Er lei av vanskelig liv

[Gjest livet er vanskelig]

Jeg er så lei meg for at jeg har fått et slikt vanskelig liv uten at jeg vet hvorfor. Andre på min alder lever tilsynelatende lykkelig og får til sine liv. Jeg bare kjemper mot vinden hele tiden. Livet er så urettferdig! Mitt unge liv bare passerer. Årene smuldrer bort. Jeg holder meg bare i livet, lever ikke. Har problemer med å leve slik andre gjør, men vet ikke hvorfor jeg har disse problemene. Har riktignok fått diagnose, men hvorfor har jeg fått den? Har jeg hatt et dårlig barndom? Har jeg ikke fått nok omsorg fra foreldrene mine? Har det skjedd noe med meg som jeg ikke husker lenger? Er det genene mine eller min manglende viljestyrke? Det er så mange spørsmål som svirrer rundt i hodet mitt og jeg grubler og grubler om hvorfor mens livet passerer og andre lever og opplever. Har gått i terapi nå i 7 1/2 år uten at jeg føler at jeg har fått det så mye bedre. Hvor lang tid skal det ta? Jeg har ikke tid til å vente 10 år til? Jeg vil ha effektiv terapi. Jeg vil ikke se livet passerer mens jeg venter på å bli bedre. Har byttet psykolog nå og håper hun kan gjøre meg bedre fortere. Hvorfor må dette hende meg? Hva har jeg gjort for å fortjene dette livet?

[Gjest tjohooo]

Gjøre deg bedre?!??!

Vet selvfølgelig ikke hvilken diagnose du har, men det er du selv som har ansvar for å gjøre deg bedre.

Leste du om glassurgenerasjonen?

Den dagen du begynner å føle at du har ansvar selv, kommer du på en langt mer konstruktiv vei.

Ingen har sagt at livet er rettferdig, så det er ikke noen vits i å klage over at det er urettferdig. Du har hatt en god oppvekst sier du. Det sitter utrolig mange folk rundt i verden som har hatt et helvete uten like i barndommen. Svært mange av de klager ikke over at det er urettferdig, de bare prøver, tar ansvar for sitt eget liv og går på. Hva får deg til å tro at det er viljestyrke det går på? Det handler om å ta seg selv i nakken, og jeg mener ikke et offer for f.eks. incest har større forutsetninger for det, enn en person som har fått sydd puter under armene, når alt kommer til alt. Vi har alle våre problemer, og tvert vi kommer ut av den selvmedlidende fasen, kan vi sørge over det som egentlig plager oss og ta det som egentlig plager oss.

[Gjest livet er vanskelig]

Gjøre deg bedre?!??!

Vet selvfølgelig ikke hvilken diagnose du har, men det er du selv som har ansvar for å gjøre deg bedre.

Leste du om glassurgenerasjonen?

Den dagen du begynner å føle at du har ansvar selv, kommer du på en langt mer konstruktiv vei.

Ingen har sagt at livet er rettferdig, så det er ikke noen vits i å klage over at det er urettferdig. Du har hatt en god oppvekst sier du. Det sitter utrolig mange folk rundt i verden som har hatt et helvete uten like i barndommen. Svært mange av de klager ikke over at det er urettferdig, de bare prøver, tar ansvar for sitt eget liv og går på. Hva får deg til å tro at det er viljestyrke det går på? Det handler om å ta seg selv i nakken, og jeg mener ikke et offer for f.eks. incest har større forutsetninger for det, enn en person som har fått sydd puter under armene, når alt kommer til alt. Vi har alle våre problemer, og tvert vi kommer ut av den selvmedlidende fasen, kan vi sørge over det som egentlig plager oss og ta det som egentlig plager oss.

Har du selv hatt det på denne måten? Hvordan kom du deg ut av det? Jeg vet jeg må gjøre noe selv, men jeg sliter med passivitet. Alt er et ork. Jeg blir sliten av ingenting. Jeg er en svak person. Sliter mye med sjenanse og er veldig passiv sosialt. Greier ikke hevde meg å være synlig. Liker å gjemme meg bort, men ønsker å være sosial samtidig. Samtidig er jeg veldig sårbar for kritikk. Tåler lite i forhold til andre. Forhold tør jeg ikke gå inn i av frykt for å bli såret. Venner er vanskelig å finne. Det krever mer en jeg greier å gi. Energinivået mitt er ganske lavt til å være så ung. Jeg lever som en pensjonist. Kunne ønske jeg hadde mer pågangsmot og styrke. Har du noen råd?

[Tiram1365380530]

Har du selv hatt det på denne måten? Hvordan kom du deg ut av det? Jeg vet jeg må gjøre noe selv, men jeg sliter med passivitet. Alt er et ork. Jeg blir sliten av ingenting. Jeg er en svak person. Sliter mye med sjenanse og er veldig passiv sosialt. Greier ikke hevde meg å være synlig. Liker å gjemme meg bort, men ønsker å være sosial samtidig. Samtidig er jeg veldig sårbar for kritikk. Tåler lite i forhold til andre. Forhold tør jeg ikke gå inn i av frykt for å bli såret. Venner er vanskelig å finne. Det krever mer en jeg greier å gi. Energinivået mitt er ganske lavt til å være så ung. Jeg lever som en pensjonist. Kunne ønske jeg hadde mer pågangsmot og styrke. Har du noen råd?

Hei.

Det er trist å lese uten at jeg helt skjønner hvilken diagnose du har fått, ei heller alderen din.

Jeg fikk selv en liten knekk i ung alder, fikk hjelp en liten periode og fikk snakket ut. Men, når alt kom til alt visste jeg at vedkommende ikke kunne trylle meg frisk og at det måtte komme fra meg selv. Jeg kom til et punkt at jeg ble sint på meg selv, oppgitt over at jeg ikke styrte livet selv. Det var vel det som fikk meg til å kjempe videre, sinnet over at jeg tillot meg selv å være så redd og passiv.

Jeg brettet opp armene og sloss hver enda dag, nå var jeg virkelig på vei og det gikk framover. Min erfaring er at andre kan ikke leve for deg, det må du selv gjøre. Du bestemmer selv og ingen andre, ergo, du må nok ta over og ikke sitte å vente på at noen kan hjelpe deg med alt.

Det er viktig at du setter deg små mål og tar en ting av gangen. Etterhvert som du overvinner situasjonene kan du gå videre til neste. Ikke være utålmodig men se hvert lille mål som en stor seier.

Det må da være noe du og har interesse for og som du kan starte med uten at du treffer en haug med andre folk du er redd for å møte?

Jeg nekter å tro at et ungt menneske ikke har noe å leve for.

Jeg var heldig for jeg kom meg raskt. Dette er noe jeg ser på som en erfaring i dag

Lykke ti

Tiram

[Gjest livet er vanskelig]

Hei.

Det er trist å lese uten at jeg helt skjønner hvilken diagnose du har fått, ei heller alderen din.

Jeg fikk selv en liten knekk i ung alder, fikk hjelp en liten periode og fikk snakket ut. Men, når alt kom til alt visste jeg at vedkommende ikke kunne trylle meg frisk og at det måtte komme fra meg selv. Jeg kom til et punkt at jeg ble sint på meg selv, oppgitt over at jeg ikke styrte livet selv. Det var vel det som fikk meg til å kjempe videre, sinnet over at jeg tillot meg selv å være så redd og passiv.

Jeg brettet opp armene og sloss hver enda dag, nå var jeg virkelig på vei og det gikk framover. Min erfaring er at andre kan ikke leve for deg, det må du selv gjøre. Du bestemmer selv og ingen andre, ergo, du må nok ta over og ikke sitte å vente på at noen kan hjelpe deg med alt.

Det er viktig at du setter deg små mål og tar en ting av gangen. Etterhvert som du overvinner situasjonene kan du gå videre til neste. Ikke være utålmodig men se hvert lille mål som en stor seier.

Det må da være noe du og har interesse for og som du kan starte med uten at du treffer en haug med andre folk du er redd for å møte?

Jeg nekter å tro at et ungt menneske ikke har noe å leve for.

Jeg var heldig for jeg kom meg raskt. Dette er noe jeg ser på som en erfaring i dag

Lykke ti

Tiram

Jeg har hadde mer mot da jeg var yngre. Må innrømme at jeg ikke er så flink til å takle motgang rett og slett, og jeg synes nesten jeg bare møter motstand. Dette går utover selvtilliten min og pågangsmotet mitt. Jeg er egentlig en positiv og sterk person, men når det kommer til personlige relasjoner blir jeg så sårbar. Sliter derfor sosialt. Har lett for å bli hakket på fordi jeg er så forsiktig og besjeden. Dette utgjør et problem i arbeidslivet såvel som privatlivet. Tør ikke ta kontakt med nye mennesker og har ikke noen gode venner. Synes det krever for mye for av meg å bli kjent med nye mennesker og vet ikke helt om jeg har kraften til det.