Om hvordan vi uttrykker oss

[freshte]

>Jeg forstår at jeg provoserte en del med mitt innlegg i går under tråden valg av land. Det var kanskje ikke riktig å plassere den der, men jeg reagerer litt på den type innlegg som startet denne tråden.

Jeg ønsker slett ikke å stille andres valg eller motiver til adopsjon i tvil. De er nok ikke så annerledes enn våre. Det jeg ønsker å peke på er hvordan vi utrykker dette med språket vårt.

Like etter vi hadde tatt avgjørelsen om å adoptere, og begynte å fortelle det til våre nærmeste, fikk vi (og får fremdeles) spørsmål om hvorfor vi vil adoptere fra Kina. En god venninne syntes vi heller burde velge Etiopia, fordi barna der hadde hun fått vite ble så godt tatt vare på og stimulert på barnehjemmet. Hun sa med rene ord at dette var de barna som klarte seg best etterpå. Ett velmenende utsagn kanskje, men jeg ble svært provosert, og tenkte ganske enkelt: ”men hva med de understimulerte barna i Kina da?” Naivt, kanskje men en reell følelse.

Min venninne kom med dette utsagn på grunnlag av at hun kjenner noen som har adoptert fra Etiopia, og har oppfattet dette som en viktig grunn til deres valg.

Da jeg begynte å lese innlegg her på dol for et års tid siden, merket jeg at den samme følelsen meldte seg igjen. Jeg syntes veldig mange tråder handlet om akkurat dette som min venninne hadde oppfattet, hvor kommer de ”beste” barna fra? hva kan vi gjøre for å få de ”beste” barna? hvilken metode er den enkleste, minst kostbare, kortest ventetid? Uten å peke på noen spesielle diskusjoner, var det hovedinntrykket mitt på den tiden.

Min venninne har ingen større kjennskap til adopsjonsprosessen, så på mange måter er hun unnskyldt, men jeg begynte å forstå hvordan hun kunne komme med et slikt utsagn. Når man står utenfor og hører hva som blir sagt kan det oppfattes som noe helt annet enn det vi oppfatter innenfor. Et ”internt” utsagn som skrives her inne, kan tatt ut av sin sammenheng virke grusom og sårende hvis det blir brukt av utenforstående mot oss eller mot barna våre.

Etter hvert som jeg har vent meg til temaet og diskusjonene her inne, la jeg ikke så godt merke til dette lenger, men det må ha ligget og ulmet da….og dukket opp igjen i går..

Å bruke et så sterkt ord som ”shoppingmentalitet” er forståelig nok provoserende. Men med det mener jeg slett ikke at noen i det norske adopsjonsmiljøet shopper barn. Verken dol’ere eller noen andre. Jeg tror alltid det beste om alle, og jeg tror at alle som adopterer velger sin egen måte å gjennomføre dette på. Vi velger land, vi velger forening, vi velger tidspunkt og mye annet ut fra forskjellige forutsetninger, men som regel er det følelsene som styrer. Slik bør det også være. Men jeg tror at vi som har så mye kunnskap om adopsjon, og som er så involvert i prosessene, skal være mer påpasselig med språket vårt, og måten vi utrykker oss på, også internt.

Jeg kunne trekke fram eksempler på utsagn som kan bli ”farlige” i feil munn, men er redd for at det da blir et ras av forsvarstaler fra opphavene. Jeg er heller ikke ute etter den type diskusjon, dette er rett og slett mine følelser ifh til hvordan vi som adopterer uttrykker oss om temaet.

[mille2]

Hei Freshte.

Fint innspill.

Tråden "valg av land" ble startet av meg. Ble litt overrasket over så mange svar. Vi har vært gjennom hele runden når vi skulle velge land. Fra Kina, via de fleste andre, og vi endte så til slutt opp med Etiopia, fordi det passet best for oss.

Innlegget var ment som en åpen undring over temaet. Vi er relativt nye når det gjelder adopsjon og lurer på veldig mye.

Jeg har full tillit til og full repekt for andres valg og synes det er spennende å høre om andres erfaring.

Jeg synes det ligger litt i kortene at når vi skriver innlegg her, så vil det komme menge synspukter og innspill, som vi kan være enig eller uenig i. For meg er det en selvfølge at hver og en må velge ut fra sin situasjon uten å måtte forsvare sine valg overfor andre.

[Gjest ChiengMai]

Vi legger vel alle forskjellige ting i forskjellige utsagn, så det er slett ikke sikkert alle andre reagerer på det samme som deg. Kanskje noen av dine reaksjoner bunner i det faktum at du ble møtt på den måten du ble når det gjelder Kina kontra Etiopia?

Vi legger også vekt på forskjellige ting når vi adopterer, ut fra hva vi selv mener er best for oss og det barnet vi en gang skal få. Og ikke minst ut fra hvilke kriterier vi som adoptivfamilie passer inn under, ikke alle land passer for alle.

Selv valgte vi Thailand fordi vi tror at barn som har vært i fosterfamilie har et bedre utgangspunkt enn de som kommer fra barnehjem, men også fordi vi ikke ønsket en baby. Andre igjen velger Etiopia eller Korea fordi de ønsker babyer. Noen velger _ikke_ Etiopia fordi de tror at barn blir mer mobbet jo mørkere de er. Noen ønsker ikke Kina fordi de har hørt at barna derfra ofte er understimulerte og kommer fra dårlig bemannede barnehjem. Og hva så? Det er i beste fall naivt (eller slemt, kanskje?) å innbille seg at disse valgene blir gjort av foreldre som tror de på den måten er garantert et veltilpass og problemfritt barn. Og ja, jeg syns det er både slemt og ondskapsfullt å bruke ordet shoppingmentalitet om valgene vi gjør for vår egen fremtid og barnet vårt. De minner ikke mye om respekt i alle fall. Så ja, jeg syns godt vi kan tenke på hvordan vi uttrykker oss!

Det er en viss fornuft i at vi gjør forskjellige valg og at forskjellige land passer hver enkelt av oss. Som Snø sa: Alle barna som blir frigitt for adopsjon trenger foreldre. Og så lenge de barna som blir frigitt får foreldre så ser jeg ikke helt problemstillingen din.

[nanchang]

Når en er ny i adopsjonsprosessen, nettopp har tatt beslutningen om å adoptere, vet en jo ikke så mye om adopsjon, og det er lett å tenke at å få en liten baby er "tryggere" enn et litt større barn. En får også høre bastante uttalelser om adopsjon, prosessen, forhold i forskjellige adopsjonsland, av andre som kjenner noen som var naboer med noen som var tante til noen som hadde adoptert, og det er HELT sant, ja liksom.

Adopsjonsprossessen skrider langsomt framover, og med den vokser egen kunnskap om adopsjon, gjennom lesning og samtaler med andre som har adoptert. Så blir en mamma både en og to ganger, og gjør seg egne erfaringer.

Må le når jeg tenker på hvor uvitende jeg var før vi fikk jenta vår, ho var 18 mndr ved tildeling, jøss så stor tenkte jeg, men at det er så mye baby i unger opptil og rundt 2 år, det måtte jeg oppleve for å kunne forstå det. Og nestemann på 16 mndr, puddingbabyen til mamma, og det å få oppleve den fantastiske framgangen lite stimulerte barnehjemsbarn får når omsorgen endelig er der, det er enormt.

Å få seg til å skrive ord som "shoppingmentalitet" - hvordan KAN du bruke sånne ord? Jeg finner sånn ordbruk støtende, det har ingen ting med adopsjon å gjøre. Valg av land foretar man med hjertet, og i mange tilfeller er det landet som "velger oss" da ting som ekteskapets varighet, alder på foreldrene + + er satt av giverlandene.

[ahg]

Skjønner godt at du ble provosert av din venninnes utsagn. Enn å komme med noe slikt når dere allerede hadde valgt Kina. Ubetenksomt og lite konstruktivt, synes jeg. Hadde jeg vært deg, ville jeg antakelig blitt både fornærmet og såret. Jeg ville ønsket meg støtte og deling av gleden og forventningen - ikke en kommentar om at jeg hadde gjort et 'dumt' valg. Vel, venninnen din hadde neppe tenkt seg nøye om.

Jeg lurer på om din måte å lese innleggene på DOL på, har vært litt farget av episoden med venninnen din. Etter 3,5 års DOL-tilhørighet kan jeg ikke huske å ha lest et eneste innlegg som har gitt meg assosiasjonen 'shoppingmentalitet'. Tvert imot synes jeg forumet er preget av seriøse brukere som i all hovedsak formulerer seg både godt og gjennomtenkt.

Vi har vel alle våre ting som som vi lett trigger på. Jeg er ikke noe unntak i så måte. Men 'shoppingmentalitet' har altså aldri falt meg inn å tenke etter å ha lest innlegg her på forumet.

[tevil]

Etter at jeg selv har blitt mor til et barn fra India har jeg blitt mye mer var på andre sine utalelser og utrykksform relatert til mennesker med et andeledes utseende enn normenn flest.(nordmenn med lys hudfarge)

Noe skal man IKKE finne seg i mens noe må man rett og slett godta. Ellers får man ikke gjort annet enn å rette på andre og være på "hugget" hele tiden. Og det er slitsomt!!!

Husker selv at mine egne tanker, holdninger og ikke minst talemåte (utrykksform) endret seg under adopsjonsprosessen, etter utallige foredrag, møter, samtaler og ikke minst alt jeg har lest om adopsjon!!!

Vi må alle huske på at vi kan ikke forvente at alle utenforstående vet alt og skjønner alt. Det har tatt tid med oss aller fleste og kunne være der vi er idag.

Ennå kan jeg oppleve dumme spørsmål og rare holdninger fra slekt og venner. I de mest ekstreme tilfellene må jeg sette dem på plass.

[tromsmamma]

Etter at jeg selv har blitt mor til et barn fra India har jeg blitt mye mer var på andre sine utalelser og utrykksform relatert til mennesker med et andeledes utseende enn normenn flest.(nordmenn med lys hudfarge)

Noe skal man IKKE finne seg i mens noe må man rett og slett godta. Ellers får man ikke gjort annet enn å rette på andre og være på "hugget" hele tiden. Og det er slitsomt!!!

Husker selv at mine egne tanker, holdninger og ikke minst talemåte (utrykksform) endret seg under adopsjonsprosessen, etter utallige foredrag, møter, samtaler og ikke minst alt jeg har lest om adopsjon!!!

Vi må alle huske på at vi kan ikke forvente at alle utenforstående vet alt og skjønner alt. Det har tatt tid med oss aller fleste og kunne være der vi er idag.

Ennå kan jeg oppleve dumme spørsmål og rare holdninger fra slekt og venner. I de mest ekstreme tilfellene må jeg sette dem på plass.

... en meget stygg sang en kamerat hadde lært han på skolen ( den begynte : pakkis,pakkis kom deg hjem..osv). Jeg ble mildt sagt meeeeget sint og tok gutten for meg og hadde en lang og alvorlig prat om bla mobbing og hvordan han selv ville reagert hvis noen hadde mobbet Han pga utseende.

Han skjønte jo det da (og jeg har aldri hørt den sangen igjen)MEN det litt pussige med denne historien er : Min sønn er den mørkeste i sin klasse hvor det også går tre innvandrerbarn. Alle vet han er adoptert men han blir altså ikke "regnet med" når "utlendingene" skal "plages" for han er kompisen som bestandig har vært der.

Forøvrig så går han på en fantastisk skole som tar mobbing/utestenging meget alvorlig, problemet er vel heller holdningene til foreldrene og hva de bringer videre til sine barn. Jeg har hørt utrolig mye rart disse årene, og når begeret mitt blir fullt av "svartingeprat" og jeg eksploderer opplever jeg , i ni av ti tilfeller følgende; " neimen vi tenkte da ikke på DIN gutt da, han er jo norsk han.."

Men jeg tenker self. på fremtiden jeg og, men har en klokketro på at hvis vi som foreldre klarer å gi barna våre en kjærlig oppvekst og god selvtillit så vil det gå bra!