Det må da være lov å kaste inn håndkle?

[halmballen]

Uff. Føler meg ganske håpløs i dag. Atter en gang er kona innlagt på psykiatrisk for selvmordsforsøk. Dette er syvende eller åttende gangen hun prøver å gjøre slutt på seg selv, etter ca 7 år som psykiatrisk pasient.

Men nå orker jeg ikke mer. Og jeg har gitt både psykehuset og henne beskjed om at hun ikke er velkommen hjem igjen, at jeg vil skilles før jeg også ender opp som pasient.

Jeg føler at jeg har gjort det jeg kan, at jeg har forsøkt alle de virkemidler jeg har kunnet for å hjelpe situasjonen. Men alikevel har hun blitt værre og værre.

Det som virkelig forværrer situasjonen ennå mer er at vi har et felles barn på 3,5 år, som også begynner å merke mammas noe ustabile mentale helse. Jeg vet ikke hvor mange ganger han har spurt meg om når mamma kommer hjem, hvor mamma er, og hvorfor mamma er syk.

Det er vel det at vi har felles barn som har holdt meg igjen i forholdet de to siste årene. Jeg vil jo helst ikke bli alenepappa, men det føles som om hun ikke gir meg noe valg.

Hvor langt skal en egentlig strekke seg? Hvor lenge skal en holde det gående før man kaster inn håndkleet og sier at nok er nok?

Jeg har kastet inn håndkleet, og jeg føler meg helt for j.... Hjernen min sprenges med tanker om at det er for tidlig, at man kanskje skulle prøve en gang til for sønnens skyld, at kanskje går det bedre denne gangen, at man ikke skal forlate mennesker som er psyke.

På den annen side så vil jeg leve, jeg har lyst til å kunne puste igjen, kanskje etter hvert til og med møte noen jeg kan føle at jeg kan skape en fremtid med.

Er det noen som har opplevd noe lignende, eller som har tanker rundt en slik oppløsning av ekteskapet. Jeg føler meg rett og slett som en drittsekk, men jeg forsøker bare å ta vare på meg selv og sønnen vår.

[tjohei]

Synes det er helt naturlig at du tenker slik. Alle har rett til å tenke på seg selv. Skjønner også at du får dårlig samvittighet. Hva med å få hjelp fra barnevernet med avlastning? Eller gå i samlivsterapi før du tar det endelige skrittet?

[Gjest et tips]

Legg inn samme spørsmål på psykiatri-forumet. Kan hende du får flere svar der og evt. svar hos NHD(psykiater).

Bare marker teksten,kopier og så lim inn i nytt innlegg(for å slippe skrive alt pånytt).

[Gjest anonym akkurat nå]

Jeg har også kastet inn håndkle for mange år siden da exen min hadde store psykiske problemer. Angrer ikke et øyeblikk og fikk faktisk forståelse fra både psykiatrikere og familien hans. Han har vært ut og inn av psykiatriske klinikker, ut og inn av psykoser og bor nå hos søstra si.

Ikke ha dårlig samvittighet. Det gjør ting bare vondt verre.

[Gjest Skjermtrollet]

Det virker som om du allerede har bestemt deg, og egentlig bare søker anerkjennelse på det du gjør/har gjort!

Synes du er tøff som går ut av forholdet. Du har et liv du og, og spørsmålet er om du skal vie det til denne personen. Gjør du det, må du vie alt! Og.. man lever kun et liv, desverre!

Lykke til!:0)

[Gjest anonym pga tema]

Min nærmeste venninne var barnet i en slik situasjon. Faren hennes gikk ikke, og hun har aldri tilgitt ham for det.

[nynne]

Hvis hun opplever en god tilfriskning noen gang, så kan dere jo heller se om kontakten er tilstede da, hvis ikke en av dere har funnet en my livspartner innen den tid. Men sjansen er stor for at det vil ta lang tid før hun er stabil og trygg, så jeg syns du har tatt et voksent valg jeg. Og når/ hvis hun blir frisk, vil hun skjønne bakgrunnen for det også. Du vil/ må skjerme barnet og deg selv. Men husk beteforeldre/ tanter og onkler da.... Ikke glem dem!

[Lady 2004]

Hei

Syntes ikke du skal satse mer på dette forholdet. Det sliter deg ut, og som du sier selv,du kan risikere at du havner i samme situasjon.

Syntes ikke du skal bli for gutten sin del, for han vil også være skadelidende.

Nå har han bare deg, og hva tror du vil skje med ham vist pappa også blir syk?

Å bli alene med barn behøver ikke bety nedtur, men heller tvert i mot.

som enslig mor selv, syntes jeg det er fantastisk fordi jeg på de to årene jeg har vært alene, har bygget opp et nært og godt forhold til mine to barn.

Klart det blir stusselig til tider, men du treffer en ny når tiden er inne.

Nå er det på tide at du begynner å tenke på deg selv og gutten.

Syntes du har vært enestående som har blitt så lenge, og du har virkelig vist ovenfor deg selv,gutten og andre at du har en fantastisk fin evne til å ha valgt å stå på for familiens skyld. Det er etter min mening en gave, og hun er nok ikke klar over hvor heldig hun er.

Jeg har ingen psykiske problemer selv, men det er likevel ikke vanskelig å forstå alvoret i situasjonen både du og gutten din er i. Med familie.

Hun kommer ikke til å bli særlig bedre, og hun vil nok mer eller mindre hele livet ha det slik. Men hva med deg?

Det er påtide du satser på deg selv og gutten.

Kom deg ut av forholdet og begynn på nytt, du kommer til å like deg, det er ikke slutten, men en begynnelse på et nytt kapittel.

Ønsker deg lykke til og alt godt i ditt valg.

Mvh.

[Flows]

Hei

Syntes ikke du skal satse mer på dette forholdet. Det sliter deg ut, og som du sier selv,du kan risikere at du havner i samme situasjon.

Syntes ikke du skal bli for gutten sin del, for han vil også være skadelidende.

Nå har han bare deg, og hva tror du vil skje med ham vist pappa også blir syk?

Å bli alene med barn behøver ikke bety nedtur, men heller tvert i mot.

som enslig mor selv, syntes jeg det er fantastisk fordi jeg på de to årene jeg har vært alene, har bygget opp et nært og godt forhold til mine to barn.

Klart det blir stusselig til tider, men du treffer en ny når tiden er inne.

Nå er det på tide at du begynner å tenke på deg selv og gutten.

Syntes du har vært enestående som har blitt så lenge, og du har virkelig vist ovenfor deg selv,gutten og andre at du har en fantastisk fin evne til å ha valgt å stå på for familiens skyld. Det er etter min mening en gave, og hun er nok ikke klar over hvor heldig hun er.

Jeg har ingen psykiske problemer selv, men det er likevel ikke vanskelig å forstå alvoret i situasjonen både du og gutten din er i. Med familie.

Hun kommer ikke til å bli særlig bedre, og hun vil nok mer eller mindre hele livet ha det slik. Men hva med deg?

Det er påtide du satser på deg selv og gutten.

Kom deg ut av forholdet og begynn på nytt, du kommer til å like deg, det er ikke slutten, men en begynnelse på et nytt kapittel.

Ønsker deg lykke til og alt godt i ditt valg.

Mvh.

Du skriver mye fornuftigmen denne setningen du skriver her mener jeg du umulig kan ha forutsetning for å mene noe om.

Sitat:

Dette er sterkt å undervurdere pas. iboende krefter og behandlingsapparatets kompetanse. Det er mange, veldig mange som blir friske ved riktig behandling.

mvh

[Lady 2004]

Du skriver mye fornuftigmen denne setningen du skriver her mener jeg du umulig kan ha forutsetning for å mene noe om.

Sitat:

Dette er sterkt å undervurdere pas. iboende krefter og behandlingsapparatets kompetanse. Det er mange, veldig mange som blir friske ved riktig behandling.

mvh

Hei

Jeg kjenner ikke henne, og grunnen til at jeg sier det er fordi pasienter som oftest,med så alvorlige plager, vil være plaget resten av livet.

Selvfølgelig vil det være gode perioder også. Men at nedturene vil komme. Vist du forstår. Og jeg sa det ikke for å undervurdere henne i det hele tatt, men sa det utfra slik jeg ser det utfra slik han har fortalt.

Hun hadde jo hatt det slik i nesten 7 år og ikke blitt noe bedre til tross for flere psykiatriske opphold. Og der får de jo den rette hjelpen.

Men hun er likevel sterk plaget.

Ikke noe vondt med det.

[Gjest Daisy]

Jeg synes ikke du skal føle deg som en drittsekk. Man må tenke litt på seg selv også. Og angående barnet, så tror jeg det vil få det bedre med deg alene. Faktisk. Kona di er jo psykisk syk, og ettersom det har pågått så lenge, er det jo ikke noe DU kan gjøre. Dette er noe hun må få profosjonell hjelp med.

Så for din og barnet ditt sin skyld, synes jeg du har gjort det rette.

[jubalong70]

Jeg har ikke erfaring med din situasjon, men jeg synes absolutt du skal ha lov til å kaste inn håndkleet. Du skal jo også leve, og det skal barnet deres også.

Det er naturlig at du føler skyldfølelse, men du har prøvd og prøvd og ting blir ikke bedre.

Jeg ønsker deg lykke til videre i livet!