Det blir litt for dypt for meg...

[Gjest nikolay k]

Hei,

Jeg er en mann som nå har vært sammen med verdens herligste dame i to måneder. Vi har det veldig bra sammen på alle områder, MEN...det ER nemlig et lite "men" der.

Kjæresten min sliter med angst, og når hun rammes av dette blir hun noe fjern og hun sier at det er som om følelsene stopper opp. Det blokkeres.

Hun jobber en del med dette, og har nå valgt å oppsøke hjelp (psykolog), noe jeg er veldig glad for.

Saken er nemlig den at jeg elsker denne dama mi, og jeg ønsker være der for henne og se henne bli fri fra angsten.

MEN det er så altfor mye prat om dette. Det er nesten hver gang vi er sammen, så snakker vi noe om denne angsten hennes, hva som kan gjøres, hva hun tenker, og hvordan hun har det. Noen ganger føler jeg at alt dreier seg om dette, og at jeg blir litt tilsidesatt.

Føler meg egoistisk som skriver dette, men jeg er nødt til å være ærlig på det. Jeg har tilogmed sagt en del om det, at kanskje vi snakker litt vel mye om det.

Hun ser på meg som en god støtte og hjelp, og vi har det virkelig godt sammen, men når hun rammes av angsten,så kjenner jeg at jeg nesten ikke kjenner henne igjen. hun blir litt borte for meg.

Så jeg må innrømme jeg er sliten, rett og slett litt sliten av at det er litt ustabilt, og at dagene våre blir bestemt utifra hvordan hun har det. Jeg orker ikke være så mye i dypet..

Jeg elsker å le med henne, snakke om hverdaglsige ting, gjøre ting sammen, og dette gjør vi jo; men det hender altså at det blir for dypt og for mye for meg.

Hva skal jeg gjøre? Jeg har jo fortalt henne at dette påvirker meg veldig...jeg blir så lei meg når jeg ser hun sliter, og en kveld kan fort bli ødelagt pga dette. Ikke fordi vi krangler eller noe (det gjør vi så godt som aldri), men fordi det ikke er gøy å sitte på en restaurant med en som plutselig er nesten fremmed for deg..om du skjønner.

Har du noen råd til meg, for jeg er sliten - og tenk, bare etter to måneder?!

Og nei, jeg gjør det ikke slutt, for denne jenta er det beste som har hendt meg. Det bare sliter så med hennes angstproblem.

[cecily]

hun er jo kjempeheldig at du har funnet henne!

men, du må sette grenser for hvor mye dere skal snakke sykdom, dere er kjærester, ikke psykolog-pasient. sikkert kjempevanskelig å sette et klart skille når det blir for mye, men for meg er det naturlig å si at det er for mye når du synes hele situasjonen og samtalen er ubehagelig. dette er også et emne hun burde ta opp med sakkyndig, slik at dere begge stiller opp for hverandre og tar vare på nettopp hverandre.

[sheba]

Hjelpe meg som jeg kjente meg igjen her!!!

hei forresten, jeg har selv slitt med angst i 11 år, til vårt forsvar må jeg si at det er en grusom følelse. Mange råd har jeg fått og her går et spesiellt igjen, nemlig: Ta deg sammen! vel, det går ikke, men du som er frisk og ikke har lyst til å slippe denne jenta, vær der for henne, men for all del ikke "jatt" med henne, hun trenger hjelp og må faktisk ta seg sammen, det første hun må innse (og da er mye gjort) er at dette ikke er farlig, det er bare en følelse...

men du må heller ikke bare være "snill gutt", jeg mener ikke du skal være stygg men vær saklig, bestemt og fortell henne om dine følelser rundt dette problemt, for meg virket det iallfall for min erfaring sa at gjennom angsten ble jeg så utrolig mye mer følsom og det kom også menneskene rundt meg tilgode....

Det er aldrig lett å råde, men du virker som en som gjerne vil få dette til å virke, vær ikke redd for å si ifra, men som du vet så finnes det mange måter og si det på så si det på en omsorgsfull måte samtidig som du ikke klandrer.. Ingen kan hjelpe for at en er syk, det føles bare så skammelig når sykdommen er psykisk..

[Divern]

hun er jo kjempeheldig at du har funnet henne!

men, du må sette grenser for hvor mye dere skal snakke sykdom, dere er kjærester, ikke psykolog-pasient. sikkert kjempevanskelig å sette et klart skille når det blir for mye, men for meg er det naturlig å si at det er for mye når du synes hele situasjonen og samtalen er ubehagelig. dette er også et emne hun burde ta opp med sakkyndig, slik at dere begge stiller opp for hverandre og tar vare på nettopp hverandre.

Hmm, jeg kan egentlig bare svare med en egenopplevd sak da. Håper du finner noe nytte i det.

Jeg møtte for mange år siden en nydelig jente som jeg og elsket over alt på jord. Jeg visste at jeg ikke gikk til en lett oppgave når jeg ble sammen med henne. Hun hadde en baggasje med både en psykopat og en voldtekt bak seg.

Dette resulterte i at også henne kunne ramle helt ut til tider, det kunne gå måneder mellom hver gang jeg kunne ta i henne, om så bare holde henne i hånden. Dette tærte selvfølgelig på meg og, men tanken på "gevinsten" som ventet på meg den dagen hun evt. fikk kontroll på sine følelser og tanker, holdt meg der, og etter halvannet år begynte ting og ordne seg. Det var som og se en rose springe ut i full blomst. Det var tungt å stå ved siden henne i denne tiden, men som sagt, jeg elsket henne over alt på jorden, og så det som en belønning for hver gang jeg kunne være der for henne.

[Gjest blikk]

Hei! I hvilken by bor dere? (hvis du ønsker å fortelle det da..) Jeg har kjennskap til noe som kanskje kan hjelpe.

Jeg skjønner godt at dette er et problem for deg. Jeg kjenner meg igjen. Levde sammen med en mann i 7 år som hadde det sånn. Dere må bare snakke, men du må også få være med å styre hvor mye.

Dersom du velger å være sammen med kjæresten din, må du kanskje hjelpe henne til å oppsøke den hjelpen hun trenger for å komme videre.

Jeg tror det er viktig å skille kortene når man har slike problemer. Du kan ikke både være psykolog og kjæreste.

Selvfølgelig skal du også stille opp, men du trenger også å snakke om andre ting enn hennes problemer.

Ta en samtale om dette med henne! Hun kan helt sikkert takle det! Sammen er dere sterke, og sammen kan dere finne en løsning på det.

Ta vare på kjærligheten!

[Gjest nikolay k]

Hei! I hvilken by bor dere? (hvis du ønsker å fortelle det da..) Jeg har kjennskap til noe som kanskje kan hjelpe.

Jeg skjønner godt at dette er et problem for deg. Jeg kjenner meg igjen. Levde sammen med en mann i 7 år som hadde det sånn. Dere må bare snakke, men du må også få være med å styre hvor mye.

Dersom du velger å være sammen med kjæresten din, må du kanskje hjelpe henne til å oppsøke den hjelpen hun trenger for å komme videre.

Jeg tror det er viktig å skille kortene når man har slike problemer. Du kan ikke både være psykolog og kjæreste.

Selvfølgelig skal du også stille opp, men du trenger også å snakke om andre ting enn hennes problemer.

Ta en samtale om dette med henne! Hun kan helt sikkert takle det! Sammen er dere sterke, og sammen kan dere finne en løsning på det.

Ta vare på kjærligheten!

Tusen takk for et godt og gjennomtenkt svar. Det satt jeg stor pris på.

Vi bor forøvrig i stavanger. Vil gjerne høre ditt tips, uavhengig om vi bor i "feil" by :-)

Takk igjen.

[Gjest nikolay k]

Hjelpe meg som jeg kjente meg igjen her!!!

hei forresten, jeg har selv slitt med angst i 11 år, til vårt forsvar må jeg si at det er en grusom følelse. Mange råd har jeg fått og her går et spesiellt igjen, nemlig: Ta deg sammen! vel, det går ikke, men du som er frisk og ikke har lyst til å slippe denne jenta, vær der for henne, men for all del ikke "jatt" med henne, hun trenger hjelp og må faktisk ta seg sammen, det første hun må innse (og da er mye gjort) er at dette ikke er farlig, det er bare en følelse...

men du må heller ikke bare være "snill gutt", jeg mener ikke du skal være stygg men vær saklig, bestemt og fortell henne om dine følelser rundt dette problemt, for meg virket det iallfall for min erfaring sa at gjennom angsten ble jeg så utrolig mye mer følsom og det kom også menneskene rundt meg tilgode....

Det er aldrig lett å råde, men du virker som en som gjerne vil få dette til å virke, vær ikke redd for å si ifra, men som du vet så finnes det mange måter og si det på så si det på en omsorgsfull måte samtidig som du ikke klandrer.. Ingen kan hjelpe for at en er syk, det føles bare så skammelig når sykdommen er psykisk..

Godt å høre fra en som har vørt der. Er du fri fra angst i dag, og i såfall hva fik deg til å komme ut av det? Har du rett og slett lært deg å leve med det, eller mestrer du det på en måte?

Uansett, takk for dine ord. Jeg skal så absolutt kjempe for kjærligheten OG ta vare på meg selv :-)

[Gjest nikolay k]

Hmm, jeg kan egentlig bare svare med en egenopplevd sak da. Håper du finner noe nytte i det.

Jeg møtte for mange år siden en nydelig jente som jeg og elsket over alt på jord. Jeg visste at jeg ikke gikk til en lett oppgave når jeg ble sammen med henne. Hun hadde en baggasje med både en psykopat og en voldtekt bak seg.

Dette resulterte i at også henne kunne ramle helt ut til tider, det kunne gå måneder mellom hver gang jeg kunne ta i henne, om så bare holde henne i hånden. Dette tærte selvfølgelig på meg og, men tanken på "gevinsten" som ventet på meg den dagen hun evt. fikk kontroll på sine følelser og tanker, holdt meg der, og etter halvannet år begynte ting og ordne seg. Det var som og se en rose springe ut i full blomst. Det var tungt å stå ved siden henne i denne tiden, men som sagt, jeg elsket henne over alt på jorden, og så det som en belønning for hver gang jeg kunne være der for henne.

Du minner meg om meg selv. Utrolig herlig å lese om hvordan du sto ved denne jentas side. Det er nemlig akkurat det jeg ønsker, og min jente har også opplevd mye vondt. Takk for at du delte dette med meg. Jeg håper også å gradvis se henne blomstre :-)