Hva har foreldre rett til å vite ?

[Gjest bertramm]

I vår familie er det en ung mann på 23 år som har fått diagnosen post-traumatisk -stress syndrom. I hans sykdomshistorie er det også rusmisbruk. Han har mye agresjon og til tider svært voldelig. Dette har i stor grad gått ut over hans foreldre, som han har bodd sammen med mer eller mindre de siste årene. Pga dette har også politiet vært inne i bildet flere ganger.

Det har vært prøvd både avrusnings institusjoner og psykiatriske institusjoner (også poliklinisk), men da av kort varighet.

Han har nå lagt seg inn frivillig på en psykiatrisk avdeling der han har fått diagnosen post-traumatisk-stress syndrom. Han har vært innlagt i noen mnd.

Når han har permisjon reiser han hjem til foreldrene og behandler dem på samme måte som før. Han kommanderer, er agresiv og mener at alle skal stå på pinne for ham. De kan ikke spørre ham om noe ang hans behandling ol, da klikker han helt.

Foreldrene føler seg svært desperate. De vet at han er myndig og at taushetsplikten er der. Men kan det stemme at de ikke har rett til å kunne ta kontakt med avdelingen for å be om råd. Hvordan de eventuelt skal forholde seg til sin sønn. Når de har hatt telefonisk kontakt og spurt om råd fra fagfolk på avdelingen (da ikke spørsmål direkte knyttet til sønnen), har sønnen alltid fått vite at de har ringt. Noe som i neste omgang gjør ham rasende og han skal hevne seg på dem osv.

Men dersom han har problemer så er det ikke fagfolkene på avdelingen som ser hans mørke sider. Det er det foreldrene som får oppleve. Han "lader" liksom opp til permisjon og slipper den store bomben når han kommer hjem.

Noen som har noen gode råd til foreldrene og hva har de rett på av informasjon ?

Takk

[Gjest Saigon]

Jeg har selv vært innlagt mange ganger hvor jeg ikke har ønsket at pårørende skal få vite noe som helst. Det psykologen min da har sagt er at hvis foreldrene mine vil ha råd så kan de enten kontakte han og da få generelle råd eller allerhelst kontakte en annen psykolog på psykehuset å få råd. Grunnen til at det siste er best er fordi da vil både jeg og psykologen min føle oss trygge på at taushetsplikten blir overholdt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Foreldrene har nesten ingen rettigheter i dette tilfellet.

Men om det hadde vært min pasient, ville jeg rådet foreldrene til å sette krav om å få vite/kunnskap om hans lidlese og råd om tiltak som betingelse for at han skal få komme hjem/bo hos dem. Det er helt urimelig at de skal ha han i huset og oppleve slik trakasering uten at de får kunnskap om hans lidelse og hans problemer.

[PieLill]

Jeg mener at de bør nekte å ta ham hjem om han ikke går med på at foreldrene får informasjon fra sykehuset. Dette bør de gjøre klart både overfor behandlerne og deres sønn. De kan også gjøre det klart at psykehuset vil få tilbakemelding på sønnens oppførsel hjemme.

De hjelper ikke sin sønn med å tillate at han hunserer dem.

mvh

[Gjest bertramm]

Jeg mener at de bør nekte å ta ham hjem om han ikke går med på at foreldrene får informasjon fra sykehuset. Dette bør de gjøre klart både overfor behandlerne og deres sønn. De kan også gjøre det klart at psykehuset vil få tilbakemelding på sønnens oppførsel hjemme.

De hjelper ikke sin sønn med å tillate at han hunserer dem.

mvh

Men, problemet er at han endelig har gått med på å legges inn. Og foreldrene og andre går på nåler for å ikke ødelegge noe. Han sier at dersom det kommer en tlf til fra foreldrene hans til avdelingen, så avbryter han behandlingen. Det merkelige, synest jeg, er at dersom foreldrene ber om generelle råd for å håndtere situasjonen, så får han vite med en gang at de har ringt og hvorfor.

De hjelper heller ikke å snakke med de ansatte om hvordan han er hjemme. De videreformidler det til ham med en gang. Alt er på hans premisser. Og vi ser jo at det er galt !!

[frosken]

Men, problemet er at han endelig har gått med på å legges inn. Og foreldrene og andre går på nåler for å ikke ødelegge noe. Han sier at dersom det kommer en tlf til fra foreldrene hans til avdelingen, så avbryter han behandlingen. Det merkelige, synest jeg, er at dersom foreldrene ber om generelle råd for å håndtere situasjonen, så får han vite med en gang at de har ringt og hvorfor.

De hjelper heller ikke å snakke med de ansatte om hvordan han er hjemme. De videreformidler det til ham med en gang. Alt er på hans premisser. Og vi ser jo at det er galt !!

Be om et fellesmøte med ham og behandlerne hans hvor dere presenterer det som fra familiens side oppleves som vanskelig.

Jeg synes det er riktig at han blir informert om telefoner fra familien og om hva som er blitt sagt. Dersom han skal lære seg bedre måter å forholde seg til andre mennesker på, er det sannsynligvis viktig at han ikke opplever at andre går bak ryggen hans. Behandlerne bør kunne veilede familien mht hva som er hensiktsmessig - men han bør også etter min mening være tilstede og få høre alt som blir sagt.