Samvær med barn

[cecce]

Det er viktig å sette grenser for hva en aksepterer og orker ja! Kjenner til det! Og det er det bare vi selv som kan gjøre. Lære å si nei, og si at dette er vi ikke med på. Det betyr ikke det samme som at en ikke bryr seg om andre, ved å si nei. Det betyr at en bryr seg om seg selv også. Og skal en kunne gi, må en ha noe å ta av!

Håper du klarer å koble ut i ferien!! Kos deg skikkelig!!

Igår tok jeg faktisk "mot" til meg å sa fra at jeg ikke klarer mer,at det ikke blir oss to igjen....Vi her vært separert ei god stund,men det var egentlig av praktiske årsaker.Det her sakte men sikkert gått opp for meg at det ikke går med oss,ser ikke for meg at jeg noen gang klarer å stole på han igjen.Og det er det ingen av oss som har godt av...Tror nok jeg har funnet grensen min,dessverre...Har tross alt 2 små som jeg må være oppegående for..Men det var en tøff prat å ta,følte meg ikke så ok etterpå,men det måtte sies..

[avtrykk]

Igår tok jeg faktisk "mot" til meg å sa fra at jeg ikke klarer mer,at det ikke blir oss to igjen....Vi her vært separert ei god stund,men det var egentlig av praktiske årsaker.Det her sakte men sikkert gått opp for meg at det ikke går med oss,ser ikke for meg at jeg noen gang klarer å stole på han igjen.Og det er det ingen av oss som har godt av...Tror nok jeg har funnet grensen min,dessverre...Har tross alt 2 små som jeg må være oppegående for..Men det var en tøff prat å ta,følte meg ikke så ok etterpå,men det måtte sies..

Det vil nok ta tid! Du vil jo alltid være knyttet til han på en måte, så lenge dere har barn sammen. Men desverre er det sånn at har en et rusproblem, og ikke søker hjelp, vil det bli mye løgn både for seg selv, og andre.

Håper for dere alles skyld, at han en dag søker den hjelpen han trenger. Før den tid, får du bare sette grenser for deg, og dine!!

[cecce]

Det vil nok ta tid! Du vil jo alltid være knyttet til han på en måte, så lenge dere har barn sammen. Men desverre er det sånn at har en et rusproblem, og ikke søker hjelp, vil det bli mye løgn både for seg selv, og andre.

Håper for dere alles skyld, at han en dag søker den hjelpen han trenger. Før den tid, får du bare sette grenser for deg, og dine!!

Ja,nå har jeg altså satt grensa mi,prata med han på tirsdag,og igår på torsdag stakk han av fra "klinikken"....De ringte derfra idag for å si ifra.Så nå sitter jeg her med skyldfølelse så stor som....ja,stor!"Alle" sier jeg ikke må ta det på meg,at han finner alltid en unnskyldning for å sprekkemen det er enkelt å si det...Ble ikke noe bedre av at hun som ringte spurte om det var noe jeg måtte si på dette tidspunkt,i startfasen da de var så "sårbare"..(sa bare at vi hadde hatt en prat som ikke var så positiv,ikke hva det gjaldt)Dess mer jeg tenker på det,slår det meg;"går det ann å si sånn,til ei kone?Hva vet vel hun om vår/min situasjon?En ting er at jeg føler skyld,men at en terapeut eller hva f.. hun er kan si noe sånt!

[Gjest helst ikke nå]

Det som er skremmende er at han har vært på institusjon før,før vi traff hverandre.1 1/2 år i behandling,og det hjalp tydeligvis ikke!Han har i tillegg 2 andre barn på 12 og 7 år,som han ikke får treffe pga.tidligere misbruk..Så jeg spør meg ofte;hva er så annerledes denne gangen?Og det du sier om å ta ulike valg;helt enig med deg.Ingen kan "hetse" noen for hvordan man takler ting,man må gjøre som magefølelsen sier!Jeg har også fått mange "gode"råd fra familie og venner,jeg respekterer deres meninger,men det er valg jeg må ta selv,og bli respektert for de valg jeg tar.Hva mener du forresten med meldinger?Er litt ny på dette....

Det jeg mente med meldinger var det forumet som heter meldinger. Vi kan starte en tråd der istedet for å diskutere på samliv.

Dersom det skulle vise seg at vi kan finne felles trøst i felles skjebne, kan vi heller utveksle mail-adresser siden.

Holder gjerne kontakten for å støtte og oppmuntre underveis. Jeg har tatt et par viktige beslutninger i uken som har gått basert på samtaler jeg har hatt med nære venner som jobber innen rusomsorg for å få litt input og muligens andre vinklinger på problemet. Det har vært godt, og jeg har fått bekreftet at de avgjørelsene jeg har tatt ikke er helt på jordet- i forhold til _min_ situasjon, jeg uttaler meg kun om _min_ situasjon, selvom jeg vet den kan ha likheter med andres.

Håper å høre fra deg. Jeg legger en tråd med navnet ditt som overskrift under meldinger, så finner du det der, så har vi kontakten ok?

[avtrykk]

Ja,nå har jeg altså satt grensa mi,prata med han på tirsdag,og igår på torsdag stakk han av fra "klinikken"....De ringte derfra idag for å si ifra.Så nå sitter jeg her med skyldfølelse så stor som....ja,stor!"Alle" sier jeg ikke må ta det på meg,at han finner alltid en unnskyldning for å sprekkemen det er enkelt å si det...Ble ikke noe bedre av at hun som ringte spurte om det var noe jeg måtte si på dette tidspunkt,i startfasen da de var så "sårbare"..(sa bare at vi hadde hatt en prat som ikke var så positiv,ikke hva det gjaldt)Dess mer jeg tenker på det,slår det meg;"går det ann å si sånn,til ei kone?Hva vet vel hun om vår/min situasjon?En ting er at jeg føler skyld,men at en terapeut eller hva f.. hun er kan si noe sånt!

Du kan ikke ta på deg ansvaret for han sine handlinger. Og når det gjelder tidspunktet, så er vel det aldri passende for slike samtaler, eller er de? Det er vel derfor en utsetter å utsetter, til det er mer, mye mer enn nok!!

Hvis det var slik, at pasientene på avrusinga, ikke skulle ha noe negativ påvirkning i startfasen, burde de pårørende få beskjed om dette før, og ikke etter!!

Nå pleier vel startfasen å være knalltøff, og det er greit med en unskyldning eller ti, for å sprekke.

Ser ikke ut som noen unner deg en hyggelig ferie! Prøv å legg dette fra deg hjemme.

Jeg unner deg en skikkelig hyggelig ferie, hvis det hjelper noe!!!

[cecce]

Du kan ikke ta på deg ansvaret for han sine handlinger. Og når det gjelder tidspunktet, så er vel det aldri passende for slike samtaler, eller er de? Det er vel derfor en utsetter å utsetter, til det er mer, mye mer enn nok!!

Hvis det var slik, at pasientene på avrusinga, ikke skulle ha noe negativ påvirkning i startfasen, burde de pårørende få beskjed om dette før, og ikke etter!!

Nå pleier vel startfasen å være knalltøff, og det er greit med en unskyldning eller ti, for å sprekke.

Ser ikke ut som noen unner deg en hyggelig ferie! Prøv å legg dette fra deg hjemme.

Jeg unner deg en skikkelig hyggelig ferie, hvis det hjelper noe!!!

Alt positivt hjelper!!Forresten ringte jeg nedover i går kveld,og "kjefta" litt for måten det kvinnemenneske behandla meg på,måtte få det ut..Så i dag ringte hun og ba om unnskyldning,på en måte.Innrømte at hun kanskje ikke hadde tenkt over at kanskje jeg som pårørende også var i en litt sårbar posisjon.Håper bare at hun kanskje tenker seg litt om når hun snakker med andre pårørende i fremtiden...

[avtrykk]

Alt positivt hjelper!!Forresten ringte jeg nedover i går kveld,og "kjefta" litt for måten det kvinnemenneske behandla meg på,måtte få det ut..Så i dag ringte hun og ba om unnskyldning,på en måte.Innrømte at hun kanskje ikke hadde tenkt over at kanskje jeg som pårørende også var i en litt sårbar posisjon.Håper bare at hun kanskje tenker seg litt om når hun snakker med andre pårørende i fremtiden...

Godt å få det ut!!

Det er viktig å gi tilbakemelding hvis en føler urett. Kanskje tar de problemet opp i plenium, slik at de får en rettesnor for hvordan de bør henvende seg til de pårørende.

Det er ikke alltid like lett å se at det er flere sider av en sak, når en står med begge beina oppi det. Det er lett å se situasjonen ut fra ens eget ståsted.

Hun som ringte deg har nok lettest for å se det fra pasientenes ståsted. Jeg tror nok det er viktig også, at de som er under behandling føler sympati. Mange av de har holdt på så lenge, at de har brent alle broer. For å kunne klare behandlingen, tror jeg det er viktig at de som hjelper dem, ikke dømmer dem. Det er nok lett å bli følelsesmessig involvert.

Du fikk henne kanskje til å tenke over ditt ståsted også.

Det skal ikke være lett!!

[cecce]

Godt å få det ut!!

Det er viktig å gi tilbakemelding hvis en føler urett. Kanskje tar de problemet opp i plenium, slik at de får en rettesnor for hvordan de bør henvende seg til de pårørende.

Det er ikke alltid like lett å se at det er flere sider av en sak, når en står med begge beina oppi det. Det er lett å se situasjonen ut fra ens eget ståsted.

Hun som ringte deg har nok lettest for å se det fra pasientenes ståsted. Jeg tror nok det er viktig også, at de som er under behandling føler sympati. Mange av de har holdt på så lenge, at de har brent alle broer. For å kunne klare behandlingen, tror jeg det er viktig at de som hjelper dem, ikke dømmer dem. Det er nok lett å bli følelsesmessig involvert.

Du fikk henne kanskje til å tenke over ditt ståsted også.

Det skal ikke være lett!!

Ja,herregud,som jeg har følt sympati!!Det mangler ikke på det,er derfor jeg har utsatt og utsatt å ta "praten",men det går ikke i lengden,ulike situasjoner "krever" åpenhet.Som på tirsdag da vi hadde den,var jeg innom for å signere papirer i forbindelse med at han søker kommunal bolig.Han var sint og fornerma for at "jeg tok så lett på det",han syns det virket som om jeg hadde bestemt meg for lenge siden at han ikke får komme hjem etter behandlingen..Jeg kunne jo ikke lyve og si at alt er greit,kom hjem!Har vel hele tiden ment at uansett har han måttet bo litt for seg selv utenfor institusjon,takle hverdagen,bevise noe,før vi event. kunne prøvd igjen.

Så jeg tror nok at har jeg kunne "valgt",har jeg nok ventet enda lengre med å ta den "praten"....

[avtrykk]

Ja,herregud,som jeg har følt sympati!!Det mangler ikke på det,er derfor jeg har utsatt og utsatt å ta "praten",men det går ikke i lengden,ulike situasjoner "krever" åpenhet.Som på tirsdag da vi hadde den,var jeg innom for å signere papirer i forbindelse med at han søker kommunal bolig.Han var sint og fornerma for at "jeg tok så lett på det",han syns det virket som om jeg hadde bestemt meg for lenge siden at han ikke får komme hjem etter behandlingen..Jeg kunne jo ikke lyve og si at alt er greit,kom hjem!Har vel hele tiden ment at uansett har han måttet bo litt for seg selv utenfor institusjon,takle hverdagen,bevise noe,før vi event. kunne prøvd igjen.

Så jeg tror nok at har jeg kunne "valgt",har jeg nok ventet enda lengre med å ta den "praten"....

Har dårlig erfaring med å utsette og utsette. Utrolig slitsomt i lengden!! Du vil nok være glad for at du tok den praten, når du har fått dette litt på avstand. Det kan virke ganske mørkt når en står der med begge beina i dritten.

[cecce]

Har dårlig erfaring med å utsette og utsette. Utrolig slitsomt i lengden!! Du vil nok være glad for at du tok den praten, når du har fått dette litt på avstand. Det kan virke ganske mørkt når en står der med begge beina i dritten.

Fikk akkurat høre at han har dukket opp på "klinikken" igjen.."Litt" roligere i magen no iallefall,vet hvor han er,hvis han får bli der da.....

[avtrykk]

Fikk akkurat høre at han har dukket opp på "klinikken" igjen.."Litt" roligere i magen no iallefall,vet hvor han er,hvis han får bli der da.....

Blir litt roligere når en vet hvor de er, ja. Håper han får være der. Det er jo veldig bra at han kommer tilbake. Det forteller jo at han innser at han har problemer, som må gjøres noe med. Det hadde vært å håpe, at du slapp å bekymre deg for han på en stund, og kunne konsentrere deg om ditt eget.

Ser jo at tankene dine kverner rundt han!