hva nå?

[Gjest navn?]

Akkurat nå skulle jeg ønske jeg hadde tilgang på et orakel som kunne gi meg et godt råd.

Jeg har en samboer som jeg har et barn sammen med. Forholdet har skrantet i lengre tid. Etter at vi fikk barn sammen har vi glidd enda lengre fra hverandre. Jeg er villig til å kjempe for at forholdet skal fungere ettersom vi har barn sammen.

Derimot lurer jeg litt på hvor mye jeg skal stå ut med før jeg bare må innse at dette ikke fungerer.

Jeg bor ganske langt fra min egen familie, og føler meg temmelig alene mot "overmakten (svigers)"

I tillegg sliter jeg fordi min samboer ofte rakker ned på meg for den minste lille ting jeg gjør. Jeg har ganske bra selvtillit og tiltro til meg selv, men jeg merker allikevel at jeg blir usikker på meg selv når jeg hele tiden er redd for å få en "overhøvling" for feil jeg gjør.

Jeg har ikke råd til å være alenemor, har ingen nære venner her som jeg kan søke "ly" hos, og barndomshjemmet mitt er oppløst så heller ikke der har jeg mulighet til å samle meg.

Problemene med et samlivsbrudd virker uoverkommelige, ikke er jeg sikker på om jeg vil bryte opp, samtidig som situasjonen slik den er nå er ganske uutholdelig.

Hva gjør jeg nå?

[kirrie]

har du snakket med samboeren din om dette? om hva de negative kommentarene gjør med deg? hva sier han om saken?

[Gjest navn?]

har du snakket med samboeren din om dette? om hva de negative kommentarene gjør med deg? hva sier han om saken?

Jeg har snakket med ham om de negative kommentarene, men han mener jeg overreagerer og at han ikke mener noe vondt med det.

Jeg har prøvd å snakke litt om hvordan jeg føler livet her er, men han lukker seg helt og tar alt som kritikk av seg og sin familie. Det er jo heller ikke så mye han kan få gjort, og ikke forventer jeg at han skal hjelpe meg om jeg velger å bryte forholdet.

Stort sett blir han mutt og innesluttet om jeg i det hele tatt prøver å hinte frempå at vi kanskje har problemer, og da ender det med at jeg må trøste ham og si vi egentlig har det bra osv.

[søkende]

Er du sikker på at du ikke klarer det økonomisk?

Her er litt info om alenemødres stønader osv.

Du får dobbel barnetrygd

Farsbidrag 11 % av mnd. lønn før skatt (x-inntekt 20,000= 2100.-)

Dekkning av inntil 70 % av barnehageutgifter.

Skatteklasse 2

Er du i jobb?

Det er sikkert lurt av deg å ihvertfall ta en seriøs titt på regnskapet ditt før du tror at det ikke lar seg gjøre å bo alene med barnet ditt...

Klem

[kirrie]

Jeg har snakket med ham om de negative kommentarene, men han mener jeg overreagerer og at han ikke mener noe vondt med det.

Jeg har prøvd å snakke litt om hvordan jeg føler livet her er, men han lukker seg helt og tar alt som kritikk av seg og sin familie. Det er jo heller ikke så mye han kan få gjort, og ikke forventer jeg at han skal hjelpe meg om jeg velger å bryte forholdet.

Stort sett blir han mutt og innesluttet om jeg i det hele tatt prøver å hinte frempå at vi kanskje har problemer, og da ender det med at jeg må trøste ham og si vi egentlig har det bra osv.

ikke lett det der.. oftem å en veie sine ord nøye. skriv et brav til han. pass med å få med de positive sidene deres/hans. gjerne flest av de. la han forstå at du setter pris på han, og jo gjerne vil at dette skal fungere (ikke bare for din egen skyld går jeg ut fra). samtidig er han jo bare nødt til å se i øynene at om han ikke tar forholdet og deg på¨alvor kan det hende du ikke orker mer og går fra han. pass på å ikke gå i angrepsstilling, prat rolig.. tror du dette kunne fungert? har han erfaringer som ligner denne fra tidligere forhold? hvordan er kommunikasjonen mellom dere på andre områder?

[kirrie]

Er du sikker på at du ikke klarer det økonomisk?

Her er litt info om alenemødres stønader osv.

Du får dobbel barnetrygd

Farsbidrag 11 % av mnd. lønn før skatt (x-inntekt 20,000= 2100.-)

Dekkning av inntil 70 % av barnehageutgifter.

Skatteklasse 2

Er du i jobb?

Det er sikkert lurt av deg å ihvertfall ta en seriøs titt på regnskapet ditt før du tror at det ikke lar seg gjøre å bo alene med barnet ditt...

Klem

..jeg synes man først og fremst skal prøve å få forholdet til å fungere jeg. før en begynner å tenke på det praktiske med å gå UT av forholdet. dersom en hele tiden har et mulig brudd ibakhodet vil en ikke kunne gå fullt og helt inn for å redde et skakkkjørt forhold.. en ting av gangen.

[Gjest navn?]

Er du sikker på at du ikke klarer det økonomisk?

Her er litt info om alenemødres stønader osv.

Du får dobbel barnetrygd

Farsbidrag 11 % av mnd. lønn før skatt (x-inntekt 20,000= 2100.-)

Dekkning av inntil 70 % av barnehageutgifter.

Skatteklasse 2

Er du i jobb?

Det er sikkert lurt av deg å ihvertfall ta en seriøs titt på regnskapet ditt før du tror at det ikke lar seg gjøre å bo alene med barnet ditt...

Klem

Hei

Det er mulig jeg kunne klare meg som alenemor, andre klarer det jo.

Men, jeg får så dårlig samvittighet overfor barnet mitt. Som alenemor blir økonomien strammere, jeg må jobbe fulltid og får ikke brukt så mye tid på barnet som jeg kan gjøre nå. Ettersom jeg ikke har familie her, får jeg heller ingen avlastning. Ikke vil jeg flytte for langt unna samboeren, for da blir samværet med barnet enda mer komplisert.

På en måte føler jeg at selv om livet er vanskelig og tungt nå, så er det bedre enn å ta steget ut i den uvissheten som det er å bryte ut av dette forholdet.

[sirene]

Når forholdet er så fastlåst,og

såpass mye angrep og forsvar hos begge,tror jeg dere trenger

noen utenforstående å snakke

med.Hva med et familiekontor,

eller en prest.

[tormt]

ikke lett det der.. oftem å en veie sine ord nøye. skriv et brav til han. pass med å få med de positive sidene deres/hans. gjerne flest av de. la han forstå at du setter pris på han, og jo gjerne vil at dette skal fungere (ikke bare for din egen skyld går jeg ut fra). samtidig er han jo bare nødt til å se i øynene at om han ikke tar forholdet og deg på¨alvor kan det hende du ikke orker mer og går fra han. pass på å ikke gå i angrepsstilling, prat rolig.. tror du dette kunne fungert? har han erfaringer som ligner denne fra tidligere forhold? hvordan er kommunikasjonen mellom dere på andre områder?

Kirre har et godt forslag med det å skrive. Skriftlig kommunikasjon er "på en annen bølgelengde" og du kan få tenke en tanke helt ut, uten å bli avbrutt. Kirre har også rett i at det må balanseres positivt, og HELT RETT i at kanskje det krever at man skriver overveiende mest positivt. Det skriftlige (særlig det negative) slår nemlig mye hardere enn det muntlige, som jo "fordamper" over tid. Det negative du skriver kan du fokusere på dine egne reaksjoner: Heller "Jeg blir såret når.." enn "Du sårer meg.." Det siste er jo en anklage, mens det første er facts.

Men situasjonen din er ikke enkel. Jeg har selv levd i et forhold som ikke har fungert i mange år, og jeg er her fortsatt. Jeg har også holdt ut mye på grunn av vårt barn, som nå er 18 år. Det har sikkert vært bedre for ham enn om vi hadde skilt lag.

Imidlertid er det også viktig å ta vare på seg selv! Det hjelper jo ikke å bli i forholdet på grunn av barnet, dersom man selv ødelegges. Ditt barn har jo heller ikke godt av å ha en mor uten energi, humør og selvtillit.

Jeg har også en venninde som tok en pause i ekteskapet på etpar måneder. Det var knallhardt, men hun sa at de kom nærmere hverandre etter dette. Jeg har selv ofte lurt på om en slik "tenkepause" kunne være løsningen.

Du må tenke nøye over hva som er rett for deg! Det er vanskelig, og man føler seg alene. Problemet er bare at det kun er du selv som er eksperten på ditt eget liv. Du må derfor gjør det du gjør, rådføre deg med andre - men BESLUTNINGENE, de må du stå for selv.

Mvh Tormt

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære deg!

Dette høres ikke greit ut. Men før du evt. oppsøker hjelp (Familiekontoret eller annen samtalepartner), ville jeg fortalt om problemet til samboeren din.

Spill med åpne kort. Sannheten ødelgger ikke parforhold. Det er det ofte utydelighetene våre som bidrar til.