Orker snart ikke mer...

[Gjest nikolay k]

Jeg skrev et innlegg for noen dager siden; "det blir for dypt for meg". Fikk en mange gode svar og det satt jeg så stor pris på.

Jeg fikk også tilbakemeldinger der dere skrøt av meg som var så sterk og kjærlig som sto ved siden av min kjære. Min kjære har altså angst.

Og joda, jeg er her og jeg elsker henne, men jeg orker snart ikke mer. Hun MÅ snakke om det hver dag, og det blir så slitsomt for meg.

Jeg har sagt i fra at jeg ikke orker at dette skal være fokus i livet vårt, men likevel kommer vi stadig innpå det.

Det er ikke det at jeg ikke vil være der for henne, for det vil jeg. Jeg elsker henne over alt på jord og håper så intenst at jeg en dag blir hennes ektemann. Men før den tid må hun bli fri fra dette, iallefall være noen skritt videre. Når hun rammes av angst blir hun jo helt borte for meg!

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet ikke engang om hun egentlig forstår hvorvondt dette er for meg. En ting er hvor vondt det er å se henne slik, en annen ting er hvor vondt det er at vår forelskelse kveles litt fordi dette er et så sterkt tema hver eneste dag. Og det er DET jeg ikke orker mer.

Hva mer kan jeg gjøre? Hva kan jeg si?

Hun er i gang hos psykolog og jeg håper han vil overta fullt og helt som behandler, for jeg makter det ikke...

Fryktelig sliten nå. Håper noen har råd..igjen.

Takk.

[Gjest thetraveller]

Hva om du tok kontakt med den samme psykologen selv, og fikk noen gode råd av ham? Det er ofte godt å ha en tredjeperson som ser dette objektivt, og som er følelsesmessig utenforstående også. Du selv kunne trengt å få gode råd om hvordan du bør/skal/kan/ikke bør forholde deg til dama di...

Ønsker dere alt godt for fremtida, og håper du skjønner at dette kommer til å ta lang tid. Angst blir ikke borte på et blunk, men det blir bedre med tida dersom man får tilstrekkelig hjelp fra rette instans.

[Gjest colette]

Så vidt jeg vet, så er det ikke typisk for mennesker med angst, å kreve oppmerksomhet rundt det hele tiden. De pleier å være beskjedne av natur, og prøver å dekke over at de har angst.

Det er noe som heter "sekundærgevinster" av all slags sykdom. At man kan bruke sykdommen til å få oppmerksomhet fra andre, og at andre skal ta hensyn til dem, hele tiden, p.g.a. sykdommen.

Du skal ta på alvor at du blir så sliten av dette, og spørre deg selv om det ikke er et stort behov for oppmerksomhet som ligger bak. Det kan til og med være at hun forsøker å styre deg med dette, tøye grenser og se hvor langt hun kan gå. Du er tydeligvis en tålmodig sjel, og noen mennesker kan ikke dy seg for å prøve ut - hvor tålmodig.

Jeg råder deg til å sette foten ned. Denne oppførselen er ikke typisk for folk med angstproblemer.

[Gjest mai liss]

Så vidt jeg vet, så er det ikke typisk for mennesker med angst, å kreve oppmerksomhet rundt det hele tiden. De pleier å være beskjedne av natur, og prøver å dekke over at de har angst.

Det er noe som heter "sekundærgevinster" av all slags sykdom. At man kan bruke sykdommen til å få oppmerksomhet fra andre, og at andre skal ta hensyn til dem, hele tiden, p.g.a. sykdommen.

Du skal ta på alvor at du blir så sliten av dette, og spørre deg selv om det ikke er et stort behov for oppmerksomhet som ligger bak. Det kan til og med være at hun forsøker å styre deg med dette, tøye grenser og se hvor langt hun kan gå. Du er tydeligvis en tålmodig sjel, og noen mennesker kan ikke dy seg for å prøve ut - hvor tålmodig.

Jeg råder deg til å sette foten ned. Denne oppførselen er ikke typisk for folk med angstproblemer.

Hei Colette,

Jeg skriver for å si deg litt i mot faktisk. Du sier at mennesker med angst stort sett er beskjedne, og pleier ikke ha dette behovet for oppmerksomhet som Nikolay K sier kjæresten hans har...

Vel jeg syns i grunnen ikke det blir helt riktig å si det. Jeg har selv hatt angts i flere år, men er nå fri fra det. Og jeg er hverken beskjeden , blyg eller sjenert av meg. Heller tvert i mot.

Angst kan ramme hvem som helst, og det kan ramme som følge av en/flere hendelser eller det kan være genetisk betinget. Skjønner du?

At mennesker med angst kan ha behov for oppmerksomhet, ja, det kan da vi alle som en ha til tider.

Jeg forstår det slik at kjæresten til Nikolay K virkelig lider over å ha det slik, og trenger bekreftelser på at Nikoaly er der for henne, til tross sykdommen.

nikolay på sin side blir sliten, naturlig nok. Jeg har selv hatt en kjæreste jeg holdt på å slite ut med å prate om angsten hele tiden. Jeg trengte ham så sårt, men ved å snakke om det hele tiden slet jeg ham ut og han valgte til slutt å ta en pause.

Vi er sammen igjen i dag og skal faktisk gifte oss, og jeg er fri fra angsten. MEN han var nødt til å sette foten ned for meg og slutte å være "terapeuen" min, slik han gjorde, og beordret meg i terapi.

Vi tok rett og slett et valg, vi, om at dette snakket vi kun om når det var noe som virkelig brant inni meg - og ellers hadde vi faste tider i uken der vi oppsummerte hvordan det gikk. Det høres kanskje litt behandler-pasient-aktig ut, men det funket for oss.

Jeg vil si til Nikolay: Gjør som min kjæreste gjorde. Si enda tydligere i fra, for du kan ikke la henne slite deg ut. Du skal gi, men ikke bare gi. Får du noe tilbake fra henne, eller blir hun litt for sneversynt og egoistisk oppi dette? Det ble jeg nemlig.

Jeg håper du sier i fra til henne, for du kommer til å nå bunnen hvis ikke, og da orker du kanskje ikke være kjæreste lenger.

Prøv å bestemme dere for å ha fokus på positive ting. Snakk kun om ansgten når det er helt umulig å ikke gjøre det-.

Jeg øsnker deg alt godt.

Hilsen ei som kom ut av det etter fem måneders intens jobbing :-)

[Gjest colette]

Hei Colette,

Jeg skriver for å si deg litt i mot faktisk. Du sier at mennesker med angst stort sett er beskjedne, og pleier ikke ha dette behovet for oppmerksomhet som Nikolay K sier kjæresten hans har...

Vel jeg syns i grunnen ikke det blir helt riktig å si det. Jeg har selv hatt angts i flere år, men er nå fri fra det. Og jeg er hverken beskjeden , blyg eller sjenert av meg. Heller tvert i mot.

Angst kan ramme hvem som helst, og det kan ramme som følge av en/flere hendelser eller det kan være genetisk betinget. Skjønner du?

At mennesker med angst kan ha behov for oppmerksomhet, ja, det kan da vi alle som en ha til tider.

Jeg forstår det slik at kjæresten til Nikolay K virkelig lider over å ha det slik, og trenger bekreftelser på at Nikoaly er der for henne, til tross sykdommen.

nikolay på sin side blir sliten, naturlig nok. Jeg har selv hatt en kjæreste jeg holdt på å slite ut med å prate om angsten hele tiden. Jeg trengte ham så sårt, men ved å snakke om det hele tiden slet jeg ham ut og han valgte til slutt å ta en pause.

Vi er sammen igjen i dag og skal faktisk gifte oss, og jeg er fri fra angsten. MEN han var nødt til å sette foten ned for meg og slutte å være "terapeuen" min, slik han gjorde, og beordret meg i terapi.

Vi tok rett og slett et valg, vi, om at dette snakket vi kun om når det var noe som virkelig brant inni meg - og ellers hadde vi faste tider i uken der vi oppsummerte hvordan det gikk. Det høres kanskje litt behandler-pasient-aktig ut, men det funket for oss.

Jeg vil si til Nikolay: Gjør som min kjæreste gjorde. Si enda tydligere i fra, for du kan ikke la henne slite deg ut. Du skal gi, men ikke bare gi. Får du noe tilbake fra henne, eller blir hun litt for sneversynt og egoistisk oppi dette? Det ble jeg nemlig.

Jeg håper du sier i fra til henne, for du kommer til å nå bunnen hvis ikke, og da orker du kanskje ikke være kjæreste lenger.

Prøv å bestemme dere for å ha fokus på positive ting. Snakk kun om ansgten når det er helt umulig å ikke gjøre det-.

Jeg øsnker deg alt godt.

Hilsen ei som kom ut av det etter fem måneders intens jobbing :-)

Ja, jeg vet at dette sikkert var et innlegg som virker provoserende på noen. Men jeg har kjent mennesker som bruker angst, spesielt, til å få masse oppmerksomhet fra sine nærmeste. Jeg sier ikke at dette gjelder alle...

Det finnes mennesker som har personlighetsforstyrrelser, med angst, og disse menneskene er betydelig mer krevende enn rene angstnevrotikere.

Jeg har selv slitt med angst i mange år, men jeg vet at det jeg aller mest ønsket,var at andre mennesker ikke skulle merke det, men tro at jeg var "sterk og uredd" som alle andre.

Ikke å bli sykeliggjort og sett på som en person med psyiske problemer. Jeg ønsket rett og slett ikke all den negative oppmerksomheten som fulgte med dette.

Generelt finnes det mange mennesker der ute, som ønsker og nyter, å bli tatt hensyn til fordi de er syke, og dette har alltid stått for meg som noe merkelig. Hvem ønsker å møte en kjæreste på den måten? Hvem ønsker å framstå som et problem? Jo, de som trenger masse oppmerksomhet. Men det er bare min mening, og min erfaring.

[Gjest det finnes håp]

Hei du!

Jeg har hatt mye angst og er desverre ikke helt frisk ennå.Har slitt med dette i et par år nå.

Og det verste over å ha angst er den dårlige samvittigheten ovenfor mannen min,-han som er "hoggstabben" under anfallene mine.

Jeg har mange ganger sagt til han at jeg ønsker å forlate han så han slipper en sånn "grusom" kone som gjør han så vondt.

Det vil han ikke skal skje! Han ser at jeg gradvis blir friskere,Han har vært utrolig tålmodig så han er visst veldig gla` i meg.Han ser at jeg gjør masse for å bli frisk.Jeg virkelig jobber med det,og det kreves utrolig energi for å komme i vater igjen.

Det har tatt lang tid,og det har vært mye vondt for begge.

Men jeg ser nå at det er lys i tunnelen,og mannen min er kjempegla` for at han har vært tålmodig.Selv om det har slitt veldig på oss begge,men kjærligheten har vart.....

[Gjest Wita]

Synes du skal ta hensyn til deg selv,og gå ut av dette mens det ennå er såpass ferskt.

Du er sliten allerede nå så tidlig i forholdet.

I starten av et forhold tror man gjerne at man kan forandre det man ikke liker med den andre. Det er umulig.

De negative sider blir heller forsterket når forelskelsen er over.

Mye bedre å kutte nå, før du sitter der med unger i et ulykkelig ekteskap.

Synes ikke dette er en god start på et forhold. Man skal jo bare være glad og forelsket så tidlig i forholdet.

Synes det virker som denne jenta er selvopptatt,og liker at du synes synd på henne.

Hadde ikke orket dette. Tror hun kommer til å slite deg ut.

[Gjest kvitsymra]

Hva om du tok kontakt med den samme psykologen selv, og fikk noen gode råd av ham? Det er ofte godt å ha en tredjeperson som ser dette objektivt, og som er følelsesmessig utenforstående også. Du selv kunne trengt å få gode råd om hvordan du bør/skal/kan/ikke bør forholde deg til dama di...

Ønsker dere alt godt for fremtida, og håper du skjønner at dette kommer til å ta lang tid. Angst blir ikke borte på et blunk, men det blir bedre med tida dersom man får tilstrekkelig hjelp fra rette instans.

Enig med thetraveller!

Hvis dama di godkjenner det, hadde det ikke vært det dummeste å ta en prat med psykologen hennes. Kanskje du får litt faglige vinklinger fra vedkommende?