Ingen føleleser mer

[Anellena]

Helt opprådd nå.

Jeg ønsker virkelig å forlate min samboer, som jeg desverre ikke føler noe for mer. Og det har jeg ikke gjort på flere år.

Vi er svært forskjellige, uenige i det meste, og har helt ulike hverdagslige behov. Jeg har alltid ønsker et forhold med mer kos og nærhet. Han ser ikke ut til å bry seg om dette i hele tatt. For meg har etter hvert dette bltt et stort savn. Jeg har i mange år gjort ham oppmerksom på hvordan jeg ønsket å ha det, men har snakket til døve ører. Nå har jeg sagt jeg vil forlate ham, men han nekter å gi slipp på meg. Han klamrer seg fast til alt det faste og trygge, tar i bruk alle midler for å beholde meg.

Kan nevne at vi har to funksjonshemmede barn å ta oss av, og dette har nok også slitt på forholdet. men jeg har alltid ønsket å rydde plass til oss, skaffe avlastning så vi kan være litt alene. Det har han nektet meg. Han har gjentatte ganger sagt at han ikke har noe ønske om å tilbringe tid med meg så lenge jeg er som jeg er.!!???

Nå er mine følelser for ham over, han vet det, men vil likevel ha meg her. Mener jeg kommer til å ødelegge livet til begge barna hvis jeg flytter. Han vet akkurat hva han skal si for at jeg skal føle skyld og få dårlig samvittighet.

Og det får jeg selvfølgelig.

Men hva er egentlig rett???

Skal en virkelig være nødt til å ofre alt for barnas skyld? Og hva er meningen med det når vi likevel ikke gjør noe sammen med dem??

Vi deler oss jo likevel, tar oss av et barn hver.

Ønsker noen synspunkter på rett og galt her.

Annalena

[Dorthe]

Nei, det er ikke riktig at du skal ødelegge livet ditt ved å bo sammen med en mann du ikke trives sammen med.

Finn deg en leilighet og la ungene bo hos ham og så sier du at du vil ha delt omsorg etterhvert hvis det er mulig.

Alltid vanskelig å få en mann til å flytte, så har du mulighet, flytt sjøl.

Og det uten dårlig samvittighet.

[Rubia]

Hei du.

Hvis du virkelig ønsker å forlate ham så skal du det uten å føle skyld.

Tror det er grenser for hvor lenge en skal trekke et forhold for barnas skyld.

Barna vil uansett føle tristheten i rommet og se at mamma og eller pappa ikke har det bra. Så gode skuespillere tror jeg ikke vi er.

Barn kan ha det utmerket flott med foreldre som har skilt lag. Iallefall hvis foreldrene kan klare å omgåes greit og håndtere barna og samvær på en grei måte.

Barna vil se at mamma lyser opp og har det bra, og da har også de det bra.

Er selv alene på snart syvende året med to barn og disse har ikke slitt med denne situasjonen i det hele tatt. Far og jeg kommuniserer bra og barna har en god del å si selv.

Er du virkelig "ferdig" så unn deg å begynne på nytt. Stå på og vær litt egoist...tenk på deg selv og på hva du ønsker.

Hopp ut i den vide verden og unn deg å leve litt, det er jeg sikker på at du fortjener.

Du er en like god mor alene som du er sammen med far...kanskje bedre tilogmed.

Ønsker deg lykke til.

Du kommer til å klare deg bra, stå på.

Hilsen...

[Gjest erfaring]

Nei, det er ikke riktig at du skal ødelegge livet ditt ved å bo sammen med en mann du ikke trives sammen med.

Finn deg en leilighet og la ungene bo hos ham og så sier du at du vil ha delt omsorg etterhvert hvis det er mulig.

Alltid vanskelig å få en mann til å flytte, så har du mulighet, flytt sjøl.

Og det uten dårlig samvittighet.

Du skal IKKE ha dårlig samvittighet.

Jeg var i et forhold som ikke fungerte. Jeg ble gravid og vi holdt vel mer eller mindre sammen pga det.Vi var veldig forskjellige og når jeg snakket med han følte jeg det akkurat som deg - at jeg snakket for døve ører. Noen ganger følte jeg det som vrangvilje fra hans side, han ville aldri prøve å forstå meg.

Vi giftet oss, men det var absolutt ikke den rette løsningen. Man holder ofte sammen pga at det er trygt på en måte. Man vet hva man har, men ikke hva man får. Tror det gjør at mange holder sammen.

Å holde sammen bare pga barna er ikke riktig for noen parter.

Barn merker sinnstemninger veldig godt - det har jeg selv erfart.

Jeg er selv skilsmissebarn og var "glad" på en måte når mamma og pappa skilte seg. "Trykket" var borte og det føltes bedre å være hjemme.

Jeg ser det på min egen datter også. Hun har det mye bedre nå. Jeg har nå fått meg samboer og livet har aldri vært bedre. Og det som gjør meg så glad er å se at dattern min trives og har det mye bedre nå. Hun har blitt en annen jente.

Jeg forstår det slik at du har prøvd å gjøre ting bedre, men det går ikke alene. Man må være to om det.

Og plutselig en dag er det for sent. Når følelsene er borte, så er de bort - tro meg. Man kan ikke tvinge følelsene tilbake igjen.

Selvsagt blir det sikkert litt tungt for barne til å begynne med, men det går over.

Jeg blir trist av å tenke på mødre som "ofrer" et lykkelig liv pga barna.

Ved å tenke på deg selv og ditt beste, tenker du også på barna dine. Når barna er sammen med deg og du har det godt - har de også det godt.

Ikke la mannen din gi deg dårlig samvittighet for at du lar lyst til å dra. Det er han som burde ha dårlig samvittighet ved å ikke bidra nok til at forholdet skal fungere.

Ønsker deg lykke til uansett hva du bestmmer deg for.

[Icora Panter]

Hei du.

Hvis du virkelig ønsker å forlate ham så skal du det uten å føle skyld.

Tror det er grenser for hvor lenge en skal trekke et forhold for barnas skyld.

Barna vil uansett føle tristheten i rommet og se at mamma og eller pappa ikke har det bra. Så gode skuespillere tror jeg ikke vi er.

Barn kan ha det utmerket flott med foreldre som har skilt lag. Iallefall hvis foreldrene kan klare å omgåes greit og håndtere barna og samvær på en grei måte.

Barna vil se at mamma lyser opp og har det bra, og da har også de det bra.

Er selv alene på snart syvende året med to barn og disse har ikke slitt med denne situasjonen i det hele tatt. Far og jeg kommuniserer bra og barna har en god del å si selv.

Er du virkelig "ferdig" så unn deg å begynne på nytt. Stå på og vær litt egoist...tenk på deg selv og på hva du ønsker.

Hopp ut i den vide verden og unn deg å leve litt, det er jeg sikker på at du fortjener.

Du er en like god mor alene som du er sammen med far...kanskje bedre tilogmed.

Ønsker deg lykke til.

Du kommer til å klare deg bra, stå på.

Hilsen...

Du skal ikke lide for å glede en annen. Skjønner ikke at han kan be deg om det heller.. Hadde han skjønt alvoret, så hadde han vel prøvd å forandre seg litt. Men han har tydeligvis ikke hørt deg alvorlig når du har sagt ifra..

Du trenger jo ikke flytte mange mil unna, så ungene får se deg.

Unger dør ikke av seperasjon.. Min mor dro fra fire unger (Min tvilling og jeg var fem år.) Hun flyttet 70 mil unna! Dvs at vi fikk se henne to ganger i året. Det var ikke lett å miste moren sin på den måten, og jeg er bitter på henne. Fordi hun har aldri kjempet for å holde kontakten tett. Så nå har jeg gitt opp som 19 åring.

Men jeg har ikke tatt noe skade av det heller..

Og flytter du bare ut av huset og kan se barna flere dager i uken, så ser jeg ikke noe problem.

I denne situasjonen tror jeg du skal tenke mest på deg selv...

[Gjest Aminaa]

Vet sånn ca hvordan du har det..Og jeg vet at det ikke er enkelt å fatte noe beslut..Selv har jeg og samboern min vært sammen i snart 5 år og deler en datter på snart 3- ting fungerer virkelig ikke og jeg har mange ggr tenkt å dra fra han, men når det er barn involvert er det enklere sagt en gjort..Jeg har, litt over 1 år følt det så her og har ikke gjort eller tatt hånd om saken- går hele tiden å drar ut på det i håp om at jeg endrer meg mht følelser mot han m.m. Hver dag er et slit for meg og jeg klarer bare ikke å beslute meg for noe, vurderer sterkt på å involvere meg med en rådgiver/psykolog eller lignende for å få kanskje et klarere syn på saken o.l.

Håper du løser ting og at den ender seg med det beste-

Klem