Løgn, sykdom og selvbedrag

[OneEyedJack]

Min eks og jeg har snart vært separert i et år, vi har to barn på 3 og 5 år som vi deler ansvar for så langt som mulig. Jeg jobber i Oslo i ukene, hun og barna bor ganske langt vekk slik at jeg har dem i helgene. Hun har nylig blitt diagnostisert som manisk depressiv og bipolar, noe jeg i stor grad mener var utslagsgivende på at det endte med brudd mellom oss. Hun har tidligere vært diagnostisert som depressiv og jeg har prøvd å få henne til å ta tak i dette og oppsøke hjelp. noe hun delvis har gjort, men egentlig unngått og heller undertrykt.. Uansett, bruddet som sådan gikk veldig inn på meg og jeg fungerte veldig dårlig på alle måter i lang tid og tenkte hele tiden på om det var noe som kunne gjøres, ga aldri opp å elske henne og sa det til og med til henne at jeg var villig til det meste, men dengang ei. Livet fortsatte og på høsten i fjor traff jeg en ny jente som det begynte å fungere veldig bra med og jeg begynte sakte å få troen på kjærligheten og livet tilbake. Ettersom ting utviklet seg gikk det verre og verre med min eks uten at jeg la særlig merke til det da hun hele tiden har holdt meg på lang avstand etter bruddet og vært meget kald mot meg på mine forslag og forsøk.

Dette resulterte til slutt med at hun fikk et sammenbrudd der hun fortalte meg at hun hadde hatt det veldig vanskelig og ikke klarte å få livet på bena og at hun gikk med selvmordstanker, men ikke fakrisk gjorde det hovedsakelig på grunn av redsel for at barna skulle finne henne død, pussig, men uansett noe jeg ikke kunne eller ville ignorere på noen som helst måte. Det resulterte i at vi reiste til fastlegen hennes i fellesskap og fikk en rekvisisjon til psykiatrisk undersøkelse som igjen har resultert i den nevnte diagnosen. Hun har ikke begynt med medisin eller videre behandling enda, men er i alle fall nå veldig motivert for å ta tak i problemene.

Mitt delvis nyinngåtte forhold gikk det dårlig med da jeg tilbrakte mye tid med eksen og barna, det er ikke noe problem som sådan. Gjennom denne perioden som har vart i 3 måneders tid har hun sagt ting som at hun savner meg veldig og at er veldig glad i meg osv. Jeg har trådd forsiktig, men prøvd å få henne til å si hva hun egentlig mener med det, noe som ender opp med et "vet ikke" eller lignende. Jeg er sikker på at jeg elsker denne jenta og at jeg gjør nesten hva det skulle være for henne. Det som er det store problemet er at hun lyver ekstremt mye om viktige og uviktige ting, noe jeg har funnet ut i økende grad etter bruddet, så jeg har veldig vanskelig for å stole på henne og er mange ganger redd for at hun bare manipulerer meg, noe jeg -i selvinnsiktens navn- skal si at er fullt mulig å gjøre, men jeg er sikker på at hun har og har hatt det svært vanskelig. Hun sier at hun nå skal slutte å lyve for meg og sier hun elsker meg, men mener at det er for mye grums og elendighet bak oss og at vi har såret hverandre så mye at det aldri kan gjøres godt igjen og at hun derfor ikke kan satse på oss, det skal også sies at hun ikke orker å tenke på annet enn å få seg selv på bena og at et forhold bare vil komplisere det hele. Det har jeg selvfølgelig all mulig forståelse for, men mener også at det kanskje ikke er riv ruskende utenkelig at hun har godt av noen rundt seg som er glad i henne i denne prosessen.

Jeg er ikke noen mester, ei heller novise når det kommer til å bruke strategier mot dem jeg er glad i, men jeg har en magefølelse på at det som gjorde at hun gikk dit hun gjorde og kom til meg, var det at jeg var på vei inn i et nytt forhold. Det skal også nevnes at magefølelsen min som jeg har undertrykt mer enn en gang tidligere for å velge å stole på henne har i ettertid vist seg å være svært så reell. Jeg var som sagt veldig langt nede i lang tid etter bruddet og var så vidt på vei opp igjen, når dette skjedde og nå er jeg følelsesmessig verre stilt enn noensinne. Er jeg bare en selvbedragende tosk som ikke klarer å gi slipp, eller skal jeg fortsette å kjempe for dette som jeg elsker? Jeg vet ikke egentlig hva jeg spør om her, men har noen vært i lignende situasjoner eller har bestemte meninger om dette setter jeg stor pris å høre fra dere.

[Gjest Hjelp henne for barnas skyld]

Hjelp henne igang, støtte henne som venn, til hun har noe å holde seg "fast" i..

Ikke minst for barnas skyld..

Har hun annen familie som kan støtte henne underveis?

Du skal ikke ødelegge deg selv oppi dette...

Men det er og 2 barn i bildet som trenger sin mor, en oppegående mor...

Lykke til dere alle.

[Gjest Wita]

Du skriver at det at hun var manisk depressiv var utslaggivende for bruddet.

Hvor lenge har du tenkt å støtte henne?

Tror hun er fryktelig manipulerende.

Kom deg vekk fra henne både for barnas og din egen skyld.

Vis henne at du ikke kan herses med lenger. Og la henne ikke ødelegge et eventuelt nytt forhold for deg.Mulig jeg er litt slem når jeg tenker slik, men har en følelse at hun spiller litt skuspill.

Tror det eneste som kan hjelpe henne er at du viser henne at du ikke lar deg påvirke av det.

Du skal ikke være psykologen hennes.

Selv hadde jeg aldri orket, må bare innrømme det.

Jeg ville rettet all min oppmerksomhet mot ungene. Virker som de trenger det.

[Gjest Daisy]

Du skriver at det at hun var manisk depressiv var utslaggivende for bruddet.

Hvor lenge har du tenkt å støtte henne?

Tror hun er fryktelig manipulerende.

Kom deg vekk fra henne både for barnas og din egen skyld.

Vis henne at du ikke kan herses med lenger. Og la henne ikke ødelegge et eventuelt nytt forhold for deg.Mulig jeg er litt slem når jeg tenker slik, men har en følelse at hun spiller litt skuspill.

Tror det eneste som kan hjelpe henne er at du viser henne at du ikke lar deg påvirke av det.

Du skal ikke være psykologen hennes.

Selv hadde jeg aldri orket, må bare innrømme det.

Jeg ville rettet all min oppmerksomhet mot ungene. Virker som de trenger det.

Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, men du sa det alt for meg.

Enig med deg.

[sheba]

Gå så langt du orker selv, det du vil/ikke vil bestemmer det meste, du skal for all del ikke ofre ditt eget liv for noen annen det bør ikke kreves av noen. Husk at du er ikke ansvarlig for andres handlinger om du ikke har lovt noe først...

[OneEyedJack]

Du skriver at det at hun var manisk depressiv var utslaggivende for bruddet.

Hvor lenge har du tenkt å støtte henne?

Tror hun er fryktelig manipulerende.

Kom deg vekk fra henne både for barnas og din egen skyld.

Vis henne at du ikke kan herses med lenger. Og la henne ikke ødelegge et eventuelt nytt forhold for deg.Mulig jeg er litt slem når jeg tenker slik, men har en følelse at hun spiller litt skuspill.

Tror det eneste som kan hjelpe henne er at du viser henne at du ikke lar deg påvirke av det.

Du skal ikke være psykologen hennes.

Selv hadde jeg aldri orket, må bare innrømme det.

Jeg ville rettet all min oppmerksomhet mot ungene. Virker som de trenger det.

Takk for tilbakemeldinger alle sammen.

Det er to grunner til at jeg vil hjelpe henne:

1. Jeg elsker henne

2. Vi har to barn sammen

Det at jeg elsker henne er jo bare min egen skyld, kan man elske noen som gang på gang sårer en, lyver om alt osv.? Det går jo veldig utover hvordan jeg ellers fungerer, så det beste for meg er nok å reise å ikke se meg tilbake, men det klarer/vil jeg ikke. (Vet ikke sikkert hvilken av de to) og barna, jeg føler jeg har et ansvar for å stille opp for henne i forhold til dem også, jeg kan ikke en dag se dem i øynene og si "mamma ble syk, så vi skilte oss og jeg reiste fra det uten å prøve å hjelpe" Uansett hva som skjer med vårt forhold, så vil jeg jo at barna skal ha en fungerende mor.

Jeg får bare prøve å glemme mine følelser med tanke på et eventuelt forhold og håpe at jeg kan støtte henne gjennom dette og se hva som skjer...

Fy faen, dette livet!

[vicenta]

Du er virkelig ingen selvbedragersk dust. Du høres ut som en usedvanlig samvittighetsfull, klok og ansvarlig fyr. Du skriver om noe som høres ut som stor og sterk kjærlighet. Ta vare på den! Men det krever mot og tålmodighet. Kanskje alt blir annerledes når medisinene virker. Kanskje hun får overskudd til å se hva hun har. At depresjonen letter så hun kan bli i stand til å gi og motta kjærlighet. Gi det i hvert fall et år. Du har alt å vinne på det.