

[Gjest uten signatur]

Jeg syns ikke du er unormal. Og hvis du faktisk har mer enn nok bare med deg selv, skal du ikke ta han tilbake fordi du har dårlig samvittighet.

Jeg skjønner hvordan du tenker angående at du ikke vil utsette han for det du har å tilby, som du selv mener ikke er så mye. Men hva har du å tape på å la han være der for deg? Det er jo det han ønsker, ikke sant? I verste fall så tåler ikke forholdet deres at du er syk og det sykdommen gjør med deg. Så blir det slutt. Men da har det på en måte skjedd naturlig. Det blir feil å gjøre det slutt fordi du tror han ikke kommer til å holde ut. La han gjøre et forsøk hvertfall. Du er syk, og trenger all den støtten du kan få nå. Benytt deg av det han er villig til å tilby. Husk at du faktisk er ganske heldig som har han!

Angående avstanden, hva er vel tre og en halv time? Verden er liten i dag. Snakk i telefonen. Skriv brev og mailer til hverandre. Og vær ærlige med hverandre. Men som jeg startet med. Hvis du virkelig føler at du ikke klarer å bry deg om mer enn deg selv, noe som er fullstendig forståelig..., så er du der allerede.