Helse og utvikling, barn fra Kina

[Gjest litchi]

Noen tanker en sen sen fredag kveld:

Vi har valgt Kina som giverland, og det føles veldig rett !

Vi er imidlertid skremt vettet av av saksbehandler, som la ut om alle problemene vi kan komme til å møte.

Har lest en del om Kinabarna, at de kan være understimulerte, underærnærte, passive osv når man henter dem.

Vi er forberedt på dette, og kommer ikke under noen omstendighet til å bytte land.

"Problemet vårt" er imidlertid at alle Kinabarna vi kjenner, er flotte, sterke, meget veltipassete jenter ! Vi klarer derfor ikke helt å se for oss hvordan dette med understimulering og helseutfordringer viser seg i praksis, og hva man kan gjøre for å hjelpe barnet og fremme utvikling når det er kommet hjem.

Kan noen si noe om dette ? Og finnes det kurs/informasjon om hvordan man skal avhjelpe slike problemer - spesielle hjelpemidler/leker for eksempel.

Det er lenge lenge til vi skal hente ungen vår, men jeg tenker alltid langt frem, jeg...

[Gjest kip]

Vi hentet datteren vår da hun var ca.9mnd.Hun kunne ikke snu seg fra mage til rygg og hun var litt tynn og ville helst spise hele tiden.Da vi kom hjem begynte utviklingen med rekordfart! Spiste så mye hun ville og fikk litt fett på kroppen etterhvert som tiden gikk. Rullet rundt som bare det og etterhvert ålet hun seg fremover på gulvet. I dag krabber hun på knea og går langs bord og stoler så lenge hun har noe å holde seg fast i. Hun sier noen ord som er riktige og er veldig nysgjerrig.I følge helsesøster så er hun nå kommet like langt i utviklingen som om hun hadde vært vokst opp i norge fra hun var nyfødt. Hun er nå 13 mnd.

Min erfaring er at får barna mye kos og litt stimulans av foreldre og søsken så går det bra! Tror ikke du behøver noe kurs for å hjelpe ditt barn, bare vær deg selv og lek med barnet, snakk og gi masse oppmerksomhet. Da går det som det skal.Noen barn kan være senere i utviklingen, men det er det også blant mange av barna født her hjemme. Så lenge det er noen fremskritt å se, så er det aller viktigst for ditt barn.

Det er mye skremselpropaganda ute og går, og klart man tenker på det. Men husk at det er mange adopsjoner her til lands etterhvert og som du selv ser så er de fleste friske og raske.

Tenk positivt og gled dere videre!

Må tilføye at de fleste helsestasjoner har supre helsesøstre som kan hjelpe deg når du lurer på noe både når det gjelder helseproblemer og utvikling. Bruk dem så mye du kan når barnet er kommet hjem. det kan gi ekstra trygghet for deg og dine.

hilsen

[ahg]

Storesøster hos oss var 18 måneder da vi fikk henne. Hun var tynn og puslete, passiv og understimulert (kunne ikke reise seg eller krabbe).

Allerede tredje dagen vi hadde henne 'våknet hun til liv'. Hun undersøkte ivrig alt rundt seg, smilte og øvde seg på eget initiativ på å reise seg. Den første krabbingen kom allerede mens vi var i Kina (med litt hjelp og oppmuntring fra oss).

Da vi kom hjem forsøkte jeg å la være å sammenlikne henne med andre jevnaldrende, selv om det ikke var så lett bestandig. Vi hadde noen venner med jevnaldrende barn som var svært så fremmelige, så forskjellen ble jo veldig tydelig. I begynnelsen var jeg ganske opptatt av dette og hadde mine (helt unødvendige) bekymringer.

For sikkerhets skyld tok vi med gullet til fysioterapeut. Der fikk vi noen enkle og greie tips som stort sett var en bekreftelse på hva vi hadde tenkt selv. Etter en tid konsulterte vi også PPT-tjenesten for å sjekke språkutviklingen, som var noe sen. (Det viste seg senere at gullet hadde nedsatt hørsel pga væske i mellomøret.)

Utover de enkle tipsene vi fikk fra fysioterapeuten og talepedagogen, har vi ikke gjort noe spesielt. Vi har gitt gullet MYE kos og kroppskontakt, og det tror jeg har vært viktig, spesielt de første månedene. Vi satte ikke i gang med noen form for trening eller program, men kom med alminnelige små oppmuntringer, og gledet oss sammen med henne over alle fremskritt. De kom på løpende bånd. 22 måneder gammel begynte hun å gå - vi var kjempestolte alle tre!

Barn er veldig vare for å bli målt på 'prestasjoner', og jeg tror at de fort kan få inntrykk av at de ikke strekker til hvis man lager for mye trening, program og pes rundt det å stimulere utviklingen. Hvis man kan finne en morsom, leken og naturlig måte å gjøre det på, tror jeg det er ok. De få øvelsene vi gjorde med gullet, var alltid som en kort liten lek, og bare når hun syntes det var morsomt.

I dag er jenta vår akkurat som andre jevnaldrende. Hun er en kvikk, lærenem og livsglad sjuåring med sans for tall og alle småpuslerier som krever flid og nøyaktighet.

Jeg synes ikke du skal bekymre deg. De små er helt utrolige til å ta igjen det som måtte være forsømt. Kjærlighet, kroppskontakt, omsorg og oppmuntring tror jeg er den beste stimulansen de kan få - da vokser og trives de som blomster i næringsrik jord :-)

[gunrika]

Vi hentet vår datter i Kina da hun var nesten ett år. Jeg hadde også hørt om de understimulerte barna og var forberedt at vår også var det.

Den første dagen prøvde hun ikke å dra seg opp når jeg tok tak i hendene hennes, hun tok ikke kjeksen hun fikk og skjønte ikke at hun skulle spise den. Men det var vel bare den første dagen. Overtagelsedagen gikk hun som bare det når jeg holdt henne. Etter noen få dager krabbet hun, skjønte litt av det jeg sa og var fullt på høyde med hvordan vår egenfødte var på samme alder. Hun gikk før hun var ett år og hun snakker bedre enn sin eldre kompis som bare har bodd i Norge. Jeg kjenner også flere flotte kinajenter som ikke ligger tilbake for sine jevnaldrene. Jeg synes ikke du skal bekymre deg, men vær obs på at det man leser om kan skje.

[Gjest litchi]

Det har vært veldig nyttig og fint å lese om deres erfaringer.

Godt å høre at evt. understimulering stort sett er et forbigående fenomen.

Kjærlighet og kos er vi eksperter på i familien, så dersom det "bare" er det som skal til, satser jeg på at det skal gå bra....

[Noraførr]

LilleLan var knapt 10 mnd. da vi fikk henne. Hun var underernært og understimulert. Kunne ikke snu seg fra rygg til mage eller vice versa. Hun satte heller ikke beina under seg når vi holdt henne opp. Det var akkurat som hun ikke visste at hun faktisk hadde føtter. Det som var velutviklet var finmotorikken i fingrene hennes. Hun hadde helt tydelig tilbrakt det meste av sin tid liggende på rygg i senga, mens hun "puslet" med det hun fikk tak i.

Vi kom hjem til Norge midt i september - og i løpet av 3 mnd. gikk hun gjennom alle de vanlige stadiene; rulle rundt (begge veier), sette seg selv opp, krype, reise seg langs møbler, gå langs møbler, reise seg uten å holde fast i noe .... og til slutt; gå selv. Da var hun akkurat blitt 13 mnd. gammel.

Hun viste en rivende utvikling motorisk. Hun var sååååå klar på å lære nye ting - lærte bl.a. å klappe søte og vise hvor stor hun var i løpet av Kinaturen. Så selv om hun var liten var det fort å se/oppdage at det ikke var noe i veien med intelligensen hennes.

Helsestesjonen var en viktig instans for oss den første tiden - og vi takket ja til å få veiledning av en barnefysioterapeut - henne hadde vi 3 konsultasjoner med med noen ukers mellomrom mellom hver. Det var OK å få noen tips om hva vi kunne hjelpe henne med.

Ellers støtter jeg de som skiver at kjærlighet er det viktigste man skal bidra med etter overtakelsen.

I dag er LilleLan 2 år og 3 mnd. Både motorisk og språklig er hun kommet lengre enn de fleste av sine jevnaldrende.

Tror det viktigste er at man er åpen og instilt på å ta det som evt. måtte komme - uten å engste seg unødig på forhånd. Det kommer jo mange velfødte og velfungerende barn fra Kina også - og for de som ikke er det på overtakelsestidspunktet så kommer de etter ..... og det ganske så fort.

klem fra

[AAA]

Hei!

Standarden på de barnehjemmene i Kina barna som blir adoptert kommer fra har i det store og hele blitt myyye bedre de senere år. Dessuten er mange av barna i fosterhjem fram til de blir adoptert.

Når det er sagt så kan selvsagt noen barn være preget av å ha bodd på institusjon de første månedene. Heller ikke alle fosterhjem er like gode, verken i Kina eller i andre land.

I vår gruppe hadde alle jentene bodd på fosterhjem. Vår datter (14 måneder) var ikke etter på noen måte, var frisk og rask og hadde åpenbart hatt det godt. De andre var også rene og friske, men et par av dem hadde nok ikke hatt noen særlige fysiske utfordringer i sine korte liv. Det var en eller to som lå klart etter det man forventer av barn på godt året når det gjelder å krabbe/gå osv. Men samtlige tok det raskt igjen og er der de skal være nå.

MVH