Bør jeg forlate han?

[Trenger veiledning]

Jeg er en 30 år gammel kvinne som har vært gift i 3 år. Mannen min og jeg har vært sammen i 7 år. Vi har ingen barn, men har forsøkt i 1,5 år uten å lykkes. For et halvt år siden ble vi undersøkt for om det var fysiske årsaker til at vi ikke ble gravide, men det ble ikke funnet noe bortsett fra at min manns sædkonsentrasjon var noe under gjennomsnittet. Vi fikk tilbud om prøverør, men det føltes altfor tidlig og ikke noe vi ønsket. Etter dette har jeg trukket meg mer og mer unna min mann og det er akkurat som at jeg har bestemt meg for å ikke satse mer på han. For fire måneder siden gikk det opp for meg at jeg ikke elsker han slik jeg burde. Jeg er nå veldig forvirret om dette skyldes at vi har slitt med å få barn eller om det skyldes at vi er litt ulike og at jeg egentlig aldri har vært 100% glad i han eller elsket han. Jeg har for eksempel vært utro flere ganger etter at vi giftet oss. Første gang ett år etter at vi giftet oss. Hva betyr dette? Har jeg vært utro fordi jeg ikke respekterer han og ikke er glad i han eller er det fordi jeg kjeder meg (han er snill, trygg, økonomisk, seriøs, osv)?

Mitt livsløp har vært fortløpende utdannelse og jobb, og kjærester i lengre og sammenhengende perioder siden jeg var 14 år. Da jeg traff min mann, så jeg en person som var trygg og som ville gi meg et rolig og greit liv. Han har mange flotte verdier og stod i kontrast til den forrige kjæresten jeg hadde hatt. Jeg har tenkt i ettertid at jeg føler at vi ikke har samme kjemi når det gjelder humor og det å omgås andre og det å takle problemer (han vil f.eks ikke snakke om problemer med andre (ikke nær familie en gang), det gjør jeg osv). Jeg tror heller aldri at jeg har vært skikkelig forelsket i han. Jeg likte han og tenkte at han var et "good catch" med tanke på en trygg framtid.

Per i dag ønsker jeg meg ut av ekteskapet fordi jeg mener at jeg ikke elsker han slik jeg bør(bygger dette på utroskapene, ulik humør, at jeg kjeder meg m.m.), men samtidig er jeg redd for at jeg bare flykter fra et liv som egentlig er veldig trygt og bra, fordi jeg ikke vil gripe fatt i dette med barn igjen. Det at vi prøvde å få barn i 1,5 år uten å lykkes slet veldig på meg, og det gjorde ikke saken lettere at nesten samtlige av våre venner har fått barn i denne perioden.

Jeg vil gjerne ha tilbakemelding på om hva dere tror om jeg lurer meg selv ved å forlate han og angre om ett år (at jeg bare er bortskjemt som fordi vi ikke har lykkes med barn umiddelbart da vi ønsket barn) og at jeg nå søker et annet liv for å slippe å gripe fatt i dette. Eller, om det er jeg som må ta meg sammen og konsenterer meg om å være gift og ta mitt ansvar som en gift person. I begynnelsen av ekteskapet gjorde vi mye sammen, men dette har avtatt veldig de to siste årene.

Jeg må jo igjen virkelig si at det bekymrer meg veldig at jeg har vært utro flere ganger. Det betyr jo egentlig at jeg ikke har respekt for han. Og det igjen betyr at jeg ikke elsker han, tror jeg. En ting som jeg har festet meg ved som en venn sa til meg en gang var at du skal være stolt av mannen din og være kry av han sammen med andre mennesker. Det er jeg ikke. Han er passiv og lite initiativrik, seriøs og mangler glimt i øyet. Det er slitsomt i sosiale sammenhenger at han er så "tung" å dra med seg. Jeg er en mye mer "lett" person og liker folk som ikke tar livet så alvorlig. Paradoksalt var det jo det trygge i min mann jeg falt for da jeg traff han.

Hva er det jeg vil egentlig? Hva er det jeg søker? Personlig tror jeg kanskje at jeg kunne ha godt av å leve alene en periode og virkelig kjenne etter hva jeg søker og ønsker i livet.

Jeg kan til slutt nevne at jeg har en spennende og utviklende jobb som jeg trives veldig godt i. Vi har begge god økonomi og gode familieforhold.

[Gjest 4WD]

Hvis du var 100% sikker på at ekteskap var riktig for 3 år siden, så bør din historie være en vekker for andre giftesyke bruder.

[Gjest mener jeg]

Hva med ham da? Du nevner ikke så mye som et ord hans følelser. Tenk at han går rundt og tror at han har funnet sitt livs kjærlighet, og bygger opp livet sitt rundt det.

Og så blir han bedratt gjentatte ganger, omtalt som ikke noe annet enn en trygg havn for deg som kjeder deg. At han kanskje ikke kan bli far, og at du ikke vet om du elsker ham.

For meg høres det ut som du utnytter ham! Skill deg og gi mannen en sjanse til å finne noen som ER glad i ham!

[Angela1365380318]

Jeg lurer på en ting, før jeg kan prøve å hjelpe deg: hvorfor giftet du deg med han om du ikke elsker han slik du burde?

Har du noen gang elsket han slik?

Det å ønske seg barn og ikke få det til et et stort press på et hvært forhold, vanskelig nok til at det kan rykes.

Men dere han "bare" prøvd i et og et halvt år, og i barnløshetssammenheng vil du nok finne ut at det ikke er så lenge (fordi om det nok føles som en evighet for deg)

Du kan jo gå inn på ufrvillig barnløs eller adobsjonsforum og høre hvordan de taklet presset på forholdet?

Men før du blir gravid bør du tenke nøye gjennom om du ønsker barn med denne mannen..

[Gjest kvinnekvinne]

Skjønner at dette ikke er lett for deg. Tror du er veldig glad i din mann. Selv om du forteller at du har vært utro flere ganger tror jeg ikke det er vondt ment og du er selvfølgelig glad i han. Det at dere har hatt problemer med å få barn har nok slitt vell så mye på han som på deg.

Tror det er lurt at dere gjør det slutt for en periode slik at dere begge kan finne ut hva dere ønsker i livet dere. kanskje har dere forskjellige verdier.

hvis dere da er ment for hverandre vil dere nok finne tilbake til hverandre også.

Det kan hende du søker noe annet som ikke mannen din har. Men dette vil du finne ut av i en periode dere er fra hverandre.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det høres ut som om du for lengst har avviklet kjæresteforholdet til din mann, inne i ditt hodet. Sånn oppfatter jeg det du skriver. Og når kjærligheten skrumper inn og forholdet bare blir gammel vane og bra rutiner, så vil ønsket om noe mer og annet ta deg før eller siden.

Sidesprangene dine er vel også et uttrykk for at du savner og lengter etter noe som mannen din ikke gir deg. Men hva gir du ham?

Jeg tror ikke et inntørket forhold går over av seg selv.

Har dere snakket skikkelig sammen om kjærlighetsforholdet deres? Eller har dere bare konsentrert dere om begrenseningene i forholdet og at dere ikke kan få barn?

Jeg forstår at du er i tvil om du skal forlate ham, siden mannen din har mange av de egenskaper og kvaliteter som du var på jakt etter da du falt for ham.

Rådet til deg er kanskje, om du og dere er motivert for det, tar en prat med en rådgiver for å snakke gjennom saken. For det er ikke fort gjort å avvikle et ekteskap og et forhold som har vart i så mange år.

Det kan lønne seg for deg/dere for din videre utvikling og i det hele tatt for livet ditt videre, enten med eller uten mannen.

[Gjest Lypsyl]

Hei

Det virker som du innerst inne vet svaret på spørsmålene dine selv, men at du bare ønsker at noen kan bekrefte det.

Det høres ikke ut som forholdet til mannen din er noe å satse på. Dere bør i alle fall ikke forsøke mer å skaffe barn sammen. Da vil det sikkert bare ta litt lenger tid før dere sakte men sikkert glir fra hverandre, og da har dere et lite menneske til å ta hensyn til.

Siden du har vært utro flere ganger allerede, så må du jo spørre deg selv om det er slik du ønsker å ha det resten av livet.

Ønsker deg lykke til uansett hva dere bestemmer dere for. Bare vær glad nå for at det ikke er barn med i bildet.